sinneproblem

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg har et sinnemestringsproblem,  hvem tar jeg kontakt med for å få gjort noe med det?Jeg har 2 barn, men det er det eldste på snart 7 som stort sett trykker på de "rette" knappene.  Ja, jeg vet at det er mitt problem, ikke barnets. I dag var det en ny konflikt,  og jeg klikka,  klarte å rope drittunge.  Dette barnet må utfordre oss på absolutt alle måter da, sier nei eller vil ikke når hen får en enkelt beskjed,  og derfra eskalerer det bare... Men jeg er redd det er vårt reaksjonsmønster som utløser denne oppførselen i første omgang...

Det er også problemer på skolen i forhold til oppførsel, har liten respekt for læreren.  De sier at de ikke når inn, og når hen får en beskjed så bare velger hen å ignorere den.  Det med skolen bekymrer meg mye, er redd hen skal falle utenfor sosialt,  fordi hen blir stempla som en som bråker i timene, og bare er sammen med de andre som oppfører seg på samme måte..  

Så hva skal jeg gjøre ? med begge disse situasjonene . 

Anonymkode: c40a3...74d

[Nyttårs barn]

Nå synes jeg ikke det er så alvorlig at du innimellom mister besinnelsen, barn tåler å se foreldrene sinte.

Men det er klart at dere kan ha kommet inn i en ond sirkel og en annen ting er at barnet har jo arvet temperamentet sitt fra noen og jeg tipper at dere kanskje er litt like.

[Anonym bruker]

Joda , er lov å bli sint selvfølgelig,  men jeg liker ikke selv at jeg skriker til de. Og barnet har selv sagt at hen blir redd når jeg gjør det , så jeg har lovet å prøve å skjerpe meg.  Og ja, vi er nok veldig like,  er vel derfor vi krangler mer enn jeg gjør med det andre barnet.  Bare ønsker meg et godt forhold i fremtiden,  og da må vi jo starte nå.  

Anonymkode: c40a3...74d

[Nyttårs barn]

33 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Joda , er lov å bli sint selvfølgelig,  men jeg liker ikke selv at jeg skriker til de. Og barnet har selv sagt at hen blir redd når jeg gjør det , så jeg har lovet å prøve å skjerpe meg.  Og ja, vi er nok veldig like,  er vel derfor vi krangler mer enn jeg gjør med det andre barnet.  Bare ønsker meg et godt forhold i fremtiden,  og da må vi jo starte nå.  

Anonymkode: c40a3...74d

Kanskje dere kan sette dere ned og prate litt når barnet er rolig og fornøyd(og du også)  og gjøre noen avtaler om ting. Kanskje snakke litt om hvordan dere ønsker å ha det ilag i familien, hvordan snakke til hverandre, hvordan svare hverandre. Kanskje barnet kan bli flinkere til å si fra om det kjenner at det har en dårlig dag, og du også selvfølgelig.

Ellers tror jeg mange har det sånn at et av barna oppleves utfordrende, ofte fordi det trigger noe i oss. Det er ikke så lett å alltid greie å beholde roen når det koker.

[Anonym bruker]

På 4.1.2020 den 0.47, Nyttårs barn skrev:

Ellers tror jeg mange har det sånn at et av barna oppleves utfordrende, ofte fordi det trigger noe i oss. Det er ikke så lett å alltid greie å beholde roen når det koker.

Nyttårsbarn har rett i dette - og det trigger særlig noe i oss når vi selv har de samme egenskapene... hvis jeg f eks selv er somlete, så er det somling fra ungene som provoserer meg mest. Det skyldes at man også føler et snev av skam.

Anonymkode: 03cc1...1a0

[Anonym bruker]

Et skremmeskudd, en bekjent er nå under BV pga samme som du sliter med. Hun går nå sinnemestringskurs og hele familien følges opp av BV. 

Anonymkode: 222b0...074

[Anonym bruker]

Vi provoseres gjerne mest av de barna som ligner oss selv mest. Jeg har fire barn og ser det veldig tydelig. De barna som ligner mest på far personlighetsmessig kan jeg smile av fordi de er så like han at det er morsomt og jeg lar meg ikke provosere på samme måte, men de som ligner meg og har et reaksjonsmønster som ligner mitt blir jeg mye mer provosert av.

Men du er den voksne, og barnet lærer av deg hvordan motstand, sinne, provokasjon osv skal håndteres, og det høres ikke ut som du går foran med et godt eksempel her?

Jeg mener ikke at barn aldri skal se foreldre sinte, aldri skal se dem lei seg osv, de tåler normale følelser hos foreldre, men det er viktig at vi klarer å styre oss litt og tenke over hva slags eksempel vi er.

Mannen min er vokst opp i et hjem med mye krangel, skriking, på det verste kasting av servise så det knuser, sparking i veggen o.l. og har selv blitt veldig konfliktsky. Han er veldig bevisst at ungene ikke skal vokse opp i et sånt hjem, og veldig bevisst å lære dem å håndtere sinne og frustrasjon på andre måter enn å skrike, kaste, slå osv. 

Det går an for foreldre også å si at dette gjør meg rasende, jeg har lyst til å spytte og slå, så nå går jeg ut en tur og lufter meg, roer meg ned og tenker over hva jeg egentlig mener, også snakker vi videre etterpå. 

Jeg er veldig rolig selv, men skjønner at du har et bråsinne i deg som freser opp, og det har barnet ditt arvet. Da må du selv lære deg å håndtere det, og lære det videre til barnet. Mannen min er konfliktsky, men bruser seg fort opp egentlig, da trekker han seg unna og roer seg ned før samtalen fortsetter. Det er helt greit, og det er en metode han har lært videre til ene sønnen vår som slekter på sin far  

Det er ikke nødvendig å lage en krangel av alt, og noen ganger kan man faktisk når man har roet seg ned se at den andre har litt mer rett enn man ville innrømme til å begynne med og være villig til å jenke seg litt. Andre ganger er det ikke mulig å gi seg, men om man roer seg ned litt er det mulig å formidle det på en bedre måte enn ved å skrike og kjefte.

Anonymkode: 46ab8...f9c