Jeg har visst vært deprimert 😳

[Anonym bruker]

For noen år siden skjedde det en endring på arbeidsplassen min som gikk sterkt inn på meg. Jeg gikk langt ned i kjelleren, mistet livslysten og så mørkt på både livet og fremtiden. Jeg hadde ikke lyst til å leve, men jeg ønsket ikke å ta livet mitt, jeg hadde tross alt barna som trengte meg levende selv om jeg følte meg lite verdt ellers. 

Endelig er det en ny endring på gang, som jeg ser langt lysere på. Etter ca 1,5 år i mørket, og 1,5 år som det ble gradvis lysere, klarer jeg nå å se at livet er verdt å leve. 
 

Jeg oppsøkte aldri hjelp i denne perioden, og har tenkt litt på om noe hadde vært annerledes om jeg hadde gjort det. Jeg visste at jeg var langt nede, men var også redd for at en evt sm ville virke mot sin hensikt, at jeg ville få enda mer tid på å grave meg ned. Jeg vil selvsagt aldri få vite hva som hadde vært den beste løsningen.

At jeg var langt nede var jeg fullstendig klar over. Men at det faktisk kunne dreie seg om depresjon trodde jeg ikke, jeg var jo ikke suicidal. Etter å ha lest nå om han i A1 med depresjon, så så jeg at hans beskrivelse beskriver min situasjon helt perfekt. Har lest mer, og innsett at det faktisk kan ha vært det.

Nå er jeg gravid, og etter at jeg innså at jeg kan ha vært deprimert, begynner selvsagt bekymringene for fødselsdepresjon. Jeg har aldri hatt det før, men vil sjansen for å få det nå være noe større? Bør jeg nevne det for jordmor eller er det like greit å bare tie stille? Jeg ønsker ikke noe videre fokus på den tiden heller...

 

Anonymkode: 2a1d4...fa8

[Mostly Harmless]

Jeg tenker du bør være oppmerksom på tegn til nedstemthet eller manglende tiltakslyst og oppsøke hjelp med en gang om så skulle skje. Ekstra viktig blir det nå som du skal ivareta et spedbarn.

Jeg ville luftet problemstillingen for jordmor, ikke for å grave deg ned i fortiden, men slik at dere sammen kan være litt ekstra oppmerksomme i tiden fremover. Det kan være vanskelig for deg å eventuelt skille på hva som er normal "ammetåke" og hva som kan være tegn på noe mer.

Endret 23. november 2019 av Mostly Harmless

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det er greit å nevne, da vil de gjerne passe litt ekstra på med å høre om du har det bra nå fremover. Greit å si at du ikke ønsker noe fokus på det også. Og så er det lurt at du tenker litt saklig gjennom den erfaringen du har gjort det, hva var symptomene på at du begynte å bli deprimert, hvordan taklet du ting da, hva tenkte og følte du da. Ikke for å grave deg ned i det igjen, bare for å kunne lettere kjenne igjen symptomene hvis du skulle bli deprimert nå.

Jeg har ikke noe forskning å støtte meg på, men min tanke nå var at hvis du ikke var deprimert under de tidligere svangerskapene så er det kanskje ikke svangerskap som er triggeren for deg, så jeg ville ikke bekymret meg for å bli deprimert nå, ville ikke gått rundt og tenkt for mye på det eller analysert alt, bare hatt en mental liste over når det kan være greit å spørre om hjelp hvis du får visse symptomer igjen.

Lykke til med svangerskapet ditt

Anonymkode: 6df1f...b23

[Anonym bruker]

42 minutter siden, Anonym bruker skrev:

For noen år siden skjedde det en endring på arbeidsplassen min som gikk sterkt inn på meg. Jeg gikk langt ned i kjelleren, mistet livslysten og så mørkt på både livet og fremtiden. Jeg hadde ikke lyst til å leve, men jeg ønsket ikke å ta livet mitt, jeg hadde tross alt barna som trengte meg levende selv om jeg følte meg lite verdt ellers. 

Endelig er det en ny endring på gang, som jeg ser langt lysere på. Etter ca 1,5 år i mørket, og 1,5 år som det ble gradvis lysere, klarer jeg nå å se at livet er verdt å leve. 
 

Jeg oppsøkte aldri hjelp i denne perioden, og har tenkt litt på om noe hadde vært annerledes om jeg hadde gjort det. Jeg visste at jeg var langt nede, men var også redd for at en evt sm ville virke mot sin hensikt, at jeg ville få enda mer tid på å grave meg ned. Jeg vil selvsagt aldri få vite hva som hadde vært den beste løsningen.

At jeg var langt nede var jeg fullstendig klar over. Men at det faktisk kunne dreie seg om depresjon trodde jeg ikke, jeg var jo ikke suicidal. Etter å ha lest nå om han i A1 med depresjon, så så jeg at hans beskrivelse beskriver min situasjon helt perfekt. Har lest mer, og innsett at det faktisk kan ha vært det.

Nå er jeg gravid, og etter at jeg innså at jeg kan ha vært deprimert, begynner selvsagt bekymringene for fødselsdepresjon. Jeg har aldri hatt det før, men vil sjansen for å få det nå være noe større? Bør jeg nevne det for jordmor eller er det like greit å bare tie stille? Jeg ønsker ikke noe videre fokus på den tiden heller...

 

Anonymkode: 2a1d4...fa8

En depresjon er sååå mye mer enn bare selvmordstanker og selvskading. Man føler seg nedstemt over en lengre periode, ønsker en pause fra alt (kan beskrives som å tenke at man vil dø, men man vet man egentlig ikke har lyst å dø). Man gråte my, av og til uten en grunn. Man er sliten, har ingen energi, sover dårlig eller sover mye, det kan påvirke matlyst, det sosiale osv.
 

Så ja, det høres ut som depresjon og istedenfor å være redd det - prøv å lære deg litt mer om det. Hva som kan trigge en depresjon, grader av depresjon, tegn på depresjon og hvor man kan søke hjelp. Se også litt inn i svangerskapsdepresjon og fødselsdepresjon. På den måten kjenner du fort igjen tegnene og følelsen om du skulle fått en depresjon i svangerskapet eller etterpå  Jeg var mye deprimert fra jeg var 13  - 19 år og fikk fødselsdepresjon etter førstefødte. Søkte aldri hjelp og det skulle jeg absolutt ha gjort. Da hadde jeg kanskje skjønt mer av de tankene og følelsene jeg hadde ift det å ha barn og være forelder og kanskje depresjonen hadde sluppet tidligere. Fikk også svangerskapsdepresjon i andre graviditeten. Det var helt grusomt og jeg skulle ønske jeg fikk tett oppfølgning allerede tidlig i svangerskapet... Du trenger heller ikke å nevne det for jordmor med mindre du begynner å kjenne at du begynner å få tilbakefall. 

Anonymkode: f6b81...dca

[Anonym bruker]

Takk for tilbakemeldiger. Jeg er obs på symptomer, og satser på det du ene nevner, at svangerskap nok ikke er en trigger. Jeg kjenner ikke optimal kjemi med jordmor, og er derfor usikker på å snakke med henne, men det føles kanskje mer naturlig å nevne det for evt lege eller helsesykepleier når den tid kommer.

Takk igjen for at dere svarer seriøst, følte meg nesten litt dum og dramaqueen nå🙈

Anonymkode: 2a1d4...fa8