Takler ikke kjæresten etter abort

[Anonym bruker]

Han som ønsket det. Vi hadde vært sammen kort, men uansett. Det har gått greit en stund, men nå takler jeg ikke at han tar på meg, jeg orker/tør ikke å ha sex. Det har vært en tøff runde og mye komplikasjoner. 

Han er bare snill, god og stiller opp på de måter han kan. Men jeg begynner å lure på om jeg ikke klarer det her. Har ingen følelser igjen, helt nummen... Og blir bare irritert av at han er i nærheten, vil bare være alene. 
 

Noen som har klart å komme seg videre etter noe sånt eller er dette rett og slett en lost case?

Anonymkode: 0c920...cd1

[Anonym bruker]

Har dere barn fra før?

Jeg hadde aldri tatt abort fordi en mann ønsket det. Er man i et forhold og har sex, så får man ta følgene av det - såsant det ikke er veldig sterke grunner til at man ikke kan/bør få flere barn.

Skal dere ha en sjanse tror jeg dere må i parterapi. Jeg tviler på at jeg ville greid å få respekt eller gode følelser for en mann som hadde presset meg til å ta abort. Men samtidig er det jo den som tar aborten som tar det endelige valget, men da ville jeg tenkt at jeg ikke ønsket å være med en mann som fikk meg til å gjøre ting jeg ikke ønsket å gjøre.

Jeg tror om det er "lost case" eller ikke kommer an på hvordan dere som par greier å kommunisere om dette, og kanskje også årsaken til at abort ble valgt, samt hvor mye komplikasjonene i etterkant har påvirket deg.

Anonymkode: eb1ff...ea0

[Anonym bruker]

Beklager at jeg sier det, men dere var vel to om avgjørelsen?

Jeg sier det virkelig ikke for å være stygg, men aldri om noen kunne tvunget meg til abort. Jeg har tatt abort, så jeg vet hva jeg snakker om. Men da var vi enige. 

Aborten tenker jeg på daglig, og det er 15 år siden ❤

Anonymkode: ae280...c64

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Beklager at jeg sier det, men dere var vel to om avgjørelsen?

Jeg sier det virkelig ikke for å være stygg, men aldri om noen kunne tvunget meg til abort. Jeg har tatt abort, så jeg vet hva jeg snakker om. Men da var vi enige. 

Aborten tenker jeg på daglig, og det er 15 år siden ❤

Anonymkode: ae280...c64

Det er mange nok forhold som er så usunne at kvinnene blir så nedpsyket av mannen at de tror de ikke har noe valg. Det er vanskelig å forstå for de som ikke har vært i et slikt forhold selv, men det er utrolig hvordan systematisk manipulering kan gjøre at selv sterke og oppegående kvinner kan ende med å ta valg de egentlig ikke ønsker.

Nå vet vi ikke noe om HIs situasjon og bakgrunnen for at det ble abort, men nå må hun finne ut hva som er best for henne videre, om det er å forsøke å redde forholdet, eller om hun kanskje vil få det bedre uten mannen. Det kan bare hun finne ut av.

Anonymkode: eb1ff...ea0

[Anonym bruker]

 

47 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har dere barn fra før?

Jeg hadde aldri tatt abort fordi en mann ønsket det. Er man i et forhold og har sex, så får man ta følgene av det - såsant det ikke er veldig sterke grunner til at man ikke kan/bør få flere barn.

Skal dere ha en sjanse tror jeg dere må i parterapi. Jeg tviler på at jeg ville greid å få respekt eller gode følelser for en mann som hadde presset meg til å ta abort. Men samtidig er det jo den som tar aborten som tar det endelige valget, men da ville jeg tenkt at jeg ikke ønsket å være med en mann som fikk meg til å gjøre ting jeg ikke ønsket å gjøre.

Jeg tror om det er "lost case" eller ikke kommer an på hvordan dere som par greier å kommunisere om dette, og kanskje også årsaken til at abort ble valgt, samt hvor mye komplikasjonene i etterkant har påvirket deg.

Anonymkode: eb1ff...ea0

Nei, ingen barn fra før sammen, har vært sammen kort.

Det finnes ingen kommunikasjon, han er ikke en prater

Anonymkode: 0c920...cd1

[Anonym bruker]

43 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Beklager at jeg sier det, men dere var vel to om avgjørelsen?

Jeg sier det virkelig ikke for å være stygg, men aldri om noen kunne tvunget meg til abort. Jeg har tatt abort, så jeg vet hva jeg snakker om. Men da var vi enige. 

Aborten tenker jeg på daglig, og det er 15 år siden ❤

Anonymkode: ae280...c64

Jeg skrev vel ikke noe om tvang 😊 Så klart var vi to om den endelige avgjørelsen. Lett for han og et helvete for meg. Men det var fortsatt han som ønsket det. Jeg ønsker meg flere barn (har en fra før). Men samtidig, etter mange runder med meg selv, ville jeg ikke sette et barn til verden med en far som ikke ønsker barnet. ❤️

Anonymkode: 0c920...cd1

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

 

Nei, ingen barn fra før sammen, har vært sammen kort.

Det finnes ingen kommunikasjon, han er ikke en prater

Anonymkode: 0c920...cd1

Vet du, da hadde jeg ikke fortsatt forholdet.

Han er ingen prater, sier du... men han var tydeligvis en prater når han gjorde det klart at han ikke ville ha barn med deg, eller at det ikke passet ham akkurat nå?! Da greide han å kommunisere tydelig nok. Nå er det nok ubehagelig for ham å kommunisere, og da velger han å ikke kommunisere. Nå som du trenger støtte, da velger han å ikke kommunisere.

Og dette skjer når dere kun har vært kort tid sammen - tenk deg hvordan det blir å leve med en sånn mann i årevis... en som bare kommuniserer når han vil at noe skal skje slik han vil, men som ikke tar hensyn til dine følelser, dine ønsker, dine behov.

Du skriver at han er snill, god og stiller opp. Men gjør han egentlig det? Det er jo lettere for ham å være "snill" mot deg etter at du gjorde som han ville...

Hvis han egentlig er en god mann og han virkelig elsker deg, da tenker jeg at han også vil være villig til å bli med i parterapi. For hvis han og du ikke lærer dere å kommunisere med hverandre, ta hensyn til hverandres følelser, snakke om også vanskelige ting. Hvis han ikke vil være med for å lære å kommunisere med hverandre og rydde opp i forholdet, da er han ikke noe å satse på for deg.

Dere har bare vært sammen en kort tid, du har allerede følt deg presset til abort, og han vil ikke kommunisere med deg. Er det noe å bygge på? Jeg tror ikke det, men skal dere ha en sjanse tror jeg parterapi (så lenge du mener det er nødvendig) er et absolutt krav.

Finn ut hva som er viktig i et forhold for deg, og så ser du hva du ev. trenger for å at dette forholdet skal fungere for deg, og så tar du en ny prat med ham. Men å bli bedre på kommunikasjon (han) må på plass hvis dere skal fortsette.

Ta vare på deg selv fremover uansett hva du velger!

Anonymkode: eb1ff...ea0

[Anonym bruker]

41 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er mange nok forhold som er så usunne at kvinnene blir så nedpsyket av mannen at de tror de ikke har noe valg. Det er vanskelig å forstå for de som ikke har vært i et slikt forhold selv, men det er utrolig hvordan systematisk manipulering kan gjøre at selv sterke og oppegående kvinner kan ende med å ta valg de egentlig ikke ønsker.

Nå vet vi ikke noe om HIs situasjon og bakgrunnen for at det ble abort, men nå må hun finne ut hva som er best for henne videre, om det er å forsøke å redde forholdet, eller om hun kanskje vil få det bedre uten mannen. Det kan bare hun finne ut av.

Anonymkode: eb1ff...ea0

Jeg var i et slikt forhold tidligere, så vet hva du snakker om. Men det var ikke noe slikt her, han ønsket bare absolutt ikke barnet. Og å skulle sette et barn til verden med en far som så sterkt ikke ønsket det gjorde at jeg måtte ta mitt livs vanskeligste beslutning. Men samtidig fra hans side var det ikke noe å diskutere en gang, så det hadde nok blitt et helvete om jeg kjørte det gjennom. Og jeg tror det også er det som henger så innmari igjen i meg. Både sorgen og hvordan han ikke engang var villig til å snakke om det. Ser vel egentlig selv ut ifra hva jeg skriver at jeg har bestemt meg her. Jeg er ferdig med han... 

Anonymkode: 0c920...cd1

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vet du, da hadde jeg ikke fortsatt forholdet.

Han er ingen prater, sier du... men han var tydeligvis en prater når han gjorde det klart at han ikke ville ha barn med deg, eller at det ikke passet ham akkurat nå?! Da greide han å kommunisere tydelig nok. Nå er det nok ubehagelig for ham å kommunisere, og da velger han å ikke kommunisere. Nå som du trenger støtte, da velger han å ikke kommunisere.

Og dette skjer når dere kun har vært kort tid sammen - tenk deg hvordan det blir å leve med en sånn mann i årevis... en som bare kommuniserer når han vil at noe skal skje slik han vil, men som ikke tar hensyn til dine følelser, dine ønsker, dine behov.

Du skriver at han er snill, god og stiller opp. Men gjør han egentlig det? Det er jo lettere for ham å være "snill" mot deg etter at du gjorde som han ville...

Hvis han egentlig er en god mann og han virkelig elsker deg, da tenker jeg at han også vil være villig til å bli med i parterapi. For hvis han og du ikke lærer dere å kommunisere med hverandre, ta hensyn til hverandres følelser, snakke om også vanskelige ting. Hvis han ikke vil være med for å lære å kommunisere med hverandre og rydde opp i forholdet, da er han ikke noe å satse på for deg.

Dere har bare vært sammen en kort tid, du har allerede følt deg presset til abort, og han vil ikke kommunisere med deg. Er det noe å bygge på? Jeg tror ikke det, men skal dere ha en sjanse tror jeg parterapi (så lenge du mener det er nødvendig) er et absolutt krav.

Finn ut hva som er viktig i et forhold for deg, og så ser du hva du ev. trenger for å at dette forholdet skal fungere for deg, og så tar du en ny prat med ham. Men å bli bedre på kommunikasjon (han) må på plass hvis dere skal fortsette.

Ta vare på deg selv fremover uansett hva du velger!

Anonymkode: eb1ff...ea0

Tusen takk for svar ❤️ Jeg er veldig enig med deg i alt du skriver, det er det samme jeg tenker. Og jeg tror egentlig ikke parterapi har noe for seg etter så kort tid når det er (de manglende) følelsene mine det går på. For nå er det mest sinne, frustrasjon og irritasjon. Inni meg, han merker det ikke som noe annet enn avvisning. Jeg har forsøkt å snakke med han om det, men når ikke gjennom. Og jo mer jeg trekker meg unna, jo mer er han «på». Så kanskje jeg bør gå til terapi selv, men ikke parterapi. 😉

 

Anonymkode: 0c920...cd1

[Anonym bruker]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for svar ❤️ Jeg er veldig enig med deg i alt du skriver, det er det samme jeg tenker. Og jeg tror egentlig ikke parterapi har noe for seg etter så kort tid når det er (de manglende) følelsene mine det går på. For nå er det mest sinne, frustrasjon og irritasjon. Inni meg, han merker det ikke som noe annet enn avvisning. Jeg har forsøkt å snakke med han om det, men når ikke gjennom. Og jo mer jeg trekker meg unna, jo mer er han «på». Så kanskje jeg bør gå til terapi selv, men ikke parterapi. 😉

 

Anonymkode: 0c920...cd1

Det er ikke rart at du hater en mann som har presset deg til å drepe babyen din.

Anonymkode: 4f950...9d3

[Anonym bruker]

Jeg var i en situasjon som 19åring, han et par år eldre, hvor jeg ble gravid etter ca 6mnd. Vi var på det tidspunktet blitt samboere. 

Jeg innstilte meg på å beholde, og han også forsjovidt, frem til jeg var 11,5uker. Da var det enten abort eller bli helt alene, som lærling (med 7000kr før skatt i mnd), ingen i min familie sto meg nær nok til å vite at jeg var gravid. Han, og hans venner, var min eneste omgangskrets. Sosialstønad og nav, som alenemødre har i dag, viste jeg ikke om engang. Jeg fikk helt panikk. Før jeg rakk å tenke meg om var aborten gjort. I starten prøvde jeg å late som, men klarte ikke mer til slutt. Jeg gikk inn i en slags sorg over tapet, han oppførte seg som om ingenting hadde hendt. 

Følte mer og mer avsky mot han. Så på han som en som sviktet, og kjente at han kan jeg aldri stole på at vil være der når det gjelder. Tok et år før jeg tilslutt bare pakket og dro. 

Ta en runde med deg selv. Er dette virkelig et menneske du ser noe poeng i å investere masse tid, krefter og terapi på? Og da mener jeg parterapi. For du kan ha godt av terapi etter en abort, det hadde i allefall jeg. Men nå utviklet jeg et selv hat fordi jeg ikke hadde klart å stå imot presset om abort da. 

Tenker spesielt ettersom han er det du beskriver som "ikke en prater" og at han ikke klarer å møte deg i dine behov nå eller forstår deg når du forsøker å lufte tankene dine. - da er det kanskje på tide å heller starte på nytt. 

Anonymkode: 8d7ba...8bf

[Anonym bruker]

27 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for svar ❤️ Jeg er veldig enig med deg i alt du skriver, det er det samme jeg tenker. Og jeg tror egentlig ikke parterapi har noe for seg etter så kort tid når det er (de manglende) følelsene mine det går på. For nå er det mest sinne, frustrasjon og irritasjon. Inni meg, han merker det ikke som noe annet enn avvisning. Jeg har forsøkt å snakke med han om det, men når ikke gjennom. Og jo mer jeg trekker meg unna, jo mer er han «på». Så kanskje jeg bør gå til terapi selv, men ikke parterapi. 😉

 

Anonymkode: 0c920...cd1

(Husk å sjekk anonymkodene, ikke meg med de lange svarene som først svarte med det korte svaret over her... jeg vil ikke ha det svaret på min kappe )

Jeg tror du føler deg sveket, og det blir bare verre av at dere ikke kan kommunisere om det, da blir det nesten som et dobbelt svik, og da trekker du deg naturlig nok unna. Og han, som lever fint med at du har tatt abort, han blir frustrert når du trekker deg unna, for for han er jo nå alt trolig "bra" igjen, for han har ikke kjent følgene av aborten eller komplikasjonene på kroppen. Han bryr seg nok på sitt vis siden han forsøker å være snill mot deg nå - men det virker jo ikke som det er nok for deg.

Jo mer han er "på" når du føler som du gjør, jo mer vil du få mot ham, tror jeg. For det du trenger mest nå - kommunikasjon - det er han ikke villig til å være med på, eller er ikke i stand til. Han har jo tydelig sine utfordringer han selv burde ta tak i.

Jeg synes ikke det var dumt av deg å tenke terapi for deg selv. Du kan høre på familievernkontoret om du kan få en time der. Ellers er det flere du kan snakke med - legen din, psykiatrisk sykepleier i kommunen, mulig du også kan ha nytte av noen av de støtteetelefonene som finnes for ulike slike behov?

Det viktigste for deg nå er å finne ut hva som er bra og riktig for deg selv, og så tar du valg videre ut fra det.

Men om han virkelig ikke ønsker parterapi, da er det egentlig like greit å bare avslutte. Dere har vært sammen bare en kort stund, så det er trolig enklere nå enn om du utsetter det. Men ta den tiden du selv trenger nå. Husk at du også kan be ham om å holde litt avstand. Selv om han ikke kommuniserer kan du være tydelig i din kommunikasjon, fortell ham at du har det vanskelig etter aborten og alt den medførte, at du sliter med at dere ikke kan kommunisere ordentlig med hverandre, at du trenger at han respekterer at du trenger litt rom for å finne ut av dine ting (hvis du ikke avslutter forholdet nå).

Bare finn ut hva som er best for deg selv, det er det viktigste, for du skal jo også være en god mamma for det barnet du allerede har

Anonymkode: eb1ff...ea0

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg var i et slikt forhold tidligere, så vet hva du snakker om. Men det var ikke noe slikt her, han ønsket bare absolutt ikke barnet. Og å skulle sette et barn til verden med en far som så sterkt ikke ønsket det gjorde at jeg måtte ta mitt livs vanskeligste beslutning. Men samtidig fra hans side var det ikke noe å diskutere en gang, så det hadde nok blitt et helvete om jeg kjørte det gjennom. Og jeg tror det også er det som henger så innmari igjen i meg. Både sorgen og hvordan han ikke engang var villig til å snakke om det. Ser vel egentlig selv ut ifra hva jeg skriver at jeg har bestemt meg her. Jeg er ferdig med han... 

Anonymkode: 0c920...cd1

Det tror jeg du har rett i.

Sender en klem! Det er en tøff situasjon du er i, men jeg tror du tar det rette valget nå.

Anonymkode: 39b72...42b

[Anonym bruker]

39 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg var i en situasjon som 19åring, han et par år eldre, hvor jeg ble gravid etter ca 6mnd. Vi var på det tidspunktet blitt samboere. 

Jeg innstilte meg på å beholde, og han også forsjovidt, frem til jeg var 11,5uker. Da var det enten abort eller bli helt alene, som lærling (med 7000kr før skatt i mnd), ingen i min familie sto meg nær nok til å vite at jeg var gravid. Han, og hans venner, var min eneste omgangskrets. Sosialstønad og nav, som alenemødre har i dag, viste jeg ikke om engang. Jeg fikk helt panikk. Før jeg rakk å tenke meg om var aborten gjort. I starten prøvde jeg å late som, men klarte ikke mer til slutt. Jeg gikk inn i en slags sorg over tapet, han oppførte seg som om ingenting hadde hendt. 

Følte mer og mer avsky mot han. Så på han som en som sviktet, og kjente at han kan jeg aldri stole på at vil være der når det gjelder. Tok et år før jeg tilslutt bare pakket og dro. 

Ta en runde med deg selv. Er dette virkelig et menneske du ser noe poeng i å investere masse tid, krefter og terapi på? Og da mener jeg parterapi. For du kan ha godt av terapi etter en abort, det hadde i allefall jeg. Men nå utviklet jeg et selv hat fordi jeg ikke hadde klart å stå imot presset om abort da. 

Tenker spesielt ettersom han er det du beskriver som "ikke en prater" og at han ikke klarer å møte deg i dine behov nå eller forstår deg når du forsøker å lufte tankene dine. - da er det kanskje på tide å heller starte på nytt. 

Anonymkode: 8d7ba...8bf

Uff, det hørtes tøft ut ❤️
Jeg har nok kommet til den konklusjonen ja, det er ikke er verdt å investere noe mer i dette. Håper du har det bedre❤️

Anonymkode: 0c920...cd1

[Anonym bruker]

41 minutter siden, Anonym bruker skrev:

(Husk å sjekk anonymkodene, ikke meg med de lange svarene som først svarte med det korte svaret over her... jeg vil ikke ha det svaret på min kappe )

Jeg tror du føler deg sveket, og det blir bare verre av at dere ikke kan kommunisere om det, da blir det nesten som et dobbelt svik, og da trekker du deg naturlig nok unna. Og han, som lever fint med at du har tatt abort, han blir frustrert når du trekker deg unna, for for han er jo nå alt trolig "bra" igjen, for han har ikke kjent følgene av aborten eller komplikasjonene på kroppen. Han bryr seg nok på sitt vis siden han forsøker å være snill mot deg nå - men det virker jo ikke som det er nok for deg.

Jo mer han er "på" når du føler som du gjør, jo mer vil du få mot ham, tror jeg. For det du trenger mest nå - kommunikasjon - det er han ikke villig til å være med på, eller er ikke i stand til. Han har jo tydelig sine utfordringer han selv burde ta tak i.

Jeg synes ikke det var dumt av deg å tenke terapi for deg selv. Du kan høre på familievernkontoret om du kan få en time der. Ellers er det flere du kan snakke med - legen din, psykiatrisk sykepleier i kommunen, mulig du også kan ha nytte av noen av de støtteetelefonene som finnes for ulike slike behov?

Det viktigste for deg nå er å finne ut hva som er bra og riktig for deg selv, og så tar du valg videre ut fra det.

Men om han virkelig ikke ønsker parterapi, da er det egentlig like greit å bare avslutte. Dere har vært sammen bare en kort stund, så det er trolig enklere nå enn om du utsetter det. Men ta den tiden du selv trenger nå. Husk at du også kan be ham om å holde litt avstand. Selv om han ikke kommuniserer kan du være tydelig i din kommunikasjon, fortell ham at du har det vanskelig etter aborten og alt den medførte, at du sliter med at dere ikke kan kommunisere ordentlig med hverandre, at du trenger at han respekterer at du trenger litt rom for å finne ut av dine ting (hvis du ikke avslutter forholdet nå).

Bare finn ut hva som er best for deg selv, det er det viktigste, for du skal jo også være en god mamma for det barnet du allerede har

Anonymkode: eb1ff...ea0

❤️
Du beskriver det akkurat som det er og føles. Og jeg har faktisk bedt han holde litt avstand, men han respekterer det ikke. 
Det kan godt være han ville blitt med på parterapi, men ut i fra det jeg har lært han å kjenne så tror jeg vi ville fått veldig lite ut av det. Dessuten tror jeg alt det jeg kjenner på ikke blir bedre av parterapi. Jeg kjenner meg ganske ferdig med han, og vi har vært sammen for kort til at det er verdt det. Da er det nok bedre å snakke med en fagperson alene 😊
 

Anonymkode: 0c920...cd1

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det tror jeg du har rett i.

Sender en klem! Det er en tøff situasjon du er i, men jeg tror du tar det rette valget nå.

Anonymkode: 39b72...42b

❤️

Anonymkode: 0c920...cd1

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det er ikke rart at du hater en mann som har presset deg til å drepe babyen din.

Anonymkode: 4f950...9d3

Nå må du faen meg gi deg

Anonymkode: f713c...b33

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

❤️
Du beskriver det akkurat som det er og føles. Og jeg har faktisk bedt han holde litt avstand, men han respekterer det ikke. 
Det kan godt være han ville blitt med på parterapi, men ut i fra det jeg har lært han å kjenne så tror jeg vi ville fått veldig lite ut av det. Dessuten tror jeg alt det jeg kjenner på ikke blir bedre av parterapi. Jeg kjenner meg ganske ferdig med han, og vi har vært sammen for kort til at det er verdt det. Da er det nok bedre å snakke med en fagperson alene 😊
 

Anonymkode: 0c920...cd1

Da gjør du heller det. Virker som om du har reflektert over det nå og har tatt en beslutning. Du kjenner ham og du kjenner ham. På avstand er jeg enig med deg, jeg hadde ikke orket å investere mer tid på en mann som allerede så tidlig i forholdet viser såpass store "mangler" ift. hva som er viktig for meg i et forhold.

Masse lykke til videre! ❤️

En ting til - vær snill med deg selv ang. det at du tok den aborten. Da du bestemte deg for å ta den tok du det valget du akkurat der og da følte var det beste. Å analysere mer utover det i etterkant, det hjelper deg ikke. Så tilgi deg selv om du føler du trenger det. Men du trenger egentlig ikke noen tilgivelse, for du tok det valget som der og da var det beste valgte du så for deg selv og fremtiden. Og slik som denne mannen oppfører seg så tenker jeg du vet at det tross alt trolig var det beste, både for deg selv og ikke minst for barnet som ville fått en far som ikke takler motgang, ikke takler kommunikasjon og som mest tenker på seg og sitt... Så når det blir tungt, minn deg selv på at det var det beste alternativet du så da du måtte ta beslutningen, og da handlet du rett, selv om ikke alle rette valg er enkle i ettertid.

Klem ❤️

Anonymkode: eb1ff...ea0

[Anonym bruker]

Ule.pen med fri abort er at det er kvinnen selv som tar besluttnigen.  Uansett hva andre måtte mene er det vi som bestemmer og derfor også har ansvaret. Det nyttee ikke å skyve "skylde " over på noen andre. Hi, du må tilgi eg selv. Sansynlig vid tok du en god besluttning. Du tok det valget og det kan ikke gjøres om. Det hjelper ikke om du er bitter på kjæresten eller lovverket. Du gjorde ditt valg. Nå må du leve livet herifra. Det er egentlig ikke så annerledes enn om du ikke hadde blitt gtavid.

Anonymkode: 0c3d2...912

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Uff, det hørtes tøft ut ❤️
Jeg har nok kommet til den konklusjonen ja, det er ikke er verdt å investere noe mer i dette. Håper du har det bedre❤️

Anonymkode: 0c920...cd1

Takk for annerkjennelsen💜 Ja, det var tøft. Men det var flere ting i det forholdet som ikke var bra. Det var noen tøffe år, før jeg fant meg selv igjen. 

Nå har jeg det godt. Funnet en ro i avgjørelser som ble tatt den gang, og mitt eierskap i det. Ser nå, med noen fler år bak meg, at hans reaksjon før og etter den gang var et tegn på hva som ville ha kommet. Spesielt nå som jeg har to barn, og vet hva det krever av et forhold å komme igjennom de første årene. Jeg er 100% sikker på at det som skjedde var det beste i situasjonen vi sto i der og da den gangen, inkludert bruddet. 

Ønsker deg også alt godt. Lykke til 💜

Anonymkode: 8d7ba...8bf

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

 

Nei, ingen barn fra før sammen, har vært sammen kort.

Det finnes ingen kommunikasjon, han er ikke en prater

Anonymkode: 0c920...cd1

Kanskje du ikke skal prøve å piske liv i en død hest.

Anonymkode: 17c63...d10