Har barndommen stor betydning for hvordan en selv vil være som omsorgsperson?

[Anonym bruker]

Sitter her og ser på "Else: Om barn" 
og i denne prosessen hvor hun skal finne ut om hun er egnet som fostermor har hun da besøk hjemme hos seg og har i forkant skrevet på noen papirer angående egen oppvekst osv. Et av spørsmålene er hvem hun fikk omsorg hos som barn, og denne damen hjemme hos henne sier at dette spørsmålet "har stor betydning for hvordan du vil være som omsorgsperson" 

Jeg syns dette var litt interessant. Selv hadde jeg ingen kjærlige foreldre, ei heller omsorgspersoner i livet mitt utover søsken (vi var flinke til å ta vare på hverandre) men opplevde aldri noe kjærlig barndom. Jeg har uansett masse omsorg og gi mine barn, og syns i aller høyeste grad at jeg en raus omsorgsperson og som heller tvert i mot har blitt flinkere til å se andre. Utdannelsen min er kanskje også preget av dette, da jeg jobber med og for barn.

Syns uansett dette var interessant, for hva mener hun?
At om hun ikke hadde omsorgspersoner i sitt liv, så vil hun ikke kunne gi omsorg selv?
At om hun ikke hadde omsorgspersoner i sitt liv, vil hun være bedre rustet til å ikke gjøre det samme med egne barn? 

Anonymkode: 387c3...849

[Gjest Antarctica]

Der fins jo alltid unntak, men omsorg er i stor grad lært. Men løvetannbarn finnes alltid.

[Anonym bruker]

Jeg har en svært traumatisk barndom, utsatt for grusomme ting av begge mine foreldre, og ingen kjærlighet å få av de. Oppvokst på hat.

Men av en eller annen grunn, så går jeg rundt med verdens største hjerte, er en fantastisk mor som gir barna mine mye kjærlighet. Har alltid jobbet enten med barn, eller innen helse, og tatt utdannelse inne helse. Jobbet mye som frivillig, og hjerte mitt blør for alle som ikke har det bra. Vi søkte om å adoptere, da det så ut som vi ikke ville klare å få barn nummer 2. Og barnevernet kom på flere hjemmebesøk, jeg var helt åpen om min barndom. Og de så på det som bare positivt. For jeg har jo virkelig lært mye av min barndom. Jeg vet jo virkelig hva man ikke skal gjøre, og jeg vet så godt alt jeg savnet og manglet, og det gir jeg jo i bøtter og spann til barna mine. Eldste barnet mitt er nå 18 år, og hun takker meg jevnlig for hvor god mor jeg har vært for henne, alt jeg har stilt opp for henne, kjempet for henne og alltid gitt henne kjærlighet og trygghet. 

Anonymkode: 1fac0...420

[Bjæk]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Sitter her og ser på "Else: Om barn" 
og i denne prosessen hvor hun skal finne ut om hun er egnet som fostermor har hun da besøk hjemme hos seg og har i forkant skrevet på noen papirer angående egen oppvekst osv. Et av spørsmålene er hvem hun fikk omsorg hos som barn, og denne damen hjemme hos henne sier at dette spørsmålet "har stor betydning for hvordan du vil være som omsorgsperson" 

Jeg syns dette var litt interessant. Selv hadde jeg ingen kjærlige foreldre, ei heller omsorgspersoner i livet mitt utover søsken (vi var flinke til å ta vare på hverandre) men opplevde aldri noe kjærlig barndom. Jeg har uansett masse omsorg og gi mine barn, og syns i aller høyeste grad at jeg en raus omsorgsperson og som heller tvert i mot har blitt flinkere til å se andre. Utdannelsen min er kanskje også preget av dette, da jeg jobber med og for barn.

Syns uansett dette var interessant, for hva mener hun?
At om hun ikke hadde omsorgspersoner i sitt liv, så vil hun ikke kunne gi omsorg selv?
At om hun ikke hadde omsorgspersoner i sitt liv, vil hun være bedre rustet til å ikke gjøre det samme med egne barn? 

Anonymkode: 387c3...849

Jeg tenker at måten du har vokst opp på har stor betydning for hvordan du selv blir overfor egne barn, enten ved at du blir lik foreldrene dine eller ved at du tar fullstendig avstand fra dem og måten de har oppdratt deg på. Folks medfødte personlighet og motstandsdyktighet har nok mye å si for om det blir det ene eller det andre. 

[Nyttårs barn]

Det er ingen automatikk i at en som selv har vokst opp uten tilstrekkelig omsorg nødvendigvis må gjenta historien. Det kan også tenkes at en som \har med seg noen dårlige erfaringer kan bli bevisst og kanskje enda mer opptatt av å ikke gjøre de feilene de selv har måttet oppleve.

Men jeg tror at når du ser på folk som sliter og som kanskje ikke helt fikser det å være forelder, såp er det en overrepresentasjon av folk som har noe bagasje med seg fra barndommen