Er det "vanlig" at foreldre har en glipp med feks kolikkbabyer

[Anonym bruker]

Eller andre ting som tærer på, der søvn og hvile ikke kan prioriteres. Med tanke på tråden der mor i all fortvilelse slapp babyen sin i sofaen, etter måneder med kolikk. 

Er dette noe som ofte skjer? Slike uhell? Og hvordan vurdere det som et uhell eller at det går under mishandling? Ser på Google om folk som blir dømt etter uhell. 

Har aldri hørt om at slikt har skjedd at folk mister kontroll, men det skjer altså? 

Anonymkode: 395c5...c83

[Anonym bruker]

Jeg har lest noen artikler om feks depresjon der det skjer at en mister kontroll, så fikk egentlig litt svar der. 

Anonymkode: 395c5...c83

[Himmel og hav]

Selvfølgelig skjer det. Søvnmangel, desperasjon, en følelse av hjelpeløshet, det er mye som kan gjøre at man i et øyeblikk mister fornuften uten at det gjør deg til en forbryter. Man blir jo ingen helgen bare fordi man har blitt mor eller far. Jeg kjenner gode, kloke, snille, flotte mennesker som etter tre måneder med skriking natt og dag har lagt fra seg babyen på gulvet i stua og gått ut i garasjen og satt seg. Jeg har ei venninne som ringte meg og trua med å hive babyen ut av vinduet. Hun ville selvfølgelig ikke gjort det, men tenk deg selv, da: Ingenting du gjør hjelper, du sover ikke, du får ikke spist, du bare går og bysser og bysser i dag etter dag, uke etter uke. Det er jo ikke rart om man går litt fra konseptene. 

Endret 15. november 2019 av Himmel og hav

[Anonym bruker]

Ikke vanlig. Virkelig ikke vanlig. 

Anonymkode: dd28f...07d

[Anonym bruker]

Ikke vanlig. Jeg var helt på felgen etter tre måneder uten søvn. En natt raknet det for meg. Jeg bare gråt til mannen at nå tar jeg mitt eget liv. Mannen skjønte alvoret og mobiliserte hele familien. Jeg var ALDRI inne på tanken å skade barnet. Men..... viktig poeng er jo at jeg hadde en mann, jeg aner ikke hva jeg hadde gjort om jeg var alene. Trolig hadde jeg ringt gråtende til mamma, eller vurdert å overgi barnet til BV. Jeg følte meg helt utilstrekkelig som mamma den perioden. 

Anonymkode: c8656...2bf

[Anonym bruker]

Ja, jeg tror det er vanlig å kanskje reagere litt sterkere på ting når man er utslitt pga søvnmangel. Det er ikke for ingenting det er brukt som en torturmetode.

Jeg hadde kolikkbarn til hun var omkring fem måneder, og holdt innimellom på å gå fra vettet. Å ikke sove flere timer i strekk på mange uker er umenneskelig. En natt var jeg så sliten at jeg stod over babyen og ropte hold kjeft. Hvem gjør vel det mot en unge på noen måneder? Så ja, jeg kan absolutt forstå at man gjør ting man ellers aldri ville gjort.

Anonymkode: c6dbf...55f

[Anonym bruker]

Jeg hadde kolikkbaby og hadde lyst å kaste han ut vinduet når det stod på som verst. Jeg sov ikke på 3-4 mnd. Han skrek etter klokken, 10 timer i strekk. Jeg angret oppriktig på at han ble født. Samtidig synes jeg frytelig synd på han. Han hadde tydelig store smerter, spente seg i bue, sprutgulpet osv Jeg ble dessverre ikke tatt alvorlig av helsesøster. Jeg mente han hadde refluks, men det mente helsesøster at han ikke hadde. Han la nemlig på seg greit... Det går over etter 3 mnd sa hun, men det gjorde det ikke.

Det verste jeg gjorde var å putte (uten kjærlighet) baby ned i vogna for deretter å skrike (!!!) til min kjærste " få den jævla drittungen din til å holde kjeft" så løp jeg inn på soverommet og gråt. 

Det var liksom bristepunktet mitt. Fra den dagen gikk egentlig alt bedre. Jeg ordnet meg med avlastnling fra mine foreldre samme dag og sov i 18 timer i strekk. Jeg ga den ubrukelige mannen et ultimatum, trumfet helsestasjon og krevde legeundersøkelse av barnet, som da viste seg å ha melkeallergi og kraftig refluks, samt låsninger i hele kroppen etter traumatisk skulerforløsning. Jeg sluttet å amme og startet med flaske. 

Innen en uke etter bristepunktet fikk baby (og jeg ) et nytt liv.

Jeg vet at det er vanlig at lite søvn og ekstremt krevende babyer gjør at en tenker forbudte tanker uten å nødvendigvis handle der etter. Men de fleste kommer bedre ut av det med litt avlastning og støtte fra familie. Søvn er livsnødvendig. Jeg tror man må ha opplevd det for å forstå det. Det tok lang tid før jeg fikk flere barn for å si det sånn. Jeg var livredd for å få et kolikkbarn til. Mange år senere, fant jeg en ny mann og fikk tre barn på rappen. Ingen med kolikk og barseltiden var fantastisk. Dessuten var vi to om barnet. Exen var mer belastning enn til hjelp. Men det viser jo seg i ettertid at han fikk fødselsdepresjon. Han beklager seg den dag i dag og hvor forferdelig han oppførte seg og hvor lite han stilt opp for meg og sønnen sin.

Anonymkode: ddc6f...43d

[Anonym bruker]

44 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Eller andre ting som tærer på, der søvn og hvile ikke kan prioriteres. Med tanke på tråden der mor i all fortvilelse slapp babyen sin i sofaen, etter måneder med kolikk. 

Er dette noe som ofte skjer? Slike uhell? Og hvordan vurdere det som et uhell eller at det går under mishandling? Ser på Google om folk som blir dømt etter uhell. 

Har aldri hørt om at slikt har skjedd at folk mister kontroll, men det skjer altså? 

Anonymkode: 395c5...c83

Hvis glippen går ut på å slippe en 5 mnd gammel baby fra 10cm høyde ned på en pute i sofaen så vil jeg nok kunne svare ja på det spørsmålet. Og jeg vil også gjerne se hvilket googlesøk du har gjort som kan vise til at folk har blitt straffet for tilsvarende. 

Anonymkode: 98c20...3ec

[Anonym bruker]

Googlesøket var ikke samme som å slippe babyen ned i sofaputen, men det var ett uhell fra en far. 

Anonymkode: 395c5...c83

[Anonym bruker]

Har selv vært alene med kolikkbaby samtidig som jeg hadde alvorlig fødselsdepresjon men hadde likevel aldri tanker om å skade babyen min. Men må innrømme at det var rett før jeg ga fra meg omsorgen for babyen til BV,følte jeg ikke taklet rollen som mamma. Hverdagen besto plutselig at hyppig angst konstant dårlig samvitighet;masse tårer,å var vanvittig sliten. Heldigvis så familien min at jeg noe var galt å begynte å avlaste meg med babyen. 

Anonymkode: bbf0e...78b

[*Miss Marple*]

Jeg tenker at du må la dette gå og heller tenke over hva du kan gjøre for å hjelpe søsteren din. 

Endret 15. november 2019 av *Miss Marple*

[Anonym bruker]

Det hendte jeg tok meg et minutt på trappa mens babyen ræmjet gitt. Han lå selvsagt slik til at han ikke kunne falle ned eller skade seg. 

Anonymkode: d34db...465

[Anonym bruker]

Det er vanlig å være helt på felgen, men heldigvis ikke vanlig å skade babyen. Men f.eks. shaken baby syndrome oppstår ofte i forbindelse med kolikk o.l. Det er de færreste foreldre som skader barna med vilje, men kolikk, søvnmangel og fødselsdepresjon skal man ta på alvor. En mamma med alvorlig fødselsdepresjon i England kastet seg utfor en klippe med babyen. Man er rett og slett ikke rasjonell, eller seg selv.

Anonymkode: 92134...868

[Anonym bruker]

Å bli så sliten og fortvilet at man "glipper litt" tror jeg ikke er så uvanlig. Tenker da på slike ting som å begynne å grine, eller rope og skrike litt, smelle i en dør, legge fra seg ungen og gå unna litt osv, ringe noen og øse ut av seg litt og si man skal kaste ungen ut av vinduet, selvom man aldri ville gjort det. Dessverre er det noen episoder hvert år hvoe folk har gått lenger enn det og skadet barnet. Da har de enten ristet barnet eller dunket det i gulvet eller veggen, kastet det ned i sengen f.eks. Disse barna kan få alvorlige skader i hjernen. Jeg synes ikke historien med moren som slapp babyen fra seg fra 10 cm ned på sofaen virker ekstrem og babyen tok nok ingen skade av det, men den er et tegn på at hun er sliten og fortvilet, hun trenger støtte, veiledning og avlastning for å sikre at hun ikke glipper igjen. 

Anonymkode: b1be2...ff7

[Anonym bruker]

Jeg hadde fødseldepresjon med 2 av barna, de første. Med nr.1 slo jeg hun på rompa (hadde bleie på) når hun var 6 mnd. DA skjønte jeg at jeg trengte hjelp og åpnet meg for helsesøster. Hun var verdens snilleste baby som sov hele natten og var rolig på dagtid, så hva grunnen var til at jeg ble sånn vet jeg ikke. Kunne skrike mye til henne "hold kjeft", osv hvis hun gråt, kunne si at jeg hatet henne og angret på at jeg fikk henne.

Det samme skjedde med nr.2. Der håpet jeg at hun døde i krybbedød, at jeg ville finne henne død under dyna. Husker hun lå under dyna når hun var 3 uker, håpet at hun var død, det var hun ikke. Her oppsøkte jeg hjelp etter 3 uker og kom inn på DPS. I stedenfor å skade henne så gikk ned i kjelleren og kløyp meg selv hardt, slo med knyttneven i veggen. 

Kunne og sleppe de ned i senga i sinne, riste hardt på vogna for å få de til å være stille, ikke at det hjalp da...

Med nr.3 var jeg frisk hele tiden, husker jeg hadde en kveld etter 4 kvelder med dårlig søvn, der jeg holdt hun opp og sa "hvorfor fikk jeg en til, jeg angrer, jeg vil ikke ha deg". Natten etter tok mannen min ungen og jeg fikk sove, ble et nytt menneske etter det.

Så jo, det kan skje. Jeg har ikke skadet barna mine i den forstand, men var ikke mye kjærlighet de første 6 mnd.

Anonymkode: 04c57...c84

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det er helt uvanlig, men det kan jo definitivt være veldig farlig. Helsestasjonen her oppfordrer til å legge fra seg barnet, gå litt unna, og telle til ti FØR man blir så sint at man i verste fall blir hardhendt.

Jeg er alene med tre litt større barn nå, ene er alvorlig syk. Når jeg kjenner at det koker må jeg fortsatt gå bort litt innimellom. Passer selvsagt på at yngste er trygg mens jeg er borte. 30 sekunder på trappen pleier å gjøre underverker. 

Anonymkode: 1b049...0c7

[Anonym bruker]

På 15.11.2019 den 20.01, Anonym bruker skrev:

Jeg hadde fødseldepresjon med 2 av barna, de første. Med nr.1 slo jeg hun på rompa (hadde bleie på) når hun var 6 mnd. DA skjønte jeg at jeg trengte hjelp og åpnet meg for helsesøster. Hun var verdens snilleste baby som sov hele natten og var rolig på dagtid, så hva grunnen var til at jeg ble sånn vet jeg ikke. Kunne skrike mye til henne "hold kjeft", osv hvis hun gråt, kunne si at jeg hatet henne og angret på at jeg fikk henne.

Det samme skjedde med nr.2. Der håpet jeg at hun døde i krybbedød, at jeg ville finne henne død under dyna. Husker hun lå under dyna når hun var 3 uker, håpet at hun var død, det var hun ikke. Her oppsøkte jeg hjelp etter 3 uker og kom inn på DPS. I stedenfor å skade henne så gikk ned i kjelleren og kløyp meg selv hardt, slo med knyttneven i veggen. 

Kunne og sleppe de ned i senga i sinne, riste hardt på vogna for å få de til å være stille, ikke at det hjalp da...

Med nr.3 var jeg frisk hele tiden, husker jeg hadde en kveld etter 4 kvelder med dårlig søvn, der jeg holdt hun opp og sa "hvorfor fikk jeg en til, jeg angrer, jeg vil ikke ha deg". Natten etter tok mannen min ungen og jeg fikk sove, ble et nytt menneske etter det.

Så jo, det kan skje. Jeg har ikke skadet barna mine i den forstand, men var ikke mye kjærlighet de første 6 mnd.

Anonymkode: 04c57...c84

Fy f😣

Anonymkode: 11e80...806

[Anonym bruker]

25 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Fy f😣

Anonymkode: 11e80...806

Jeg veit. Ikke noe greit i det hele tatt. Skammer meg nå, men man får dessverre ikke gjort så mye med det selv. Man er ikke rasjonel i det hele tatt, tenker ikke klart. Når jeg tenker tilbake på det så blir jeg dårlig av meg selv. De fikk aldri noen fysiske skader. Jeg var åpen med helsesøster om det, og det var de veldig glad for. Jeg har hatt "foredrag" på helsestssjonen til andre nybakte mødre i regi av helsestasjonen selvfølgelig, de som spurte siden jeg valgte å være så åpen om dette.

Den dag i dag så har vi det veldig bra, dehar ikke tatt noen skade av det. Har ikke fortalt det til de og de husker jo selvsagt ingenting av dette. Alt gikk over ved 1 års alder. I et par år etter gikk jeg til psykiatrisk sykepleier for å snakke ut, og vedlikeholde det vi hadde da, så jeg ikke skulle bli dårlig igjen. 

Beklager at jeg skrev hvordan det kan være, og at alt ikke er rosenrødt, sånn man ser på facebook, insta og snap. 

Anonymkode: 04c57...c84

[Den perfekte mor, påan igjen]

Det er nok ikke uvanlig, og det er rimelig naivt å tenke at det ikke er det selv om man har taklet det selv. https://www.politiet.no/globalassets/04-aktuelt-tall-og-fakta/vold-mot-barn/alvorlig-vold-mot-barn.pdf

Ved å «fortie» at det skjer gjør man det langt vanskeligere å avdekke og forebygge dette