Jeg ønsker ikke barnet i magen

[Anonym bruker]

Jeg har brukt tiden til hjelp på å bli glad i den. Men jeg blir ikke det. Hele situasjonen er noe dritt!  Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre... er i uke 30....

Anonymkode: b7f8e...c36

[CherryC]

Mange som ikke får følelser for barnet så lenge det er inne i magen. Men; synes du bør snakke med lege eller jordmor . Forebygging av fødselsdepresjon etc kan være greit i ditt tilfelle.

[Anonym bruker]

Det du forteller er ganske vanlig, både å få litt angst, angre, lure på hva man har begitt seg ut på, og ikke minst kjenne på at morsfølelsen ikke er der (enda). 

Alle disse tingene faller gjerne på plass etterhvert, men er du i en vanskelig situasjon så er jeg enig med forrige taler, ta tak, snakk med noen, forebygg. 

Anonymkode: 224b3...fa7

[Anonym bruker]

Snakk med jordmor om dette på neste kontroll. Det er veldig vanlig, og ingenting å skamme seg over, men det er utrolig viktig at du tar tak i det før det får utvikle seg til svangerskaps- eller fødselsdepresjon. Jeg gjorde ikke det, og angrer bittert den dag i dag, 10 år etter fødsel. Det gikk fint med oss, jeg har verdens fineste unge, og vi har en nær og god relasjon i dag, men jeg er fryktelig lei meg for at de første årene som mamma ble så utrolig vanskelige.

Håper på det beste for deg og babyen din ❤️

Anonymkode: 83fb1...f45

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Snakk med jordmor om dette på neste kontroll. Det er veldig vanlig, og ingenting å skamme seg over, men det er utrolig viktig at du tar tak i det før det får utvikle seg til svangerskaps- eller fødselsdepresjon. Jeg gjorde ikke det, og angrer bittert den dag i dag, 10 år etter fødsel. Det gikk fint med oss, jeg har verdens fineste unge, og vi har en nær og god relasjon i dag, men jeg er fryktelig lei meg for at de første årene som mamma ble så utrolig vanskelige.

Håper på det beste for deg og babyen din ❤️

Anonymkode: 83fb1...f45

❤❤ skal snakke med jordmor. Takk for at du delte ❤

Anonymkode: b7f8e...c36

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det du forteller er ganske vanlig, både å få litt angst, angre, lure på hva man har begitt seg ut på, og ikke minst kjenne på at morsfølelsen ikke er der (enda). 

Alle disse tingene faller gjerne på plass etterhvert, men er du i en vanskelig situasjon så er jeg enig med forrige taler, ta tak, snakk med noen, forebygg. 

Anonymkode: 224b3...fa7

Godt å høre at det er vanlig. Jeg trodde jeg skulle få kjeft.

Jeg skal snakke med jordmor. Gleder meg dog ikke

Anonymkode: b7f8e...c36

[Anonym bruker]

10 timer siden, CherryC skrev:

Mange som ikke får følelser for barnet så lenge det er inne i magen. Men; synes du bør snakke med lege eller jordmor . Forebygging av fødselsdepresjon etc kan være greit i ditt tilfelle.

❤ 

Anonymkode: b7f8e...c36

[Anonym bruker]

Hvorfor stresser du med å bli glad i babyen før babyen er født, da? Det er jo når den er født at du skal vise kjærlighet og omsorg. Det har du ikke muligheten til nå. 

For meg tok det en stund å venne meg til mammarollen, 1 år kanskje. Husker ikke helt. Alt var den første tiden preget av sykdom hos meg, og utmattelse hos både meg og faren. Men nå som ungen er skolebarn så har jeg inntatt morsrollen for fullt. 

Anonymkode: 97014...92f

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor stresser du med å bli glad i babyen før babyen er født, da? Det er jo når den er født at du skal vise kjærlighet og omsorg. Det har du ikke muligheten til nå. 

For meg tok det en stund å venne meg til mammarollen, 1 år kanskje. Husker ikke helt. Alt var den første tiden preget av sykdom hos meg, og utmattelse hos både meg og faren. Men nå som ungen er skolebarn så har jeg inntatt morsrollen for fullt. 

Anonymkode: 97014...92f

Vi er jo genetisk bygget til å ha sterkt morsinstinkt for barnet i magen. 

Anonymkode: 6c51f...0e4

[CherryC]

27 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Godt å høre at det er vanlig. Jeg trodde jeg skulle få kjeft.

Jeg skal snakke med jordmor. Gleder meg dog ikke

Anonymkode: b7f8e...c36

Skjønner at du ikke gleder deg, men jordmødre er vant til slike samtaler. Du er absolutt ikke den eneste som har følt det slik. Men uansett er det veldig viktig å ta tak i det så fort som mulig. Dette kommer til å gå helt fint  lykke til

[Anonym bruker]

Punkt 1: Du er ikke den første som har kjent på den følelsen! Du er ikke et dårlig menneske av den grunnen! Om et par år vil du huske denne periode bare som en litt vanskelig periode. Det vil ikke være noe som definerer deg som mor.

Punkt 2: Det er ikke slik at fordi du ikke finner morsfølelsene nå så vil den mangle hele veien. Du skader ikke barnet. Men du trykker deg selv ned. Snakk med din jordmor om det! 

 

Anonymkode: ae5ae...2cc

[Anonym bruker]

Dette er vanligere enn du tror, men tabubelagt. Snakk med jordmor slik at du får hjelp. Stor klem❤️

Anonymkode: 18a9c...b85

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vi er jo genetisk bygget til å ha sterkt morsinstinkt for barnet i magen. 

Anonymkode: 6c51f...0e4

Nei, det er vi ikke. Da hadde det ikke vært utrolig vanlig å ikke ha det.

Men husk at det er forskjell på morsinstinkt og morskjærlighet, da. Instinktet gjør at vi ikke kaster oss ned på gulvet, på magen, når vi er gravide.

Anonymkode: 97014...92f

[Anonym bruker]

Jeg hadde en veldig tøff fødsel, mistet masse blod, revnet fra A til Å, og i tillegg viste det seg at mine pupper ikke var konstruert for amming for melkegangene tettet seg hele tiden og jeg hadde 5 antibiotikakurer på under 3 mnd pga brystbetennelse med tilhørende 40 i feber og smertehelvete. På toppen av det hele fikk jeg en kollikkunge som skrek i 4 mnd. 

Jeg skal love deg at det ikke var en morsfølelse i sikte første månedene av livet til den ungen. Var ikke kjærlighet engang... Jeg var fullstendig utmattet og angret på alt sammen. Husker faktisk at jeg tenkte at om ungen døde i krybbedød var jeg usikker på om jeg ville klare å sørge engang og jeg ville ihvertfall aldri ha barn igjen... 

Men det gikk over. 

Jeg ble frisk, ungen ble frisk, og plutselig våknet morskjærligheten. Ungen var kanskje 4-5 mnd og jeg husker det så godt, jeg skulle legge meg og sto og så litt på han der han sov i sengen sin og følelsene flommet. Herregud så nydelig han var, herregud som jeg elsket han. 

Det jeg vil frem til er at du må senke skuldrene og gi det litt tid. Du vil på instinkt ta deg av ungen, og etterhvert vil følelsene gro frem. For de aller fleste av oss er det umulig å ikke bli glad i et barn vi tar oss av. 

Vi kan ha tunge perioder, men ikke klandre deg selv for det. Det kommer bedre tider og da blir det plass til morskjærlighet også.

Min eldste sønn er nå 18 år og vi har et supert forhold, og jeg har fått tre barn til 😊

 

 

Anonymkode: 224b3...fa7

[Anonym bruker]

49 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg hadde en veldig tøff fødsel, mistet masse blod, revnet fra A til Å, og i tillegg viste det seg at mine pupper ikke var konstruert for amming for melkegangene tettet seg hele tiden og jeg hadde 5 antibiotikakurer på under 3 mnd pga brystbetennelse med tilhørende 40 i feber og smertehelvete. På toppen av det hele fikk jeg en kollikkunge som skrek i 4 mnd. 

Jeg skal love deg at det ikke var en morsfølelse i sikte første månedene av livet til den ungen. Var ikke kjærlighet engang... Jeg var fullstendig utmattet og angret på alt sammen. Husker faktisk at jeg tenkte at om ungen døde i krybbedød var jeg usikker på om jeg ville klare å sørge engang og jeg ville ihvertfall aldri ha barn igjen... 

Men det gikk over. 

Jeg ble frisk, ungen ble frisk, og plutselig våknet morskjærligheten. Ungen var kanskje 4-5 mnd og jeg husker det så godt, jeg skulle legge meg og sto og så litt på han der han sov i sengen sin og følelsene flommet. Herregud så nydelig han var, herregud som jeg elsket han. 

Det jeg vil frem til er at du må senke skuldrene og gi det litt tid. Du vil på instinkt ta deg av ungen, og etterhvert vil følelsene gro frem. For de aller fleste av oss er det umulig å ikke bli glad i et barn vi tar oss av. 

Vi kan ha tunge perioder, men ikke klandre deg selv for det. Det kommer bedre tider og da blir det plass til morskjærlighet også.

Min eldste sønn er nå 18 år og vi har et supert forhold, og jeg har fått tre barn til 😊

 

 

Anonymkode: 224b3...fa7

Dette er litt farlig. Det er ikke sånn for alle, at de "plutselig en dag" blir glad i babyen sin. Jeg fikk ikke noen overstrømmende morsfølelse før ungen var kanskje 2 år, og da kom den i beste fall snikende. 

Det er viktig å skille på å være litt sliten, og en gryende fødselsdepresjon. Nå sier jeg ikke at det er det som skjer med HI, men hun er bekymret, og det skal man ta på alvor. 

Tankegangen om at det er umulig å ikke bli glad i et barn man tar seg av er nok noe av det som gjør fødselsdepresjon så utrolig vanskelig å snakke om. Det er liksom et tegn på at man er en dårlig mor, en dårlig person, "herregud, klarer jeg ikke å bli glad i min egen unge liksom?". Men det er jo høyst reelt for mange, det er mye vanligere enn man tror, og det er mulig å få hjelp!

Forebygging er det viktigste verktøyet vi har når vi jobber med svangerskaps-og fødselsdepresjon!

Anonymkode: 83fb1...f45