Anonym bruker Skrevet 14. november 2019 #1 Skrevet 14. november 2019 Hun klager på alt vi gjør, sier at vi er irriterende bare vi snakker, at alle andre har mye kulere foreldre, får mer, får lov til mer osv. På den annen side er det glimt av den gamle jenta, som vil snakke om ting og være sammen med oss Men det er akkurat som om vi «mister henne» på en måte. At vi ikke har klart å etablere et så godt og nært forhold som vi har forsøkt. Hun er enebarn, og det er litt sårt. Hvordan jeg takler det? Jeg møter henne med ro og fortsetter med det jeg ønsker å gjennomføre uten å ta hensyn til at hun setter seg på bakbeina.. Men når ting har roet seg så snakker jeg av og til med henne om at det ikke oppleves greit for meg når hun er så negativ overfor meg og faren. Jeg vet at det kun er her hjemme hun er sånn. På skolen og hos venner er hun ikke konfronterende i det hele tatt.. Er det noen som kjenner seg igjen? Er det en fase? Anonymkode: f7b84...c0a
Anonym bruker Skrevet 14. november 2019 #2 Skrevet 14. november 2019 Begynnende pubertet og frigjøring. Det er sant at dere irriterer henne og slik skal det være. Det gjør at hun blir selvstendig. Anonymkode: b6832...97c
Anonym bruker Skrevet 14. november 2019 #3 Skrevet 14. november 2019 11 minutter siden, Anonym bruker skrev: Begynnende pubertet og frigjøring. Det er sant at dere irriterer henne og slik skal det være. Det gjør at hun blir selvstendig. Anonymkode: b6832...97c Da blir hun veldig selvstendig 😂😂 Endringen startet før sommeren, og eskalerte da hun fikk menstruasjon for noen måneder siden, så jeg har tenkt at det er hormoner involvert. Men det er så trist på en måte. Vi har alltid hatt en nær og god relasjon Her en dag sa jeg til henne at det ikke var helt greit at hun til stadighet sier at jeg er irriterende.. da sa hun: «Nå har jeg jo irritert meg over deg hele livet da, så jeg måtte jo si noe en gang..» 😱😱 Men jeg opplever at hvis jeg holder tonen lett, og poengterer det komiske i situasjonen, så drar hun på smilebåndet og kommer i godt humør igjen Jeg husker så vagt at jeg hadde det litt sånn selv. Jeg var så pottesur og ville så gjerne bli bedre humør, men det låste seg helt.. og hvis mamma ble sår av det så fikk jeg dårlig samvittighet i tillegg så da ble det enda verre.. Syns bare at det kom litt tidlig.. HI Anonymkode: f7b84...c0a
Anonym bruker Skrevet 14. november 2019 #4 Skrevet 14. november 2019 Akkurat nå, Anonym bruker skrev: Da blir hun veldig selvstendig 😂😂 Endringen startet før sommeren, og eskalerte da hun fikk menstruasjon for noen måneder siden, så jeg har tenkt at det er hormoner involvert. Men det er så trist på en måte. Vi har alltid hatt en nær og god relasjon Her en dag sa jeg til henne at det ikke var helt greit at hun til stadighet sier at jeg er irriterende.. da sa hun: «Nå har jeg jo irritert meg over deg hele livet da, så jeg måtte jo si noe en gang..» 😱😱 Men jeg opplever at hvis jeg holder tonen lett, og poengterer det komiske i situasjonen, så drar hun på smilebåndet og kommer i godt humør igjen Jeg husker så vagt at jeg hadde det litt sånn selv. Jeg var så pottesur og ville så gjerne bli bedre humør, men det låste seg helt.. og hvis mamma ble sår av det så fikk jeg dårlig samvittighet i tillegg så da ble det enda verre.. Syns bare at det kom litt tidlig.. HI Anonymkode: f7b84...c0a Også syns jeg det virker som om at alle andre barna rundt meg enda har så hengivent forhold til foreldrene sine.. HI Anonymkode: f7b84...c0a
Anonym bruker Skrevet 14. november 2019 #5 Skrevet 14. november 2019 Noen unger er bare mer pyton i den alderen. Jeg har hatt en av hver. Hun som aldri kom i opposisjon og aldri var ufin var dog et HELVETE rundt tre år. Anonymkode: 502d1...8b6
Anonym bruker Skrevet 14. november 2019 #6 Skrevet 14. november 2019 Har en venninne som jobber på en ungdomsskole, hun sa at en av guttene der sa at det kjentes ut som han var i ferd med å bli gal i hodet. For han var urimelig, han visste han var urimelig, kjente at han ikke burde være urimelig, men han klarte ikke gjøre noe med det. Han snakket da om hvordan han var mot sine foreldre.... Det er mye som skjer i kropp og sinn i denne ungdomstiden, men de fleste kommer ut i andre enden og har "blitt folk" altså. Har selv en 15-åring som plutselig trakk seg helt inn i seg selv. Snakket ikke med meg i det hele tatt. Har sluppet helt unna frekkheter, smelling med dører osv, men jeg tror nesten jeg ville hatt det isteden. For jeg så jo at pubertetstiden ikke var helt lett, vennskap som endrer seg, skole osv, også lukket han seg som en musling. Spiste middag med oss, gjorde som han skulle, men fortalte ingenting, jeg kom ikke innpå han i det hele tatt. Nå siste halvåret har det skjedd så mye, han har begynt smile og le igjen, snakker og forteller, skolen går mye bedre og karakterene stiger. Er som det plutselig er tent et lys og han blomstrer opp. Så utrolig deilig. Anonymkode: d043f...0ed
Anonym bruker Skrevet 14. november 2019 #7 Skrevet 14. november 2019 Det kan være dét, eller at hun blir mobbet på skolen. Anonymkode: f6afc...d4f
Anonym bruker Skrevet 14. november 2019 #8 Skrevet 14. november 2019 23 minutter siden, Anonym bruker skrev: Noen unger er bare mer pyton i den alderen. Jeg har hatt en av hver. Hun som aldri kom i opposisjon og aldri var ufin var dog et HELVETE rundt tre år. Anonymkode: 502d1...8b6 Datteren min hadde aldri trassalder, så det kommer kanskje dobbelt nå Det som er positivt er at jeg nå ikke skal hjelpe henne med noe.. og det er nytt for i og med at hun ikke hadde den trass alderen så hadde hun aldri en "klare sjøl" fase. Nå har hun plutselig helt spesifikke krav til klær, tenker outfits, vil ikke gå med lue og skjerf fordi det er teit, må ha spesielle sko for at det skal være bra nok.. For et år siden så kunne hun gått med striesekk.. Så hun setter andre grenser enn tidligere, og det er bra.. HI Anonymkode: f7b84...c0a
DetYrer Skrevet 14. november 2019 #9 Skrevet 14. november 2019 1 minutt siden, Anonym bruker skrev: Datteren min hadde aldri trassalder, så det kommer kanskje dobbelt nå Det som er positivt er at jeg nå ikke skal hjelpe henne med noe.. og det er nytt for i og med at hun ikke hadde den trass alderen så hadde hun aldri en "klare sjøl" fase. Nå har hun plutselig helt spesifikke krav til klær, tenker outfits, vil ikke gå med lue og skjerf fordi det er teit, må ha spesielle sko for at det skal være bra nok.. For et år siden så kunne hun gått med striesekk.. Så hun setter andre grenser enn tidligere, og det er bra.. HI Anonymkode: f7b84...c0a Jeg har en på 4 år som har vært i "trassalder" i 3 år. Satser på at hun er englebarn i ungdommen
Anonym bruker Skrevet 14. november 2019 #10 Skrevet 14. november 2019 Akkurat nå, Anonym bruker skrev: Det kan være dét, eller at hun blir mobbet på skolen. Anonymkode: f6afc...d4f Ja, jeg har vært obs på det - at vi ikke skal tolke alt som hormoner, og overse at noe ikke er som det skal. Men hun påstår i alle fall selv at hun har det bra, og læreren sier at hun alltid har noen å være sammen med på skolen. Det er ikke så ofte besøk hjemme hos oss i hverdagene men hun er alltid inkludert på kino, overnatting, bursdager osv. HI Anonymkode: f7b84...c0a
Anonym bruker Skrevet 14. november 2019 #11 Skrevet 14. november 2019 12 minutter siden, Anonym bruker skrev: Ja, jeg har vært obs på det - at vi ikke skal tolke alt som hormoner, og overse at noe ikke er som det skal. Men hun påstår i alle fall selv at hun har det bra, og læreren sier at hun alltid har noen å være sammen med på skolen. Det er ikke så ofte besøk hjemme hos oss i hverdagene men hun er alltid inkludert på kino, overnatting, bursdager osv. HI Anonymkode: f7b84...c0a Ja, det er i det minste godt. Men min datter tok ut sinne hjemme, det var det eneste tegnet. Alle andre "så" at alt var i orden - noe som var langt ifra sant. Og det satt langt inne for henne å tørre og fortelle om det, jeg vet ikke hva det er når de ikke vil si det. En slags forsvarsmekanisme, kanskje. Men bra dere er obs. Anonymkode: f6afc...d4f
Anonym bruker Skrevet 14. november 2019 #12 Skrevet 14. november 2019 3 minutter siden, Anonym bruker skrev: Ja, det er i det minste godt. Men min datter tok ut sinne hjemme, det var det eneste tegnet. Alle andre "så" at alt var i orden - noe som var langt ifra sant. Og det satt langt inne for henne å tørre og fortelle om det, jeg vet ikke hva det er når de ikke vil si det. En slags forsvarsmekanisme, kanskje. Men bra dere er obs. Anonymkode: f6afc...d4f Ja, vi følger med. Det er mye skjult mobbing blant jenter, så man vet aldri HI Anonymkode: f7b84...c0a
Anonym bruker Skrevet 14. november 2019 #13 Skrevet 14. november 2019 19 minutter siden, Anonym bruker skrev: Ja, vi følger med. Det er mye skjult mobbing blant jenter, så man vet aldri HI Anonymkode: f7b84...c0a Ja, dessverre er det det. Anonymkode: f6afc...d4f
Nyttårs barn Skrevet 14. november 2019 #14 Skrevet 14. november 2019 Tenker det er et sunnhetstegn å ta det ut hjemme i trygge omgivelser. De skal gjøre opprør i den alderen, har dere hatt et nært forhold tidligere så er det fremdeles der om noen år når hun kommer ut av pubertetstunellen.
amandine Skrevet 14. november 2019 #15 Skrevet 14. november 2019 Vår eldste var sånn. Nå er hun 28 og mannen og jeg spøker med at hun ble en helt annen i puberteten og litt etter, men at hun kom hjem igjen i kjent versjon da hun passerte 18-19. Der var noen litt lange år imellom der ..
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå