Familie er ikke så viktig for meg

[Anonym bruker]

Mulig oppveksten min har gitt meg et forkvaklet syn på familie, men jeg har ikke denne trangen til å gi alt for å beholde personer i livet mitt bare fordi vi tilfeldigvis er familie. For meg handler det mest om hvem jeg er glad i og liker å tilbringe tid sammen med. Mange av disse menneskene er selvfølgelig familien min, som mannen min, barna, mamma, mormor og tanter og onkler. I tillegg er jeg glad i deler av svigerfamilien min. Jeg ønsker og håper vi alltid vil være nær hverandre. 

Derimot har jeg både en far og flere søsken jeg ikke har kontakt med. Med min far er det en bakgrunn, mine søsken mest fordi de er så mye yngre enn meg og linken mellom oss var/er min far. Jeg har prøvd å ha litt kontakt, for en del år siden, men likte dem egentlig ikke så godt. Vi hadde lite felles og jeg har overhode ikke noen følelser for dem.

Jeg lever helt fint med dette, men folk rundt meg som får høre om det blir alltid så, tja, opprørt? De forstår ikke hvorfor jeg ikke anstrenger meg mer. 

Noe av det samme gjelder nieser og nevøer til mannen. Jeg er jo glad i dem og ønsker dem alt godt, virkelig, de er skjønne barn og ungdommer, men jeg har aldri hatt noe ønske om eller behov for å passe dem da de var små. Dette er også noe jeg hører andre tenker på som viktig, men det er ikke så viktig for meg. Og når mannen min heller ikke har tatt noe initiativ til å ha onkelbarna her, så har det ikke vært så mye av det før de ble eldre og avtalte mer direkte med våre barn. De er jo selvfølgelig velkommen, og jeg prater med dem og synes det er hyggelig når de først er her, jeg har bare ikke den "å så koselig med tantebarna, jeg savner dem sånn"- følelsen det later til at det er forventet av en tante. Jeg bare føler meg ikke som tante, det er jo ikke "mine" tantebarn heller, liksom.

Er jeg helt ødelagt og rar av barndommen min, eller er det flere som ikke føler at man på død og liv må ha kontakt med mennesker bare fordi de er familie?

Anonymkode: 58287...b25

[Anonym bruker]

Jeg er vel blitt som deg. Var veldig glad i familie, tror jeg var en av de mest familiekjære i vår store familie. Men det var før jeg oppdaget hvordan altfor mange av dem er. Til slutt så jeg meg lei av falskheten, smiskingen og så i neste øyeblikk den uforståelige baktalelsen og løgnene. Det rareste er at selv når de har sittet og fortalt masse løgner til personer utenfor familien som vet det er løgner, så tror de at de kan benekte at de noen gang har sagt slikt.

Så jeg er vel som deg, har noen få jeg bryr meg om, resten ser jeg ingen hensikt med å ha særlig kontakt med.

Anonymkode: 1ad44...96d

[Anonym bruker]

Nei, jeg har heller ikke noe stort behov for å tilbringe så mye tid med de fleste i familien egentlig. Det ene søskenet mitt feks, så jeg sist for 4 måneder siden, og vi har heller ikke snakket på telefon siden før sommeren. Vi passer ikke så godt sammen, men har ikke kranglet eller er uvenner eller noe. Min mann og mine barn er det jo annerledes med. Og mine foreldre. Ellers har jeg lite behov for å ha familien så nære. Venner likeså. Jeg er nok litt sær.

Anonymkode: 9973b...062

[Anonym bruker]

Har det som deg. Jeg har en svært traumatisk barndom. Så jeg kuttet ut mine foreldre da jeg var 16 år, og på grunn av det var det kun 2 familiemedlemmer som ville ha kontakt med meg. Jeg har og 2 halvsøsken, som jeg ikke har noe kontakt med, en av de prøvde litt. Men jeg føler jeg ikke har noe til felles med de. Og i min verden så er de heldige, som slapp å leve med min far. Han gikk da datteren bare var baby, og hadde ikke noe kontakt med de. Mens jeg ble grovt seksuelt misbrukt. 

De to i familien jeg har kontakt med, har og kontakten blitt dårligere med årene. De har jo fått barn og barnebarn, og bruker jo nå tiden sin på de. 

På grunn av min barndom og, er jeg veldig selektiv på hvem jeg ønsker å ha i livet mitt. Så jeg har noen få, veldig gode venner. Har faktisk hatt samme bestevenninne i 33 år. Så de som behandler meg bra, de tar jeg godt vare på. 

Anonymkode: f32c9...161

[Anonym bruker]

Takk for svar! Litt godt å se at det ikke bare er meg.

HI

Anonymkode: 58287...b25