Gå til innhold

Hvor lenge skal barn «styre»?


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Tenker da hvis mamma eller pappa får ny kjæreste. Hvis nå barnet av en eller annen grunn ikke liker nye kjæresten. Burde da forelderen droppe kjæresten? Er det forskjell på dette om barnet er f.eks 9 eller 16 år? 
Vi var noen venninner som diskuterte dette. Noen mente at barn ikke skal ødelegge foreldrenes lykke, men at en bør ta mer hensyn til små barn enn f.eks en 16 åring.Et par mente at en får droppe kjæresten uansett om det er små barn eller tenåringer. 
Har foreldre krav på å ha et voksenliv og kjæreste om de ønsker det selv om barna ikke liker kjæresten? (noe det virker som skjer relativt ofte). 
 

Hva mener dere? 

Anonymkode: 4904d...a39

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Som forelder, så velger man ikke personer inn i livet sitt lenger bare for seg selv. Man velger også for barna, og de må, i alle fall så lenge de bor hjemme, komme først. Barna er også i en situasjon de ikke kan velge seg ut av. En 12-åring kan ikke bare flytte fordi mammas nye samboer er en dust. Om det ikke er noe som går seg til i løpet av rimelig tid, så er det kjæresten som må ryke. Så får man heller være sammen i smug eller vente til ungene er voksne. Å komme i andre rekke valgte man da man valgte å bli mor/far. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig usikker. Jeg har vært alene med sønnen siden fødsel, han er nå 6 år. Møter jeg en mann som sønnen min absolutt ikke liker (og det ikke endrer seg innen rimelig tid), går nok barnet mitt foran meg selv.  

Når det er sagt, så hadde det vært vanskelig å gi slipp på en mann, dersom det virkelig kjentes som «det store». Men igjen, barnet mitt er viktigere enn meg. Jeg kunne fint klart meg som særboer (jeg er i grunn ferdig med å få barn) frem til sønnen er eldre. 

Merker jeg ikke blir helt enig med meg selv, vanskelig å vite hva jeg hadde gjort uten å ha vært der. 

Anonymkode: d0505...901

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Himmel og hav skrev:

Som forelder, så velger man ikke personer inn i livet sitt lenger bare for seg selv. Man velger også for barna, og de må, i alle fall så lenge de bor hjemme, komme først. Barna er også i en situasjon de ikke kan velge seg ut av. En 12-åring kan ikke bare flytte fordi mammas nye samboer er en dust. Om det ikke er noe som går seg til i løpet av rimelig tid, så er det kjæresten som må ryke. Så får man heller være sammen i smug eller vente til ungene er voksne. Å komme i andre rekke valgte man da man valgte å bli mor/far. 

Tenker ikke samboere, kun kjæreste med hvert sitt bosted. 

Anonymkode: 4904d...a39

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg ville sett an situasjonen, for her er virkelig hver situasjon unik. Og så kjenner jeg mine egne barn godt. Er de lei seg, frustrert, forvirret, sinte, sliter med å uttrykke hva de egentlig føler, og tar det ut på ny kjæreste?

Anonymkode: 66ea8...dbd

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tenker ikke samboere, kun kjæreste med hvert sitt bosted. 

Anonymkode: 4904d...a39

Det må jo da allikevel være en person som ungene treffer. Hvordan skulle de ellers kunne gjøre seg opp en mening om at de ikke liker vedkommende? Uansett gjelder jo det samme som før: ungene først.

Endret av Himmel og hav
Lenke til kommentar
Del på andre sider

50 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tenker da hvis mamma eller pappa får ny kjæreste. Hvis nå barnet av en eller annen grunn ikke liker nye kjæresten. Burde da forelderen droppe kjæresten? Er det forskjell på dette om barnet er f.eks 9 eller 16 år? 
Vi var noen venninner som diskuterte dette. Noen mente at barn ikke skal ødelegge foreldrenes lykke, men at en bør ta mer hensyn til små barn enn f.eks en 16 åring.Et par mente at en får droppe kjæresten uansett om det er små barn eller tenåringer. 
Har foreldre krav på å ha et voksenliv og kjæreste om de ønsker det selv om barna ikke liker kjæresten? (noe det virker som skjer relativt ofte). 
 

Hva mener dere? 

Anonymkode: 4904d...a39

Jeg har sett en dame ødelegge relasjonen sine barn som begge er i 30-årene fordi hun på tørre møkka skal ha den samboeren som ikke er noe hyggelig mot noen. Og jeg har tenkt med meg selv: SÅ mye er det faktisk ikke verd! Jeh vil ikke ødelegge en god relasjon verken til mitt småbarn, min tenåring eller mitt voksne barn for en kjærestes skyld.

Anonymkode: 53f46...a58

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner en mor som nå har voksne barn.

Hun flyttet sammen med en mann som ikke var god med barna en årrekke. I etterkant hadde hun flere kjærester uansett hvordan barna hadde det med det. Begrundelsen var at livet ikke stopper opp og at hun også hadde rett til å være lykkelig. I dag kommer barna kun på pliktbesøk. De innvolverer ikke moren sin i livene sine om de ikke må. Det er trist å se på!

Som forelder kan man gjøre som man vil, men alle valg har konsekvenser. Velger man en kjæreste over barna sine rissikerer man at det over tid påvirker ens eget forhold til sine barn.

Selv er jeg nå alene på sjette året og jeg kommer ikke til å prioritere en kjæreste som ikke fungerer med barna mine.

Anonymkode: 7450a...344

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer an på forutsetningene. Misliker barnet personen, eller misliker det situasjonen at mor eller far har ny kjæreste? Er det personen (og det ikke bedrer seg) synes jeg man bør ha lav terskel for å avbryte forholdet. Er det det faktum at barnet ikke liker å «dele» forelderen synes jeg det må jobbes med. 

Anonymkode: 42d5c...a87

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at det i de aller fleste tilfeller bør kunne gå an å jobbe med saken og hjelpe barnet til å akseptere den nye situasjonen og bli kjent med personen. Hvis det absolutt ikke lar seg gjøre med tid, tålmodighet og forståelse fra de voksnes side så ligger det kanskje noe mer bak? Jeg tenker at i utgangspunktet er barn tilpasningsdyktige og selvom de kan vise seg litt fra sin verste side og demonstrere litt i begynnelsen så er det deres måte å vise usikkerhet og frustrasjon. De trenger litt tid til å tilpasse seg en ny familiesituasjon og noen sørger kanskje over at den familien de hadde ble løst opp. Hvis det er stabile forhold og den nye kjæresten er den rette så ville jeg gjort mye for å prøve å få det til å fungere, evt søkt råd og samtale med barnet for å hjelpe og finne ut av hva som er problemet. Jeg tror ikke et barn vil nekte å slippe inn foreldres nye kjæreste bare for å være vrang, det ligger nok noen grunner og følelser bak det som forhåpentligvis kan løses. Men om det skulle skjære seg fullstendig og det ikke på noen måte lar seg gjøre å få et godt forhold mellom barnet og en ny kjæreste så måtte man jo selvfølgelig beholdt barnet da. 

Anonymkode: 225cd...a48

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om ikke mine barn kommer overens med ny partner så må barna komme først. 

Nå har jeg generelt greie og hyggelige barn så hadde de slått seg vrang hadde jeg virkelig lyttet til de. De må selvsagt kunne forklare hva problemet er. At de vil ha meg for seg selv er i utgangspunktet ikke grunn god nok, men samtidig tenker jeg det er et utrykk for en usikkerhet man bør ta alvorlig. 

Barnas ve og vel kommer før mitt behov for kjæreste. Jeg vil uansett ALDRI flytte sammen med en ny mann så lenge barna er avhengig av meg. Jeg trenger ikke en mann under samme tak 24/7. Jeg tror faktisk jeg vil være særboer resten av livet. 

Anonymkode: 033ca...59b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Man bør jo helst gjøre et så godt forarbeid (Med valg av partner) og deretter innsats i forholdet at man klarer å forbli sammen og barna slipper å bli skilsmissebarn i utgangspunktet.

Utrolig ukorrekt å mene i denne individualistiske tiden hvor man skal være seriemonogam og det er inn med dine-mine-våre, men jeg mener det like fullt. Jeg hadde aldri turt å si at jeg mener dette om det ikke var anonymt. Alle samlivsformer og familieformer skal jo applauderes

Når man da har latt barna oppleve å bli skilsmissebarn så må man klare sette egne egoistiske behov til siden en stund. Barna må komme først

Anonymkode: 97af1...a61

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes ikke barn skal trenge å tilpasse seg steforeldre de ikke liker jeg...

Man får barn med en partner, og varer ikke det forholdet, nei da må man bo hver for seg mens man oppdrar dem.

Enig med forrige taler i at det har gått altfor langt med denne seriemonogamien.

Jada, det finnes unntak, men for de fleste barn er det best om mamma og pappa holder sammen, eller er alene mens de er små.

Anonymkode: 8981a...f80

Lenke til kommentar
Del på andre sider

30 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg synes ikke barn skal trenge å tilpasse seg steforeldre de ikke liker jeg...

Man får barn med en partner, og varer ikke det forholdet, nei da må man bo hver for seg mens man oppdrar dem.

Enig med forrige taler i at det har gått altfor langt med denne seriemonogamien.

Jada, det finnes unntak, men for de fleste barn er det best om mamma og pappa holder sammen, eller er alene mens de er små.

Anonymkode: 8981a...f80

Det som har gått for langt er at barn skal komme først hele tiden og vi er i ferd med å oppdra en gjeng unger som aldri har måtte stå i ubehag, aldri har måtte tilpasse seg andre og aldri klart å sette sine egne behov sammen med andres behov. Når det er sagt så er det en selvfølge at man skal høre på barna når det kommer til ny partner, men barna skal faktisk ikke bli ilagt byrden å stå ansvarlig for om mor eller far lever alene eller får seg ny partner. Det er de voksne som tar disse avgjørelsene og disse avgjørelsene skal ikke bli unnlatt å tatt fordi barna føler ubehag rundt situasjonen.

Anonymkode: 63e3f...645

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kommer an på hva årsaken til at de ikle liker kjæresten er det. Hvis det er «liker ikke» uten noe mer utdypning enn det, så tror jeg ikke jeg ville droppet det. Hvis de har en isfront og ikke liker hverandre/han ikke vil ha noe med barn å gjøre/de absolutt ikke går over ens, så må man vurdere om man skal være kjærester som ser hverandre kun når man ikke har barna, eller om man skal droppe det hele.

Noen barn har vondt i viljen og ønsket ikke at foreldrene skal få nye kjærester uansett hvem de er, og vil ikke like noen. Da skal de ikke få stå i veien for forelderens lykke.

Anonymkode: 8b126...6e8

Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det som har gått for langt er at barn skal komme først hele tiden og vi er i ferd med å oppdra en gjeng unger som aldri har måtte stå i ubehag, aldri har måtte tilpasse seg andre og aldri klart å sette sine egne behov sammen med andres behov. Når det er sagt så er det en selvfølge at man skal høre på barna når det kommer til ny partner, men barna skal faktisk ikke bli ilagt byrden å stå ansvarlig for om mor eller far lever alene eller får seg ny partner. Det er de voksne som tar disse avgjørelsene og disse avgjørelsene skal ikke bli unnlatt å tatt fordi barna føler ubehag rundt situasjonen.

Anonymkode: 63e3f...645

Veldig mange barn kommer i klemme pga foreldrene tenker slik.

Det handler ikke om at ikke barna skal få kjenne på ubehag. Men å inkludere en person som ikke fungerer sammen med barna permanent i hjemmet er en himla dårlig ide! Alle skal kunne trives i sitt eget hjem. Også barna. Det er en merkelig ide at barna aller nådigst får bo i sine foreldres hjem. Det er like mye deres hjem.

Anonymkode: 7450a...344

Lenke til kommentar
Del på andre sider

26 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det som har gått for langt er at barn skal komme først hele tiden og vi er i ferd med å oppdra en gjeng unger som aldri har måtte stå i ubehag, aldri har måtte tilpasse seg andre og aldri klart å sette sine egne behov sammen med andres behov. Når det er sagt så er det en selvfølge at man skal høre på barna når det kommer til ny partner, men barna skal faktisk ikke bli ilagt byrden å stå ansvarlig for om mor eller far lever alene eller får seg ny partner. Det er de voksne som tar disse avgjørelsene og disse avgjørelsene skal ikke bli unnlatt å tatt fordi barna føler ubehag rundt situasjonen.

Anonymkode: 63e3f...645

Barm skal ikke bli ilagt byrden å stå ansvarlig for om mor og far lever alene eller får ny partner, nei selvfølgelig ikke, de skal da ikke vite noen ting om at de er årsaken til det.

Det er ikke årsaken til det heller, det er det foreldrene selv som er, som fikk barn med noen de ikke klarte holde sammen med....

Anonymkode: 8981a...f80

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det avhenger jo av flere ting. Er mannen faktisk en dust eller synes barnet at alle stefedre er duster? Det må gå an å ta hensyn begge veier, spesielt når barna er litt store. Jeg har en venninne som fremdeles jager bort mors sine kjærester selv om det ikke er noe galt med dem. Hun er 35 år og ønsker tydeligvis ikke at moren skal finne seg en ny mann.

Mitt første barn har stefar. Jeg tror at jeg og mine barn liker de samme typer mennesker så det har gått veldig bra selv om hans største ønske alltid vil være at jeg og hans far fremdeles var sammen.

Anonymkode: f6ab1...0d5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...