Barnefordeling!

[Fartilto]

Hei. 
Jeg er en far som gikk fra mor. Mor er meget såret for at jeg gikk fra hun. Lang sak gjort om til kort! Jeg har vært gjennom første møte i retten med dette. Det endte med at dommer og sakkyndig satt og "kjeftet" på mor siden hun ikke forstod alvoret i dette. Jeg fikk mere samvær med barna, men mor klarer ikke slippe taket på barna å forteller de svada om meg. Sakkyndig har prøvd flere ganger å få henne til å forstå at det ikke bare er hennes barn, men det kommer ikke gjennom. Så mitt spørsmål er; er det noen her som har vært gjennom det samme som kan gi meg litt råd om hvordan jeg skal få henne på rett kjør i dette? Har prøvd alt å begynner å miste motet! 

[Anonym bruker]

Hvis dere har kommet helt til retten, og mor fortsatt kjører på med sitt, er jo sjansen for at du får hovedomsorgen ganske stor (om du går for den da) Sjeldent det lønner seg å sabotere for barna sine.

Alternativt kan du jo alltids høre anonymt med bv, om hva du burde gjøre.

Anonymkode: b1d1b...56f

[Anonym bruker]

Barnevernet her i området er en vits! Så det er ingen hjelp å få der. Kan se ut for at jeg bare må gå fullt ut med retten. Men dette opplegget her tærer så veldig på ungene mine. De blir fortalt av mor hvor grusom jeg er å de tror på det. Men jeg har vært på så utallige møter med BV å psykolog å BUP. Å alle sier at dette er en foreldrekonflikt. 

Anonymkode: 26118...c56

[Anonym bruker]

Klart det tærer på barna, alle foreldrekonflikter gjør det. Du må nesten veie fordeler mot ulemper ved å gå for hovedomsorgen og gjøre det som føles rett. 

Anonymkode: b1d1b...56f

[Anonym bruker]

Hva er fordelingen av samvær per i dag da? Hvor lenge har der vært den formen det har nå ihht samværsprosent? Alder på barna? Hvem har stevnet hvem?

Anonymkode: f1ff9...7ac

[Anonym bruker]

Når du har kommet så langt som til retten, vil jeg tro dere har hatt mekling og evt hatt kontakt med bv?

Du kan dessverre ikke gjøre så mye med hva hun sier og gjør. Få heller hjelp til å snakke ned barna om disse tingene som mor sier.  At ting ikke er sant, evt hvorfor det er sant og forklaring på hvorfor/hvordan ting er. 

Man skal være ærlig med barn på alders nivå. Noen ganger må man si sannheten uansett hvor vond den er. Så lenge man ikke sier noe stygt om den andre, men sannheten så kommer man langt. 

Her har vi hovedomsorgen for mine barn og samboers barn. Og hver vår ufattelige vanskelige ekser med nye samboere. Vi har hatt mange vanskelige samtaler med våre barn. Uten å bruke stygge ord. Vi har også måtte forsvare og forklare oss for barn på 7 til 11 år, pga hva de andre har sagt. Her har det vært alvorlige anklager som var falske, til bv. Noe som gjorde at vi heller fikk mer omsorg. 

Eneste vi kan gjøre nå er å prate med barna om de tingene som skjer og blir sagt. Vi kan ikke endre de andre. Så forbanna frustrerende. 

Det er bare bedre for din sak, om hun ikke klarer å endre seg. Retten og evt bv vil se at det ikke er bra for barna hvordan hun holder på. 

Masse lykke til. 

Anonymkode: 51b0f...344

[Anonym bruker]

Huff, kjenner så altfor godt til dette.. Men jeg er stemora. Her stevnet hun oss for retten tre uker etter hun fikk vite at vi skulle få felles barn. Familievernkontoret, meklingen, rettssaken har alle sagt at barnet skal være her x %. Moren tapte på alle punkt og ble også dømt til å være med på henting og bringing. Etter dette begynte hun å bruke barnet opp mot oss. Så fæle ting om far, lot barnet "få det aller best god henne" (bare favorittmat som pizza, ingen grønnsaker, ingen regler eller grenser og ingen plikter). Dette har jo selvsagt gjort det veldig utfordrende for både barn og oss. Mor har også hatt mange forhold etterpå, hvor alle skulle gå inn som far og som søsken. Det hele er en lang historie, nesten ti år, har vi holdt på slik. Frem og tilbake i møter, mekling, rettsaker. Og det er jammen ikke slik at mor mister omsorgen, det er nærmest umulig her i Norge virker det som. Og vi vil jo heller ikke at han skal miste noen sin heller da. Men vi har nå innsett og slaget kanskje er tapt. Barnet har selvsagt blitt formet av sin mor og hennes holdninger, og er nå ungdom. Og det er ingen interesse i å komme til oss lengre. Her er det flere søsken, må delta i fellesskapet, får ikke spille 24 t i døgnet, kebab er ikke hverdagsmat osv. Vi tapte altså slaget etter en lang kamp. Og det har vært en ekstrem påkjenning for far å hele tiden kjenne på denne håpløsheten og maktløsheten. Enda mer synd synes jeg det er på barnet (ungdommen) som gjerne ikke enda skjønner hva han mister når han kutter ut store deler av familien. Jeg tror ikke han er moden eller reflektert nok. Hele situasjonen er bare tragisk! Jeg håper for din del at det går bedre, og at begge parter klarer å være fornuftige oppi den situasjonen dere er i. Et barn trenger både som mor og sin far. Lykke lykke til! 

Anonymkode: 012ac...997

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Huff, kjenner så altfor godt til dette.. Men jeg er stemora. Her stevnet hun oss for retten tre uker etter hun fikk vite at vi skulle få felles barn. Familievernkontoret, meklingen, rettssaken har alle sagt at barnet skal være her x %. Moren tapte på alle punkt og ble også dømt til å være med på henting og bringing. Etter dette begynte hun å bruke barnet opp mot oss. Så fæle ting om far, lot barnet "få det aller best god henne" (bare favorittmat som pizza, ingen grønnsaker, ingen regler eller grenser og ingen plikter). Dette har jo selvsagt gjort det veldig utfordrende for både barn og oss. Mor har også hatt mange forhold etterpå, hvor alle skulle gå inn som far og som søsken. Det hele er en lang historie, nesten ti år, har vi holdt på slik. Frem og tilbake i møter, mekling, rettsaker. Og det er jammen ikke slik at mor mister omsorgen, det er nærmest umulig her i Norge virker det som. Og vi vil jo heller ikke at han skal miste noen sin heller da. Men vi har nå innsett og slaget kanskje er tapt. Barnet har selvsagt blitt formet av sin mor og hennes holdninger, og er nå ungdom. Og det er ingen interesse i å komme til oss lengre. Her er det flere søsken, må delta i fellesskapet, får ikke spille 24 t i døgnet, kebab er ikke hverdagsmat osv. Vi tapte altså slaget etter en lang kamp. Og det har vært en ekstrem påkjenning for far å hele tiden kjenne på denne håpløsheten og maktløsheten. Enda mer synd synes jeg det er på barnet (ungdommen) som gjerne ikke enda skjønner hva han mister når han kutter ut store deler av familien. Jeg tror ikke han er moden eller reflektert nok. Hele situasjonen er bare tragisk! Jeg håper for din del at det går bedre, og at begge parter klarer å være fornuftige oppi den situasjonen dere er i. Et barn trenger både som mor og sin far. Lykke lykke til! 

Anonymkode: 012ac...997

Uff. Dette var trist å lese. 

Håper mannen din en dag får til en fornuftig samtale med sønnen sin, og blir hørt og forstått. Så de kan opparbeide seg et godt forhold igjen. 

Prøv å skriv et brev til han. Bare si og gjenta at døra alltid er åpen. 

Er så trist at noen skal ødelegge forhold til den andre forelderen. 

Anonymkode: 51b0f...344

[Anonym bruker]

25 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Uff. Dette var trist å lese. 

Håper mannen din en dag får til en fornuftig samtale med sønnen sin, og blir hørt og forstått. Så de kan opparbeide seg et godt forhold igjen. 

Prøv å skriv et brev til han. Bare si og gjenta at døra alltid er åpen. 

Er så trist at noen skal ødelegge forhold til den andre forelderen. 

Anonymkode: 51b0f...344

Takk for gode ord! Ja, det er rett og slett hjerteskjærende. 

Anonymkode: 012ac...997

[Anonym bruker]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for gode ord! Ja, det er rett og slett hjerteskjærende. 

Anonymkode: 012ac...997

Ja. Det er det. Krysser fingrene for at det ordner seg.

Anonymkode: 51b0f...344

[Fartilto]

På 25.11.2019 den 21.56, Anonym bruker skrev:

Hva er fordelingen av samvær per i dag da? Hvor lenge har der vært den formen det har nå ihht samværsprosent? Alder på barna? Hvem har stevnet hvem?

Anonymkode: f1ff9...7ac

Samværet i dag er at jeg får hente de to dager i uken på skolen å i barnehage. Men må levere de noen timer før leggetid. Altså, jeg får nesten ikke laget de mat før de må leveres hos mor. Har snart pågått i 2 år dette. Begynte bra, å barna ville være mere hos meg. Men da ble jeg meldt inn tim bv pga vold mot barna, som da bare var oppdiktet fra mor. Å bv brukte så lang tid på dette at barna bygget seg opp et bilde av meg hvor jeg var slem med dem. Pga hva mor å mormor har sagt til dem. Jeg gikk nesten 3 mnd uten å nesten ikke få prate med dem. Da gikk jeg rettens veg får å få være i livene deres. Men mor sabotere så å si alle samværene mine med de. Gir de egen mobil får å ringe når jeg henter de. 

Endret 26. november 2019 av Fartilto