dere som har hatt og avsluttet lange forhold

[Anonym bruker]

Dette er så ufattelig vanskelig og vondt. Etter 10 år har jeg innsett at jeg ikke elsker samboeren min lenger. Min barndomskjæreste, vi som skulle få barn og være sammen for alltid og lo av alle som sa at et forhold som starter så tidlig (i en alder av 15 år) aldri varer livet ut. År etter år lo vi det bort, de var jo helt uvitende og hadde ingen peiling for vi var jo det sterkeste paret som fantes og skulle være sammen for alltid...

vel, de hadde vel rett Alikevell. For nå er jeg her, der jeg har innsett at jeg ikke elsker han lenger. Jeg føler ingenting for han, er ikke tiltrukket sv han, irriterer meg av småting, det føles feil å ha sex med han, jeg ønsker ikke å kysse han eller å bli tatt på i det hele tatt. Jeg føler bare at vi er venner.. jeg har gjort alt jeg kan for å overse disse følelsene og tvinge de tilbake for jeg ønsker jo ikke annet enn at det bare skal funke.. men jo mer jeg prøver jo mer innser jeg at det ikke går og jo mer vil jeg bare vekk.. alt er så kjedelig, alt er en vane.

jeg aner ikke hvordan jeg i det hele tatt skal begynne å si dette til han, herregud så knust han kommer til å bli.. det skulle jo være oss for alltid, vi har levd halve livet vårt sammen. Jeg elsker familien hans, de elsker meg og min familie elsker han. De venter bare på at vi skal forlove oss og få barn nå, det har de mast om lenge. hvordan skal vi fortelle dem at vi går fra hverandre istedenfor??

jeg har det så vondt. Ikke bare får jeg hjertesorg av å miste han men det blir en slags hjertesorg av å miste familien hans også, og hverdagen vår som vi har hatt i snart 11 år. Det er ikke barebare å dra etter så mange år. Man må finne seg selv på nytt alene, lære seg selv å kjenne på nytt alene og lage nye vaner alene og få en helt ny hverdag alene. Jeg har ikke vært alene siden jeg var 15 år. Nå er jeg 27. Hvem er jeg egentlig uten han?? 
 

han kommer til å bli så ufattelig knust og lei seg, jeg bare klarer ikke.. men han er så god og snill og morsom, han fortjener å være med noen som elsker han og ser en god fremtid med han. at jeg utsetter dette lenger er ikke rettferdig mot han i det hele tatt. 

jeg bare lurer på hvordan dere som har vært i lange forhold klarte å dra? Tok det lang tid før dere tok det steget? Hvordan i alle dager tok dere denne samtalen med samboeren? Jeg prøvde for en stund siden men han ble bare skikkelig lei seg og veldig sånn «ok da får du bare dra da siden det er det du vil...» på en veldig barnslig, avvisende og sur måte slik at jeg fikk dårlig samvittighet og trakk det tilbake.. 
 

Off, tips til hvordan jeg kan håndtere dette på best mulig måte settes stor pris på!

Anonymkode: e657f...f4e

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Hvordan i alle dager tok dere denne samtalen med samboeren? Jeg prøvde for en stund siden men han ble bare skikkelig lei seg og veldig sånn «ok da får du bare dra da siden det er det du vil...» på en veldig barnslig, avvisende og sur måte slik at jeg fikk dårlig samvittighet og trakk det tilbake.. 

Jeg tok den ved å ignorere at han svarte surt, for jeg vet at furting er en forsvarsmekanisme. Det er bedre å være nådeløst ærlig enn å være veik og løgnaktig. Ingen av dere blir lykkelige i et forhold som er bygget på falske premisser.

Tro meg, det er lettere å gå når man er 27 enn når man er 45...

Anonymkode: 6d535...503

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dette er så ufattelig vanskelig og vondt. Etter 10 år har jeg innsett at jeg ikke elsker samboeren min lenger. Min barndomskjæreste, vi som skulle få barn og være sammen for alltid og lo av alle som sa at et forhold som starter så tidlig (i en alder av 15 år) aldri varer livet ut. År etter år lo vi det bort, de var jo helt uvitende og hadde ingen peiling for vi var jo det sterkeste paret som fantes og skulle være sammen for alltid...

vel, de hadde vel rett Alikevell. For nå er jeg her, der jeg har innsett at jeg ikke elsker han lenger. Jeg føler ingenting for han, er ikke tiltrukket sv han, irriterer meg av småting, det føles feil å ha sex med han, jeg ønsker ikke å kysse han eller å bli tatt på i det hele tatt. Jeg føler bare at vi er venner.. jeg har gjort alt jeg kan for å overse disse følelsene og tvinge de tilbake for jeg ønsker jo ikke annet enn at det bare skal funke.. men jo mer jeg prøver jo mer innser jeg at det ikke går og jo mer vil jeg bare vekk.. alt er så kjedelig, alt er en vane.

jeg aner ikke hvordan jeg i det hele tatt skal begynne å si dette til han, herregud så knust han kommer til å bli.. det skulle jo være oss for alltid, vi har levd halve livet vårt sammen. Jeg elsker familien hans, de elsker meg og min familie elsker han. De venter bare på at vi skal forlove oss og få barn nå, det har de mast om lenge. hvordan skal vi fortelle dem at vi går fra hverandre istedenfor??

jeg har det så vondt. Ikke bare får jeg hjertesorg av å miste han men det blir en slags hjertesorg av å miste familien hans også, og hverdagen vår som vi har hatt i snart 11 år. Det er ikke barebare å dra etter så mange år. Man må finne seg selv på nytt alene, lære seg selv å kjenne på nytt alene og lage nye vaner alene og få en helt ny hverdag alene. Jeg har ikke vært alene siden jeg var 15 år. Nå er jeg 27. Hvem er jeg egentlig uten han?? 
 

han kommer til å bli så ufattelig knust og lei seg, jeg bare klarer ikke.. men han er så god og snill og morsom, han fortjener å være med noen som elsker han og ser en god fremtid med han. at jeg utsetter dette lenger er ikke rettferdig mot han i det hele tatt. 

jeg bare lurer på hvordan dere som har vært i lange forhold klarte å dra? Tok det lang tid før dere tok det steget? Hvordan i alle dager tok dere denne samtalen med samboeren? Jeg prøvde for en stund siden men han ble bare skikkelig lei seg og veldig sånn «ok da får du bare dra da siden det er det du vil...» på en veldig barnslig, avvisende og sur måte slik at jeg fikk dårlig samvittighet og trakk det tilbake.. 
 

Off, tips til hvordan jeg kan håndtere dette på best mulig måte settes stor pris på!

Anonymkode: e657f...f4e

Jeg har vært der du er nå.

vi har vært sammen i 15 år og har 2 barn.vi ble sammen når jeg var 19 år.

Alt ble en vane, ting ble kjedelig og følelser forsvant.Etter år med prøving og feiling ble vi enige om å flytte fra hverandre.Det ble ikke riktig for oss.Jeg visste heller ikke hvem jeg var uten han.Vi hadde bygd opp livet sammen.(Nå var jo vi kommet lengre enn dere med barn hus osv)...

Barna ble helt fra seg, samboer var så nedfor og jeg var knust.Det var bare kort tid så var vi tilbake igjen.Vi som gikk fra å irritere oss over bare den andre pustet!?!gikk til å ta en skikkelig prat om ønskene og behovene våre og har fått det fint igjen.Jeg så han plutselig med nye øyne.Han var plutselig kjekk igjen, verdens snilleste.Vi har det ikke perfekt, men for min del så tenker jeg at det er mange år siden vi har hatt det så bra som nå.Vi lytter mer til hverandre og sier ifra om det er noe, istedenfor å gå å bære på ting som plutselig eksploderer!

Ønsker dere lykke til💗Jeg så ikke hva jeg hadde før det nesten var for sent.

Anonymkode: 7b294...e8f