Datteren min syns at jeg er håpløs - og det går inn på meg..

[Anonym bruker]

Jeg har skrevet her før, og datteren min på 11 år som har blitt så distansert til meg, og som syns at alt jeg gjør er irriterende og håpløst. 

Jeg har bare et barn, og vi har alltid hatt en så god relasjon. Vi har fortsatt gode øyeblikk, men det meste av tiden vil hun ikke være sammen med meg

Og jeg ser rundt meg, at de som har barn på samme alder fortsatt har så mye kos og gøy med barna. Det er så tydelig at barna setter pris på dem.. men det er det ikke her i gården..

Jeg takler det i grunn litt dårlig. Skal jeg bare riste det av meg, og vente på at det går over? Skal jeg konfrontere det? Slå ned på det når hun uttrykker irritasjon? Eller er det sånn det er?

Det har vel skjedd gradvis det siste året, men ble forverret når hun fikk menstruasjon etter sommeren. Kan det være hormonelt?

Jeg føler meg helt lost.. og som en skikkelig dårlig mamma.. har jeg gjort noe galt siden relasjonen har blitt så endret? 

Anonymkode: f2ef4...ed6

[Den perfekte mor, påan igjen]

Det er helt normalt, og du må nok bare akseptere det. Dårlig oppførsel og uhøflige tiltalemåter bør du likevel slå ned på, det er ikke akseptabelt. Om du gir henne litt «slakk» kommer hun nok tilbake. 
Jeg ville, uavhengig av hennes ønsker og uttalelser, ha vist omsorg ved å bry meg om hva hun gjorde. Når hun gjør det, og med hvem. Spør hva hun skal, når hun kommer hjem og hvem hun skal være sammen med. Dette kan hun finne unødvendig, men deler l8kevel viktige spørsmål å stille.

[sug lut]

Det er noe drit, men det går over. Så enkelt og så vanskelig. Alle mine har hatt den perioden og med førstemann var jeg omtrent så lei meg som deg, pluss tildels ganske sint fordi det kjentes så urettferdig, selv om jeg ikke tok sinnet ut på ungen for jeg forstod jo hvorfor det var sånn. Det beste man kan gjøre ut av det er å puste gjennom nesen, riste av seg noe, le av noe og ha seg klart frabedt direkte bedriten oppførsel, og så vente. De kommer tilbake, det kan bare ta litt tid. Du er ikke en dårligere mamma nå enn du var, hun har bare truffet hormonhelvetet og frigjøringa og sånn er det nå.

Endret 5. desember 2019 av sug lut

[Anonym bruker]

Det er gjerne barna som endrer seg når puberteten kommer, ikke oss foreldre.

Jeg tror også at foreldre som detaljstyrer litt vel mye, har et litt for tett "venninneforhold" til døtrene sine og er litt vel "close" har en verre løsrivningsprosess. 

Det er meningen barna skal bli ungdom, skal klare seg mer selv, tenke mer selvstendig, klare og ta ansvar for flere ting osv, da kan det fort bli masete om mamma skal "legge seg i alt".

Det barna selv ser på som mas fra foreldre kan være demotiverende for dem, selv om vi mener det godt og vil dem alt vel.

Du må gi henne litt space, la henne ta litt ansvar for lekser, for å huske ting osv, ikke vær på henne før hun selv har fått sjansen til å finne ut av ting, for om du gjør det får de alle pigger ut.

Gi henne litt ansvar, la henne f.eks lage middag, sette på en klesvask osv, la henne prøve seg litt, men si at du er i stuen om hun trenger hjelp til noe.

Jeg tror tenårene blir litt lettere å håndtere om du gir de plass, men passer på å vise at du er der om de trenger deg.

Anonymkode: 7f12e...3c1

[Anonym bruker]

Det er en helt naturlig del av puberteten å synes at foreldre er håpløse og teite. Tror faktisk ungdom har behov for å få føle det sånn, det er vel en del av avlandstakingen og løsrivelsen. Det må de få lov til. Det betyr IKKE at de skal få lov til å oppføre seg dårlig. Datteren min prøvde seg med "dumme kjerring" en gang, og det gjorde hun aldri igjen. 

Anonymkode: 57140...f32

[CherryC]

Opplevde det samme og jeg syntes også det var trist. Følte jeg mistet henne. Men det går over, plutselig er du ikke så håpløs lengre i hennes øyne 😉 

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har skrevet her før, og datteren min på 11 år som har blitt så distansert til meg, og som syns at alt jeg gjør er irriterende og håpløst. 

Jeg har bare et barn, og vi har alltid hatt en så god relasjon. Vi har fortsatt gode øyeblikk, men det meste av tiden vil hun ikke være sammen med meg

Og jeg ser rundt meg, at de som har barn på samme alder fortsatt har så mye kos og gøy med barna. Det er så tydelig at barna setter pris på dem.. men det er det ikke her i gården..

Jeg takler det i grunn litt dårlig. Skal jeg bare riste det av meg, og vente på at det går over? Skal jeg konfrontere det? Slå ned på det når hun uttrykker irritasjon? Eller er det sånn det er?

Det har vel skjedd gradvis det siste året, men ble forverret når hun fikk menstruasjon etter sommeren. Kan det være hormonelt?

Jeg føler meg helt lost.. og som en skikkelig dårlig mamma.. har jeg gjort noe galt siden relasjonen har blitt så endret? 

Anonymkode: f2ef4...ed6

Da må du tilegne deg kunnskap... 

Les bøker. " Hjerteforeldre."  Hva er det jeg føler. "" Snu deg til meg. " osv... Der står det masse om dette. Om kroppspråk. Hvordan man snakker med barn. Ser følelse e deres. 

Det siste du skal gjøre er å blande inn dine følelser. Kan ikke la det gå inn på deg h is de sier at de hater degosv. 

Det er du som må forandre deg. ❤️

 

 

Anonymkode: 3d750...d1b

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! Og tips om hvor jeg kan møte det, samt hvor jeg kan lese om det.

Jeg har ikke møtt dette med sinne, men det skinner nok gjennom at jeg blir lei meg. Jeg har også sagt at det ikke er ok at hun kommer med dårlige karakteristikker av meg selv om jeg forstår at foreldre kan være irriterende. 

Jeg forsøker å gi space, men vil ikke gi helt slipp på felles-tiden heller 😊 Og når de herlige øyeblikkene med «mamma, kan vi snakke litt?» så fyker jeg til.. sikkert alt for engasjert 😅

Jeg syns bare at andre ser ut til å holde på barnas interesse, så da føler jeg meg helt mislykka 😊 Men skjønner at dette er noe hun og vi må gjennom.. 

Veldig fint å høre deres synspunkter her inne 😊

HI

 

Anonymkode: f2ef4...ed6

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Tusen takk for svar! Og tips om hvor jeg kan møte det, samt hvor jeg kan lese om det.

Jeg har ikke møtt dette med sinne, men det skinner nok gjennom at jeg blir lei meg. Jeg har også sagt at det ikke er ok at hun kommer med dårlige karakteristikker av meg selv om jeg forstår at foreldre kan være irriterende. 

Jeg forsøker å gi space, men vil ikke gi helt slipp på felles-tiden heller 😊 Og når de herlige øyeblikkene med «mamma, kan vi snakke litt?» så fyker jeg til.. sikkert alt for engasjert 😅

Jeg syns bare at andre ser ut til å holde på barnas interesse, så da føler jeg meg helt mislykka 😊 Men skjønner at dette er noe hun og vi må gjennom.. 

Veldig fint å høre deres synspunkter her inne 😊

HI

 

Anonymkode: f2ef4...ed6

Det skjedde då mye tidligere enn jeg hadde trodd.. hadde sett for meg at det var i fjortis-tiden dette skulle skje.. 

HI

Anonymkode: f2ef4...ed6

[Gjest Antarctica]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det skjedde då mye tidligere enn jeg hadde trodd.. hadde sett for meg at det var i fjortis-tiden dette skulle skje.. 

HI

Anonymkode: f2ef4...ed6

Hang in there! Fortsett å være den du er, være omsorgsfull og alt det der. Og prøv å finne latteren sammen, det er rensende!

Og les denne, den gir håp:
https://www.aftenposten.no/a-magasinet/i/5VrW3e/moren-fryktet-at-livet-hans-endte-i-kriminalitet-rus-og-nav-naa-har-hun-faatt-soennen-sin-tilbake

[Anonym bruker]

Det er jo sånn det skal være. Hun løsriver seg og du er dust! Sånn er det bare! Du kommer til å være klein og pinlig i mange år framover. Helt normalt! 

Anonymkode: 8d156...488