Hvordan leve sammen med samboer.. etter brudd?

[Anonym bruker]

Samboer og meg har bestemt oss for å bryte. Vi har bodd sammen i 5 år og har tre barn sammen under 4 år. Har bestilt tid for samlivsterapi, men har egentlig bestemt oss, så dette blir mest for mekling.

Nå er planen å leve sammen videre tross bruddet fram til over nyåret. Dette for å skape minst mulig drama for barna. Trenger derfor alle gode råd som finnes for hvordan få til dette på best mulig måte uten å skape en enda vondere atmosfære for barna. Slik det har vært nå siste ukene, så har krangelen stort sett foregått etter at barna har lagt seg. Og når familien er samlet konsentrerer vi oss om barna og ignorerer hverandre så langt det er mulig. Det er vondt og energitappende å ha det sånn, men føler vi klarer å skjule den dårlige stemningen overfor barna ihvertfall og tenker det er viktigst. Men før eller siden vil det nok sprekke...gjerne opptil flere ganger tipper jeg.

Så hva tenker dere er best her. Bør en av oss flytte ut så snart som mulig for å beskytte barna best for den dårlige stemninga?

Syns jo dette er ekstra vanskelig siden det skjer så tett opp mot julen😔

Anonymkode: 50be2...5a8

[Anonym bruker]

Da mannen bestemte seg for å sparke meg ut var han snill nok til å vente til jeg hadde funnet meg en leilighet. Vi hadde mye sex og sov på samme rom etter bruddet, vi var fortsatt venner. Vi reiste også på ferie sammen. Etter jeg flyttet ut møttes vi av og til for sex, han var sinnsykt god i senga, akkurat det savner jeg fortsatt. Men jeg ødelag vennskapet fordi jeg utnyttet ham fordi han hadde ting på stell, og var et kronisk ja-menneske. Han la meg for hat etter han hørte jeg gikk til sengs med eksen til søsteren hans, det skjønner ikke jeg. 

Anonymkode: 8abfc...41b

[Anonym bruker]

20 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Da mannen bestemte seg for å sparke meg ut var han snill nok til å vente til jeg hadde funnet meg en leilighet. Vi hadde mye sex og sov på samme rom etter bruddet, vi var fortsatt venner. Vi reiste også på ferie sammen. Etter jeg flyttet ut møttes vi av og til for sex, han var sinnsykt god i senga, akkurat det savner jeg fortsatt. Men jeg ødelag vennskapet fordi jeg utnyttet ham fordi han hadde ting på stell, og var et kronisk ja-menneske. Han la meg for hat etter han hørte jeg gikk til sengs med eksen til søsteren hans, det skjønner ikke jeg. 

Anonymkode: 8abfc...41b

Det var jo nyttig for hi...

Anonymkode: 78b69...940

[Anonym bruker]

Uff, ikke lett det der. Da vi (jeg) bestemte oss for brudd, bodde vi faktisk sammen i 7,5 måned. Den første 1,5 måneden fordi vi hadde en konfirmasjon å gjennomføre, og ikke ville si noe til barna før etter den. Så mens vi ventet på å selge hus, rydde ut og at en av oss skulle finne noe annet. 
 

Men der var fryktelig tøffe måneder mentalt.  Min eks var veldig lite hjemme, og unngikk meg mest mulig. 

Anonymkode: 5cfa8...ea9

[Anonym bruker]

Vi gjorde det også sånn. Hos oss ble det slutt i romjulen, og jeg flyttet ikke ut før i juni. 

Ungene merker nok den dårlige stemningen etterhvert, uansett hvor godt dere tror dere skjuler det. 

Kan dere lage en avtale der dere bytter på å være hjemme på ettermiddagene med barna, og så må den andre voksne finne noe annet å gjøre? Det kan forklares med ekstra jobb for ungene. 

Eller finn på ting med ungene ute av huset. Har de besteforeldre/tanter/ onkler de kan være på besøk til på ettermiddagen? Har dere sagt noe til resten av familien? Det kan være de vil hjelpe til i denne overgangsfasen. 

På den måten får dere pusterom fra hverandre. 

Vi fikk råd fra meklingen om å øve på å være borte fra ungene selv om vi bodde sammen (vi hadde da fortalt det til dem). 

Jeg bodde annenhver helg hos mine foreldre, og han gjorde det samme. 

 

Anonymkode: 6aa3c...9ba

[Anonym bruker]

Jeg har ikke råd til spørsmålet ditt, men tre barn på fire år? Da lever dere jo i en unntakstilstand? Du tror ikke at ting kan bli bedre om dere holder ut et par år til? Barna bli eldre og dere får bedre tid til dere selv og hverandre etterhvert. 

Jeg har alltid sagt at det ikke burde være ‘lov’ å gå fra hverandre de første årene etter at man har fått barn. Da kan det føles ut som man bor i en sentrifuge og knapt klarer å trekke pusten mellom slagene. 

Anonymkode: 403ac...240

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Samboer og meg har bestemt oss for å bryte. Vi har bodd sammen i 5 år og har tre barn sammen under 4 år. Har bestilt tid for samlivsterapi, men har egentlig bestemt oss, så dette blir mest for mekling.

Nå er planen å leve sammen videre tross bruddet fram til over nyåret. Dette for å skape minst mulig drama for barna. Trenger derfor alle gode råd som finnes for hvordan få til dette på best mulig måte uten å skape en enda vondere atmosfære for barna. Slik det har vært nå siste ukene, så har krangelen stort sett foregått etter at barna har lagt seg. Og når familien er samlet konsentrerer vi oss om barna og ignorerer hverandre så langt det er mulig. Det er vondt og energitappende å ha det sånn, men føler vi klarer å skjule den dårlige stemningen overfor barna ihvertfall og tenker det er viktigst. Men før eller siden vil det nok sprekke...gjerne opptil flere ganger tipper jeg.

Så hva tenker dere er best her. Bør en av oss flytte ut så snart som mulig for å beskytte barna best for den dårlige stemninga?

Syns jo dette er ekstra vanskelig siden det skjer så tett opp mot julen😔

Anonymkode: 50be2...5a8

Jeg bare lurer ... Dere er midt i småbarnskaoset.... mye stress og mas. Hva med å bare bo sammen ? 

Redd dere kommer til å angre. Tviler på at det blir lettere for dere etter at dere har skilt lag. Det kommer til å bli verre. 

Barn 50%- 50%, barnas tanker og følelser og du må jo fortsette å samarbeide med far etter at det er slutt. 

Hvis dere fungerer som venner, er det vel lurt å bo sammen. 

Anonymkode: 0a01c...273

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Da mannen bestemte seg for å sparke meg ut var han snill nok til å vente til jeg hadde funnet meg en leilighet. Vi hadde mye sex og sov på samme rom etter bruddet, vi var fortsatt venner. Vi reiste også på ferie sammen. Etter jeg flyttet ut møttes vi av og til for sex, han var sinnsykt god i senga, akkurat det savner jeg fortsatt. Men jeg ødelag vennskapet fordi jeg utnyttet ham fordi han hadde ting på stell, og var et kronisk ja-menneske. Han la meg for hat etter han hørte jeg gikk til sengs med eksen til søsteren hans, det skjønner ikke jeg. 

Anonymkode: 8abfc...41b

Ringt psykologen? 

Anonymkode: 0a01c...273

[Anonym bruker]

På 14.11.2019 den 10.12, Anonym bruker skrev:

Jeg har ikke råd til spørsmålet ditt, men tre barn på fire år? Da lever dere jo i en unntakstilstand? Du tror ikke at ting kan bli bedre om dere holder ut et par år til? Barna bli eldre og dere får bedre tid til dere selv og hverandre etterhvert. 

Jeg har alltid sagt at det ikke burde være ‘lov’ å gå fra hverandre de første årene etter at man har fått barn. Da kan det føles ut som man bor i en sentrifuge og knapt klarer å trekke pusten mellom slagene. 

Anonymkode: 403ac...240

Ja vet det er jo en unntakstilstand, jeg vet det. Så det enste hadde jo vært om vi klarte å holde ut sammen disse årene. Men dette er nøye gjennomtenkt og ser ingen annen løsning nå. Har det ikke godt sammen og er ikke lykkelig når vi burde være det i denne tiden. Tror faktisk jeg vil bli lykkeligere som sliten alenemor for de små. Han har en jobb der han reiser mye vekk og det er særlig da jeg kjenner på det. At jeg har det så mye bedre alene sammen med barna. Selv om det er travelt. Men barna er fantastiske og kunne ikke vært mer heldige med dem. Til og med babyen er av sorten som for det meste bare ligger og smiler. Gråter kun når han er trøtt og vil ha mat og sover ellers godt uten noen plager. Vi får ellers god hjelp av familie og venner. 

Går ikke nærmer inn på hvorfor vi ikke klarer samlivet sammen, men tror de fleste vil skjønne bruddet godt om jeg la det frem. Er veldig spent på familieterapeutens syn på saken, men tipper faktisk de også støtter brudd her..

Det jeg kanskje gruer meg mest til er selve flytteprosessen og alt som må ordnes rundt det. Tror ingen av oss har råd til å sitte igjen med huset vårt, så barna vil få to nye hjem etterhvert. Men tenker det er lettere nå når de er så små.

En ting som er positivt oppi her er at begge elsker barna våre og vil det beste for dem. Så samarbeid ift dem går foreløpig stort sett greit. Vi bytter bla på å avlaste hverandre.

Anonymkode: 50be2...5a8

[Anonym bruker]

På 14.11.2019 den 9.50, Anonym bruker skrev:

Vi gjorde det også sånn. Hos oss ble det slutt i romjulen, og jeg flyttet ikke ut før i juni. 

Ungene merker nok den dårlige stemningen etterhvert, uansett hvor godt dere tror dere skjuler det. 

Kan dere lage en avtale der dere bytter på å være hjemme på ettermiddagene med barna, og så må den andre voksne finne noe annet å gjøre? Det kan forklares med ekstra jobb for ungene. 

Eller finn på ting med ungene ute av huset. Har de besteforeldre/tanter/ onkler de kan være på besøk til på ettermiddagen? Har dere sagt noe til resten av familien? Det kan være de vil hjelpe til i denne overgangsfasen. 

På den måten får dere pusterom fra hverandre. 

Vi fikk råd fra meklingen om å øve på å være borte fra ungene selv om vi bodde sammen (vi hadde da fortalt det til dem). 

Jeg bodde annenhver helg hos mine foreldre, og han gjorde det samme. 

 

Anonymkode: 6aa3c...9ba

 

På 14.11.2019 den 10.31, Anonym bruker skrev:

Jeg bare lurer ... Dere er midt i småbarnskaoset.... mye stress og mas. Hva med å bare bo sammen ? 

Redd dere kommer til å angre. Tviler på at det blir lettere for dere etter at dere har skilt lag. Det kommer til å bli verre. 

Barn 50%- 50%, barnas tanker og følelser og du må jo fortsette å samarbeide med far etter at det er slutt. 

Hvis dere fungerer som venner, er det vel lurt å bo sammen. 

Anonymkode: 0a01c...273

Ja jeg vet. Men vi fungerer IKKE som venner i det hele tatt lengre. Selv om vi samarbeider greit om barna, så er det stort sett dette vi klarer sammen. Se forøvrig mitt svar til annen anonym her. Dette er nøye gjennomtenkt og tror folk hadde skjønt bruddet bedre om de visste hvorfor, men vil ikke legge ut om det her. Dette er kjempe tøft..

Anonymkode: 50be2...5a8

[Anonym bruker]

På 14.11.2019 den 9.50, Anonym bruker skrev:

Vi gjorde det også sånn. Hos oss ble det slutt i romjulen, og jeg flyttet ikke ut før i juni. 

Ungene merker nok den dårlige stemningen etterhvert, uansett hvor godt dere tror dere skjuler det. 

Kan dere lage en avtale der dere bytter på å være hjemme på ettermiddagene med barna, og så må den andre voksne finne noe annet å gjøre? Det kan forklares med ekstra jobb for ungene. 

Eller finn på ting med ungene ute av huset. Har de besteforeldre/tanter/ onkler de kan være på besøk til på ettermiddagen? Har dere sagt noe til resten av familien? Det kan være de vil hjelpe til i denne overgangsfasen. 

På den måten får dere pusterom fra hverandre. 

Vi fikk råd fra meklingen om å øve på å være borte fra ungene selv om vi bodde sammen (vi hadde da fortalt det til dem). 

Jeg bodde annenhver helg hos mine foreldre, og han gjorde det samme. 

 

Anonymkode: 6aa3c...9ba

Takk for at du deler dine lignende erfaringer❤️ Og gode råd.

Ja vi bytter på å avlaste hverandre med ungene ut av huset i felles friperioder og forsøker å gjøre ting mest mulig hver for oss. De eldste barna nevner ofte a de savner og ønsker at vi gjør ting sammen alle fem. Men i det siste virker det som de har akseptert at slik er det bare. De vet ingen ting og tror ikke de mistenker noe. Men det er mye mulig de får med seg mer enn vi vet, bare at de ikke sier noe.

Når tenker du det er lurt å nevne noe for barna i denne prosessen? Feks at mamma og pappa er litt uvenner for tiden o.l? Vi tenkte å vente med å si noe til etter familierådgivningen ihvertfall. Men merker det er vanskelig å spille et dobbeltspill i lengden...Selv om det er for å verne barna...

TS

Anonymkode: 50be2...5a8

[Anonym bruker]

På 14.11.2019 den 5.37, Anonym bruker skrev:

Uff, ikke lett det der. Da vi (jeg) bestemte oss for brudd, bodde vi faktisk sammen i 7,5 måned. Den første 1,5 måneden fordi vi hadde en konfirmasjon å gjennomføre, og ikke ville si noe til barna før etter den. Så mens vi ventet på å selge hus, rydde ut og at en av oss skulle finne noe annet. 
 

Men der var fryktelig tøffe måneder mentalt.  Min eks var veldig lite hjemme, og unngikk meg mest mulig. 

Anonymkode: 5cfa8...ea9

Takk for at du deler din erfaring❤️ Godt å bli påminnet om at at andre er eller har vært oppi det samme tøffe.

Og ja, flytteprosessen er kanskje den jeg gruer meg mest til. Ekstra tøft med så små barn, men får heldigvis mye hjelp av nære og kjære ressurssterke mennesker❤️

Anonymkode: 50be2...5a8

[Anonym bruker]

På 14.11.2019 den 3.25, Anonym bruker skrev:

Da mannen bestemte seg for å sparke meg ut var han snill nok til å vente til jeg hadde funnet meg en leilighet. Vi hadde mye sex og sov på samme rom etter bruddet, vi var fortsatt venner. Vi reiste også på ferie sammen. Etter jeg flyttet ut møttes vi av og til for sex, han var sinnsykt god i senga, akkurat det savner jeg fortsatt. Men jeg ødelag vennskapet fordi jeg utnyttet ham fordi han hadde ting på stell, og var et kronisk ja-menneske. Han la meg for hat etter han hørte jeg gikk til sengs med eksen til søsteren hans, det skjønner ikke jeg. 

Anonymkode: 8abfc...41b

Kanskje ikke helt samme situasjon i og med at dere ikke hadde barn sammen...Og var gode venner. 

Hadde vi klart å leve sammen som gode venner...og fortsatt hatt sex..så ville jo ikke dette her vært et problem.

Anonymkode: 50be2...5a8

[Anonym bruker]

Vi bodde sammen i 7 mnd etter bruddet. For å være helt ærlig ble det lettere å bo sammen da vi bestemte at det var over og ut for oss. Da ble det andre premisser og forventninger. Vi var heller ikke perlevenner, men vi bestemte oss for at vi skulle sette barna først og klare og samarbeide. Vi hadde bodd så mange år sammen at vi visste hva som var viktig for hverandre og ga hverandre rom til det og vi begge svelget kameler, mange mange kameler.

Når vi hadde fått avklart det praktiske (bosted og økonomi) sa vi ifra til barna, ca 5 mnd før vi flyttet fra hverandre. Barna merker at det er noe i gjære, om dere tror noe annet tar dere feil. Vi fortalte kort og greit at mamma og pappa ikke er kjæreste lenger, venner men ikke kjærester. Det kom ikke som noen overraskelse på de til vår store overraskelse. Ungene var opptatt av hvor de skulle bo, hvordan jul og ferie kom til å bli i fremtiden. 

Det å holde på tradisjoner var det som på et vis gjorde det lettere for oss å bo sammen etterpå. Vi voksne måtte planlegge slik at det ikke ble så mye endring for ungene, og vi forsøkte å gjøre det mest mulig likt som vi alltid har gjort det. Dette gjorde, tror jeg, at vi ble flinkere til å sette ungene først og vise hverandre at man vil samarbeide.

Det å gi ungene 5 mnd på å forberede seg på endringen var veldig bra i vårt tilfelle. Da fikk de tid til å tilpasse seg en ventet endring. De fikk se at selv om mamma og pappa ikke er kjærester lenger kan de likevel fortsatt samarbeide. De så at vi pratet sammen slik at å sette oss opp mot hverandre i oppdragelse etc ikke funket. Den andre voksne fikk også se at vi ikke baksnakket hverandre, men framsnakket de gode sidene vi begge tross alt har. 

Det var et tøft halvt år, drit tøft. Mange hadde mye meninger om måten vi gjorde det på, de så hvor slitne vi var av det. Men jeg lover deg for oss var det verdt det.

Jeg kan ikke annet enn å ønske deg lykke til. Vær sterk i deg selv og alltid tenk på hva som er best for barna dine. Klem til deg fra meg.

Anonymkode: 50599...d78

[Anonym bruker]

Galskap! Gi det 2-3 år til. Helt utrolig at dere var venner nok til å få 3 barn på rappen, og rett etterpå vil vekk fra hverandre. Småbarnstiden er krevende og gjør noe med alle par! 

Parterapi? 

Anonymkode: 2f05f...c5d

[Anonym bruker]

Jeg gikk fra min x når yngste var 2 år. I dag er han 10 år. Han sliter fortsatt veldig mye med tanken på at vi ikke er sammen lenger. Hvorfor det er slik forstår jeg ikke. Han har fått ny stefar som har kjent han siden han var 2.5 år gammel. Han behandler han som sin egen. Men det er og har vert noen veldig tøffe år med han. Hadde jeg kunne gitt deg ett råd, prøv å ordne forholdet deres! Så lenge du ikke lever under vold eller rus, så kan det meste fikses.

Anonymkode: c6f39...e28

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Takk for at du deler dine lignende erfaringer❤️ Og gode råd.

Ja vi bytter på å avlaste hverandre med ungene ut av huset i felles friperioder og forsøker å gjøre ting mest mulig hver for oss. De eldste barna nevner ofte a de savner og ønsker at vi gjør ting sammen alle fem. Men i det siste virker det som de har akseptert at slik er det bare. De vet ingen ting og tror ikke de mistenker noe. Men det er mye mulig de får med seg mer enn vi vet, bare at de ikke sier noe.

Når tenker du det er lurt å nevne noe for barna i denne prosessen? Feks at mamma og pappa er litt uvenner for tiden o.l? Vi tenkte å vente med å si noe til etter familierådgivningen ihvertfall. Men merker det er vanskelig å spille et dobbeltspill i lengden...Selv om det er for å verne barna...

TS

Anonymkode: 50be2...5a8

Hos oss var barna vitne til den siste store alvorlige krangelen som gjorde at jeg bestemte meg for at det var over. Hverken ungene eller jeg kunne leve sånn lengre 

Da var barna 2.5 og 7.

Jeg husker ikke helt når vi sa det, men mener det var etter vi hadde vært til første mekling, ca 3 uker etter bruddet. Barna dine trenger kanskje litt tid å venne seg til at mamma og pappa ikke skal bo sammen, og ved å snakke med dem så vet de i alle fall hva som foregår. Jeg tenker man ikke skal blande barn opp i voksenproblemer, men de fortjener også at man er ærlig med dem. 

Jeg ville ikke sagt at dere er litt uvenner for tiden, for det er ikke å være ærlig, og barna kan tenke at det ordner seg. 

Jeg forklarte det til min eldste med at vi ikke var glade nok i hverandre til å være kjærester mer, men bare være venner. Og at hvis vi fortsatt hadde fortsatt å bo sammen så hadde vi nok kranglet så mye at vi ikke hadde klart å være venner lengre. 

Hos oss hadde forholdet vært så anstrengt at jeg tror det var en lettelse for eldste å vite at vi ikke skulle bo sånn så mye lengre. 7 itLitt ulik situasjon, da h*n har en annen pappa og bodde der 50%. 

Brudd ER vanskelig. Ekstra vanskelig når man skal ta vare på barna og prøve å skjerme dem, mens man står i en tøff situasjon. Husk fortelle det til barnehage/ lærer slik at de som er med barna store deler av dagen kan være ekstra oppmerksom på at barna kan reagere. 

 

 

 

Anonymkode: 6aa3c...9ba

[Anonym bruker]

Her byttet vi på å sove på sofaen. Kunne ikke fortsette å dele seng med ham. Barna stilte ikke noe spørsmål ved det.

Og så var vi minst mulig hjemme samtidig. Han kom ofte først hjem fra jobb. Hentet unger og spiste middag med dem. Når så jeg kom hjem dro han til familie eller venner noen timer. Eller omvendt om jeg kom hjem først. Slitsomt, men klart bedre enn å gå i konstant mental spenning. Man greier ikke å skjule slik spenning for barna, selvom man tror man er flink.

Anonymkode: a4839...78f

[Anonym bruker]

På 16.11.2019 den 2.42, Anonym bruker skrev:

Vi bodde sammen i 7 mnd etter bruddet. For å være helt ærlig ble det lettere å bo sammen da vi bestemte at det var over og ut for oss. Da ble det andre premisser og forventninger. Vi var heller ikke perlevenner, men vi bestemte oss for at vi skulle sette barna først og klare og samarbeide. Vi hadde bodd så mange år sammen at vi visste hva som var viktig for hverandre og ga hverandre rom til det og vi begge svelget kameler, mange mange kameler.

Når vi hadde fått avklart det praktiske (bosted og økonomi) sa vi ifra til barna, ca 5 mnd før vi flyttet fra hverandre. Barna merker at det er noe i gjære, om dere tror noe annet tar dere feil. Vi fortalte kort og greit at mamma og pappa ikke er kjæreste lenger, venner men ikke kjærester. Det kom ikke som noen overraskelse på de til vår store overraskelse. Ungene var opptatt av hvor de skulle bo, hvordan jul og ferie kom til å bli i fremtiden. 

Det å holde på tradisjoner var det som på et vis gjorde det lettere for oss å bo sammen etterpå. Vi voksne måtte planlegge slik at det ikke ble så mye endring for ungene, og vi forsøkte å gjøre det mest mulig likt som vi alltid har gjort det. Dette gjorde, tror jeg, at vi ble flinkere til å sette ungene først og vise hverandre at man vil samarbeide.

Det å gi ungene 5 mnd på å forberede seg på endringen var veldig bra i vårt tilfelle. Da fikk de tid til å tilpasse seg en ventet endring. De fikk se at selv om mamma og pappa ikke er kjærester lenger kan de likevel fortsatt samarbeide. De så at vi pratet sammen slik at å sette oss opp mot hverandre i oppdragelse etc ikke funket. Den andre voksne fikk også se at vi ikke baksnakket hverandre, men framsnakket de gode sidene vi begge tross alt har. 

Det var et tøft halvt år, drit tøft. Mange hadde mye meninger om måten vi gjorde det på, de så hvor slitne vi var av det. Men jeg lover deg for oss var det verdt det.

Jeg kan ikke annet enn å ønske deg lykke til. Vær sterk i deg selv og alltid tenk på hva som er best for barna dine. Klem til deg fra meg.

Anonymkode: 50599...d78

Takk for at du deler din erfaring❤️ Og for gode støttende ord❤️ Ts 

Anonymkode: 50be2...5a8

[Anonym bruker]

På 16.11.2019 den 9.17, Anonym bruker skrev:

Hos oss var barna vitne til den siste store alvorlige krangelen som gjorde at jeg bestemte meg for at det var over. Hverken ungene eller jeg kunne leve sånn lengre 

Da var barna 2.5 og 7.

Jeg husker ikke helt når vi sa det, men mener det var etter vi hadde vært til første mekling, ca 3 uker etter bruddet. Barna dine trenger kanskje litt tid å venne seg til at mamma og pappa ikke skal bo sammen, og ved å snakke med dem så vet de i alle fall hva som foregår. Jeg tenker man ikke skal blande barn opp i voksenproblemer, men de fortjener også at man er ærlig med dem. 

Jeg ville ikke sagt at dere er litt uvenner for tiden, for det er ikke å være ærlig, og barna kan tenke at det ordner seg. 

Jeg forklarte det til min eldste med at vi ikke var glade nok i hverandre til å være kjærester mer, men bare være venner. Og at hvis vi fortsatt hadde fortsatt å bo sammen så hadde vi nok kranglet så mye at vi ikke hadde klart å være venner lengre. 

Hos oss hadde forholdet vært så anstrengt at jeg tror det var en lettelse for eldste å vite at vi ikke skulle bo sånn så mye lengre. 7 itLitt ulik situasjon, da h*n har en annen pappa og bodde der 50%. 

Brudd ER vanskelig. Ekstra vanskelig når man skal ta vare på barna og prøve å skjerme dem, mens man står i en tøff situasjon. Husk fortelle det til barnehage/ lærer slik at de som er med barna store deler av dagen kan være ekstra oppmerksom på at barna kan reagere. 

 

 

 

Anonymkode: 6aa3c...9ba

Takk for at du delte din erfraring

 

På 16.11.2019 den 9.32, Anonym bruker skrev:

Her byttet vi på å sove på sofaen. Kunne ikke fortsette å dele seng med ham. Barna stilte ikke noe spørsmål ved det.

Og så var vi minst mulig hjemme samtidig. Han kom ofte først hjem fra jobb. Hentet unger og spiste middag med dem. Når så jeg kom hjem dro han til familie eller venner noen timer. Eller omvendt om jeg kom hjem først. Slitsomt, men klart bedre enn å gå i konstant mental spenning. Man greier ikke å skjule slik spenning for barna, selvom man tror man er flink.

Anonymkode: a4839...78f

Takk for gode råd. Blir nok noe lignende her. Heldigvis har vi hvert vårt soverom og han er mye vekkreist ifm jobb. Utfordringen er når han er hjemme i lange friperioder. Vi har jo en liten baby, så særlig jeg er jo litt stucked hjemme med den og han har få venner og hobbyer å dra til..Da tenker jeg særlig i tiden de andre ungene er i barnehage og etter leggetiden deres.

Anonymkode: 50be2...5a8

[Anonym bruker]

På 16.11.2019 den 9.17, Anonym bruker skrev:

Hos oss var barna vitne til den siste store alvorlige krangelen som gjorde at jeg bestemte meg for at det var over. Hverken ungene eller jeg kunne leve sånn lengre 

Da var barna 2.5 og 7.

Jeg husker ikke helt når vi sa det, men mener det var etter vi hadde vært til første mekling, ca 3 uker etter bruddet. Barna dine trenger kanskje litt tid å venne seg til at mamma og pappa ikke skal bo sammen, og ved å snakke med dem så vet de i alle fall hva som foregår. Jeg tenker man ikke skal blande barn opp i voksenproblemer, men de fortjener også at man er ærlig med dem. 

Jeg ville ikke sagt at dere er litt uvenner for tiden, for det er ikke å være ærlig, og barna kan tenke at det ordner seg. 

Jeg forklarte det til min eldste med at vi ikke var glade nok i hverandre til å være kjærester mer, men bare være venner. Og at hvis vi fortsatt hadde fortsatt å bo sammen så hadde vi nok kranglet så mye at vi ikke hadde klart å være venner lengre. 

Hos oss hadde forholdet vært så anstrengt at jeg tror det var en lettelse for eldste å vite at vi ikke skulle bo sånn så mye lengre. 7 itLitt ulik situasjon, da h*n har en annen pappa og bodde der 50%. 

Brudd ER vanskelig. Ekstra vanskelig når man skal ta vare på barna og prøve å skjerme dem, mens man står i en tøff situasjon. Husk fortelle det til barnehage/ lærer slik at de som er med barna store deler av dagen kan være ekstra oppmerksom på at barna kan reagere. 

 

 

 

Anonymkode: 6aa3c...9ba

Takk for gode råd❤️ Ts

Anonymkode: 50be2...5a8

[Anonym bruker]

På 16.11.2019 den 3.03, Anonym bruker skrev:

Galskap! Gi det 2-3 år til. Helt utrolig at dere var venner nok til å få 3 barn på rappen, og rett etterpå vil vekk fra hverandre. Småbarnstiden er krevende og gjør noe med alle par! 

Parterapi? 

Anonymkode: 2f05f...c5d

Som nevnt tidligere, så tror jeg de fleste ville skjønt bruddet om de kjente hele historien. Men den er så spesiell at den ville vært for avslørende å dele her. 

Vi holdt på å forlate hverandre rett etter jeg ble gravid med tredjemann...Så hadde mange tøffe tanker rundt dette også..

Vi har hatt mange gode stunder, men de vonde er svært ødeleggende for alle parter. En psykisk belastning.

Anonymkode: 50be2...5a8

[Anonym bruker]

På 16.11.2019 den 9.17, Anonym bruker skrev:

Hos oss var barna vitne til den siste store alvorlige krangelen som gjorde at jeg bestemte meg for at det var over. Hverken ungene eller jeg kunne leve sånn lengre 

Da var barna 2.5 og 7.

Jeg husker ikke helt når vi sa det, men mener det var etter vi hadde vært til første mekling, ca 3 uker etter bruddet. Barna dine trenger kanskje litt tid å venne seg til at mamma og pappa ikke skal bo sammen, og ved å snakke med dem så vet de i alle fall hva som foregår. Jeg tenker man ikke skal blande barn opp i voksenproblemer, men de fortjener også at man er ærlig med dem. 

Jeg ville ikke sagt at dere er litt uvenner for tiden, for det er ikke å være ærlig, og barna kan tenke at det ordner seg. 

Jeg forklarte det til min eldste med at vi ikke var glade nok i hverandre til å være kjærester mer, men bare være venner. Og at hvis vi fortsatt hadde fortsatt å bo sammen så hadde vi nok kranglet så mye at vi ikke hadde klart å være venner lengre. 

Hos oss hadde forholdet vært så anstrengt at jeg tror det var en lettelse for eldste å vite at vi ikke skulle bo sånn så mye lengre. 7 itLitt ulik situasjon, da h*n har en annen pappa og bodde der 50%. 

Brudd ER vanskelig. Ekstra vanskelig når man skal ta vare på barna og prøve å skjerme dem, mens man står i en tøff situasjon. Husk fortelle det til barnehage/ lærer slik at de som er med barna store deler av dagen kan være ekstra oppmerksom på at barna kan reagere. 

 

 

 

Anonymkode: 6aa3c...9ba

Takk for svar. Ja vi bør vel nevne noe for barna snart...men gruer meg sånn. Det kommer til å påvirke dem i stor grad allerede nå, så det er mest behagelig å utsette det så lenge som mulig. Ts

Anonymkode: 50be2...5a8