Jeg skulle ønske broren min var død...

[Anonym bruker]

Ja. Helt grusomt. Og kanskje mest grusomt å tenke sånn, for man føler seg ikke akkurat som noen god søster. 

Broren min har vært ganske alvorlig syk i mange år nå, psykiatri. Han ruser seg litt også. Han har kontakt med familien når det passer han, og kan bli rasende om folk ikke står på pinne akkurat når han vil selv im han kanskje har droppet å svare de samme i ett halvt år. Han har aldri deltatt i bursdagsfeiring for min minste. Han har ikke vært i noen av familiens barn bursdag de siste 5 årene. Men hvert år arrangerer foreldrene våre bursdag for han, og de blir sure og sinte om jeg og min søster ikke kommer (med familie hos oss begge). Min mor bruker masse tid og energi på han. Mest på å være lei seg og vente på at han skal ta kontakt. Hun kan ikke takke ja til invitasjoner hos meg og min søster før hun vet om brodern kanskje kunne tenke seg å komme til henne - noe han aldri gjør. Barna i familien har rett og slett begynt å glemme han, og de minste på 4-5 år vet ikke hvem han er lenger. 

Han har også forsøkt å ta livet sitt flere ganger. Jeg har i mange år følt på en dyp redsel rundt å miste han, og en jul var jeg helt sikker på at han hadde tatt sitt liv. Hver jul og nyttår sitter jeg med en uggen følelse, fordi det er ganske sannsynlig at han ville valgt å ta livet sitt rundt disse tider. 

Alle i familien har prøvd å hjelpe han på alle måter i mange år. Han er ikke motivert. Han har fått betalt og tilrettelagt for topp psykologer og psykiatere, men dropper ut etter 1 gang. Jeg er bare så sliten av å «vente» på at han skal dø... det er veldig vanskelig og tungt å hele tiden skulle være forberedt på å måtte fortelle barna at onkel er borte. 

Det er også få man føler man kan snakke om disse tingene med, for det er ikke alle som har opplevd det selv og det er ganske annerledes enn nan tror. Det er så mye rare og sterke følelser i det som andre har vanskelig for å forstå. Vet ikke helt hva jeg vil med dette men....

Anonymkode: fd563...2f0

[Annanym]

❤️

[Anonym bruker]

Følelsen hadde vært mer forståelig, hvis det utelukkende var fordi han lider på grunn av sykdommen. Jeg får dessverre mer inntrykk av st du ønsker sette fordi han er er uromoment som moren din (naturlig nok) bruker mye tid på. Han er altså egoistisk og uinteressert i din familie. Du skulle ønske han var død fordi han er en byrde som fratar familien din en del kontakt med din mor... 

Anonymkode: 0886e...0ef

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Følelsen hadde vært mer forståelig, hvis det utelukkende var fordi han lider på grunn av sykdommen. Jeg får dessverre mer inntrykk av st du ønsker sette fordi han er er uromoment som moren din (naturlig nok) bruker mye tid på. Han er altså egoistisk og uinteressert i din familie. Du skulle ønske han var død fordi han er en byrde som fratar familien din en del kontakt med din mor... 

Anonymkode: 0886e...0ef

Jeg har ikke mye kontakt med min mor, og kommer ikke til å ha det om han dør heller. Overhodet ikke missunnelig på at hun prioriterer han. Men du har rett i at det ikke bare handler om at gan har det vondt. Det handler også om at jeg skulke ønske at hele familien skulle få slippe alle de vonde, triste følelsene og belastningene de har hatt over mange år. Det blir litt som om han egentlig har vært død lenge, men man har ikke noen grav å gå til. 

HI

Anonymkode: fd563...2f0

[Anonym bruker]

Selv om jeg ikke har vært så nær pårørende som deg forstår jeg godt at du føler det slik. 

Jeg har vært borti noe av det samme som du beskriver. Da han (endelig) døde ga det familien og vennene endelig en avsluttning og mulighet til å sørge normalt. Allerede i begravelsen snakket flere om at de egentlig hadde mistet ham for mange år siden. Etter at han var død kunne de begynne å minnes ham slik han var før han ble syk og ikke bare bekymre seg for hva han kunne finne på og om han trengte hjelp. Det var en stor lettelse og familien har det mye bedre i dag enn da de levde med usikkerheten, og den evige sorgen og skuffelsen.

Han jeg kjente tok ikke livet av seg. Det hadde kanskje vært vanskeligere å takle, men jeg tror du har rett i at livet for dere i familien vil bli bedre om han dør enn om han fortsetter å styre dere slik han på mange måter gjør nå.

Anonymkode: 29652...f77

[Anonym bruker]

Jeg har en meget syk far, ALDRI har jeg ønsket han død, synes dette var veldig leit og lese

Anonymkode: 2c956...9ae

[Anonym bruker]

Jeg kan forstå følelsene du sitter med. Jeg har selv vært nær pårørende til rusmisbruk og maktesløsheten, frykten, utmattelsen man kjenner på er forferdelig! Personen har man sånn sett mistet for lenge siden, men de stadige bekymringene lurer alltid i bakgrunnen. Å ikke vite, er noe av det verste. Det samme om å gå å vente på et dødsbudskap. Man vet det kommer, men ikke når.

Sender noen varme klemmer 💕

Anonymkode: 4b760...862

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har en meget syk far, ALDRI har jeg ønsket han død, synes dette var veldig leit og lese

Anonymkode: 2c956...9ae

Ja, det er leit. Jeg har forståelse for at folk reagerer og føler ulikt i slike situasjoner med alvorlig psykisk syke familiemedlemmer. Finner det noe merkelig at du ikke gjør det, om du virkelig er i en tilsvarende situasjon. Noe av det jeg har lært er at under slike påkjenninger og følelsesmessig kaos reagerer folk ulikt, og man skal være forsiktig med å si at reaksjonene er rett eller feil. 

Så flott at du klarer å sette pris på at faren din lever og kan glede deg sammen med han - det er en av mange typer styrker man kan ha i slike vanskelige situasjoner❤️

Anonymkode: fd563...2f0

[Anonym bruker]

3 minutes ago, Anonym bruker said:

Ja, det er leit. Jeg har forståelse for at folk reagerer og føler ulikt i slike situasjoner med alvorlig psykisk syke familiemedlemmer. Finner det noe merkelig at du ikke gjør det, om du virkelig er i en tilsvarende situasjon. Noe av det jeg har lært er at under slike påkjenninger og følelsesmessig kaos reagerer folk ulikt, og man skal være forsiktig med å si at reaksjonene er rett eller feil. 

Så flott at du klarer å sette pris på at faren din lever og kan glede deg sammen med han - det er en av mange typer styrker man kan ha i slike vanskelige situasjoner❤️

Anonymkode: fd563...2f0

Takk ❤️

Selvsagt er det utrolig tøft noen ganger.

Han har vert masse innlagt, prøvd og tatt livet flere ganger ( heldigvis aldri lykkes ) ,men de siste 4 årene har vert veldig bra, han sliter en del med deprasjon,men ikke sånn det var før

Anonymkode: 2c956...9ae

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk ❤️

Selvsagt er det utrolig tøft noen ganger.

Han har vert masse innlagt, prøvd og tatt livet flere ganger ( heldigvis aldri lykkes ) ,men de siste 4 årene har vert veldig bra, han sliter en del med deprasjon,men ikke sånn det var før

Anonymkode: 2c956...9ae

Så bra det er litt bedre! Min bror har vært på bunn mange år. I perioder dusjer han ikke eller spiser noe særlig heller... han går i møkkete klær, lukter grusomt og ser veldig usunn ut. Det er så trist og uverdig for han. Han er også mye psykotisk, og jeg må innrømme at jeg er litt redd for at han skal kunne skade noen om han plutselig blir veldig dårlig, om han inntar rus i en dårlig periode eller noe. Ikke kan man legge inn folk fordi man «tenker det er mulig» heller, når han til vanlig er rolig og holder seg for seg selv. 

 

Anonymkode: fd563...2f0

[Anonym bruker]

1 minute ago, Anonym bruker said:

Så bra det er litt bedre! Min bror har vært på bunn mange år. I perioder dusjer han ikke eller spiser noe særlig heller... han går i møkkete klær, lukter grusomt og ser veldig usunn ut. Det er så trist og uverdig for han. Han er også mye psykotisk, og jeg må innrømme at jeg er litt redd for at han skal kunne skade noen om han plutselig blir veldig dårlig, om han inntar rus i en dårlig periode eller noe. Ikke kan man legge inn folk fordi man «tenker det er mulig» heller, når han til vanlig er rolig og holder seg for seg selv. 

 

Anonymkode: fd563...2f0

uff høres ikke bra ut, får håpe din bror får den hjelpen han trenger ❤️

Anonymkode: 2c956...9ae

[Anonym bruker]

Har hatt en sånn bror. Han er heldigvis friskere nå. Men han fyller altså 50 til våren, og har vel vært mer eller mindre alkoholisert fra han var 17. Så jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver: mamma som sender penger og sirkler rundt ham, bruker tid og krefter på å hjelpe, står på pinne når han endelig nedlater seg til å kontakte henne osv. Hun har heldigvis trappet ned på servicen de siste årene, og har klart å si "dette er slik han velger å leve".

Selv begynte jeg å distansere meg fra ham allerede i 1997, for å si det slik, og det var bra for meg. Greit at vi har vokst opp sammen og var skikkelig samkjørte som barn, bestevenner til langt opp i tenårene osv osv. Men det var ikke bra for meg å beholde en så sterk tilknytning når han igjen og igjen torturerte oss emosjonelt ved å "forsvinne" (gjøre seg utilgjengelig i dager eller uker, rømme til Spania for å bo på stranda og drikke billig vin, nekte å svare på telefon og sms, men gå ballistic når noen av oss somlet en time med å svare. Lista er evig lang.)

Så jeg begynte å frikoble meg fra ham. Sluttet å engasjere meg i alle forsvinningsnumrene, begynte å se på dem som rutine mer enn som unntakstilstand. Da blir de ikke skremmende mer. Da er det jo bare hans stil og hans atferd, ikke en krisesituasjon som må løses. Og så videre. Jeg må innrømme at det også innebærer å bli mindre glad i personen. Hvis han dør i morgen, vil jeg sikkert felle noen tårer, men de vil være av medlidenhet. Ikke av sorg og savn.

Anonymkode: c1c81...5f2

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har en meget syk far, ALDRI har jeg ønsket han død, synes dette var veldig leit og lese

Anonymkode: 2c956...9ae

Så fint for deg da, at du har klart å opprettholde en OK relasjon likevel. Når andre ikke klarer det, så er det sannsynligvis fordi deres utfordringer har vært større og vanskeligere enn dine, ikke at du har vært så mye snillere og flinkere enn dem.

Anonymkode: c1c81...5f2

[Anonym bruker]

Det forstår jeg veldig godt. Det er ikke uvanlig å ønske dette når familiemedlemmer er en stor bekymring og byrde for deg selv og andre som står deg nær. Jeg kjenner faktisk en som ble veldig lettet da et familiemedlem døde samtidig som vedkommende selvfølgelig også følte på en stor sorg. Det hadde vært bekymring og som du beskriver masse belastninger for familien i form av uforutsigbarhet, gjentatte selvmordsforsøk osv. 

Anonymkode: 0fa68...cc4

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Følelsen hadde vært mer forståelig, hvis det utelukkende var fordi han lider på grunn av sykdommen. Jeg får dessverre mer inntrykk av st du ønsker sette fordi han er er uromoment som moren din (naturlig nok) bruker mye tid på. Han er altså egoistisk og uinteressert i din familie. Du skulle ønske han var død fordi han er en byrde som fratar familien din en del kontakt med din mor... 

Anonymkode: 0886e...0ef

Du har overhodet INGEN forståelse for hva det vil si å være pårørende til en person med psykiske vansker. Forslår at du klapper igjen munnen din neste gang, før du forsøker å gi skyldfølelse til noen som allerede har det vanskelig. Skam deg!

Anonymkode: 754a5...666

[Anonym bruker]

Jeg vet hvordan du har det. Det er kanskje en trøst at her klarte han til slutt å ta imot den hjelpen han ble tilbudt. I dag lever han et godt liv til tross for diagnosen. 

 Da er det verd overdosene, angstanfallene jeg har sett og alt det andre han har opplevd.❤

 

Anonymkode: 64ce0...2e4

[Anonym bruker]

Jeg har en bror som har slitt psykisk i mange år. Ingen utdannelse - aldri hatt en jobb og er nå nærmere 40. Har aldri stilt opp for meg men forventet mye selv. Har ligget våken mange netter fordi han la ut hint om selvmord på sosiale medier. Så styrete å få tak i ham, stille opp, hjelp med psykolog osv. Dessverre klarer han ikke ta imot hjelp.

For noen år siden fant jeg ut at denne voksne mannen må leve sitt eget liv, jeg kan ikke endre noe. Jeg skal bruke min energi på mine egne tre barn, og slippe taket i broren min. Han er hjertelig velkommen hit om han ønsker, og vi kan gjerne omgås. Jeg snakker gjerne med han gjennom en hel natt dersom han ber om det. Men jeg står IKKE på pinne for ham. Jeg er tilgjengelig, men setter grenser og løper ikke etter han med trøst og støtte.

Det kan anbefales! 

Anonymkode: 9cadd...502