Utviklingshemmet barn...

[Anonym bruker]

Dere som har utviklingshemmet barn, hvordan klarer dere å finne glede i livet?

Som dere sikkert antar, så har jeg et annerledes barn, et utviklingshemmet barn.

Og jeg synes det er så tungt å se at alle de andre barna begynner å snakke, kle på seg selv, bli selvstendige. Og så blir jeg så trist når jeg ser på mitt barn da mitt barn strever med så mange ting. Ofte lurer jeg på hvordan barnet mitt hadde vært dersom det hadde vært friskt. Og så blir jeg så trist. Og av og til føler jeg at jeg har sluttet å leve, jeg bare eksisterer.

Hvordan klarer dere å fortsatt leve? Finne gleden, når sorgen er så stor?

Jeg blir så misunnelig når jeg ser andre friske barn og føler at livet er så urettferdig. Hvorfor meg? Hvorfor mitt barn?

Jeg har en jeg går og snakker med om disse tingene. Men lurer hvordan det er for dere andre som er i samme situasjon som meg.

Anonymkode: ace1e...70d

[Anonym bruker]

Jeg har ristet det av meg, omsider. Jeg følte på skyld, skam, bekymringer og sjalusi. Men mitt barn er herlig slik hun er, og perfekt. Mitt barn har et skjult handikap og vi har hatt MYE. HUN har glede i sitt liv og hun har livskvalitet. Hvorfor skal jeg ga det jævelig når hun blomstrer, trives, har venner og klarer seg fint ut fra de forutsetninger hun har. 

Tenker du trenger profesjonell hjelp. 

Anonymkode: 33e13...d24

[Anonym bruker]

Sender en klem til deg ❤️

Anonymkode: b4874...9a3

[Himmel og hav]

Gleden kommer sammen med det å akseptere at ting er som de er og at barnet er den han eller hun er. Så lenge tankene kaver rundt i "hva hvis" og "livet er urettferdig" så vil du ikke klare å se alle de gode sidene ved barnet ditt, alle de bittesmå seirene. Ok, så begynner andres unger å snakke, sykle, lære gangetabellen, og det er flott for dem, men det er ikke de du skal se. Det er ikke de du skal heie på. Du har fått oppgave å heie på en som trenger deg mye mer, og som trenger at du kan juble over at h*n plutselig får til noe nytt, samme hvor smått det er. Slutt å måle barnet mot andre. Det er like urettferdig som om jeg skulle måle dine resultater i sprint mot Usain Bolt sine. Det er urettferdig mot deg, og det er urettferdig mot barnet. Livet er teit og urettferdig, og klumpen i magen forsvinner kanskje aldri helt, men jeg lover deg at den blir mindre og mindre og at du etterhvert vil finne langt flere gleder enn sorger. Målestokken du skal bruke for gleden din har du rett foran deg. Er barnet ditt glad og fornøyd? Hvis ja, hvorfor skal da du sitte nå og gråte over en framtid som ingen vet noe om. Livet med et barn med utviklingshemming er her og nå. Hvis du også klarer å være her og nå, så tror jeg gleden vil finne deg, og at barnet vil overraske deg. 

[Anonym bruker]

5 timer siden, Himmel og hav skrev:

Gleden kommer sammen med det å akseptere at ting er som de er og at barnet er den han eller hun er. Så lenge tankene kaver rundt i "hva hvis" og "livet er urettferdig" så vil du ikke klare å se alle de gode sidene ved barnet ditt, alle de bittesmå seirene. Ok, så begynner andres unger å snakke, sykle, lære gangetabellen, og det er flott for dem, men det er ikke de du skal se. Det er ikke de du skal heie på. Du har fått oppgave å heie på en som trenger deg mye mer, og som trenger at du kan juble over at h*n plutselig får til noe nytt, samme hvor smått det er. Slutt å måle barnet mot andre. Det er like urettferdig som om jeg skulle måle dine resultater i sprint mot Usain Bolt sine. Det er urettferdig mot deg, og det er urettferdig mot barnet. Livet er teit og urettferdig, og klumpen i magen forsvinner kanskje aldri helt, men jeg lover deg at den blir mindre og mindre og at du etterhvert vil finne langt flere gleder enn sorger. Målestokken du skal bruke for gleden din har du rett foran deg. Er barnet ditt glad og fornøyd? Hvis ja, hvorfor skal da du sitte nå og gråte over en framtid som ingen vet noe om. Livet med et barn med utviklingshemming er her og nå. Hvis du også klarer å være her og nå, så tror jeg gleden vil finne deg, og at barnet vil overraske deg. 

Tusen takk.

Det er så sant det du skriver om å ikke sammenligne barnet mitt med andre barn. Det blir så feil å gjøre mot henne.

Før så levde jeg her og nå. Og så har dette forandret seg når barnet mitt fikk diagnosen. Da plutselig ble det til "hvordan blir fremtiden" og bekymringer og negative tanker. Og ikke minst "hvorfor meg?" 

Jeg må begynne å leve her og nå igjen. Og glede meg over det barnet mitt faktisk får til og den utviklingen barnet mitt gjør.

Men av og til er dette bare så vanskelig...

Tusen takk alle dere for gode ord ❤

Anonymkode: ace1e...70d

[CherryC]

21 timer siden, Himmel og hav skrev:

Gleden kommer sammen med det å akseptere at ting er som de er og at barnet er den han eller hun er. Så lenge tankene kaver rundt i "hva hvis" og "livet er urettferdig" så vil du ikke klare å se alle de gode sidene ved barnet ditt, alle de bittesmå seirene. Ok, så begynner andres unger å snakke, sykle, lære gangetabellen, og det er flott for dem, men det er ikke de du skal se. Det er ikke de du skal heie på. Du har fått oppgave å heie på en som trenger deg mye mer, og som trenger at du kan juble over at h*n plutselig får til noe nytt, samme hvor smått det er. Slutt å måle barnet mot andre. Det er like urettferdig som om jeg skulle måle dine resultater i sprint mot Usain Bolt sine. Det er urettferdig mot deg, og det er urettferdig mot barnet. Livet er teit og urettferdig, og klumpen i magen forsvinner kanskje aldri helt, men jeg lover deg at den blir mindre og mindre og at du etterhvert vil finne langt flere gleder enn sorger. Målestokken du skal bruke for gleden din har du rett foran deg. Er barnet ditt glad og fornøyd? Hvis ja, hvorfor skal da du sitte nå og gråte over en framtid som ingen vet noe om. Livet med et barn med utviklingshemming er her og nå. Hvis du også klarer å være her og nå, så tror jeg gleden vil finne deg, og at barnet vil overraske deg. 

For ett fantastisk svar! Noe av det flotteste jeg har lest her inne noen gang  håper andre foreldre med barn med utfordringer leser dette. 

[Himmel og hav]

38 minutter siden, CherryC skrev:

For ett fantastisk svar! Noe av det flotteste jeg har lest her inne noen gang  håper andre foreldre med barn med utfordringer leser dette. 

 Takk. Nå ble jeg litt rørt.

[Anonym bruker]

HI: Det du beskriver er helt normale reaksjoner. Det er vanlig å oppleve en følelse av tap og å føle sorg over livet som ikke ble slik man hadde tenkt. Det er også litt tabubelagt - og i stedet for forståelse opplever mange i stedet en  forventning om å være lykkelige for det barnet de har. Det er man jo også, men det hjelper ikke nødvendigvis å undertrykke de vonde følelsene. Dette er noe som du kan ha behov for å bearbeide. Paradoksalt nok er det ved å akseptere og bearbeide sine egne "forbudte" følelser at man kommer dit hvor man får overskudd til å akseptere situasjonen som den er og gjøre det beste ut av det. 

Anonymkode: 632a8...bae

[Anonym bruker]

Jeg har selv en datter med psykisk utviklingshemming. Fikk diagnosen da hun var 4 og hun er nå 12 år. Og jeg sliter like mye med det enda. Føler ikke det blir lettere med årene, men tyngre. Spriket blir større og større.
Før sammenlignet jeg henne veldig med jevnaldrende, det gjør jeg ikke så ofte nå. Men jeg kan plutselig få slike følelser helt ute av det blå. En dag så jeg noen jenter på hennes alder som shoppet på H&M og de tullet og koste seg, da fikk jeg en slik følelse at skulle ønske min datter også kunne gå ut på shopping med vennen(som hun ikke har) og det var veldig vondt. 

Jeg har tusen bekymringer i hodet mitt, og mange av bekymringene går på fremtiden og hvordan det blir når jeg er død. 

Jeg hadde det ikke så gale da hun var i begynnelsen av barneskolen for da hadde hun ett par venner her hvor vi bor som er noen år yngre og hun var lykkeligere og ikke så utfordrende å ha med å gjøre. Men nå vil ikke de være med henne mer og det er vondt for henne og for meg. For hun er så utrolig sosial, men har aldri andre barn å være med på fritiden. Og det synes jeg er vondt, det er hjerteskjærende å se gleden i øynene når det ringer på døren også er det andre barn som spør om broren vil komme ut, og da ser jeg hun blir så lei seg.  Hun er også kommet i puberteten og er hormonell, og med lite språk så er det utrolig vanskelig for henne og fortelle hva som foregår i kroppen hennes og hun kan heller ikke gi skikkelig utrykk for hva som plager henne.

Jeg går ikke rundt og er lei meg hele tiden, er som oftest glad, men helt lykkelig vil jeg aldri bli. Det har jeg rett og slett bare godtatt. 
Det er nok en sorg du må bære med deg resten av livet. 
Jeg elsker henne over alt og ville aldri i livet byttet henne vekk. Jeg er så utrolig stolt over henne og jeg har aldri ett sekund vært flau over henne. For meg er hun perfekt akkurat slik hun er, men likevel så er det tungt for meg. Har nok problemer med å godta at det var slik livet skulle bli..
 

Men må også si at ingen har gitt meg slik stolthetsfølelse som hun har gitt meg. For vært fremskritt hun gjør jubles det over. Husker første gang hun tisset på do, da satt jeg å gråt av stolthet på gulvet. Det gjorde jeg ikke med de andre barna mine. Det er mange små gleder og gode øyeblikk når hun mestrer nye ting.

Har gått til psykolog før, hun mente følelsene jeg hadde var normale å ha og at etter noen samtaler så var det ikke mer å gjøre sa hun. Har prøvd å få ny henvisning til psykolog men får avslag av dps. Jeg er ikke deprimert nok.. 

Mange klemmer til deg❤️❤️

Anonymkode: 1e1b2...cbc

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har selv en datter med psykisk utviklingshemming. Fikk diagnosen da hun var 4 og hun er nå 12 år. Og jeg sliter like mye med det enda. Føler ikke det blir lettere med årene, men tyngre. Spriket blir større og større.
Før sammenlignet jeg henne veldig med jevnaldrende, det gjør jeg ikke så ofte nå. Men jeg kan plutselig få slike følelser helt ute av det blå. En dag så jeg noen jenter på hennes alder som shoppet på H&M og de tullet og koste seg, da fikk jeg en slik følelse at skulle ønske min datter også kunne gå ut på shopping med vennen(som hun ikke har) og det var veldig vondt. 

Jeg har tusen bekymringer i hodet mitt, og mange av bekymringene går på fremtiden og hvordan det blir når jeg er død. 

Jeg hadde det ikke så gale da hun var i begynnelsen av barneskolen for da hadde hun ett par venner her hvor vi bor som er noen år yngre og hun var lykkeligere og ikke så utfordrende å ha med å gjøre. Men nå vil ikke de være med henne mer og det er vondt for henne og for meg. For hun er så utrolig sosial, men har aldri andre barn å være med på fritiden. Og det synes jeg er vondt, det er hjerteskjærende å se gleden i øynene når det ringer på døren også er det andre barn som spør om broren vil komme ut, og da ser jeg hun blir så lei seg.  Hun er også kommet i puberteten og er hormonell, og med lite språk så er det utrolig vanskelig for henne og fortelle hva som foregår i kroppen hennes og hun kan heller ikke gi skikkelig utrykk for hva som plager henne.

Jeg går ikke rundt og er lei meg hele tiden, er som oftest glad, men helt lykkelig vil jeg aldri bli. Det har jeg rett og slett bare godtatt. 
Det er nok en sorg du må bære med deg resten av livet. 
Jeg elsker henne over alt og ville aldri i livet byttet henne vekk. Jeg er så utrolig stolt over henne og jeg har aldri ett sekund vært flau over henne. For meg er hun perfekt akkurat slik hun er, men likevel så er det tungt for meg. Har nok problemer med å godta at det var slik livet skulle bli..
 

Men må også si at ingen har gitt meg slik stolthetsfølelse som hun har gitt meg. For vært fremskritt hun gjør jubles det over. Husker første gang hun tisset på do, da satt jeg å gråt av stolthet på gulvet. Det gjorde jeg ikke med de andre barna mine. Det er mange små gleder og gode øyeblikk når hun mestrer nye ting.

Har gått til psykolog før, hun mente følelsene jeg hadde var normale å ha og at etter noen samtaler så var det ikke mer å gjøre sa hun. Har prøvd å få ny henvisning til psykolog men får avslag av dps. Jeg er ikke deprimert nok.. 

Mange klemmer til deg❤️❤️

Anonymkode: 1e1b2...cbc

Tusen takk for at du deler din historie med meg. Jeg kjenner meg sååå igjen i alt det du skriver. 

En liten trøst til deg (som ofte hjelper meg) et å tenke at ting kunne vært verre (for det kunne de). Mange som har det mye verre. Vi kunne også hatt det verre.

Bare jeg leser avisen om morgenen så er det hundrevis av triste nyheter. Barn som får kreft, dødsfall pga lek eller hva med den danske familien som var på ferietur og deres tre barn ble drept.

Jeg klarer ikke å se på andre friske barn som er på samme alder som mitt barn. Det gjør for vondt å se alt det de får til, som mitt barn ikke er i nærheten av å kunne. Men, som en her har skrevet, så kan jeg heller ikke sammenligne mitt barn med andres barn. De har forskjellig utgangspunkt, dermed kommer de alltid til å være forskjellige steder og kunne forskjellige ting.

Men det er rart å skrive disse tingene her på forum. Tidligere var jeg den som leste om andre som har forskjellige utfordringer, og nå er det JEG som skriver om MITT barn.  Det hadde aldri falt meg inn at jeg kommer til å ha det slik, altså at jeg kommer til å ha et annerledes barn. Rart hvordan livet plutselig kan snu...

Anonymkode: ace1e...70d

[Anonym bruker]

Jeg anbefaler HI å melde seg inn i den private gruppen Foreldre til barn med spesielle behov på facebook. Der er det mye støtte og råd å hente og høyt under taket.

Anonymkode: fd51c...b48