Er det vanlig at barn er mest knyttet til mor?

[Anonym bruker]

Når foreldrene er sammen. Tenker spesielt på barn under 3 år og der omkring. Er det et problem at barnet foretrekker mor, og ofte avviser far? 

Leste et sted at mor er vanligvis den beste omsorgspersonen og at sånn er vi skapt. Er det skadelig for et barn å vokse opp med god tilknytning til den ene, og en svak eller utrygg til den andre forelderen? 

Anonymkode: b9cf0...d8f

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det er helt uvanlig når de er små. Vi er to mammaer (Stork klinikken) og det er jeg som har født barna. Selv om vi begge tok like stor del i alt fra dag 1, delte tiden og permisjonen osv så foretrakk barna meg mest når de var helt små, særlig hvis de var trøtte eller lei seg, hadde slått seg ol. Jeg tror det har noe å gjøre med biologien, tilknytningen via svangerskapet og ammingen. Etterhvert som barna ble over 2-3 år var det ingen forskjell lenger, da henvendte de seg like mye til begge og foretrakk den ene om hverandre litt ettersom. Jeg følte på dette fenomenet selv også da barna var helt små. Jeg hadde ikke behov eller ønske om å være borte fra dem mer enn kanskje 1-2 timer i blant da de var babyer. Et døgn eller en helg borte fra dem hadde jeg ikke orket tanken på før de var over året, mens for den andre mammaen gikk det fint.

Anonymkode: 987d3...f17

[Anonym bruker]

Det er vanlig. Slik er det fra naturens side, selv om noen vil hyle høyt hvis man sier det

Anonymkode: e1d41...a93

[Sommerkroppen 2029]

Barnet blir vel mest knyttet til den omsorgspersonen som er mest med det? 

[Anonym bruker]

Det er jo mamma som gir pupp, som barnet har nærest forhold til, som liten. Det logiske er at det derfor er mamma som barnet føler seg tryggest på og med.

Anonymkode: 66440...2fb

[Anonym bruker]

Jeg er av den oppfatning at barn er mest tilknyttet til den omsorgspersonen de er mest sammen med; om det er mor, fat bestemor, fostermor, tanter osv.

Samfunnet vårt er innordnet sånn at for de fleste vil det være slik at biologisk mor tar det meste av den tidligste foreldrepermisjonen. Derav vil gjerne barna være mest tilknyttet biologisk mor det første året; pga permisjon, amming, nattevåk osv. Dersom far (eller en annen omsorgspermisjon) hadde tatt over denne oppgaven tror jeg barnet også i større grad hadde vært knyttet til far.

 

Anonymkode: 09aca...5d4

[Anonym bruker]

Jeg tenker jo også at det er ganske vanlig. Men når det er et problem at barnet avviser far, hva gjør man da? Barnet er vel ikke nødvendigvis mest knyttet til den som er mest sammen med det, men til den som er mest sensitiv, gir god trøst og tolker barnets signaler? Tror jeg? Det finnes jo en del små barn som er mest knyttet til far også, selv om jeg ikke har sett det så ofte da. 

Anonymkode: b9cf0...d8f

[Anonym bruker]

Jeg har aldri opplevd at ungene her har avvist far, eller hatt en utrygg tilknytning til han, men de var helt klart tettest knyttet til meg når de var helt små. Det gikk andre veien også, jeg hadde aldri klart å være lenge borte fra de mens jeg ammet og hadde permisjon, mens mannen klarte det fint selv om han også savnet barnet når han var avgårde på jobb så gikk det fint.

Jeg har en homofil mann i familien og han og ektefellen hans fikk barn med surrogatmor (i USA) og der har barnet også vært mest knyttet til den ene av dem selv om han var mann. Det har noe med deres sensitivtet å gjøre tror jeg, den ene pappaen er veldig "hønemor" og slipper nesten ikke andre til, veldig tett knyttet til barnet. Så selv om begge kan gi flaske og omsorg, skifte bleier og hva det måtte være, så er den ene tettere med babyen enn den andre.

Anonymkode: ea57f...9bc

[Anonym bruker]

Har en på 11 og 18. Dem ringer meg når jeg er ute for å spørre om noe, selv om faren er hjemme 🙈🙈

Anonymkode: 81204...12c

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er av den oppfatning at barn er mest tilknyttet til den omsorgspersonen de er mest sammen med; om det er mor, fat bestemor, fostermor, tanter osv.

Samfunnet vårt er innordnet sånn at for de fleste vil det være slik at biologisk mor tar det meste av den tidligste foreldrepermisjonen. Derav vil gjerne barna være mest tilknyttet biologisk mor det første året; pga permisjon, amming, nattevåk osv. Dersom far (eller en annen omsorgspermisjon) hadde tatt over denne oppgaven tror jeg barnet også i større grad hadde vært knyttet til far.

 

Anonymkode: 09aca...5d4

Min mann måtte overta min permisjon da jeg ble alvorlig syk etter fødselen, han var dermed like mye hjemme som det jeg var det første året og deltok like mye i stell og nattevåk. Men allikevel så er barnet mer knyttet til meg. Det eneste forskjellen er at jeg har ammet han, så enten så er det det som utgjør forskjellen eller så er det noe biologisk i at jeg har gått gravid og født han. 

Anonymkode: c0fbd...e7f

[Anonym bruker]

Sønnen min var ekstremt mammadalt når han var alderen å mamma skulle gjøre alt ikke pappa. Når han var rundt 5 år så snudde det å nå er han mest opptatt av pappa.

Anonymkode: 1e132...ddf

[Anonym bruker]

43 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har en på 11 og 18. Dem ringer meg når jeg er ute for å spørre om noe, selv om faren er hjemme 🙈🙈

Anonymkode: 81204...12c

😄

Det er så typisk!

Om man vil eller ikke blir man fort som mor satt i rollen som den som skal vite og klare alt.

Anonymkode: 48179...bd9

[Anonym bruker]

Mine var mammadalt til rundt fem år. Da snudde de begge og det ble pappa for alle penga. Nå er de ganske store. Jeg er den de søker til når de trenger ekstra støtte og nærhet, pappa er den som generelt får mye i hverdagen, de vil gjerne sitte inntil han når vi ser film osv. 

Anonymkode: e0719...f81

[Anonym bruker]

Nei. Stemmer ikke. Har en på straks 3. Har alltid foretrukket far. 

Anonymkode: 1217c...6f3

[Gjest Antarctica]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Når foreldrene er sammen. Tenker spesielt på barn under 3 år og der omkring. Er det et problem at barnet foretrekker mor, og ofte avviser far? 

Leste et sted at mor er vanligvis den beste omsorgspersonen og at sånn er vi skapt. Er det skadelig for et barn å vokse opp med god tilknytning til den ene, og en svak eller utrygg til den andre forelderen? 

Anonymkode: b9cf0...d8f

Det er vel ikke gudegitt og medfødt, men den første tida kommer man ikke unna at barnet gjenkjenner mors stemme, puls og lukt bedre enn fars. De har jo allerede et forhold gjennom svangerskapet. I psykologien kalles det første året for den symbiotiske fasen. De som ammer vil oppleve dette sterkest, fordi de opprettholder symbiosen. 

Men dersom far ikke har klart å innhente dette før treårsdagen, bør han gå litt i seg selv. 

[Gjest Antarctica]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tenker jo også at det er ganske vanlig. Men når det er et problem at barnet avviser far, hva gjør man da? Barnet er vel ikke nødvendigvis mest knyttet til den som er mest sammen med det, men til den som er mest sensitiv, gir god trøst og tolker barnets signaler? Tror jeg? Det finnes jo en del små barn som er mest knyttet til far også, selv om jeg ikke har sett det så ofte da. 

Anonymkode: b9cf0...d8f

Dessverre er mange menn mindre sensitive. Du er inne på noe der. Men det må man ikke si høyt, da er man hatsk og urettferdig ... selv om man altså observerer at fedrene ikke er på ballen, alltid litt for seint ute, gir opp litt for fort, ber om oversettelse eller assistanse fra mor, er bittelitt mer utmeldt, gløtter ikke opp fra mobilen før bråket avleder dem... alt det der. Men hysj, ikke si at jeg har sagt det, det er veldig slemt av meg å gjøre den observasjonen.

[MarshOfDecay]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Min mann måtte overta min permisjon da jeg ble alvorlig syk etter fødselen, han var dermed like mye hjemme som det jeg var det første året og deltok like mye i stell og nattevåk. Men allikevel så er barnet mer knyttet til meg. Det eneste forskjellen er at jeg har ammet han, så enten så er det det som utgjør forskjellen eller så er det noe biologisk i at jeg har gått gravid og født han. 

Anonymkode: c0fbd...e7f

Samme skjedde med meg, også. Og barnet er en skikkelig mammadalt. 

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er jo mamma som gir pupp, som barnet har nærest forhold til, som liten. Det logiske er at det derfor er mamma som barnet føler seg tryggest på og med.

Anonymkode: 66440...2fb

Har aldri gitt pupp.. 

Men barna er mest dilla på meg og søker mest. 

Man kan ha et nært forhold selv om man gir mme.

 

Anonymkode: e4868...d68

[Anonym bruker]

Svigerinnen min er ikke helt god... Hun har fullammet begge barna, men det er far de går til. De unngår mor. ( de får hjelp.) 

Så jeg tenker at det kommer an på foreldrene. 

Jeg ville aldri til mor. Var aldri trygg sammen med henne. 

Anonymkode: e4868...d68

[Anonym bruker]

har forsatt en mammadalt på snart 7

Anonymkode: 1cb55...52d

[Twintipp]

Det er nok ikke uvanlig. Både biologi og miljømessige faktorer spiller inn antar jeg. Her er far veldig god på å kommunisere, tolke signaler, lese behov og vise omsorg. Begge henvender seg mye til ham, men likevel aller mest til meg. 

Det er ulike roller, ihvertfall her. Jeg er den de kommer til når noe butter i mot, når de trenger noe, når de har slått seg, sultne😅 og som får skylda for at eldstemann f.eks har glemt jakka på skolen😑

Pappa og bonusfar hjelper med lekser, hører om FIFA, sport, tabeller, er med på alle treninger osv. 

[Anonym bruker]

På 19.11.2019 den 10.51, Anonym bruker skrev:

Når foreldrene er sammen. Tenker spesielt på barn under 3 år og der omkring. Er det et problem at barnet foretrekker mor, og ofte avviser far? 

Leste et sted at mor er vanligvis den beste omsorgspersonen og at sånn er vi skapt. Er det skadelig for et barn å vokse opp med god tilknytning til den ene, og en svak eller utrygg til den andre forelderen? 

Anonymkode: b9cf0...d8f

Du leste det et sted? Ja, men da er det nok sant. 

 

Anonymkode: a41c2...a73