Desperat savn

[Anonym bruker]

Jeg har to barn på 4 og 7 år med min tidligere samboer. Vi flyttet fra hverandre i sommer etter flere turbulente år. Vi var veldig forskjellige og kranglet om nesten alt, egentlig tror jeg vi gikk veldig lei hverandre. Jeg gledet meg helt vilt til å få flytte og få mitt eget sted, samtidig som jeg var livredd for å ikke få være med barna hver dag. Nå har jeg møtt en ny kjæreste som er helt fantastisk på alle mulige måter; hjelpsom, snill, fornuftig og en typisk familiemann som har omfavnet barna mine som sine egne. Barna er også blitt veldig glad i ham da han tar seg veldig av de. Jeg og barnas far har nå et greit forhold og kan snakke bedre sammen enn da vi bodde ilag.

Problemet er at jeg i det siste kjenner på et helt vanvittig savn etter mitt gamle liv. Jeg savner familiefølelsen, savner huset noe helt enormt og jeg gråter bare av å tenke på at jeg utsetter barna mine for det jeg gjør, de sliter litt med at jeg ikke kan være sammen med de hele tiden. (Da jeg bodde med far hadde jeg omtrent eneansvar for barna.) Jeg og faren hadde det virkelig ikke bra sammen og jeg får frysninger av å tenke på hvordan vi hadde det da vi bodde sammen, men likevel tenker jeg tanken på å flytte hjem og bare holde ut, fordi jeg tror barna da vil få det godt igjen. Jeg går med uutholdelig dårlig samvittighet for dem hele tiden og jeg kjemper veldig for å klare dette. Føler jeg har satt min egen lykke foran de. Burde jeg kaste bort min nye kjæreste som føles som min store kjærlighet og som jeg virkelig vil dele livet med, eller burde jeg flytte hjem for barnas skyld? Vil denne grusomme følelsen gå over en gang?

Hjelp meg å tenke, vær så snill!!

Anonymkode: d702b...ec5

[Anonym bruker]

Hvorfor i all verden denne hasten med å involvere barna dine i ditt kjærlighetsliv? Du og samboer gikk fra hverandre i sommer, du har rukket å møte en annen, har latt barna være så mye sammen med ny kjæreste at de har rukket å bli glad i ham. Og nå vil du flytte tilbake til et forhold som du ikke greide å leve i tidligere, uten at noe har endret seg med det forholdet, utsette barna for nok en opprivning, og så trolig enda en når du finner ut at du ikke greier å holde ut i 15 år til slik du ikke holdt ut tidligere... Du sier du får frysninger av å tenke på hvor ille du og eks hadde det da dere bodde sammen - og likevel vurderer du å gå tilbake til noe så dysfunksjonelt?!

Du burde ta ting litt roligere. Gi både ungene og deg selv tid til å lande i den nye livssituasjonen.

Få fagfolk å diskutere kaoset i hodet og livet ditt med. Du må akseptere situasjonen og de valgene du har tatt, og du må tilgi deg selv, du må sørge ut og gå videre. Du har ikke gitt deg selv tid til å omstille deg. Søk hjelp.

Anonymkode: cc2a2...537

[Anonym bruker]

Stakkars barn! Du har introdusert ny kjæreste alt for tidlig og lagd kaos i livet deres.

Anonymkode: d3a1d...3c3

[Anonym bruker]

Ja kanskje har det gått litt fort for barna, men jeg og min nye kjæreste har vel egentlig vært sammen i over ett år, men offentlig ca 6 mnd. Jeg og barnefar hadde en gjensidig avtale om at vi ikke var et par lenger ihvertfall to år før jeg flyttet. Følelsene forsvant for oss begge og vi fungerte bedre som venner. Vi ble enige om å prøve å bo sammen for barna sin skyld, men i lengden går det ikke. Jeg traff en annen og det har han gjort flere ganger uten at det har blitt til noe. Det er vanskelig å forstå kanskje hvis man ikke har vært der selv, men jeg har vært alene og ensom lenge før jeg traff min nye.

Anonymkode: d702b...ec5

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja kanskje har det gått litt fort for barna, men jeg og min nye kjæreste har vel egentlig vært sammen i over ett år, men offentlig ca 6 mnd. Jeg og barnefar hadde en gjensidig avtale om at vi ikke var et par lenger ihvertfall to år før jeg flyttet. Følelsene forsvant for oss begge og vi fungerte bedre som venner. Vi ble enige om å prøve å bo sammen for barna sin skyld, men i lengden går det ikke. Jeg traff en annen og det har han gjort flere ganger uten at det har blitt til noe. Det er vanskelig å forstå kanskje hvis man ikke har vært der selv, men jeg har vært alene og ensom lenge før jeg traff min nye.

Anonymkode: d702b...ec5

Dette handler ikke om hvor lenge du og kjæresten har vært sammen. Det handler om hvor lang tid du har gitt barna dine til å tilpasse seg et helt nytt liv før de plutselig må forholde seg til en ny mann.

Du og samboer hadde to år på å forberede dere på at dere ikke var et par og ikke var en familie. Så lenge trengte dere voksne. Ungene dine har nesten ikke fått noe tid på å gå seg inn i sin nye livssituasjon før de skal bli familie med en ny mann.

Heldigvis for deg har ny kjæreste og barna tilsynelatende fått et godt forhold. Men du ser jo at du selv likevel ikke har gitt deg nok tid etter at du og samboer flyttet fra hverandre til å bli trygg i ditt nye liv. Nå virker alt veldig bra med ny kjæreste, da får du panikk og savner det som var trygt en gang - selv om det på ingen måte var godt for deg.

Ta ting litt roligere, søk hjelp, få en fagperson som kan hjelpe deg med å sortere tanker og følelser, så får du det bedre og det blir lettere å tenke klart.

Anonymkode: cc2a2...537

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja kanskje har det gått litt fort for barna, men jeg og min nye kjæreste har vel egentlig vært sammen i over ett år, men offentlig ca 6 mnd. Jeg og barnefar hadde en gjensidig avtale om at vi ikke var et par lenger ihvertfall to år før jeg flyttet. Følelsene forsvant for oss begge og vi fungerte bedre som venner. Vi ble enige om å prøve å bo sammen for barna sin skyld, men i lengden går det ikke. Jeg traff en annen og det har han gjort flere ganger uten at det har blitt til noe. Det er vanskelig å forstå kanskje hvis man ikke har vært der selv, men jeg har vært alene og ensom lenge før jeg traff min nye.

Anonymkode: d702b...ec5

Men dette vet kanskje ikke barna noe om...? At du har kjent han i ett år betyr ikke at han ikke er ny for barna.

Det er naturlig å gå gjennom en sorgprosess etter et brudd. Det har gått fort for deg, og du har ikke egentlig fått tid til å være singel, alene, og gå gjennom bruddet - før du plutselig befant deg i et nytt forhold med en ny mann. Jeg tviler på at det er riktig å gå tilbake til eksen din. Du sier jo selv at det ikke fungerer å bo sammen for barnas skyld.

Bruk tid på det nye forholdet ditt nå, sett på bremsen. Ikke flytt sammen enda, men la barna bli vant til situasjonen med at mamma og pappa ikke bor sammen først. Ta ting ett skritt av gangen, så kommer du til slutt langt.

Anonymkode: 2dea7...b28

[Anonym bruker]

Stakkars barn! Di har fått maks 6 mnd på å sortere livet deres etter at du å din eks valgte å snu det på hode. Dere har dratt hele livet deres opp med rota, dere har gitt dem minst 1 nytt hjem, nabolag, og soverom å forholde seg til. Dere har fjernet den trygge tilværelsen di hadde. Å du har dratt inn en ny mann i livet dems ALLEREDE! Nå tenker dem, hva om vi får ett søsken til? Hvordan blir første jula uten mamma/pappa? Hva skal vi på nyttårsaften? Ferier? Hvem kommer på fotball? Hvem er han mannens foreldre? Må vi kalde ham pappa? Har vi fått nye besteforeldre? +++++

Stakkars barn.. Du burde virkelig roe ned. Nå er det for sent, men unngå flere nye endringer i livet, å gå å få hjelp til tankene dine. 

Du skal ikke gå tilbake til ett forhold som ikke fungerte, men du må tenke lengre enn din egen nesetipp. Barna dine er i en sorg, det ikke er sikkert dem tørr å snakke så mye med deg om. Snakker om erfaringer. Du lager ny familie mens barna mister sin.

Anonymkode: 45122...bf0