Om å være pårørende til kreftsyk ektefelle

[Anonym bruker]

Mannen min har en alvorlig kreftdiagnose og vi vet ikke hvordan dette kommer til å ende. Vi har 3 barn, hvor 1 fremdeles går i barnehage. Bekymrer meg mye og kjenner på at livet går i grus. Har katastrofetanker om at jeg ikke klarer å ivareta barna dersom han dør. Tenker også på at den fine barndommen deres blir ødelagt😪 noen som har vært i samme situasjon og som har noen råd ift hvordan komme seg gjennom dagene og fremtiden?

Anonymkode: de7bc...e94

[Anonym bruker]

Har du kontaktet kreftforeningen og evt pårørendegruppe? 

Samtaler med sosionom på sykehuset eller psykolog? 

Jeg har (bank i bordet) ikke vært der selv, men via jobben møtt mange pårørende. Og en ting er konstant, det er mye å takle alene og de rundt har skjeldent forståelsen for hva en går igjennom og da kan det være godt med ekstra hjelp. 

Lykke til 💜

Anonymkode: e3d34...514

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Mannen min har en alvorlig kreftdiagnose og vi vet ikke hvordan dette kommer til å ende. Vi har 3 barn, hvor 1 fremdeles går i barnehage. Bekymrer meg mye og kjenner på at livet går i grus. Har katastrofetanker om at jeg ikke klarer å ivareta barna dersom han dør. Tenker også på at den fine barndommen deres blir ødelagt😪 noen som har vært i samme situasjon og som har noen råd ift hvordan komme seg gjennom dagene og fremtiden?

Anonymkode: de7bc...e94

Uff, dette var leit! 

Jeg er enke selv, men ikke etter en sykdom, så jeg vet ikke så mye om det du står i akkurat nå. Det kan jeg bare fantasere om, og tror deg på at det er en påkjenning!

Min mann døde brått i en ulykke, så vi var veldig uforberedte. Men når sjokket har lagt seg, så klarer msn merkelig nok å være mor likevel... jeg fant ut at den ene lille tingen jeg greide å opprettholde, var å lage middag til samme tid hver dag, og ha måltidet i fellesskap. Dét ble viktig for oss alle. Alt annet fløt... 

Si ja til all hjelp folk byr deg, og mann deg opp til å formulere hva du trenger. Vanskelig, men nyttig. Og ikke vær superkvinne. Ingen forventer det.

Anonymkode: 57f19...1a0

[Blop]

Her er det jeg som har kreft. Ungene er store, 16 og 18. Jeg har hatt store katastrofetanker. Det var skikkelig utmattende. Jeg tror det beste for deg, vil være å ta kontakt med de som har erfaring med pårørende. Kreftforeningen, kreftkordinator, sosionom på sykehuset. 

 

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har du kontaktet kreftforeningen og evt pårørendegruppe? 

Samtaler med sosionom på sykehuset eller psykolog? 

Jeg har (bank i bordet) ikke vært der selv, men via jobben møtt mange pårørende. Og en ting er konstant, det er mye å takle alene og de rundt har skjeldent forståelsen for hva en går igjennom og da kan det være godt med ekstra hjelp. 

Lykke til 💜

Anonymkode: e3d34...514

Ja. Har snakket med sosionom og har fått råd om hvordan ivareta barna nå mens han får behandling. Har ikke kontaktet Kreftforeningen, men lurer kanskje på om jeg burde det. Føler at jeg lever på siden av alle andre nå, at jeg bare eksisterer.

Anonymkode: de7bc...e94

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Uff, dette var leit! 

Jeg er enke selv, men ikke etter en sykdom, så jeg vet ikke så mye om det du står i akkurat nå. Det kan jeg bare fantasere om, og tror deg på at det er en påkjenning!

Min mann døde brått i en ulykke, så vi var veldig uforberedte. Men når sjokket har lagt seg, så klarer msn merkelig nok å være mor likevel... jeg fant ut at den ene lille tingen jeg greide å opprettholde, var å lage middag til samme tid hver dag, og ha måltidet i fellesskap. Dét ble viktig for oss alle. Alt annet fløt... 

Si ja til all hjelp folk byr deg, og mann deg opp til å formulere hva du trenger. Vanskelig, men nyttig. Og ikke vær superkvinne. Ingen forventer det.

Anonymkode: 57f19...1a0

Kondolerer ❤️ Hvordan har det gått med barna? 

Anonymkode: de7bc...e94

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Blop skrev:

Her er det jeg som har kreft. Ungene er store, 16 og 18. Jeg har hatt store katastrofetanker. Det var skikkelig utmattende. Jeg tror det beste for deg, vil være å ta kontakt med de som har erfaring med pårørende. Kreftforeningen, kreftkordinator, sosionom på sykehuset. 

 

Takk❤️ Håper du blir frisk igjen 🙌 

Anonymkode: de7bc...e94

[Blop]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja. Har snakket med sosionom og har fått råd om hvordan ivareta barna nå mens han får behandling. Har ikke kontaktet Kreftforeningen, men lurer kanskje på om jeg burde det. Føler at jeg lever på siden av alle andre nå, at jeg bare eksisterer.

Anonymkode: de7bc...e94

Det er jo ikke lett, å være den som skal ivareta barna, ofte alene, samtidig som du skal være en støtte for mannen din ♥️ Hvem skal passe på deg? Du trenger støtte du og. Har du noen å lene deg på? Har barna noen de kan prate med? Helsesøster eller lærer? 

[Anonym bruker]

20 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kondolerer ❤️ Hvordan har det gått med barna? 

Anonymkode: de7bc...e94

Det var tøft en tid. (De er litt større enn dine, da.) En av dem har vært mye sint i en periode. Den yngste har hatt noen angstanfall med irrasjonell frykt og deretter krampegråt, men jeg tror det verste er over nå. Den tredje var ganske stor (17 år) men forteller at han har drømt mye om dette dødsfallet om natta. Sorg kan få veldig ulike utslag. Alle disse er normale, men må jo takles på ulike vis.

Det er gått 3 år nå, og ungene har det bra selv om de lever med et savn. Vi, som familie, har det godt, selv om der fortsatt er noen tårer. 

Men en ting jeg kanskje vil råde dere til, selv om det låter groteskt: husk å planlegge for det verste, selv om dere håper på det beste... det føles kanskje som veldig negativt å f eks planlegge arv, begravelse osv. Men det vi opplevde var jo at alt kom så brått på at vi ikke hadde noe som helst klart. En sånn død etterlater en masse spørsmål, jeg hadde ikke engang passordet til datamaskinen hans og har dermed mistet alle barnebildene... og jeg tenkte ofte at det ville ha vært «bedre» om jeg hadde fått noen uker eller dager på å forberede meg. (Samtidig som det er umulig å si at det ene er bedre enn det andre - jeg ser at den såkalte ventesorgen ikke er et godt sted å være heller.) 

 

Anonymkode: 57f19...1a0

[Anonym bruker]

Jeg har vært der. Du har en tøff tid foran deg. Kontakt Kreftforeningen. Vær så åpen dere kan overfor barna. Vær sammen så mye dere kan, vis mannen at du elsker ham, snakk sammen, kos med hverandre, vær snille med hverandre. Du kan ikke forberede deg på det som kanskje kommer hvis det verst tenkelige skjer, så fokuser hellet på det som er nå (bortsett fra eventuelle rent praktiske  ting der kan være lurt å tenke på nå). Se mot lyset hele tiden - hold håpet oppe, og hvis håpet krymper, fortsett å se mot det som er igjen av lys, bare ikke mist det av syne. Kjærligheten skal holde deg oppe, og husk at du kan be venner om støtte, de er sikkert usikre på hva de kan gjøre, men vil gjerne være der for dere hvis de får lov.

Store, store klemmer fra en som vet litt om hva du står oppe i nå. 

Anonymkode: fe009...b67

[Anonym bruker]

20 minutter siden, Blop skrev:

Det er jo ikke lett, å være den som skal ivareta barna, ofte alene, samtidig som du skal være en støtte for mannen din ♥️ Hvem skal passe på deg? Du trenger støtte du og. Har du noen å lene deg på? Har barna noen de kan prate med? Helsesøster eller lærer? 

Jeg har familie og venner jeg kan snakke med. Har behov for å snakke med noen som vet hvordan det er. Barna fungerer godt nå, men helsesøster er informert og stepper inn ved behov. 

Anonymkode: de7bc...e94

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det var tøft en tid. (De er litt større enn dine, da.) En av dem har vært mye sint i en periode. Den yngste har hatt noen angstanfall med irrasjonell frykt og deretter krampegråt, men jeg tror det verste er over nå. Den tredje var ganske stor (17 år) men forteller at han har drømt mye om dette dødsfallet om natta. Sorg kan få veldig ulike utslag. Alle disse er normale, men må jo takles på ulike vis.

Det er gått 3 år nå, og ungene har det bra selv om de lever med et savn. Vi, som familie, har det godt, selv om der fortsatt er noen tårer. 

Men en ting jeg kanskje vil råde dere til, selv om det låter groteskt: husk å planlegge for det verste, selv om dere håper på det beste... det føles kanskje som veldig negativt å f eks planlegge arv, begravelse osv. Men det vi opplevde var jo at alt kom så brått på at vi ikke hadde noe som helst klart. En sånn død etterlater en masse spørsmål, jeg hadde ikke engang passordet til datamaskinen hans og har dermed mistet alle barnebildene... og jeg tenkte ofte at det ville ha vært «bedre» om jeg hadde fått noen uker eller dager på å forberede meg. (Samtidig som det er umulig å si at det ene er bedre enn det andre - jeg ser at den såkalte ventesorgen ikke er et godt sted å være heller.) 

 

Anonymkode: 57f19...1a0

Takk❤️ Vi unngår temaet det værste, men jeg vet han tenker på det og jeg hele tiden. 

Anonymkode: de7bc...e94

[Anonym bruker]

Kontakt Montebello-sentret. De har tilbud både familier der mamma eller pappa har kreft og for familier der mamma eller pappa er død av kreft (som jeg var på med mine tre barn). Det er veldig bra. Der treffer dere andre i samme situasjon og alle får snakke med psykologer osv.

Anonymkode: fe009...b67

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har vært der. Du har en tøff tid foran deg. Kontakt Kreftforeningen. Vær så åpen dere kan overfor barna. Vær sammen så mye dere kan, vis mannen at du elsker ham, snakk sammen, kos med hverandre, vær snille med hverandre. Du kan ikke forberede deg på det som kanskje kommer hvis det verst tenkelige skjer, så fokuser hellet på det som er nå (bortsett fra eventuelle rent praktiske  ting der kan være lurt å tenke på nå). Se mot lyset hele tiden - hold håpet oppe, og hvis håpet krymper, fortsett å se mot det som er igjen av lys, bare ikke mist det av syne. Kjærligheten skal holde deg oppe, og husk at du kan be venner om støtte, de er sikkert usikre på hva de kan gjøre, men vil gjerne være der for dere hvis de får lov.

Store, store klemmer fra en som vet litt om hva du står oppe i nå. 

Anonymkode: fe009...b67

Takk, snille deg❤️ 

Anonymkode: de7bc...e94

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Kontakt Montebello-sentret. De har tilbud både familier der mamma eller pappa har kreft og for familier der mamma eller pappa er død av kreft (som jeg var på med mine tre barn). Det er veldig bra. Der treffer dere andre i samme situasjon og alle får snakke med psykologer osv.

Anonymkode: fe009...b67

❤️

Anonymkode: de7bc...e94

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Takk❤️ Vi unngår temaet det værste, men jeg vet han tenker på det og jeg hele tiden. 

Anonymkode: de7bc...e94

Kanskje finne tid og sted for en samtale der en del ting klarlegges, og så bli enige om at dere kan la det ligge etterpå?

Satt ved en slektnings sykeleie i sommer også, og da hadde vi en samtale der jeg tok notater. Det handlet om økonomi, forsikringer? begravelse, hvem som måtte informeres osv - ikke lystelig eller optimistisk på noen måte, men det viste seg å bli ganske viktig for de etterlatte. De famlet jo i blinde uten denne infoen.

Anonymkode: 57f19...1a0

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kontakt Montebello-sentret. De har tilbud både familier der mamma eller pappa har kreft og for familier der mamma eller pappa er død av kreft (som jeg var på med mine tre barn). Det er veldig bra. Der treffer dere andre i samme situasjon og alle får snakke med psykologer osv.

Anonymkode: fe009...b67

Skulle til å foreslå det selv. 

Anonymkode: 20966...f28

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kanskje finne tid og sted for en samtale der en del ting klarlegges, og så bli enige om at dere kan la det ligge etterpå?

Satt ved en slektnings sykeleie i sommer også, og da hadde vi en samtale der jeg tok notater. Det handlet om økonomi, forsikringer? begravelse, hvem som måtte informeres osv - ikke lystelig eller optimistisk på noen måte, men det viste seg å bli ganske viktig for de etterlatte. De famlet jo i blinde uten denne infoen.

Anonymkode: 57f19...1a0

Det er sant..må bare gjøre det, selv om det er helt jævlig!

Anonymkode: de7bc...e94

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Skulle til å foreslå det selv. 

Anonymkode: 20966...f28

Har dere også vært der? ❤️

Anonymkode: fe009...b67

[Anonym bruker]

Er det en kreftkoordinator i kommunen eller i bydelen du bor i? Det kan være et godt sted å starte. Er bare å kontakte de selv. Trenger ingen henvisning. 

Anonymkode: d34ef...310

[Anonym bruker]

20 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er det en kreftkoordinator i kommunen eller i bydelen du bor i? Det kan være et godt sted å starte. Er bare å kontakte de selv. Trenger ingen henvisning. 

Anonymkode: d34ef...310

Takk for tips❤️

Anonymkode: de7bc...e94

[Anonym bruker]

Jeg var der for 2 år siden. Mannen min overlevde, heldigvis! Men det var tungt, og til dels enda. Mye senskader her. 

Mitt beste tips er å slappe av, og TØRRE Å BE OM tjenester fra familie og venner. Jeg gjorde ikke det, og gikk på en stor smell når han ble friskmeldt for kreften. 

Jeg gjorde alt av rutine hjemme, og var sykepleier. Vi har to barn, der største barnet var 4 år. Jeg var dønn ærlig med barnehagen. Di fikk all info om hva som skjedde hjemme. Når neste cellegift var, når han var på sykehus, når ting var kritisk osv. Dette sånn at di kunne snakke med barnet om følelser, skjønne ubegrunnede raseri, og store følelser fra barna. Det reddet oss mye tror jeg. Så ÅPENHET ER VIKTIG.

ALLER SIST, EN STOR KLEM TIL DEG!!! DETTE ER EN TUNG TID, OG DU TRENGER ALL HJELP DU KAN FÅ. ❤

Anonymkode: 21a80...c03

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg var der for 2 år siden. Mannen min overlevde, heldigvis! Men det var tungt, og til dels enda. Mye senskader her. 

Mitt beste tips er å slappe av, og TØRRE Å BE OM tjenester fra familie og venner. Jeg gjorde ikke det, og gikk på en stor smell når han ble friskmeldt for kreften. 

Jeg gjorde alt av rutine hjemme, og var sykepleier. Vi har to barn, der største barnet var 4 år. Jeg var dønn ærlig med barnehagen. Di fikk all info om hva som skjedde hjemme. Når neste cellegift var, når han var på sykehus, når ting var kritisk osv. Dette sånn at di kunne snakke med barnet om følelser, skjønne ubegrunnede raseri, og store følelser fra barna. Det reddet oss mye tror jeg. Så ÅPENHET ER VIKTIG.

ALLER SIST, EN STOR KLEM TIL DEG!!! DETTE ER EN TUNG TID, OG DU TRENGER ALL HJELP DU KAN FÅ. ❤

Anonymkode: 21a80...c03

Takk for svar❤️ Ble du sykemeldt i den tiden mannen din var syk?

Anonymkode: de7bc...e94

[Anonym bruker]

Nei. Jeg var i mamma permisjon 🤢, og endte opp uten rettigheter siden jeg var sykemeldt i svangerskapet. om jeg ikke hadde vært det hadde jeg garantert blitt sykemeldt. Nå er jobben din å holde familien samlet. Ingen annen jobb betyr noe! ❤

Anonymkode: 21a80...c03

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Nei. Jeg var i mamma permisjon 🤢, og endte opp uten rettigheter siden jeg var sykemeldt i svangerskapet. om jeg ikke hadde vært det hadde jeg garantert blitt sykemeldt. Nå er jobben din å holde familien samlet. Ingen annen jobb betyr noe! ❤

Anonymkode: 21a80...c03

Takk❤️

Anonymkode: de7bc...e94