Skuffet over familie

[Anonym bruker]

Jeg er ganske skuffet over min familie, de tar lite kontakt og vi gjør ting sjeldent sammen. Nå i juleferien har de ikke tatt kontakt for å være sammen, det går mest utover barnet mitt.

Tidligere har jeg stått på for å holde familien samlet, men nå har jeg vært syk i lengre tid, så har lite kapasitet til å være arrangør. De spør aldri hvordan det går med meg eller tilbyr hjelp. Får mer støtte av venner enn familie. 

Tenker at omsorg eller kjærlighet er noe som kommer naturlig, vil ikke ta det opp, tror ikke det fører til endring. Men er så trist.

Anonymkode: 62f77...21c

[Anonym bruker]

Kan det være noe med deg og din væremåte som gjør at de holder seg unna? Kanskje du ubevisst har støtt dem fra deg på noe vis? Mener ikke å være frekk her, men det virker som den mest logiske forklaringen her.

Anonymkode: 18b93...689

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Kan det være noe med deg og din væremåte som gjør at de holder seg unna? Kanskje du ubevisst har støtt dem fra deg på noe vis? Mener ikke å være frekk her, men det virker som den mest logiske forklaringen her.

Anonymkode: 18b93...689

Trenger ikke være noe Hi har gjort galt.

Jeg har hatt det på omtrent samme måte med ene halvdel av min familie. I mange år var jeg visstnok bare datter av feil søsken, det ble ble brukt som begrunnelse, selv om denne forelderen min aldri hadde gjort de andre noe. Jeg var også lojal venn med "feil" person i slekta (deres mening, det var en person som aldri hadde gjort noe galt eller vært stygg med noen andre, men en person som gikk egne veier). Så fant de ut at det var feil at jeg var for god på skolen, det måtte da visstnok være noe feil med meg, og så fikk jeg visst ting altfor lettvint da, ifølge dem (som selv ikke har tatt særlig utdannelse). Så var det feil at jeg tok mer utdannelse enn noen andre i familien har, for det fortjente jeg visstnok ikke. Dermed hadde jeg selvfølgelig også feil jobb da den tid kom, selv om det ikke er en statusjobb eller veldig godt betalt jobb generelt sett. Da jeg fikk en alvorlig sykdom som gjorde at jeg ikke lenger kunne jobbe, da var jeg visstnok lat og ikke gadd å jobbe for noe...

Så nei, det trenger ikke være at man gjør noe spesielt. Eneste "feilen" jeg har gjort er at jeg ikke har vært som dem. Jeg har nektet å være falsk, nektet å henge meg på drittslenging om andre. Det kvalifiserer visstnok til en kald skulder og bli slengt dritt om selv. I familien er det familievoldsdømte og kriminelle som hele tiden blir hyllet og favnet om, for da føler de andre seg bedre enn disse, og da er de trygge å ha kontakt med. Jeg som aldri har gjort noe galt, jeg er familiens syndebukk.

En person som står meg nær har en tid sagt at de nå har begynt å endre seg i positiv retning. Så jeg hadde så smått tenkt at det kanskje da kunne åpne for kontakt igjen. Men da skjedde noe med en annen person jeg står nær, og jeg visste umiddelbart at dette kom til å også gå utover meg, selv om jeg på ingen måte er involvert. Jeg sa dette til den første, som mente de andre hadde begynt å endre seg, og jeg fikk da høre at jeg måtte slutte å tenke så negativt. Jeg fortsatte å oppføre meg som vanlig, hilste og snakket med de andre på en ordentlig måte hvis jeg møtte dem. Nå har de akkurat tydelig vist at de gjør akkurat det jeg for nesten et år kom til å gjøre. Den første personen er dypt sjokkert. Jeg er ikke en gang overrasket. Jeg har ingen illusjoner om disse folkene mer, så jeg ler faktisk av det for meg selv. Det endrer ikke noe i mitt liv, det bare bekrefter at de fremdeles er de samme som de alltid har vært - personer det ikke er verdt å kaste bort energi på.

 

Hi - det er forferdelig sårt der du er nå. Om det er mulig å snakke med familien din, gjør det. Forsøk å ikke kritisere, bare forklar at du synes det er sårt at de ikke viser omtanke for deg når du er blitt syk, at du skulle ønske de kunne ta litt mer ansvar for relasjonen dere har hatt nå, siden du har tatt ansvar mens du var frisk. Og nevne spesielt at dette går utover ditt barn. Er det ikke mulig å snakke med dem, eller det å gjøre det ikke skaper en endring i positiv retning - slutt å forvente noe som helst av dem. Det er det beste jeg har gjort, da jeg omsider greide å ikke ha en eneste forventning til dem. Om du ikke forventer noe fra dem så kan de heller ikke skuffe deg ved å ikke gi deg noe. Du kan ikke endre dem, men du kan endre hvordan du selv forholder deg følelsesmessig, tankemessig og praktisk overfor dem. Endrer du dine tanker og forventninger så vil de ikke lenger ha makt til å såre deg. Fokuser på å bygge opp et godt nettverk av personer som du selv velger skal være en del av ditt liv, personer som ønsker å være i livet ditt og hvor det er en gjensidighet i forholdet og omtanken.

Anonymkode: 1918b...031

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Trenger ikke være noe Hi har gjort galt.

Jeg har hatt det på omtrent samme måte med ene halvdel av min familie. I mange år var jeg visstnok bare datter av feil søsken, det ble ble brukt som begrunnelse, selv om denne forelderen min aldri hadde gjort de andre noe. Jeg var også lojal venn med "feil" person i slekta (deres mening, det var en person som aldri hadde gjort noe galt eller vært stygg med noen andre, men en person som gikk egne veier). Så fant de ut at det var feil at jeg var for god på skolen, det måtte da visstnok være noe feil med meg, og så fikk jeg visst ting altfor lettvint da, ifølge dem (som selv ikke har tatt særlig utdannelse). Så var det feil at jeg tok mer utdannelse enn noen andre i familien har, for det fortjente jeg visstnok ikke. Dermed hadde jeg selvfølgelig også feil jobb da den tid kom, selv om det ikke er en statusjobb eller veldig godt betalt jobb generelt sett. Da jeg fikk en alvorlig sykdom som gjorde at jeg ikke lenger kunne jobbe, da var jeg visstnok lat og ikke gadd å jobbe for noe...

Så nei, det trenger ikke være at man gjør noe spesielt. Eneste "feilen" jeg har gjort er at jeg ikke har vært som dem. Jeg har nektet å være falsk, nektet å henge meg på drittslenging om andre. Det kvalifiserer visstnok til en kald skulder og bli slengt dritt om selv. I familien er det familievoldsdømte og kriminelle som hele tiden blir hyllet og favnet om, for da føler de andre seg bedre enn disse, og da er de trygge å ha kontakt med. Jeg som aldri har gjort noe galt, jeg er familiens syndebukk.

En person som står meg nær har en tid sagt at de nå har begynt å endre seg i positiv retning. Så jeg hadde så smått tenkt at det kanskje da kunne åpne for kontakt igjen. Men da skjedde noe med en annen person jeg står nær, og jeg visste umiddelbart at dette kom til å også gå utover meg, selv om jeg på ingen måte er involvert. Jeg sa dette til den første, som mente de andre hadde begynt å endre seg, og jeg fikk da høre at jeg måtte slutte å tenke så negativt. Jeg fortsatte å oppføre meg som vanlig, hilste og snakket med de andre på en ordentlig måte hvis jeg møtte dem. Nå har de akkurat tydelig vist at de gjør akkurat det jeg for nesten et år kom til å gjøre. Den første personen er dypt sjokkert. Jeg er ikke en gang overrasket. Jeg har ingen illusjoner om disse folkene mer, så jeg ler faktisk av det for meg selv. Det endrer ikke noe i mitt liv, det bare bekrefter at de fremdeles er de samme som de alltid har vært - personer det ikke er verdt å kaste bort energi på.

 

Hi - det er forferdelig sårt der du er nå. Om det er mulig å snakke med familien din, gjør det. Forsøk å ikke kritisere, bare forklar at du synes det er sårt at de ikke viser omtanke for deg når du er blitt syk, at du skulle ønske de kunne ta litt mer ansvar for relasjonen dere har hatt nå, siden du har tatt ansvar mens du var frisk. Og nevne spesielt at dette går utover ditt barn. Er det ikke mulig å snakke med dem, eller det å gjøre det ikke skaper en endring i positiv retning - slutt å forvente noe som helst av dem. Det er det beste jeg har gjort, da jeg omsider greide å ikke ha en eneste forventning til dem. Om du ikke forventer noe fra dem så kan de heller ikke skuffe deg ved å ikke gi deg noe. Du kan ikke endre dem, men du kan endre hvordan du selv forholder deg følelsesmessig, tankemessig og praktisk overfor dem. Endrer du dine tanker og forventninger så vil de ikke lenger ha makt til å såre deg. Fokuser på å bygge opp et godt nettverk av personer som du selv velger skal være en del av ditt liv, personer som ønsker å være i livet ditt og hvor det er en gjensidighet i forholdet og omtanken.

Anonymkode: 1918b...031

Takk for at du deler din erfaring, det er så mye jeg kjenner igjen i din historie. Det å ta egne valg og lykkes med utdanning og karriere. At jeg tjener mye er noe som sniker seg inn i samtalene, selv om de andre også tjener godt og har et høyere forbruk enn meg. Jeg er ikke opptatt av status, men får inntrykk av at når jeg "jekker meg ned" så hevder de andre seg mer. Jobber også med å bygge et godt nettverk med venner og ha lave forventninger, men det er fortsatt vondt å bli holdt utenfor. Heldigvis mange som ee glad i oss og viser interesse. Takk for kloke ord ❤

Anonymkode: 62f77...21c

[Anonym bruker]

58 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for at du deler din erfaring, det er så mye jeg kjenner igjen i din historie. Det å ta egne valg og lykkes med utdanning og karriere. At jeg tjener mye er noe som sniker seg inn i samtalene, selv om de andre også tjener godt og har et høyere forbruk enn meg. Jeg er ikke opptatt av status, men får inntrykk av at når jeg "jekker meg ned" så hevder de andre seg mer. Jobber også med å bygge et godt nettverk med venner og ha lave forventninger, men det er fortsatt vondt å bli holdt utenfor. Heldigvis mange som ee glad i oss og viser interesse. Takk for kloke ord ❤

Anonymkode: 62f77...21c

Jeg forstår deg godt. Det var veldig vondt for meg også i mange år. Spesielt rundt høytider og merkedager og ved spesielle anledninger man ellers tidligere møttes og hadde et fellesskap.

Det å ikke forvente en eneste ting av dem var en prosess for meg å komme til. På en måte er det jo provoserende, for man burde kunne forvente et minste minimum av anstendighet av nær familie. Men faktum er at det er ikke alle som er slik. Og å ønske at de skal endre seg er nytteløst, de må forstå det selv. Så eneste som gjenstår er å akseptere akkurat det selv. Og så heller endre egne tanker. Det tok en stund før jeg greide å komme dit, men da det virkelig sank inn i meg og jeg kunne si at jeg virkelig ikke forventer noe som helst, da ble det en befrielse for meg, for da hadde de heller ikke makt til å såre meg eller skuffe meg. Jeg er fremdeles åpen for å ta imot dem igjen om de skulle ønske kontakt på en ordentlig måte, men det kommer ikke til å bli jeg som tar initiativet, så det er opp til dem. Om de skulle ta kontakt vil jeg nok fremdeles holde på en sunn skepsis og minne meg selv på at jeg ikke forventer noe fra dem, men skulle det skje, så ønsker jeg også å være åpen for at andre kan endre seg.

For meg har det også vært viktig å minne meg selv på at jeg står støtt i meg selv i dette, at jeg er den jeg er uansett hva de ønsker å gjøre eller si til/om meg. Jeg minner meg på hvilke verdier jeg ønsker å leve etter, hvordan jeg ønsker å behandle andre, hvordan jeg ønsker å behandles av de som skal stå meg nær. Da blir deres handlinger tydelig grelle mot det som er mine verdier, og det er lettere å gi slipp, selv når de har gjort noe som tidligere ville såret eller skuffet meg veldig. Så minn deg selv på hvem du er, hva du står for, hva som er viktig for deg. Minn deg selv på at du ønsker å ha personer i livet ditt som gir livet ditt mer positivt enn negativt, og at du ikke ønsker hverken for deg selv eller barnet ditt å pleie kontakt med personer som bringer dere mer negativt enn positivt.

Godt at du jobber for å få et større nettverk og at dere har personer rundt dere som er glad i dere ❤️

Anonymkode: 1918b...031