Andre par med totalt forskjellig bakgrunn?

[Anonym bruker]

Kjæresten min og jeg har totalt forskjellig bakgrunn. Jeg er heldig som er vokst opp med en trygg familie med god økonomi. Han har mye bagasje, vokst opp med en far som er psykopat, blitt slått og opplevd veldig mye vondt. Der jeg har hatt en grei skilsmisse der vi er venner og samarbeider godt, har han en styrete og bråkete skilsmisse med mye vondt der ekskona har en veldig nedlatende tone mot han. Har jo inderlig vondt av han, han er  en flott fyr og jeg er veldig glad i han. Men, noen ganger er det vanskelig å forstå reaksjonene hans på ting. Han har flere ganger ikke vært ærlig med meg, er veldig konflikt sky. Han er livredd for å miste meg, virker som han tror jeg dropper han om han ikke er enig med meg. Enkelte ganger føler jeg nærmest at han klamrer seg til meg. Selv om jeg virkelig elsker han og vil være med han så kan dette bli slitsomt til tider kjenner jeg. Han vil det beste for meg, men samtidig er han ofte veldig egoistisk. 
Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men føler det er vanskelig innimellom og lurer jo på om dette har med hans barndom, oppvekst og ekteskap å gjøre? 

Anonymkode: 63b1a...d76

[Anonym bruker]

Jeg og mannen har også ulik oppvekst, men ikke så ille som du beskriver. Mannen er oppvokst i kjernefamilien og har seilt gjennom livet, jeg har hatt det mye tøffere uten at jeg vil gå i detalj. Jeg er også veldig konfliktsky og brukte mange år på å lære meg å stole på at mannen min faktisk ikke ville forlate meg med første tegn til konflikt. Det satt, og sitter, i ryggmargen, jeg har jobbet mye med meg selv for å våge å stole mer på folk og å tørre å stå opp for meg selv selv om det kan føre til konflikter (fortsatt unngår jeg mange konflikter ved å trekke meg eller glatte over). Jeg tror helt klart barndommen påvirker oss. 

Anonymkode: 0bbff...294

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg og mannen har også ulik oppvekst, men ikke så ille som du beskriver. Mannen er oppvokst i kjernefamilien og har seilt gjennom livet, jeg har hatt det mye tøffere uten at jeg vil gå i detalj. Jeg er også veldig konfliktsky og brukte mange år på å lære meg å stole på at mannen min faktisk ikke ville forlate meg med første tegn til konflikt. Det satt, og sitter, i ryggmargen, jeg har jobbet mye med meg selv for å våge å stole mer på folk og å tørre å stå opp for meg selv selv om det kan føre til konflikter (fortsatt unngår jeg mange konflikter ved å trekke meg eller glatte over). Jeg tror helt klart barndommen påvirker oss. 

Anonymkode: 0bbff...294

Takk for fint svar ❤️Ja, jeg tror nok også det har med alt han har vært gjennom å gjøre. Jeg er en person med sterke meninger og er ikke redd for å ta en «kamp» om jeg må. Men, føler ikke jeg kan gjøre det nå, må trå varsomt hele tiden og har skikkelig dårlig samvittighet hvis jeg tar noe opp med han. Han bare gir seg og gjør som jeg mener er riktig. 

Anonymkode: 63b1a...d76

[Anonym bruker]

Vi har nok også ganske ulik bakgrunn. 

Jeg har hatt en forholdsvis bra bakgrunn (sett bort fra en del mobbing), og kommer fra en familie der mamma og pappa selv etter de flyttet fra hverandre forble gode venner og feiret jul, bursdager osv sammen.

Mannen min har opplevd mye vondt, der det verste kanskje var at faren hans ble drept da han var tidlig i tenårene og huset og alle tingene deres ble satt fyr på. I tillegg har han og søsknene både før faren ble drept og etter bodd mye rundt hos tanter og onkler. 

Oppdragelsen ene tanta gav han, har nok satt sitt preg på han på en del måter. Blant annet har han nok en slags lese- og skrivevansker, og liker i dag ikke noe særlig å lese, noe som nok var et resultat av at tanta hans slo han hver gang han leste eller skrev feil. Jeg derimot gikk faglig sett lett gjennom skolen med stort sett de beste karakterene i klassen. 

I tillegg har vi hatt en del problemer med at han lyver om ting. Og det forklarer han vel også med at han ble slått dersom han gjorde noe galt, så han ble veldig flink på å lyve for å unngå å bli slått. 

Men alt i alt er han en bra mann, og verdens beste pappa. 

Anonymkode: 05df4...1c7

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vi har nok også ganske ulik bakgrunn. 

Jeg har hatt en forholdsvis bra bakgrunn (sett bort fra en del mobbing), og kommer fra en familie der mamma og pappa selv etter de flyttet fra hverandre forble gode venner og feiret jul, bursdager osv sammen.

Mannen min har opplevd mye vondt, der det verste kanskje var at faren hans ble drept da han var tidlig i tenårene og huset og alle tingene deres ble satt fyr på. I tillegg har han og søsknene både før faren ble drept og etter bodd mye rundt hos tanter og onkler. 

Oppdragelsen ene tanta gav han, har nok satt sitt preg på han på en del måter. Blant annet har han nok en slags lese- og skrivevansker, og liker i dag ikke noe særlig å lese, noe som nok var et resultat av at tanta hans slo han hver gang han leste eller skrev feil. Jeg derimot gikk faglig sett lett gjennom skolen med stort sett de beste karakterene i klassen. 

I tillegg har vi hatt en del problemer med at han lyver om ting. Og det forklarer han vel også med at han ble slått dersom han gjorde noe galt, så han ble veldig flink på å lyve for å unngå å bli slått. 

Men alt i alt er han en bra mann, og verdens beste pappa. 

Anonymkode: 05df4...1c7

Takk for svar ❤️
Merker du noe til at han er konfliktsky og «klamrer» seg til deg? 

Anonymkode: 63b1a...d76

[Anonym bruker]

Jeg har hatt en vanskelig oppvekst, om enn ikke slik som din kjærest og som en annen forteller. Jeg innså heldigvis tidlig at dette var noe jeg måtte ta tak i selv, så jeg valgte å gå hos psykolog for å bearbeide ting, forstå egne reaksjonsmønster osv. Jeg tror alltid det vil ligge en ekstra sårbarhet i meg på visse områder, men jeg er likevel såpass bevisst at jeg ikke la egne ting gå utover mannen.

For en del år tilbake var jeg sammen med en som hadde hatt en veldig trygg og god barndom, men som hadde opplevd nærmest et traume som voksen, før vi møttes. Han mente selv han var over dette, hadde ikke gått til psykolog. Første halvannet året merket jeg ikke noe på ham, men så begynte småting å komme frem, bl.a. at han ble veldig klengete på meg, ble sjalu, hadde behov for å alltid ha full oversikt over alt jeg gjorde. I utgangspunktet var han ikke en sjalu fyr. Han begynte også å gi uttrykk for andre vanskelige følelser, og til slutt forstod jeg at det var tidligere traumet som hadde begynt å røre på seg. Han nektet for det. Det ble slutt mellom oss etter 3-4 år, og først etter dette innså han selv at han nok ikke hadde vært så ferdig med tidligere opplevelser som han hadde trodd, og han begynte da hos psykolog.

Så mitt råd til din kjærest er at han må ta ansvar for egne følelser og egen adferd. Du har valgt å være med ham fordi han er den han er, men om han ikke gjør noe med sine destruktive handlingsmønster (lyver om bagateller, konfliktsky, lar frykt for å miste deg styre ham til å ta dårlige valg), så risikerer han at han vil skyve deg fra seg. Ikke fordi du ikke er glad nok i ham, ikke fordi han ikke er god nok, men rett og slett fordi hans tidvise handlinger svekker din tillit til ham, det blir slitsomt å ikke kunne ta opp normale ting, og det er slitsom å ha en som gjerne gjør seg selv mindre enn han er fordi han er redd for å miste deg. For denne væremåten blir ofte for slitsom på sikt, og det bygger opp mye misnøye og mistillit, og dermed risikerer han å skape det han er mest redd for.

Er han motivert for å søke hjelp for egen del? Jeg ville oppmuntret ham til det. Og så kan det være en fordel med parterapi, ikke fordi dere har store problemer nå, men rett og slett for å forebygge større problemer på sikt.

Anonymkode: 0c4c0...b05

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har hatt en vanskelig oppvekst, om enn ikke slik som din kjærest og som en annen forteller. Jeg innså heldigvis tidlig at dette var noe jeg måtte ta tak i selv, så jeg valgte å gå hos psykolog for å bearbeide ting, forstå egne reaksjonsmønster osv. Jeg tror alltid det vil ligge en ekstra sårbarhet i meg på visse områder, men jeg er likevel såpass bevisst at jeg ikke la egne ting gå utover mannen.

For en del år tilbake var jeg sammen med en som hadde hatt en veldig trygg og god barndom, men som hadde opplevd nærmest et traume som voksen, før vi møttes. Han mente selv han var over dette, hadde ikke gått til psykolog. Første halvannet året merket jeg ikke noe på ham, men så begynte småting å komme frem, bl.a. at han ble veldig klengete på meg, ble sjalu, hadde behov for å alltid ha full oversikt over alt jeg gjorde. I utgangspunktet var han ikke en sjalu fyr. Han begynte også å gi uttrykk for andre vanskelige følelser, og til slutt forstod jeg at det var tidligere traumet som hadde begynt å røre på seg. Han nektet for det. Det ble slutt mellom oss etter 3-4 år, og først etter dette innså han selv at han nok ikke hadde vært så ferdig med tidligere opplevelser som han hadde trodd, og han begynte da hos psykolog.

Så mitt råd til din kjærest er at han må ta ansvar for egne følelser og egen adferd. Du har valgt å være med ham fordi han er den han er, men om han ikke gjør noe med sine destruktive handlingsmønster (lyver om bagateller, konfliktsky, lar frykt for å miste deg styre ham til å ta dårlige valg), så risikerer han at han vil skyve deg fra seg. Ikke fordi du ikke er glad nok i ham, ikke fordi han ikke er god nok, men rett og slett fordi hans tidvise handlinger svekker din tillit til ham, det blir slitsomt å ikke kunne ta opp normale ting, og det er slitsom å ha en som gjerne gjør seg selv mindre enn han er fordi han er redd for å miste deg. For denne væremåten blir ofte for slitsom på sikt, og det bygger opp mye misnøye og mistillit, og dermed risikerer han å skape det han er mest redd for.

Er han motivert for å søke hjelp for egen del? Jeg ville oppmuntret ham til det. Og så kan det være en fordel med parterapi, ikke fordi dere har store problemer nå, men rett og slett for å forebygge større problemer på sikt.

Anonymkode: 0c4c0...b05

Takk for godt svar ❤️ Vi har snakket litt om dette, men han fungerer godt i det daglige.
Dette at han er så redd for å miste meg, er litt problematisk. Jeg har sagt mange ganger at jeg ikke går fra han pga en bagatell eller vi har en diskusjon/krangel. Forholdet har hengt i en tynn tråd noen ganger pga jeg har oppdaget at han ikke har vært helt ærlig med meg. Men, jeg har valgt å legge det på « konto» for at han er redd for å miste meg. Han er verdens beste, men savner litt «ryggrad» innimellom. Han kan også dulle noe veldig med meg hvis jeg er syk. Koselig det, men kan bli litt mye, føler meg som om jeg er en syk 4 åring liksom. Sier jeg det til han at det blir litt mye, så blir han lei seg iom at han bare mener det godt. Han har et hjerte av gull. 

Anonymkode: 63b1a...d76

[Anonym bruker]

24 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for godt svar ❤️ Vi har snakket litt om dette, men han fungerer godt i det daglige.
Dette at han er så redd for å miste meg, er litt problematisk. Jeg har sagt mange ganger at jeg ikke går fra han pga en bagatell eller vi har en diskusjon/krangel. Forholdet har hengt i en tynn tråd noen ganger pga jeg har oppdaget at han ikke har vært helt ærlig med meg. Men, jeg har valgt å legge det på « konto» for at han er redd for å miste meg. Han er verdens beste, men savner litt «ryggrad» innimellom. Han kan også dulle noe veldig med meg hvis jeg er syk. Koselig det, men kan bli litt mye, føler meg som om jeg er en syk 4 åring liksom. Sier jeg det til han at det blir litt mye, så blir han lei seg iom at han bare mener det godt. Han har et hjerte av gull. 

Anonymkode: 63b1a...d76

Han høres ut som et påbegynt skrekkscenario. Han juger, han skjønner ikke forhold og han skjønner ikke at kritikk ikke er døden. Det forholdet kan aldri gå bra.

Anonymkode: e3603...1af

[Anonym bruker]

29 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for godt svar ❤️ Vi har snakket litt om dette, men han fungerer godt i det daglige.
Dette at han er så redd for å miste meg, er litt problematisk. Jeg har sagt mange ganger at jeg ikke går fra han pga en bagatell eller vi har en diskusjon/krangel. Forholdet har hengt i en tynn tråd noen ganger pga jeg har oppdaget at han ikke har vært helt ærlig med meg. Men, jeg har valgt å legge det på « konto» for at han er redd for å miste meg. Han er verdens beste, men savner litt «ryggrad» innimellom. Han kan også dulle noe veldig med meg hvis jeg er syk. Koselig det, men kan bli litt mye, føler meg som om jeg er en syk 4 åring liksom. Sier jeg det til han at det blir litt mye, så blir han lei seg iom at han bare mener det godt. Han har et hjerte av gull. 

Anonymkode: 63b1a...d76

Ja, på overflaten gjør han garantert det. Og han fungerer nok også veldig bra på de fleste områder.  Og likevel fungerer han så dårlig på de få sidene han fungerer på at det risikerer å skyve deg fra ham, fordi han lyver til deg, fordi han stadig gir uttrykk for sin frykt for å miste deg, fordi han blir klengete. Du har bekreftet at du ikke vil gå fra ham pga. en bagatell. Det er jo flott. Men han tester deg likevel konstant fordi det er stadige små ting han lyver unødvendig om, stadig ting som blir problemer fordi han er konfliktsky, fordi han klenger.

Hensikten hans i dette er den beste, det tviler jeg overhodet ikke på. Og det er derfor det er så synd at han risikerer å fremprovosere det han frykter mest fordi han ikke vil ta ansvar for egne følelser og handlinger. Du er allerede der at du er frustrert/skeptisk nok til å skrive et innlegg om dette, fordi det plager deg. Du er likevel ikke der nå at du ønsker å gå fra ham. Men om det ikke skjer en endring, så tro meg, da blir summen av alle bagatellene ikke lenger noen bagatell.

Det som er så vanskelig i dette, det er at han er sårbar, at han bare vil det beste, men at han ikke greier å se hva han gjør "for mye", og da oppfatter han det som kritikk av seg selv som person, han blir såret og føler seg kanskje mislykket eller misforstått. Og det blir bare vondt for dere begge. For du vil vegre deg for å si fra, han vil bli usikker på hva han kan og ikke kan gjøre. Ofte kan slike reagere med å bli enda mer klengete, fordi de blir enda mer redd for å miste kjæresten.

Det blir da en ubalanse i slike forhold som på sikt kan bli veldig uheldig. Han føler seg mindre, men risikerer å ta for mye plass, og du kan begynne å trekke deg unna, noe som igjen forsterker hans angst for å bli forlatt, og så har dere det gående.

Har du spurt ham hvordan han ville reagert om du stadig kom med små løgner til ham? Om du stadig vek unna små konflikter fordi du syntes det var vanskelig - hvordan ville han reagert om du nektet å snakke om ting som var viktig for ham og dere?

Jeg vet ikke hvordan du skal få ham til å forstå at han og dere trenger hjelp. Etter det jeg opplevde med min eks tror jeg kanskje jeg ville valgt en litt annerledes fremgangsmåte i dag enn jeg gjorde med ham siden han også mente han fungerte for godt til å trenge hjelp. Jeg ville nok ha snakket med ham om hvordan vanskelig barndom påvirker folk, hva det å leve med en psykopat gjør med folk, det å ikke ha en stabil barndom, det å bli så mye hakket på, og sagt at reaksjoner på det er naturlig og at det kan føre til litt uheldige mønster som voksen. Og så ville jeg fortalt ham hvor uendelig glad jeg var i ham, og nettopp derfor så syntes jeg at vi burde ta tak i de bagatellene som dere opplever som en slitasje på forholdet nå, slik at dere får stoppet dem fra å bli større unødvendig, fordi du er redd for at disse bagatellene kan komme til å skyve dere fra hverandre på sikt, selv om det ikke er noen fare for det i dag. Så ville jeg tatt opp at om han forstår mer av eget reaksjonsmønster så kan dere to også sammen jobbe i f.eks. parterapi for å få mer hensiktsmessige måter å kommunisere med hverandre på fremover. Og så ville jeg sagt at jeg ønsket parterapi for å investere i forholdet, for å sikre det best mulig for fremtiden (ikke det motsatte).

 

Anonymkode: 0c4c0...b05

[Anonym bruker]

15 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ja, på overflaten gjør han garantert det. Og han fungerer nok også veldig bra på de fleste områder.  Og likevel fungerer han så dårlig på de få sidene han fungerer på at det risikerer å skyve deg fra ham, fordi han lyver til deg, fordi han stadig gir uttrykk for sin frykt for å miste deg, fordi han blir klengete. Du har bekreftet at du ikke vil gå fra ham pga. en bagatell. Det er jo flott. Men han tester deg likevel konstant fordi det er stadige små ting han lyver unødvendig om, stadig ting som blir problemer fordi han er konfliktsky, fordi han klenger.

Hensikten hans i dette er den beste, det tviler jeg overhodet ikke på. Og det er derfor det er så synd at han risikerer å fremprovosere det han frykter mest fordi han ikke vil ta ansvar for egne følelser og handlinger. Du er allerede der at du er frustrert/skeptisk nok til å skrive et innlegg om dette, fordi det plager deg. Du er likevel ikke der nå at du ønsker å gå fra ham. Men om det ikke skjer en endring, så tro meg, da blir summen av alle bagatellene ikke lenger noen bagatell.

Det som er så vanskelig i dette, det er at han er sårbar, at han bare vil det beste, men at han ikke greier å se hva han gjør "for mye", og da oppfatter han det som kritikk av seg selv som person, han blir såret og føler seg kanskje mislykket eller misforstått. Og det blir bare vondt for dere begge. For du vil vegre deg for å si fra, han vil bli usikker på hva han kan og ikke kan gjøre. Ofte kan slike reagere med å bli enda mer klengete, fordi de blir enda mer redd for å miste kjæresten.

Det blir da en ubalanse i slike forhold som på sikt kan bli veldig uheldig. Han føler seg mindre, men risikerer å ta for mye plass, og du kan begynne å trekke deg unna, noe som igjen forsterker hans angst for å bli forlatt, og så har dere det gående.

Har du spurt ham hvordan han ville reagert om du stadig kom med små løgner til ham? Om du stadig vek unna små konflikter fordi du syntes det var vanskelig - hvordan ville han reagert om du nektet å snakke om ting som var viktig for ham og dere?

Jeg vet ikke hvordan du skal få ham til å forstå at han og dere trenger hjelp. Etter det jeg opplevde med min eks tror jeg kanskje jeg ville valgt en litt annerledes fremgangsmåte i dag enn jeg gjorde med ham siden han også mente han fungerte for godt til å trenge hjelp. Jeg ville nok ha snakket med ham om hvordan vanskelig barndom påvirker folk, hva det å leve med en psykopat gjør med folk, det å ikke ha en stabil barndom, det å bli så mye hakket på, og sagt at reaksjoner på det er naturlig og at det kan føre til litt uheldige mønster som voksen. Og så ville jeg fortalt ham hvor uendelig glad jeg var i ham, og nettopp derfor så syntes jeg at vi burde ta tak i de bagatellene som dere opplever som en slitasje på forholdet nå, slik at dere får stoppet dem fra å bli større unødvendig, fordi du er redd for at disse bagatellene kan komme til å skyve dere fra hverandre på sikt, selv om det ikke er noen fare for det i dag. Så ville jeg tatt opp at om han forstår mer av eget reaksjonsmønster så kan dere to også sammen jobbe i f.eks. parterapi for å få mer hensiktsmessige måter å kommunisere med hverandre på fremover. Og så ville jeg sagt at jeg ønsket parterapi for å investere i forholdet, for å sikre det best mulig for fremtiden (ikke det motsatte).

 

Anonymkode: 0c4c0...b05

Takk for svar❤️ Vi har snakket en del om dette med barndommen hans og at det nok har formet han på flere måter. Det er ikke slik at han lyver mye, men han har «pyntet» en del på ting for at det skal tilpasse bl.a hva jeg ønsker i et forhold. Jeg var klar i starten på forholdet hva jeg ønsket og ikke ønsket. I ettertid sier han at han bommet og ikke visste at det var sånn. Flere ganger har jeg måtte be han se det fra min side for å forstå at enkelte ting ikke er greit. Han mangler nok litt antenner på enkelte ting som et resultat av oppvekst. 
Jeg har lest nøye hva du skriver og tar det til meg. 

Anonymkode: 63b1a...d76

[Anonym bruker]

Totalt forskjellig vil jeg ikke si, men...

Han vokste opp i blokk, jeg i enebolig med stor, egen hage.
Han vokste opp i by, jeg i bygd. 
Han vokste opp med skjellsord, perversiteter etc. på skolen, dårlig skolemiljø - jeg med et trygt skolemiljø omtrent helt fritt for slikt! Veldig beskyttet.
 

Anonymkode: 63566...0b5