Hvordan vite om man skal fortsette et forhold?

[Anonym bruker]

Vært singel lenge og har egentlig trivdes med det.

Så møter jeg en mann og det går fort i svingene. Vi tilbrakte masse tid sammen. Og så fant jeg ut etter et par mnd at jeg var gravid, uplanlagt så klart. Han ville ikke ha barn. Og jeg ville ikke ha barn med en som ikke ønsket det, for barnets skyld. Så jeg måtte ta abort. Noe jeg aldri hadde trodd jeg klarte å gjennomføre. 

Og det har vært et helvete både psykisk og fysisk etter dette. Og jeg klarer ikke at han tar på meg, jeg vil ikke tilbringe tid med han. Vi har ikke hatt sex på mange måneder pga komplikasjoner etter aborten. Noe han savner, men ikke jeg. Og jeg finner på unnskyldninger for å ikke treffes. Vet at han egentlig er en bra fyr på alle måter, men jeg merker jeg har det bedre alene enn sammen med han. Dessuten kjenner han meg ikke. Han vet ingenting om hva jeg tenker, han vet ingenting om mine utfordringer, ingenting om livet jeg hadde før han. Og han spør ikke. En mann av få ord. Men han har sagt han er redd for å miste meg. 

Er det noen sjanse for at det går seg til? For nå er vi virkelig på to ulike planeter. Han snakker om å flytte sammen, planlegger høytider, planlegger turer, vil være sammen med meg hele tiden. Stiller opp, hjelper til og kommer med overraskelser. Men for min del blir det bare forstyrrelser. Og jeg er distansert og kjenner det vrenger seg i magen ved tanken på å skulle bo med han. Nå orker jeg ikke engang at han overnatter. Men han holder i det på tross av alt. Om det er pga skyldfølelse eller kjærlighet vet jeg ikke.

Jeg kjenner og føler ingenting lenger og det kjennes egentlig bare som jeg eksisterer om dagen. Og at han er i veien. 

Anonymkode: 75fc9...8dd

[Anonym bruker]

Har vært i samme situasjon, bare at vi hadde vært pari et par år før jeg ble gravid. Jeg trodde jeg ikke kunne få barn, så jeg var overlykkelig, men eksen lagde et helvete og truet med både det ene og det andre, så det endte med abort. Men noe skjer når man tvinges til abort, hvilke mann som elsker partneren sin , gjør egentlig noe sånt ? Jeg tror ihvertfall ikke på at en bra mann ville gjort dette mot sin partner. 

Jeg hadde det som deg i ettertid og jeg har enda ikke klart å tilgi den idioten jeg var sammen med, det er gått snart 20 år, men man glemmer dessverre ikke en sånn episoden. Mulig du bare må forlate han, men det er noe du må finne ut av selv. Man kan prøve samtaleterapi, men etter som jeg leser i innlegget ditt, så ser det dessverre mørkt ut.

 

Anonymkode: 93bb8...7c3

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar ❤️ Så trist å høre. ❤️ Da hadde du det nok enda verre, som ønsket det så sterkt. For jeg fikk er ordentlig sjokk selv, men for han var det veldig enkelt å bare si at det ville han ikke ha. Samme hvor frustrert jeg var. Menn klarer kanskje ikke å la det gå inn på seg på samme måte? 

Anonymkode: 75fc9...8dd

[Anonym bruker]

Dette er jo ikke et forhold. 

Høres mer ut som en one-night-stand med konsekvenser. Bare dropp det!

Anonymkode: 53757...733

[Anonym bruker]

Jeg synes du bare skal gå videre.

Men du skrev noe tankevekkende om at han ikke vet hvordan du tenker, ikke kjenner fortid eller historie og at alle de tingene har verdi. Takk for at du minnet meg på det, det er sånne ting man lett glemmer når forholdet er nede i en lang bølgedal. Jeg har vært sammen med min mann i 25 år og av og til mister man litt av det gode av syne.

Håper du ordner opp!

Anonymkode: ac0a8...65a

[Anonym bruker]

Hvis det er slik før dere har flyttet sammen, så tror jeg dessverre ikke dette er liv laga. Lett for meg å si, men tror jeg hadde gått videre....

Anonymkode: fe41b...0e9

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vært singel lenge og har egentlig trivdes med det.

Så møter jeg en mann og det går fort i svingene. Vi tilbrakte masse tid sammen. Og så fant jeg ut etter et par mnd at jeg var gravid, uplanlagt så klart. Han ville ikke ha barn. Og jeg ville ikke ha barn med en som ikke ønsket det, for barnets skyld. Så jeg måtte ta abort. Noe jeg aldri hadde trodd jeg klarte å gjennomføre. 

Og det har vært et helvete både psykisk og fysisk etter dette. Og jeg klarer ikke at han tar på meg, jeg vil ikke tilbringe tid med han. Vi har ikke hatt sex på mange måneder pga komplikasjoner etter aborten. Noe han savner, men ikke jeg. Og jeg finner på unnskyldninger for å ikke treffes. Vet at han egentlig er en bra fyr på alle måter, men jeg merker jeg har det bedre alene enn sammen med han. Dessuten kjenner han meg ikke. Han vet ingenting om hva jeg tenker, han vet ingenting om mine utfordringer, ingenting om livet jeg hadde før han. Og han spør ikke. En mann av få ord. Men han har sagt han er redd for å miste meg. 

Er det noen sjanse for at det går seg til? For nå er vi virkelig på to ulike planeter. Han snakker om å flytte sammen, planlegger høytider, planlegger turer, vil være sammen med meg hele tiden. Stiller opp, hjelper til og kommer med overraskelser. Men for min del blir det bare forstyrrelser. Og jeg er distansert og kjenner det vrenger seg i magen ved tanken på å skulle bo med han. Nå orker jeg ikke engang at han overnatter. Men han holder i det på tross av alt. Om det er pga skyldfølelse eller kjærlighet vet jeg ikke.

Jeg kjenner og føler ingenting lenger og det kjennes egentlig bare som jeg eksisterer om dagen. Og at han er i veien. 

Anonymkode: 75fc9...8dd

Når jeg leser dette kjente jeg meg straks igjen i deler av situasjonen, men jeg må si det at dette høres ikke sunt ut for deg. Slå opp nå før du går helt ned i kjeller’n. Tror du har det bedre som singel eller med noen som ikke har tvunget deg til abort.

Anonymkode: 53435...6d3

[Anonym bruker]

Godt å høre at jeg ikke er helt på jordet med det jeg tenker. Jeg tror faktisk ikke jeg klarer å komme meg videre fra dette før jeg får «startet på nytt». Uansett hvor snill og omsorgsfull han nå er så er historien for komplisert til at jeg kommer meg videre. Det er urettferdig både for han og meg. Tusen takk for svar, jeg var litt redd for at jeg var egoistisk ved å tenke som jeg gjorde.  

Anonymkode: 75fc9...8dd

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vært singel lenge og har egentlig trivdes med det.

Så møter jeg en mann og det går fort i svingene. Vi tilbrakte masse tid sammen. Og så fant jeg ut etter et par mnd at jeg var gravid, uplanlagt så klart. Han ville ikke ha barn. Og jeg ville ikke ha barn med en som ikke ønsket det, for barnets skyld. Så jeg måtte ta abort. Noe jeg aldri hadde trodd jeg klarte å gjennomføre. 

Og det har vært et helvete både psykisk og fysisk etter dette. Og jeg klarer ikke at han tar på meg, jeg vil ikke tilbringe tid med han. Vi har ikke hatt sex på mange måneder pga komplikasjoner etter aborten. Noe han savner, men ikke jeg. Og jeg finner på unnskyldninger for å ikke treffes. Vet at han egentlig er en bra fyr på alle måter, men jeg merker jeg har det bedre alene enn sammen med han. Dessuten kjenner han meg ikke. Han vet ingenting om hva jeg tenker, han vet ingenting om mine utfordringer, ingenting om livet jeg hadde før han. Og han spør ikke. En mann av få ord. Men han har sagt han er redd for å miste meg. 

Er det noen sjanse for at det går seg til? For nå er vi virkelig på to ulike planeter. Han snakker om å flytte sammen, planlegger høytider, planlegger turer, vil være sammen med meg hele tiden. Stiller opp, hjelper til og kommer med overraskelser. Men for min del blir det bare forstyrrelser. Og jeg er distansert og kjenner det vrenger seg i magen ved tanken på å skulle bo med han. Nå orker jeg ikke engang at han overnatter. Men han holder i det på tross av alt. Om det er pga skyldfølelse eller kjærlighet vet jeg ikke.

Jeg kjenner og føler ingenting lenger og det kjennes egentlig bare som jeg eksisterer om dagen. Og at han er i veien. 

Anonymkode: 75fc9...8dd

Dette er det ingen fremtid i. Du må fortelle ham hvordan du har det.

Anonymkode: 6b36b...70f