Gå til innhold

Trasser deres tiåringer på barnehagenivå?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Vi føler på at hun ikke er helt moden når det kommer til følelser og reaksjonsmønster. Hun har søsken og vi ser jo at hun skiller seg ut. 

Tiåringen holder for ørene og roper bableord i munnen på oss når vi prøver å snakke med henne om uønsket oppførsel, blir voldelig og nekter å ta til seg tilsnakk. Skylder alltid på alle andre, begynner å gråte og sier hun skal dø for ingen liker henne uansett. Hun er veldig fastlåst til seg og sitt og klarer ikke å forstå dette med å ta hensyn til andre. Hun snakker ned andre og blir sjalu. Hun skal først, hun skal være best og hun skal ha og skal ha. Og går det ikke så blir hun skikkelig vrang. 

Hun klarer ikke å sette ord på følelsene sine. Låser seg helt i situasjonen og nekter å snakke om det i ettertid. Alltid så vanskelig å få det ut av henne om hun sliter med noe, for hun reagerer bare med å kjefte og slå etter oss. Det er ofte sånn at vi må holde henne igjen for trygghetens skyld. Hun er voldelig mot både oss og gjenstander. 

Skolen ser ikke denne siden av jenta i det hele tatt, har heller ikke fått høre tilbakemeldinger som tilsier at hun viser denne siden av seg når hun er med venner hjem. Men de som er rundt og med oss på privaten får se denne siden, og vi synes det er vanskelig å ha henne med oss på aktiviteter ute av huset. Vi gjør det jo selvsagt, men alle koselige familiestunder blir ødelagt av at hun låser seg så fort noe går i mot henne. Hun tåler ikke et nei og prøver alltid å true til seg viljen sin, noe som selvfølgelig aldri virker. Vi er ganske konsekvente men klarer ikke å få bukt med denne oppførselen. Hun prøver alltid å overkjøre oss og det er så slitsomt å måtte være så på hele tiden. Vi ser også at mange rundt oss sliter med å få kontakt med henne. Hun er så sur og innesluttet. Står bare der stiv og anspent med knyttede never og sint blikk og ignorerer. Hun løper også unna og gjemmer seg om vi skal dra fra steder når hun ikke vil. Venner hun får på privaten utenom skolekretsen blir det også ofte konflikter med. Jeg skjønner ikke hvordan det kan være så stor forskjell på den jenta hun er på skolen og den jenta hun er privat. Jeg føler at dette ikke er vanlig barnetrass. Hvordan er deres tiåringer? 

Anonymkode: 529d8...826

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Som å lese om min datter. På alle punkter!! Hun er nå under utredning på BUP. Det gikk greit fram til hun ble 11 og kom i ordentlig pubertet, da tok det helt av. Jeg ville anbefalt deg å snakke med noen før du kommer dit vi er nå. Jeg skulle ønske jeg hadde pushet gjennom hjelp tidligere.

Anonymkode: 538b1...c2c

Skrevet

Eller faktisk så virker det som dere har fått enda en nyanse: volden. Det har det ikke vært her, men alt det andre. Jeg kjenner det er ordentlig flaut å være ute blant folk/familie. Og min er like ille på skolen. Låser det seg så låser det seg.

Men seriøst, ta kontakt med noen så dere kan få hjelp til å sette en diagnose. For nei, det er ikke normalt. Og det ble dessverre ikke bedre her, kun det motsatte.

Anonymkode: 538b1...c2c

Skrevet

Tror det er ganske vanlig at det er de hjemme som får støyten. Hun vet hva som er forventet av henne og bruker veldig mye energi på å passe inn i A4 formen på skolen, men når hun kommer hjem er hun både utslitt (som forsterker) og lar alle krav falle så dere ser kanskje mer negativ adferd enn om det hadde vært fordelt på hele døgnet. 

Men du har helt rett, dette er ikke normal adferd for en 10-åring så jeg ville søkt hjelp til henne

 

Anonymkode: c1554...e75

Skrevet
13 timer siden, Anonym bruker skrev:

Som å lese om min datter. På alle punkter!! Hun er nå under utredning på BUP. Det gikk greit fram til hun ble 11 og kom i ordentlig pubertet, da tok det helt av. Jeg ville anbefalt deg å snakke med noen før du kommer dit vi er nå. Jeg skulle ønske jeg hadde pushet gjennom hjelp tidligere.

Anonymkode: 538b1...c2c

Er det noen tanker om hvilken diagnose som kan ligge bak oppførselen til jenta di? 

Jeg har prøvd å lufte det med lærer og helsesøster men vi kommer ikke så langt når skolen ser noe helt annet. Men her hjemme er alt et slit. Og nå er hun blitt så stor at jeg kjenner jeg begynner å miste kontrollen når det kommer til de fysiske utbruddene hennes. Hun er så sterk og så sint! Plutselig en dag klarer jeg ikke å holde henne igjen når hun begynner å slå rundt seg. 

Anonymkode: 529d8...826

Skrevet

Første jeg tenkte på er ADHD? 

Du kan forsåvidt være glad det er hjemme hun utagerer. På skolen og med venner må hun holde seg i skinnet, men hjemme er hun omgitt av trygge personer. Da er det lettere å gi utløp for følelsene.

Anonymkode: 8c65a...01d

Skrevet

Høres nesten ut som opposisjonell adferdsforstyrrelse. Men det kan jo også være at hun har problemer med å regulerer følelsene sine? Ville snakket med lege og spurt hvordan du skal angripe dette.

Anonymkode: 7aac3...378

Skrevet

Ta kontakt med lege, dette høres fryktelig slitsomt ut, både for dere og for henne.

Anonymkode: 49a5d...812

Gjest Antarctica
Skrevet

Huff. Stakkars jente, det må være forferdelig å føle at «alt» er en kamp.

Fins det Marte Meo-veileder der dere bor? For det kan være nyttig på veien, de undersøker samspillet og gir tips til hvordan man skal unngå at konflikter og låsninger eskalerer. 

Skrevet
Skrevet

Vi har det akkurat på samme måte med vår 10 åring. Din beskrivelse er akkurat som å lese om jenta vår og familiesituasjonen vår. Det er utrolig slitsomt. Vi er for tiden til utredning hos BUP, har vært det i 4 måneder nå, men føler egentlig at vi ikke får så mye hjelp der enda iallefall. De greier ikke å stille noen diagnose på henne og de har avkreftet at hun har ADHD. Det virker som om at når de ikke finner noen diagnose så er det ingen hjelp å få.

Anonymkode: c3b5e...044

Skrevet
16 timer siden, Anonym bruker skrev:

Er det noen tanker om hvilken diagnose som kan ligge bak oppførselen til jenta di? 

Jeg har prøvd å lufte det med lærer og helsesøster men vi kommer ikke så langt når skolen ser noe helt annet. Men her hjemme er alt et slit. Og nå er hun blitt så stor at jeg kjenner jeg begynner å miste kontrollen når det kommer til de fysiske utbruddene hennes. Hun er så sterk og så sint! Plutselig en dag klarer jeg ikke å holde henne igjen når hun begynner å slå rundt seg. 

Anonymkode: 529d8...826

Jeg tror det er en blanding av (mild) Asberger og ADHD. Føler med deg, det er utrolig slitsomt å ha det sånn. Og det at de aldri ser at det som oftest er de som legger opp til konflikter. Og aldri skjønner hvorfor man krangler - alltid oss andre sin feil.

Jeg tror mye av grunnen til at det ble som det ble med min datter og venninnene var at min datter hadde sett for seg hvordan ting skulle være - og ble det ikke akkurat som hun hadde sett for seg så skar det seg for henne. Da setter hun seg bare rett ned med sur holdning/tomt blikk og overser alle rundt. Det var en skoleavslutning her også hvor hun stod sånn under hele framføringa (fordi det hadde skjedd noe hun syntes var urettferdig), hun bryr seg ikke selv, men det er voldsomt flaut for oss foreldrene. Hun har aldri brydd seg om hva hun gjør kontra hva andre gjør.  Og veldig mange tror hun bare er bortskjemt. Og i situasjonen er det nyttesløst å gjøre noe, for hun låser seg helt og vil ikke prate med verken oss/lærer/medelever. Og da får hun også alltid skylden uansett. Ting må roe seg helt før det går an å prate med henne.

Men nå når hun har kommet i puberteten virker det som hun «bryr seg» litt mer om at det veldig ofte er konflikter med vennene og at hun er «annerledes». Så hun ønsker også selv å finne ut hva det er. Tror det blir godt for både henne og oss å få en forklaring på ting. Og kanskje vi foreldrene kan bli litt utdannet i diagnosen hennes.
 

Det er ufattelig slitsomt å alltid få «nei men da er det ikke noe vits i at jeg lever lenger da» når man korrigerer henne eller sier at noe ikke er greit. Hun er voldsom på å «grave seg ned» i alt det vonde hun opplever i følge henne selv.

Anonymkode: 538b1...c2c

Skrevet
På 21.1.2020 den 8.44, Anonym bruker skrev:

Vi føler på at hun ikke er helt moden når det kommer til følelser og reaksjonsmønster. Hun har søsken og vi ser jo at hun skiller seg ut. 

Tiåringen holder for ørene og roper bableord i munnen på oss når vi prøver å snakke med henne om uønsket oppførsel, blir voldelig og nekter å ta til seg tilsnakk. Skylder alltid på alle andre, begynner å gråte og sier hun skal dø for ingen liker henne uansett. Hun er veldig fastlåst til seg og sitt og klarer ikke å forstå dette med å ta hensyn til andre. Hun snakker ned andre og blir sjalu. Hun skal først, hun skal være best og hun skal ha og skal ha. Og går det ikke så blir hun skikkelig vrang. 

Hun klarer ikke å sette ord på følelsene sine. Låser seg helt i situasjonen og nekter å snakke om det i ettertid. Alltid så vanskelig å få det ut av henne om hun sliter med noe, for hun reagerer bare med å kjefte og slå etter oss. Det er ofte sånn at vi må holde henne igjen for trygghetens skyld. Hun er voldelig mot både oss og gjenstander. 

Skolen ser ikke denne siden av jenta i det hele tatt, har heller ikke fått høre tilbakemeldinger som tilsier at hun viser denne siden av seg når hun er med venner hjem. Men de som er rundt og med oss på privaten får se denne siden, og vi synes det er vanskelig å ha henne med oss på aktiviteter ute av huset. Vi gjør det jo selvsagt, men alle koselige familiestunder blir ødelagt av at hun låser seg så fort noe går i mot henne. Hun tåler ikke et nei og prøver alltid å true til seg viljen sin, noe som selvfølgelig aldri virker. Vi er ganske konsekvente men klarer ikke å få bukt med denne oppførselen. Hun prøver alltid å overkjøre oss og det er så slitsomt å måtte være så på hele tiden. Vi ser også at mange rundt oss sliter med å få kontakt med henne. Hun er så sur og innesluttet. Står bare der stiv og anspent med knyttede never og sint blikk og ignorerer. Hun løper også unna og gjemmer seg om vi skal dra fra steder når hun ikke vil. Venner hun får på privaten utenom skolekretsen blir det også ofte konflikter med. Jeg skjønner ikke hvordan det kan være så stor forskjell på den jenta hun er på skolen og den jenta hun er privat. Jeg føler at dette ikke er vanlig barnetrass. Hvordan er deres tiåringer? 

Anonymkode: 529d8...826

Først og fremst, for at barnet skal lære seg å ta hensyn må DERE vise hensyn. For å lære barnet respekt, må dere vise respekt. For at barn skal si unnskyld må dere si unnskyld. Barn speiler oss og hvordan vi møter de og andre. 
 

har dere prøvd å møte henne med å si at «Jeg ser du er sint nå. Du har det vanskelig. Vil du snakke om det? Neivel, men jeg er rett her hvis du skulle ombestemme deg. Du kan si alt til meg.» Anerkjenn følelsene hun sitter med. Hvis hun føler dere invaderer privatlivet hennes for eksempel hvis hun er på rommet sitt og dere bare kommer brasende inn. Kanskje hun bli sint. Det hjelper LITE å bli sint tilbake og si ting som «Det der er ikke greit å si. Sånne ting vil jeg ikke høre mer.», men heller si «oi, jeg burde kanskje banke på først. Beklager». Dette er ikke å dilledalle med barnet. Det er ikke å akseptere all oppførsel. Heller ikke å være ettergivende og grenseløs, men et medmenneske. Har dere prøvd å ha familietid sammen der dere bevisst leter etter gode egenskaper og ser de fine, positive tingene hun gjør? Rooooos bra adferd, veiled negativ adferd. Ikke korriger, men veiled. Si hva du vil hun skal gjøre enn det hun ikke skal gjøre. Hun er såpass stor at hun kan forstå disse tingene. Jo mer positiv ros hun får, des mer kommer det av det. Å sende barnet på rommet når hun uttagerer og har det vanskelig er straff, ikke parenting og konsekvens. Man fraskriver seg ansvaret og ignorerer problemet. Følelser er ikke noe å være redde for. Det er ikke farlig å stå i det og hjelpe barnet med å regulere følelsene. Ved å kjefter, korrigere og prøve å endre på følelsesmoduset til barna så stenger vi følelsene deres. De lærer at «når jeg viser så følelsene mine tydelig så trekker folk seg unna og aksepterer ikke meg.  Ved å anerkjenne følelsene til barnet og hjelpe de gjennom det og møte barnet på måten DU ville ønsket å bli møtt av samboeren din når du er såret, sint og usikker lærer dere barnet å være i kontakt med følelsene sine, ikke være redd de og takle utfordringer senere i livet :)  Meld deg inn i forstå ditt unike barn gruppa på facebook.

Anonymkode: 14f52...296

Skrevet
På 21.1.2020 den 8.44, Anonym bruker skrev:

 begynner å gråte og sier hun skal dø for ingen liker henne uansett. 

Anonymkode: 529d8...826

 

På 22.1.2020 den 15.06, Anonym bruker skrev:

Det er ufattelig slitsomt å alltid få «nei men da er det ikke noe vits i at jeg lever lenger da» når man korrigerer henne eller sier at noe ikke er greit. Hun er voldsom på å «grave seg ned» i alt det vonde hun opplever i følge henne selv.

Anonymkode: 538b1...c2c

Det kan tenkes at å alltid korrigere negativ adferd og ha fokus på det, istedenfor å rose hver gang de gjør noe bra kan svekke selvfølelsen. At de føler de bare skaper trøbbel, er i veien og ikke er god nok for noe eller noen.

Når de da også blir avvist eller irettesatt når de viser sterke følelser som sinne, trishet, frykt eller ALLE følelsene på en og samme tid så kan de også føle at de ikke er velkomne eller akseptert når de viser følelsene sine. De blir mer innadvendte og stengt. De tør ikke å åpne seg opp for å snakke om følelsene sine, fordi de føler de bare blir avfeid.

På samme måte som at hvis vi i et parforhold bare fikk negative kommentarer om de tingene vi ikke gjør, men aldri ros for alt det gode vi gjør.

Du har vasket badet:: «Herregud, du kunne da vel kjøpt inn dopapir også da mens du var i gang.»

Du koser og pjusker på han hele kvelden og på tven gir en kvinne en sensuell massasje til mannen sin:: «Hvorfor kan du aldri massere meg? Du gjør aldri noe så fint for meg»

Du rydder hele kjøkkenet og tar oppvasken. Du tar en pause på sofaen og mannen kommer hjem:: «Ja; her har du ryddet og vasket.. Du kunne da gjort jobben ferdig og satt alt i skapet»

Så prøver du å fortelle mannen din at du er sliten fordi du gjør så mye for å glede han og får aldri ros for det gode du gjør. Han slenger bare negative kommenter til deg så du er faktisk ganske lei deg nå. Mannen responderer med «Nå overdriver du. Så ille er det faktisk ikke. Dette er tull og det finner jeg meg ikke i» og du responderer med å faktisk begynne å gråte veldig og svarer med at «jo, dette har pågått lenge uten at jeg har sagt noe og nå trenger jeg å snakke ut om dette med deg!». Men mannen irettesetter heller deg med å be deg slutte å gråte og si sånne her ting for det er ikke greit for han. Til slutt bare går han vekk eller ber deg holde deg unna han til du har roet deg ned og er ferdig med å oppføre deg som en sippete drittkjerringer.

Hvordan hadde dette føltes for deg som partner? Hadde du hatt tillit og turt å åpne deg opp for han igjen etter dette? Og hvilke tanker og følelser hadde du hatt om deg selv? At du er sutrete? griner over bagateller? svak? Usikker? Slik er det for barna våres også. De har de samme følelsene og behov vi har. De ønsker å bli møtt på samme måte som vi ønsker av våre kjære, de bare vet ikke det enda eller vet hvordan de skal uttrykke det. De vet bare at de ikke vil bli møtt med kjeft, avvisning og negativitet. Det fører til likegyldighet, mer negativitet, kalde skuldre etc.

Anonymkode: 14f52...296

Skrevet
2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det kan tenkes at å alltid korrigere negativ adferd og ha fokus på det, istedenfor å rose hver gang de gjør noe bra kan svekke selvfølelsen. At de føler de bare skaper trøbbel, er i veien og ikke er god nok for noe eller noen.

Jepp. 

Kan være lurt å kun fokusere på hyggelige temaer i noen uker...

Anonymkode: ce128...1b1

Skrevet
8 timer siden, Anonym bruker skrev:

 

Det kan tenkes at å alltid korrigere negativ adferd og ha fokus på det, istedenfor å rose hver gang de gjør noe bra kan svekke selvfølelsen. At de føler de bare skaper trøbbel, er i veien og ikke er god nok for noe eller noen.

Når de da også blir avvist eller irettesatt når de viser sterke følelser som sinne, trishet, frykt eller ALLE følelsene på en og samme tid så kan de også føle at de ikke er velkomne eller akseptert når de viser følelsene sine. De blir mer innadvendte og stengt. De tør ikke å åpne seg opp for å snakke om følelsene sine, fordi de føler de bare blir avfeid.

På samme måte som at hvis vi i et parforhold bare fikk negative kommentarer om de tingene vi ikke gjør, men aldri ros for alt det gode vi gjør.

Du har vasket badet:: «Herregud, du kunne da vel kjøpt inn dopapir også da mens du var i gang.»

Du koser og pjusker på han hele kvelden og på tven gir en kvinne en sensuell massasje til mannen sin:: «Hvorfor kan du aldri massere meg? Du gjør aldri noe så fint for meg»

Du rydder hele kjøkkenet og tar oppvasken. Du tar en pause på sofaen og mannen kommer hjem:: «Ja; her har du ryddet og vasket.. Du kunne da gjort jobben ferdig og satt alt i skapet»

Så prøver du å fortelle mannen din at du er sliten fordi du gjør så mye for å glede han og får aldri ros for det gode du gjør. Han slenger bare negative kommenter til deg så du er faktisk ganske lei deg nå. Mannen responderer med «Nå overdriver du. Så ille er det faktisk ikke. Dette er tull og det finner jeg meg ikke i» og du responderer med å faktisk begynne å gråte veldig og svarer med at «jo, dette har pågått lenge uten at jeg har sagt noe og nå trenger jeg å snakke ut om dette med deg!». Men mannen irettesetter heller deg med å be deg slutte å gråte og si sånne her ting for det er ikke greit for han. Til slutt bare går han vekk eller ber deg holde deg unna han til du har roet deg ned og er ferdig med å oppføre deg som en sippete drittkjerringer.

Hvordan hadde dette føltes for deg som partner? Hadde du hatt tillit og turt å åpne deg opp for han igjen etter dette? Og hvilke tanker og følelser hadde du hatt om deg selv? At du er sutrete? griner over bagateller? svak? Usikker? Slik er det for barna våres også. De har de samme følelsene og behov vi har. De ønsker å bli møtt på samme måte som vi ønsker av våre kjære, de bare vet ikke det enda eller vet hvordan de skal uttrykke det. De vet bare at de ikke vil bli møtt med kjeft, avvisning og negativitet. Det fører til likegyldighet, mer negativitet, kalde skuldre etc.

Anonymkode: 14f52...296

Det er veldig gode poeng du har her.
Jeg skal prøve å bli enda mer obs på egen oppførsel. Men jeg er flink til å rose henne. Og til å forklare. OG til å overse. Og til å spørre hva hun føler. 
Men noe må jeg rett og slett ta henne på. Som når hun tråkker over grenser ifht hva som er greit å si til andre. Når hun ser meg rett inn i øynene og lyver meg for egen vinning («ja, jeg har gjort lekser, kan jeg gå ut da?» Her blir det feil uansett. For tror jeg ikke på henne og sjekker så stoler jeg ikke på henne og da blir hun lei seg - SELV OM hun ikke har gjort dem). Når jeg blir oppringt av lærer fordi hun har nektet å gjøre noenting av det klassen har fått beskjed om hele uka og bare vært frekk og vrang. Tro meg, jeg prøver å bare ta de viktige kampene. Og jeg prøver å fokusere på de positive tingene, gjøre koselige ting med henne osv. Men det skjærer seg på et eller annet punkt hver gang. Lærerne er også veldig i villrede. Og hun må faktisk også lære seg og forstå at ikke alle tilpasser seg henne i enhver setting. Utrolig vanskelig balansegang... 

Anonymkode: 538b1...c2c

Gjest Antarctica
Skrevet
12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Når hun ser meg rett inn i øynene og lyver meg for egen vinning («ja, jeg har gjort lekser, kan jeg gå ut da?» Her blir det feil uansett. For tror jeg ikke på henne og sjekker så stoler jeg ikke på henne og da blir hun lei seg - SELV OM hun ikke har gjort dem). Når jeg blir oppringt av lærer fordi hun har nektet å gjøre noenting av det klassen har fått beskjed om hele uka og bare vært frekk og vrang.

Det er da en sak mellom henne og læreren.

Skrevet
44 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er veldig gode poeng du har her.
Jeg skal prøve å bli enda mer obs på egen oppførsel. Men jeg er flink til å rose henne. Og til å forklare. OG til å overse. Og til å spørre hva hun føler. 
Men noe må jeg rett og slett ta henne på. Som når hun tråkker over grenser ifht hva som er greit å si til andre. Når hun ser meg rett inn i øynene og lyver meg for egen vinning («ja, jeg har gjort lekser, kan jeg gå ut da?» Her blir det feil uansett. For tror jeg ikke på henne og sjekker så stoler jeg ikke på henne og da blir hun lei seg - SELV OM hun ikke har gjort dem). Når jeg blir oppringt av lærer fordi hun har nektet å gjøre noenting av det klassen har fått beskjed om hele uka og bare vært frekk og vrang. Tro meg, jeg prøver å bare ta de viktige kampene. Og jeg prøver å fokusere på de positive tingene, gjøre koselige ting med henne osv. Men det skjærer seg på et eller annet punkt hver gang. Lærerne er også veldig i villrede. Og hun må faktisk også lære seg og forstå at ikke alle tilpasser seg henne i enhver setting. Utrolig vanskelig balansegang... 

Anonymkode: 538b1...c2c

Det høres ut som at du gjør mye riktig og ja, når stemningen er rolig så går det an å irettesette for da er de mer mottakelig. Hvis de er midt i et utbrudd og uttagerer ut av en annen verden da nytter det lite å irettesette og skyte ut ting som «det der gjør du ikke. Sånn snakker vi ikke. Nå roer du deg ned. Det er ikke lov å slå/dytte etc» da er de mest sannsynlig så dypt inn i sine følelser at hjernen rett og slett ikke evner seg å ta imot korrigering. Hvis du noen gang har opplevd å få beskjed av din samboer eller en kollega at du må roe deg ned eller «har du mensen eller?» når du er sur, så vet du også veldig godt at det hjelper liiiite på sinnet ditt. Hvis du hadde blitt møtt med forståelse for at du er sint og at noen tilbyr seg å lytte mens du klager, så hjelper det myye mer.

Jeg tenker at har du prøvd å være litt «nysgjerrig» og satt deg selv i dine sko når hun for eksempel lyver? Istedenfor å tenke at lyving er ikke akseptabelt, heller tenke hva er det hun gleder seg sånn til at hun faktisk lyver til meg for å få dra tidligere? Hva foregår i livet hennes? Hvorfor lyver hun? Og heller da møtt henne med de spørsmålene først og så irettesette henne etterpå. For eksempel krev at hun setter seg ned med deg, så snakker dere sammen. «Hvorfor føler du behov for å lyve? Hva skjer? Sliter du litt med å få til leksene? Okei, jeg skjønner. Men å lyve er dumt og det vil jeg ikke du skal gjøre. Vær ærlig med meg istedet, så kan jeg prøve å hjelpe deg. Så blir du fortere ferdig.» for eksempel. Litt sånn, connection before correction. Det krever myyye av oss foreldre å være tålmodig, veilede og være tilstede HVER gang det trengs, men gevinsten er mer tillit, åpenhet og harmoni i huset. Det lønner seg i lengden og hjelper barna våres såå mye mer enn vi er klar over.

Stå på! Du er en god mamma! ❤️ Og barnet ditt er ikke vanskelig, hun bare har det vanskelig. ❤️ hun trenger det mest når hun «fortjener» det minst.

Anonymkode: 14f52...296

Skrevet

Vi har slitt med sønnen min siden han var tre år. Han har alltid vert sint, morsk, aggressiv, veldig aktiv, osv men dette toppet seg siste årene hvor det har gått helt rundt for han til tider. Vi vet at mye av det er farens skyld som aldri lot han ta konsekvensene for de alvorlige tingene. Kun småting som han ikke forstod hvorfor var så viktige. Feks han kunne skrike, hyle, slå og banne både til far og søsken uten reaksjon, men glemte han den ene matboksen hjemme hos meg ble far rasende sint. Jeg vil også påstå at mye fra har gjort er grunnen til at barnet er slik. Jeg selv har latt mye gå da jeg følte at uansett hva jeg gjorde kom jeg ikke lenger. Vel så har det skjedd at vi endelig har fått eneansvaret for han etter 8 år med kjemping. Han byttet skole, vennekrets og idrettskrets. 

Det første vi begynte med var å få han til å ta b1 vitamin. Jeg har lest mye forsking om dette i fra USA og andre europeiske land hvor flere leger uttalte at mange barn har altfor lite av det. Og de mente at før man ga ADHD medisin burde dette prøves. Det er vannløselig så ikke mulig å overdoser og maks så funket det ikke tenkte jeg. Jeg var desperat og bestilte fra iHerb. Endelig har han begynt å sove på nettene. Etter det han for en tablett på kvelden. Marerittene har han heldigvis sluttet med også. Han greier nå å faktisk gjøre leksene sine selv om han fortsatt har en del utbrudd men de blir ignorert. Eventuelt spurt om. Hvorfor han gjør det han gjør nå. 
 

Så har vi innført faste matrutiner med færre raske karbohydrater en del proteiner og fett. Dette til alle måltidene. Ikke lavkarbo på noe vis men tilføre mer fett i kosten hans, og mindre sukker. Han har endelig begynt å spise matpakken sin på skolen. Det har han ikke gjort i stor grad før. Vi prøver å ha rutiner faste rutiner slik at han alltid vet hva han skal forholde seg til. 
 
Vi lyver ikke til han, aldri uansett hva han spør om tar vi oss tid til å forklare. Vi er blitt veldig strenge men rettferdige. Har kuttet TV og skjermtid til det minimale. Bruker også uendelig mye tid på han hele tiden. Det vil si før fikk han se litt på pad i senga nå er det lesing og eller snakking om følelser. Han er fortsatt veldig intenst barn og ting er fortsatt vanskelig men er blitt som dag og natt i forhold. Jeg hadde satt meg ned og tenkt gjennom hvordan en selv oppfører seg i situasjoner med barnet sitt. Dette har virkelig kostet meg mye selvinnsikt i hvordan vi (stefar og meg) faktisk er i relasjon med barnet som er vanskelig. Prøve å jobbe gjennom anfallene og den dårlige oppførselen og vi er faktisk på bedringens vei. Dett hadde jeg aldri trodd for bare to måneder siden !!

Anonymkode: 2b34d...27f

Skrevet

Må legge til barnet er 10’år

Anonymkode: 2b34d...27f

Skrevet
2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vi har slitt med sønnen min siden han var tre år. Han har alltid vert sint, morsk, aggressiv, veldig aktiv, osv men dette toppet seg siste årene hvor det har gått helt rundt for han til tider. Vi vet at mye av det er farens skyld som aldri lot han ta konsekvensene for de alvorlige tingene. Kun småting som han ikke forstod hvorfor var så viktige. Feks han kunne skrike, hyle, slå og banne både til far og søsken uten reaksjon, men glemte han den ene matboksen hjemme hos meg ble far rasende sint. Jeg vil også påstå at mye fra har gjort er grunnen til at barnet er slik. Jeg selv har latt mye gå da jeg følte at uansett hva jeg gjorde kom jeg ikke lenger. Vel så har det skjedd at vi endelig har fått eneansvaret for han etter 8 år med kjemping. Han byttet skole, vennekrets og idrettskrets. 

Det første vi begynte med var å få han til å ta b1 vitamin. Jeg har lest mye forsking om dette i fra USA og andre europeiske land hvor flere leger uttalte at mange barn har altfor lite av det. Og de mente at før man ga ADHD medisin burde dette prøves. Det er vannløselig så ikke mulig å overdoser og maks så funket det ikke tenkte jeg. Jeg var desperat og bestilte fra iHerb. Endelig har han begynt å sove på nettene. Etter det han for en tablett på kvelden. Marerittene har han heldigvis sluttet med også. Han greier nå å faktisk gjøre leksene sine selv om han fortsatt har en del utbrudd men de blir ignorert. Eventuelt spurt om. Hvorfor han gjør det han gjør nå. 
 

Så har vi innført faste matrutiner med færre raske karbohydrater en del proteiner og fett. Dette til alle måltidene. Ikke lavkarbo på noe vis men tilføre mer fett i kosten hans, og mindre sukker. Han har endelig begynt å spise matpakken sin på skolen. Det har han ikke gjort i stor grad før. Vi prøver å ha rutiner faste rutiner slik at han alltid vet hva han skal forholde seg til. 
 
Vi lyver ikke til han, aldri uansett hva han spør om tar vi oss tid til å forklare. Vi er blitt veldig strenge men rettferdige. Har kuttet TV og skjermtid til det minimale. Bruker også uendelig mye tid på han hele tiden. Det vil si før fikk han se litt på pad i senga nå er det lesing og eller snakking om følelser. Han er fortsatt veldig intenst barn og ting er fortsatt vanskelig men er blitt som dag og natt i forhold. Jeg hadde satt meg ned og tenkt gjennom hvordan en selv oppfører seg i situasjoner med barnet sitt. Dette har virkelig kostet meg mye selvinnsikt i hvordan vi (stefar og meg) faktisk er i relasjon med barnet som er vanskelig. Prøve å jobbe gjennom anfallene og den dårlige oppførselen og vi er faktisk på bedringens vei. Dett hadde jeg aldri trodd for bare to måneder siden !!

Anonymkode: 2b34d...27f

Barn er ikke vanskelig. De har det vanskelig. Og følelser skal man ikke være redde for, så å ignorere utbrudd hadde jeg aldri gjort. Mye handler om følelser og hvordan disse blir møtt. Blir ikke disse møtt på en god og rolig måte, så møter man heller ikke barnets behov. 

Anonymkode: 14f52...296

Skrevet
53 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Barn er ikke vanskelig. De har det vanskelig. Og følelser skal man ikke være redde for, så å ignorere utbrudd hadde jeg aldri gjort. Mye handler om følelser og hvordan disse blir møtt. Blir ikke disse møtt på en god og rolig måte, så møter man heller ikke barnets behov. 

Anonymkode: 14f52...296

Nå tror jeg du misforstod innlegget mitt. Jeg er ikke perfekt og jo det har vert vanskelig. Men vi ignorerer ikke utbruddene selvsagt vi snakker om det om igjen og om igjen. Eneste gangen jeg ignorerer trass og jeg kaaaaaan ikke, greier ikke osv. Mens han skriker er ved leksene. Han har fullt lov til å reise seg og løpe rundt men leksene må gjøres. Enden på visa er alltid jøss er jeg ferdig allerede? Som sagt så har min sønn hatt det ganske vanskelig men nå er vi endelig på bedringens vei. Jeg har ofte vert på nippen til å gi opp. Jeg måtte virkelig lese meg opp og granske egen oppførsel for å kunne ta tak i problemet. Noe jeg føler vi faktisk endelig har greid. Det har krevd og krever enorme mengder av meg som foreldre, men jeg håper det blir noe enklere med tiden. Vi er forresten aldri sint eller høylytte med han. Kun bestemte og strenge der det trengs, med masse kos og kjærlighet i tillegg

Anonymkode: 2b34d...27f

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...