Gå til innhold

Tar jeg meg for lite nær av "avvisning"?


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Nå har jeg vært på dette forumet av og på i noen år, og jeg har merket meg at jeg ser ut for å reagere annerledes enn mange (alle?) andre på barnas atferd.

Da barna var små og kalte meg "dumming" og dyttet meg bort. - Ble aldri lei meg eller sår.

Da barna var små og plutselig bare ville være med pappaen en periode, eller generelt var grei med alle andre og sur og trassete mot meg. - Ble aldri lei meg eller opprørt over det, tvert i mot var det ganske deilig med en pappa-periode fordi jeg fikk litt pusterom.

Da barna ble litt større og mye heller ville bli værende hos mormor og morfar enn å bli med hjem, eller ikke ville bli hentet hos bestevennen akkurat da (sånn av og til, med to av dem). - Ble aldri lei meg.

Enda større barn, tweeny, som tramper opp trappen og smeller med døren og hyler at de hater meg og at jeg ødelegger livet deres fordi de ikke fikk gå ut til vennen før etter å ha ryddet av bordet etter seg, ol. - Har aldri blitt lei meg, faktisk synes jeg det er litt småkomisk og humrer for meg selv.

Tenåringer som trekker seg unna, er mutt, innadvendt, sur og vanskelig å få i tale. - Jeg blir fortsatt ikke lei meg. 

For meg, i mitt hode, er alt dette bare helt normal atferd som viser at barna mine vokser og løsriver seg sånn som de skal, et sunnhetstegn. Og det er jo bare perioder. F.eks. er 17-åringen og jeg kjempenære nå, selv om det har vært ned-perioder som beskrevet ovenfor. Er jeg helt rar som aldri har latt meg såre over sånn oppførsel?

Anonymkode: 3fe02...be0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Syns tvert i mot at det høres ut som en ønskedrøm av en situasjon. Tenk hadde alle vært som deg, hvor fredelig hadde ikke verden vært da? 

Endret av Bjæk
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har det akkurat likt som deg. Å ta avstand fra oss er en del av løsrivelsesprosessen, og jeg har aldri tatt meg nær av det. 

Anonymkode: 0b1a9...191

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei. Du er oppegående, fornuftig og i kontakt med virkeligheten. 

Jeg blir helt matt over alle disse «mammahjertene» som blør for alt mulig

Anonymkode: a2d5f...026

Lenke til kommentar
Del på andre sider

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nei. Du er oppegående, fornuftig og i kontakt med virkeligheten. 

Jeg blir helt matt over alle disse «mammahjertene» som blør for alt mulig

Anonymkode: a2d5f...026

Jeg tenkte det samme, faktisk. Det er helt utrolig hvor lite som skal til før et voksent menneske kan bli "helt knust" av et barns oppførsel. Jeg tror ikke det er helt sunt å gå rundt og innbille seg at når man har blitt mamma skal man leve i en tett og ubrytelig boble sammen med sitt/sine høyt elskede barn resten av livet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Antarctica
1 time siden, Anonym bruker skrev:

For meg, i mitt hode, er alt dette bare helt normal atferd som viser at barna mine vokser og løsriver seg sånn som de skal, et sunnhetstegn. Og det er jo bare perioder. F.eks. er 17-åringen og jeg kjempenære nå, selv om det har vært ned-perioder som beskrevet ovenfor. Er jeg helt rar som aldri har latt meg såre over sånn oppførsel?

Anonymkode: 3fe02...be0

Jeg er som deg, tar det ikke personlig. Vi har jo en sterk og god relasjon selv om ungene innimellom syns at jeg er urettferdig, pinlig, håpløs, masete eller alle adjektiver på en gang 🤣! Jeg stoler jo på meg selv som mor,  og regner med at hardt vær vil komme innimellom. Noe annet er ikke normalt - selvsagt vil det komme konflikter og stormer og tidvise isfronter. Det viktigste er likevel at selve «klimaet» er bra. 

Jeg tenker også at man ikke trenger å ta til seg alt som blir sagt i sinne eller fortvilelse. Noen ganger kan en bagatell bli verdens viktigste ting i et barnesinn eller i en ungdoms verden, og de ordene som blir ytret må sees i sammenheng med følelsesopprøret som herjer der og da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Antarctica
40 minutter siden, Superdolly skrev:

Jeg tenkte det samme, faktisk. Det er helt utrolig hvor lite som skal til før et voksent menneske kan bli "helt knust" av et barns oppførsel. Jeg tror ikke det er helt sunt å gå rundt og innbille seg at når man har blitt mamma skal man leve i en tett og ubrytelig boble sammen med sitt/sine høyt elskede barn resten av livet.

Noen har nok tynnere hud og større forventninger enn andre. Det er ikke selvvalgt, så jeg unnlater å le av det, men man skulle jo håpe for deres del at de klarte å ta fugleperspektivet innimellom og se hele konflikten fra litt avstand. Ikke gå inn i den med liv og sjel som om hun og barnet var et nyforelsket par i sin første krangel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er helt lik deg, HI. Og jeg tror egentlig det er normalen, for vi lager jo ikke innlegg her inne for å skrive om at vi IKKE har problemer. Så det kan virke som mange innlegg her med "mammahjerter som blør", men det er nok et fåtall som har det slik. Jeg tror de fleste har det som oss. :) 

Anonymkode: 7fa7c...c22

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt artig at flere av de som jeg oppfatter som svært "level headed" på dette forumet har svart i denne tråden at de føler seg akkurat som deg, HI. Kan bare anta at det er et kvalitetsstempel. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også så enkelt skrudd sammen at jeg ser på alt dette her som noe som er helt naturlig. Det er bør også være en selvfølge at barn og tenåringer tør å si at mor er en "tulling" og far er hundre ganger bedre enn mor, eller omvendt. Det er mer unaturlig og kanskje også skremmende når unger ikke tør å si sånne ting eller si at bestemor er mye snillere enn mamma. 

Og ja, det var helt topp når bare pappa fikk lov til å lese på senga!  Og jeg kunne kose meg i sofaen med avisa, en bok, tv eller ingenting.

Tenåringsforeldre skal være teite og ikke skjønne noen ting, de skal ikke være barnas bestevenner. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oi, så mye fin positivt respons da! Takk 😊 Det er egentlig godt å se at flere har det som meg også, for av og til føler jeg meg nesten litt rar som ikke reagerer mer. Altså selv om oppførselen er normal, så har det jo virket som om normalen er å synes det er sårt.

HI

Anonymkode: 3fe02...be0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...