Skillet mellom hell og innsats

[Anonym bruker]

Mange som har problemer skylder dette på enten andre eller at de bare er uheldige. Motsatt er personer som får til noe heldige og har hatt flaks. Denne flaksen kan strekkes langt også, i ytterste konsekvens så langt at man bare har flaks som har god nok helse og viljestyrke til å nå fram. Jeg er grunnleggende uenig i denne tankegangen selv om jeg kan anerkjenne at noen selvfølgelig har skikkelig uflaks. Etter min mening kan nesten hvem som helst snu sin egen situasjon dersom de bare vil det nok. Jeg vet at det ikke er så enkelt, har man f.eks. depresjon er det lite som føles som bare, men jeg mener at mange gir for lett opp, skylder på ting rundt seg og underkjenner de som lykkes sin innsats. Alle kan være i en dårlig situasjon en stund, før man klarer å komme seg ovenpå igjen, kanskje i flere år også, men noen ser ut for å ikke en gang prøve fordi alt uansett er alle andre sin feil. 

Hva tenker dere? Er man, til en viss grad i hvert fall, først og fremst selv ansvarlig for livet sitt? 

Anonymkode: 75a28...a72

[Anonym bruker]

30 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Mange som har problemer skylder dette på enten andre eller at de bare er uheldige. Motsatt er personer som får til noe heldige og har hatt flaks. Denne flaksen kan strekkes langt også, i ytterste konsekvens så langt at man bare har flaks som har god nok helse og viljestyrke til å nå fram. Jeg er grunnleggende uenig i denne tankegangen selv om jeg kan anerkjenne at noen selvfølgelig har skikkelig uflaks. Etter min mening kan nesten hvem som helst snu sin egen situasjon dersom de bare vil det nok. Jeg vet at det ikke er så enkelt, har man f.eks. depresjon er det lite som føles som bare, men jeg mener at mange gir for lett opp, skylder på ting rundt seg og underkjenner de som lykkes sin innsats. Alle kan være i en dårlig situasjon en stund, før man klarer å komme seg ovenpå igjen, kanskje i flere år også, men noen ser ut for å ikke en gang prøve fordi alt uansett er alle andre sin feil. 

Hva tenker dere? Er man, til en viss grad i hvert fall, først og fremst selv ansvarlig for livet sitt? 

Anonymkode: 75a28...a72

Hadde blitt rimelig slitsomt om ALLE skulle legge skylden på andre og andre skal påta seg all skyld for noens situasjon. 
 

Men jeg har alltid følt at vi er født med «frekvenser». Noen får «det» til mens andre aldri gjør det. Jeg er av de som aldri får det til. Jeg har vært på vei opp, men det er som om vi alle hører til et sted på «stigen». Jeg faller ned igjen til min «etasje» absolutt hele tiden. Har aldri tiltrukket med særlig med penger, eller karriere. Jeg har aldri vært fri. 
 

Mye er veldig likt slik det var i barndommen. Alle har samme rollene. De som var fattige er fremdeles fattige. Går på nav, ingen utdannelse osv. Jeg er litt mer enn det igjen.. har alltid på en måte hatt tilgang til penger, men ikke mye. De som var populære har vært i jobb hele tiden, ikke nødvendigvis rike, men de har alltid hatt jobber. 
 

Jeg vet hvordan man skal snu slik egentlig. Selv om det jeg vil tydeligvis ikke er urealistisk, så virker det som at det for meg er å sikte for høyt. Jeg har ikke vibrasjonene for det rett og slett og det er forbasket irriterende! 
har også alltid hatt det ekstremt trygt. Mange vil si jeg skal være takknemmelig. Men det er jeg ikke. Men jeg er oppvokst på Norges tryggeste plass. Synes det er så flaut å alltid være tilskuer på TV. Vi erfarer jo ikke hvordan det er med farer. 

Anonymkode: d98c5...269

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hadde blitt rimelig slitsomt om ALLE skulle legge skylden på andre og andre skal påta seg all skyld for noens situasjon. 
 

Men jeg har alltid følt at vi er født med «frekvenser». Noen får «det» til mens andre aldri gjør det. Jeg er av de som aldri får det til. Jeg har vært på vei opp, men det er som om vi alle hører til et sted på «stigen». Jeg faller ned igjen til min «etasje» absolutt hele tiden. Har aldri tiltrukket med særlig med penger, eller karriere. Jeg har aldri vært fri. 
 

Mye er veldig likt slik det var i barndommen. Alle har samme rollene. De som var fattige er fremdeles fattige. Går på nav, ingen utdannelse osv. Jeg er litt mer enn det igjen.. har alltid på en måte hatt tilgang til penger, men ikke mye. De som var populære har vært i jobb hele tiden, ikke nødvendigvis rike, men de har alltid hatt jobber. 
 

Jeg vet hvordan man skal snu slik egentlig. Selv om det jeg vil tydeligvis ikke er urealistisk, så virker det som at det for meg er å sikte for høyt. Jeg har ikke vibrasjonene for det rett og slett og det er forbasket irriterende! 
har også alltid hatt det ekstremt trygt. Mange vil si jeg skal være takknemmelig. Men det er jeg ikke. Men jeg er oppvokst på Norges tryggeste plass. Synes det er så flaut å alltid være tilskuer på TV. Vi erfarer jo ikke hvordan det er med farer. 

Anonymkode: d98c5...269

Men nå har jo du også sagt at du ikke er villig til å gjøre det som skal til for at du skal få riktig behandling, så da kan du ikke skylde på "frekvenser". "Frekvenser" er bare nok en av dine unnskyldninger for å ikke ta ansvar for ditt eget liv.

Om du er villig til å gjøre det som skal til for din psykiske helse så kan du få gjort mye.

Anonymkode: a2ef9...8bc

[Anonym bruker]

Hvis du øykkes skyødes det innsats og hvis du mislykkes er det uflaks.

Anonymkode: 49d1a...df7

[Anonym bruker]

Livet kommer med så mange variasjoner at man ikke kan lage en fast regel. 

Noe kan man gjøre selv. Noen ting er flaks/uflaks. Vi lever i samspill med verden omkring oss. Noen blir truffet av lynet flere ganger. Andre aldri tross rissikoadferd.

Fint at du greier deg bra - men det gir deg ikke en fasit som passer på alle mennesker.

For en ordens skyld: Jeg har fast jobb og greier meg bra. Men det betyr ikke at om alle bare gjør som meg greier de seg også bra.

Anonymkode: d4fbc...41c

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Mange som har problemer skylder dette på enten andre eller at de bare er uheldige. Motsatt er personer som får til noe heldige og har hatt flaks. Denne flaksen kan strekkes langt også, i ytterste konsekvens så langt at man bare har flaks som har god nok helse og viljestyrke til å nå fram. Jeg er grunnleggende uenig i denne tankegangen selv om jeg kan anerkjenne at noen selvfølgelig har skikkelig uflaks. Etter min mening kan nesten hvem som helst snu sin egen situasjon dersom de bare vil det nok. Jeg vet at det ikke er så enkelt, har man f.eks. depresjon er det lite som føles som bare, men jeg mener at mange gir for lett opp, skylder på ting rundt seg og underkjenner de som lykkes sin innsats. Alle kan være i en dårlig situasjon en stund, før man klarer å komme seg ovenpå igjen, kanskje i flere år også, men noen ser ut for å ikke en gang prøve fordi alt uansett er alle andre sin feil. 

Hva tenker dere? Er man, til en viss grad i hvert fall, først og fremst selv ansvarlig for livet sitt? 

Anonymkode: 75a28...a72

En snever tankegang. Noen har fra barndommen fått svært dårlige kort. Det ER av og til noen andres feil, og det ER en kjensgjerning at noen har det lett. 

Venninne 1: fra god familie med mor, far og søster. Sosiale foreldre med stort nettverk og stor kjærlig familie. Jenta opplever seg elsket av alle og blir trygg og sterk pga dette. Rollemodellene har vist henne at det å ha venner er viktig, det samme er latter og fleksibelhet i leken/samspill med andre. Jenta får masse støtte i skolearbeid og i idretten. Godt kosthold hjemme. Kommer inn på legestudiet, og far spytter inn i liten leilighet sammen med bsu-sparingen hun fikk da hun ble født. Mor er omsorgsfull og de har kontakt hver dag. Far er en skikkelig beskytter og en moderne mann som snakker om følelser. 25 år gammel gifter hun seg med en mann som likner far, og de selger leiligheten og flytter inn i stort hus i Bærum. Begge har gode jobber med god økonomi. De får to barn på tre år, som klarer seg bra. Familie og nettverk er stort og i nærheten.

venninne 2: barn av alenemor med psykiske problemer uten nettverk. Far er ute av bilde. Ingen familie eller nære venner.  En bror. Fattigdom, gjeld og stadige flyttinger preger barndommen. 13 år gammel får hun sin første jobb for å få råd til lommepenger og mat. Har gode evner, men er urolig og ukonsentrert på skolen. Får derfor dårlige karakterer og kommer ikke inn på annet enn dårlig skole. Har blitt mobbet gjennom oppvekst, mye pga dårlige klær/ustelthet. Har dårlige tenner pga dårlig puss og hygiene i hjemmet.  16 år gammel «flykter» hun ut, og rett i armene på en mann som viser seg å ikke være trygg. Får to barn med kort mellomrom. Får tildelt sosialbolig, men må flytte flere ganger pga standard og tidsbegrensning. Prøver å ta opp igjen fag, men er utslitt av å klare seg helt selv etter mange år. Ender med middels karakterer, og kommer inn på en yrkesutdanning nede på listen. Må ta alternativ jobb pga må rekke henting og levering hver dag alene. Ingen støtte, sliter med gjeld da det er dette hun lærte i oppveksten. Prøver å ta seg sammen og være som de som får det til, men dårlig selvfølelse og opplevd mislykkethet ligger til grunn for alle valg. Har gått til psykolog, men det er steinhardt å ta tilbake en tapt barndom. Dessuten kan ikke psykologen hjelpe med dagliglivets stress, mangel på nettverk og en psykisk syk foreldre som fortsatt krever sitt. 

Mener du fortsatt at noen gir opp for lett?😉. (Begge historiene er fra venninner av meg)

Anonymkode: 65102...c43

[Anonym bruker]

31 minutter siden, Anonym bruker skrev:

En snever tankegang. Noen har fra barndommen fått svært dårlige kort. Det ER av og til noen andres feil, og det ER en kjensgjerning at noen har det lett. 

Venninne 1: fra god familie med mor, far og søster. Sosiale foreldre med stort nettverk og stor kjærlig familie. Jenta opplever seg elsket av alle og blir trygg og sterk pga dette. Rollemodellene har vist henne at det å ha venner er viktig, det samme er latter og fleksibelhet i leken/samspill med andre. Jenta får masse støtte i skolearbeid og i idretten. Godt kosthold hjemme. Kommer inn på legestudiet, og far spytter inn i liten leilighet sammen med bsu-sparingen hun fikk da hun ble født. Mor er omsorgsfull og de har kontakt hver dag. Far er en skikkelig beskytter og en moderne mann som snakker om følelser. 25 år gammel gifter hun seg med en mann som likner far, og de selger leiligheten og flytter inn i stort hus i Bærum. Begge har gode jobber med god økonomi. De får to barn på tre år, som klarer seg bra. Familie og nettverk er stort og i nærheten.

venninne 2: barn av alenemor med psykiske problemer uten nettverk. Far er ute av bilde. Ingen familie eller nære venner.  En bror. Fattigdom, gjeld og stadige flyttinger preger barndommen. 13 år gammel får hun sin første jobb for å få råd til lommepenger og mat. Har gode evner, men er urolig og ukonsentrert på skolen. Får derfor dårlige karakterer og kommer ikke inn på annet enn dårlig skole. Har blitt mobbet gjennom oppvekst, mye pga dårlige klær/ustelthet. Har dårlige tenner pga dårlig puss og hygiene i hjemmet.  16 år gammel «flykter» hun ut, og rett i armene på en mann som viser seg å ikke være trygg. Får to barn med kort mellomrom. Får tildelt sosialbolig, men må flytte flere ganger pga standard og tidsbegrensning. Prøver å ta opp igjen fag, men er utslitt av å klare seg helt selv etter mange år. Ender med middels karakterer, og kommer inn på en yrkesutdanning nede på listen. Må ta alternativ jobb pga må rekke henting og levering hver dag alene. Ingen støtte, sliter med gjeld da det er dette hun lærte i oppveksten. Prøver å ta seg sammen og være som de som får det til, men dårlig selvfølelse og opplevd mislykkethet ligger til grunn for alle valg. Har gått til psykolog, men det er steinhardt å ta tilbake en tapt barndom. Dessuten kan ikke psykologen hjelpe med dagliglivets stress, mangel på nettverk og en psykisk syk foreldre som fortsatt krever sitt. 

Mener du fortsatt at noen gir opp for lett?😉. (Begge historiene er fra venninner av meg)

Anonymkode: 65102...c43

Stemmer jo. Du tok kanskje noen litt ekstreme sammenlikninger da. 
men jeg er fra arbeiderklassen på bygda. Ingenting som het BSU , fond osv her i gården  

Anonymkode: d98c5...269

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

En snever tankegang. Noen har fra barndommen fått svært dårlige kort. Det ER av og til noen andres feil, og det ER en kjensgjerning at noen har det lett. 

Venninne 1: fra god familie med mor, far og søster. Sosiale foreldre med stort nettverk og stor kjærlig familie. Jenta opplever seg elsket av alle og blir trygg og sterk pga dette. Rollemodellene har vist henne at det å ha venner er viktig, det samme er latter og fleksibelhet i leken/samspill med andre. Jenta får masse støtte i skolearbeid og i idretten. Godt kosthold hjemme. Kommer inn på legestudiet, og far spytter inn i liten leilighet sammen med bsu-sparingen hun fikk da hun ble født. Mor er omsorgsfull og de har kontakt hver dag. Far er en skikkelig beskytter og en moderne mann som snakker om følelser. 25 år gammel gifter hun seg med en mann som likner far, og de selger leiligheten og flytter inn i stort hus i Bærum. Begge har gode jobber med god økonomi. De får to barn på tre år, som klarer seg bra. Familie og nettverk er stort og i nærheten.

venninne 2: barn av alenemor med psykiske problemer uten nettverk. Far er ute av bilde. Ingen familie eller nære venner.  En bror. Fattigdom, gjeld og stadige flyttinger preger barndommen. 13 år gammel får hun sin første jobb for å få råd til lommepenger og mat. Har gode evner, men er urolig og ukonsentrert på skolen. Får derfor dårlige karakterer og kommer ikke inn på annet enn dårlig skole. Har blitt mobbet gjennom oppvekst, mye pga dårlige klær/ustelthet. Har dårlige tenner pga dårlig puss og hygiene i hjemmet.  16 år gammel «flykter» hun ut, og rett i armene på en mann som viser seg å ikke være trygg. Får to barn med kort mellomrom. Får tildelt sosialbolig, men må flytte flere ganger pga standard og tidsbegrensning. Prøver å ta opp igjen fag, men er utslitt av å klare seg helt selv etter mange år. Ender med middels karakterer, og kommer inn på en yrkesutdanning nede på listen. Må ta alternativ jobb pga må rekke henting og levering hver dag alene. Ingen støtte, sliter med gjeld da det er dette hun lærte i oppveksten. Prøver å ta seg sammen og være som de som får det til, men dårlig selvfølelse og opplevd mislykkethet ligger til grunn for alle valg. Har gått til psykolog, men det er steinhardt å ta tilbake en tapt barndom. Dessuten kan ikke psykologen hjelpe med dagliglivets stress, mangel på nettverk og en psykisk syk foreldre som fortsatt krever sitt. 

Mener du fortsatt at noen gir opp for lett?😉. (Begge historiene er fra venninner av meg)

Anonymkode: 65102...c43

Jeg selv kommer fra en familie der ingen har høyere utdannelse, men begge foreldrene mine har vært i jobb største delen av livet. (Min mor endte ufør etter å ha fått kreft i en alder av 59 år). Vi har vokst opp i et hjem med mye kjærlighet, manglet ikke noe, men hadde ikke i overflod. 

Jeg har to søsken der midterste er på vei å bli ufør pga psyke, er aleinemor og sliter økonomisk. Yngste jobber som håndtverker, gift med barndomskjæresten og har det godt økonomisk. Selv har jeg tatt høyere utdannelse, har en meget godt betalt jobb som jeg stortrives i. Mannen min sitter i samme situasjon så økonomien vår og livet ellers er veldig bra. 

Hvordan forklarer du dette? 

Anonymkode: 7c16a...459

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg selv kommer fra en familie der ingen har høyere utdannelse, men begge foreldrene mine har vært i jobb største delen av livet. (Min mor endte ufør etter å ha fått kreft i en alder av 59 år). Vi har vokst opp i et hjem med mye kjærlighet, manglet ikke noe, men hadde ikke i overflod. 

Jeg har to søsken der midterste er på vei å bli ufør pga psyke, er aleinemor og sliter økonomisk. Yngste jobber som håndtverker, gift med barndomskjæresten og har det godt økonomisk. Selv har jeg tatt høyere utdannelse, har en meget godt betalt jobb som jeg stortrives i. Mannen min sitter i samme situasjon så økonomien vår og livet ellers er veldig bra. 

Hvordan forklarer du dette? 

Anonymkode: 7c16a...459

Ikke meg du spør, men du burde kanskje heller spørre HI om hvordan hun vil forklare dette?

Eller hvordan vil du selv forklare dette?

Anonymkode: a2ef9...8bc

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg selv kommer fra en familie der ingen har høyere utdannelse, men begge foreldrene mine har vært i jobb største delen av livet. (Min mor endte ufør etter å ha fått kreft i en alder av 59 år). Vi har vokst opp i et hjem med mye kjærlighet, manglet ikke noe, men hadde ikke i overflod. 

Jeg har to søsken der midterste er på vei å bli ufør pga psyke, er aleinemor og sliter økonomisk. Yngste jobber som håndtverker, gift med barndomskjæresten og har det godt økonomisk. Selv har jeg tatt høyere utdannelse, har en meget godt betalt jobb som jeg stortrives i. Mannen min sitter i samme situasjon så økonomien vår og livet ellers er veldig bra. 

Hvordan forklarer du dette? 

Anonymkode: 7c16a...459

Kanskje er dere som søskenflokken min? Vi er 4. Eldste er over 40 år, ugift, ingen barn. Jobber som håndverker og tjener godt og har opparbeidet seg en millionformue. Nest eldste (meg) har høyere utdanning, alenemor, sliter psykisk og har vært litt inn og ut av arbeidslivet. Nest yngste tok yrkesfag, giftet seg med ungdomskjæresten, har fått to barn med denne og de sitter godt i det økonomisk. Minste utdannet seg aldri, er alene, ingen barn, har en annen mor, sliter psykisk og jobber ikke oh har aldri gjort det. 
 

Virker som om det ikke kan forklares? 
 

Vel. Jeg ble utsatt for et traume de andre ikke ble utsatt for. Derfor sliter jeg mer enn de andre. Traumet er påført av en annen person. 
Yngste fant sin mor hengt da hun var 15 år og har fått store traumer som følge av dette. 
 

Mulig din søster sliter med ting du aldri får vite om, så det er nok forklaringen.

Anonymkode: df3eb...4d5

[Anonym bruker]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ikke meg du spør, men du burde kanskje heller spørre HI om hvordan hun vil forklare dette?

Eller hvordan vil du selv forklare dette?

Anonymkode: a2ef9...8bc

Det var anonym som jeg siterte som drog frem opprinnelse og opphav. Jeg og mine søsken har hatt samme forutsetninger og kommer fra samme opphav. Men, har endt på tre forskjellige plasser. 
Jeg tror det er bare tilfeldigheter samt at vi er utstyrt forskjellig fra naturens side. Jeg og mine to søsken har alltid hatt forskjellig personligheter. Det samme ser jeg med mine to barn. To helt forskjellige personligheter og helt forskjellig fokus på livet. 

Anonymkode: 7c16a...459

[Anonym bruker]

Jeg har kjempet så ufattelig mange ganger, men blir alltid sparket ned igjen. Og jeg kjemper fortsatt den dag i dag, men det er bare grunnet barna mine. Er nå 45 år.

Barndommen min bestod av grovt seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold. Startet fra jeg var baby, omsorg og kjærlighet eksisterte ikke. Kom meg ikke vekk før jeg var 16 år. Har og 3 fysiske sykdommer jeg fikk som barn. Men jeg har jobbet, stått på, ble gift, fikk barn, ble alene, startet å studere. Men mine sykdommer har bare blitt verre med alderen, så jeg fikk ikke fullført studier. Hjelper vel heller ikke å være 100% alene med 2 barn, syk, studere og jobbe. Så i dag er jeg ufør. Og det kjennes ut som et kjempenederlag. For alt jeg ønsker var å fullføre studiet og få jobbe.

Men det jeg er stolt av, er at jeg er en fantastisk mor. Jeg står på og kjemper for barna mine hver eneste dag. Ene barnet har og flere diagnoser. 

Anonymkode: 8d2e0...74c

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg selv kommer fra en familie der ingen har høyere utdannelse, men begge foreldrene mine har vært i jobb største delen av livet. (Min mor endte ufør etter å ha fått kreft i en alder av 59 år). Vi har vokst opp i et hjem med mye kjærlighet, manglet ikke noe, men hadde ikke i overflod. 

Jeg har to søsken der midterste er på vei å bli ufør pga psyke, er aleinemor og sliter økonomisk. Yngste jobber som håndtverker, gift med barndomskjæresten og har det godt økonomisk. Selv har jeg tatt høyere utdannelse, har en meget godt betalt jobb som jeg stortrives i. Mannen min sitter i samme situasjon så økonomien vår og livet ellers er veldig bra. 

Hvordan forklarer du dette? 

Anonymkode: 7c16a...459

Hvordan jeg forklarer dette? Det er ikke opp til meg å forklare egentlig. 

Men når du først er inne på det: ingen av de  du nevner har spesielt harde kår. En alenemor i en ellers vanlig familie, er ikke akkurat høyrisiko. Dårlig eksempel du kom med!

Anonymkode: 65102...c43

[Anonym bruker]

33 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har kjempet så ufattelig mange ganger, men blir alltid sparket ned igjen. Og jeg kjemper fortsatt den dag i dag, men det er bare grunnet barna mine. Er nå 45 år.

Barndommen min bestod av grovt seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold. Startet fra jeg var baby, omsorg og kjærlighet eksisterte ikke. Kom meg ikke vekk før jeg var 16 år. Har og 3 fysiske sykdommer jeg fikk som barn. Men jeg har jobbet, stått på, ble gift, fikk barn, ble alene, startet å studere. Men mine sykdommer har bare blitt verre med alderen, så jeg fikk ikke fullført studier. Hjelper vel heller ikke å være 100% alene med 2 barn, syk, studere og jobbe. Så i dag er jeg ufør. Og det kjennes ut som et kjempenederlag. For alt jeg ønsker var å fullføre studiet og få jobbe.

Men det jeg er stolt av, er at jeg er en fantastisk mor. Jeg står på og kjemper for barna mine hver eneste dag. Ene barnet har og flere diagnoser. 

Anonymkode: 8d2e0...74c

På tross av alle utfordringene og motgangen du har møtt opp igjennom livet så virker det på meg som at du har det greit og gir barna dine en fantastisk oppvekst. Hadde du derimot vært en som hadde hatt en helt annen tilnærming til livet og ikke tatt de kampene du har tatt opp igjennom så hadde nok ikke du stått det du er i dag. Så jeg mener oppriktig at du har all grunn til å være stolt av deg selv 🤗

Anonymkode: 7c16a...459

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvordan jeg forklarer dette? Det er ikke opp til meg å forklare egentlig. 

Men når du først er inne på det: ingen av de  du nevner har spesielt harde kår. En alenemor i en ellers vanlig familie, er ikke akkurat høyrisiko. Dårlig eksempel du kom med!

Anonymkode: 65102...c43

Jeg vet ikke akkurat hva du legger i høyrisiko. Men, det jeg ville frem til var at jeg og mine to søsken har hatt akkurat samme oppveksten. 

Jeg selv sitter veldig godt i det med alt på stell. Mye pga jeg tok de valgene jeg gjorde både ift utdanning og yrke. 

Mitt ene søsken er alenemor, sliter veldig økonomisk, sliter psykisk og på vei til å bli ufør. 

Mitt andre søsken har valgt ett håndverkeryrker. Gift med barndomskjæresten og klarer seg heilt greit økonomisk. 

Som sagt så var det du som dro frem opprinnelse og opphav ift hvordan det har gått med dine to venninner.

Så spørsmålet mitt er enkelt og greit; hvis oppgav og opprinnelse har så mye å si, hvorfor har jeg og mine to søsken dratt i tre vidt forskjellige retninger? Kan en mulig forklaring være noe så enkelt som personlighetene våre og hvordan vi tilnærmer oss livet? At man på tross av dårlige forutsetninger fra barndomshjemmet så kan man styre skjebnen sin til en viss grad selv? På lik linje med at man kan havne helt på skråplanet selv om man er vokst opp i en ressurssterk familie med mye kjærlighet og oppmerksomhet? 
 

 

 

Anonymkode: 7c16a...459

[Anonym bruker]

13 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg vet ikke akkurat hva du legger i høyrisiko. Men, det jeg ville frem til var at jeg og mine to søsken har hatt akkurat samme oppveksten. 

Jeg selv sitter veldig godt i det med alt på stell. Mye pga jeg tok de valgene jeg gjorde både ift utdanning og yrke. 

Mitt ene søsken er alenemor, sliter veldig økonomisk, sliter psykisk og på vei til å bli ufør. 

Mitt andre søsken har valgt ett håndverkeryrker. Gift med barndomskjæresten og klarer seg heilt greit økonomisk. 

Som sagt så var det du som dro frem opprinnelse og opphav ift hvordan det har gått med dine to venninner.

Så spørsmålet mitt er enkelt og greit; hvis oppgav og opprinnelse har så mye å si, hvorfor har jeg og mine to søsken dratt i tre vidt forskjellige retninger? Kan en mulig forklaring være noe så enkelt som personlighetene våre og hvordan vi tilnærmer oss livet? At man på tross av dårlige forutsetninger fra barndomshjemmet så kan man styre skjebnen sin til en viss grad selv? På lik linje med at man kan havne helt på skråplanet selv om man er vokst opp i en ressurssterk familie med mye kjærlighet og oppmerksomhet? 
 

 

 

Anonymkode: 7c16a...459

Men dere har jo ikke dratt i VIDT forskjellige retninger, det var jo det jeg prøvde å komme fram til. Små forskjeller innad i en familie er vanlig, som forskjeller i valg av jobb, karriere etc. 

At søsteren din med aleneforsørgerstatus har dårlig økonomi er ikke rart, og egentlig ikke en «vidt forskjellig» forskjell. Alene med barn må man dekke alle utgifter på en lønn. Du kan heller ikke følge samme karrierejaget, fordi du må hente og levere til faste tider. 

Dere er sikkert ikke så ulike som du vil ha det til; begge har samme oppvekst. At personlighetene er ulike, er ikke rart. Ingen er like.

beklager, det skal mer til for å forklare store forskjeller i en familie. Hos deg ser jeg ikke «store» ulikheter. Bare små individuelle valg, og kanskje dårlig helse hos hun ene (siden hun blir ufør). Det kunne ha skjedd deg og.

legger også merke til at du fremhever deg, din gode utdanning og lønn som noe mer spesielt enn de to andre. Det trenger ikke bety noe annet enn at du lot være å få barn. 

Anonymkode: 65102...c43

[Anonym bruker]

20 timer siden, Anonym bruker skrev:

Mange som har problemer skylder dette på enten andre eller at de bare er uheldige. Motsatt er personer som får til noe heldige og har hatt flaks. Denne flaksen kan strekkes langt også, i ytterste konsekvens så langt at man bare har flaks som har god nok helse og viljestyrke til å nå fram. Jeg er grunnleggende uenig i denne tankegangen selv om jeg kan anerkjenne at noen selvfølgelig har skikkelig uflaks. Etter min mening kan nesten hvem som helst snu sin egen situasjon dersom de bare vil det nok. Jeg vet at det ikke er så enkelt, har man f.eks. depresjon er det lite som føles som bare, men jeg mener at mange gir for lett opp, skylder på ting rundt seg og underkjenner de som lykkes sin innsats. Alle kan være i en dårlig situasjon en stund, før man klarer å komme seg ovenpå igjen, kanskje i flere år også, men noen ser ut for å ikke en gang prøve fordi alt uansett er alle andre sin feil. 

Hva tenker dere? Er man, til en viss grad i hvert fall, først og fremst selv ansvarlig for livet sitt? 

Anonymkode: 75a28...a72

Jeg er nysgjerrig, du, som det virker som at sitter på mye kunnskap rundt det å snu sin egen situasjon, her er min... Kan du hjelpe meg å bli frisk?

Jeg kan ikke spise normal mat og hver gang jeg spiser mat eller drikker mat, får jeg enten magesmerter/diaré/kvalme/hodepine/nummenhet/kløe/depresjon/smerter i armene/svimmelhet/tett pust. Allergier er utredet. Går på antihistaminer, maks dose. Urtikaria er utredet, intet funn. Har vært gjennom de fleste aktuelle legene i Oslo. (Glem vaksine, reaksjonene er for store så det er farlig).

Jeg sitter fast, og legene har innrømmet at de ikke vet hva dette er, men det er ikke normal allergi, symptomene stemmer ikke. Jeg har prøvd og prøvd å kjempe både med og mot systemet, uten å komme noen vei. Så jeg sitter hjemme, syk, spiser nesten ikke og om ikke det var nok har ytterligere matvarer blitt fratatt meg på grunn av et nytt helseproblem som gjør at jeg nesten ikke kan spise fett. 

Jeg kan ikke gå på et kjøpesenter uten å bli syk. Vet ikke om det er p.g.a. matos, parfyme, hundehår eller hva det måtte være, men sånn er det, og det gjør at jeg isolerer meg mer og mer hjemme, blir i dårligere form både psykisk og fysisk. Når jeg går ute i kulden, får jeg astma. Har akuttmedisin, men da får jeg andre bivirkninger som er minst like ille.

Dette gjør meg deprimert, det gjør at jeg nærmest har gitt opp å få hjelp fra legene. Jeg går rundt sulten. Jeg husker legen min sa: "Vi leger vet ikke alt". At de ikke har svaret på alt, og at det er veldig mye som enda ikke er forsket på og funnet ut av. 

Hva gjør jeg, da, for å snu situasjonen? Hva mener du jeg skal gjøre ?Når jeg ligger med magesmerter hele natten? Eller blir dehydrert pga magesyke? (Drikker, åpenbart). Hva gjør jeg når jeg har laget 2 middager, men er så sliten at jeg klarer å krysskontaminere maten slik at jeg ikke kan spise noen av dem? Så spiser jeg likevel, hovner opp i luftveiene og blir syk? 

Hvordan skal jeg snu denne situasjonen så den blir levelig? For jeg greier ikke å finne løsningen selv. Jeg føler jeg har prøvd alt.

Anonymkode: 6e4b7...911

[Anonym bruker]

58 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er nysgjerrig, du, som det virker som at sitter på mye kunnskap rundt det å snu sin egen situasjon, her er min... Kan du hjelpe meg å bli frisk?

Jeg kan ikke spise normal mat og hver gang jeg spiser mat eller drikker mat, får jeg enten magesmerter/diaré/kvalme/hodepine/nummenhet/kløe/depresjon/smerter i armene/svimmelhet/tett pust. Allergier er utredet. Går på antihistaminer, maks dose. Urtikaria er utredet, intet funn. Har vært gjennom de fleste aktuelle legene i Oslo. (Glem vaksine, reaksjonene er for store så det er farlig).

Jeg sitter fast, og legene har innrømmet at de ikke vet hva dette er, men det er ikke normal allergi, symptomene stemmer ikke. Jeg har prøvd og prøvd å kjempe både med og mot systemet, uten å komme noen vei. Så jeg sitter hjemme, syk, spiser nesten ikke og om ikke det var nok har ytterligere matvarer blitt fratatt meg på grunn av et nytt helseproblem som gjør at jeg nesten ikke kan spise fett. 

Jeg kan ikke gå på et kjøpesenter uten å bli syk. Vet ikke om det er p.g.a. matos, parfyme, hundehår eller hva det måtte være, men sånn er det, og det gjør at jeg isolerer meg mer og mer hjemme, blir i dårligere form både psykisk og fysisk. Når jeg går ute i kulden, får jeg astma. Har akuttmedisin, men da får jeg andre bivirkninger som er minst like ille.

Dette gjør meg deprimert, det gjør at jeg nærmest har gitt opp å få hjelp fra legene. Jeg går rundt sulten. Jeg husker legen min sa: "Vi leger vet ikke alt". At de ikke har svaret på alt, og at det er veldig mye som enda ikke er forsket på og funnet ut av. 

Hva gjør jeg, da, for å snu situasjonen? Hva mener du jeg skal gjøre ?Når jeg ligger med magesmerter hele natten? Eller blir dehydrert pga magesyke? (Drikker, åpenbart). Hva gjør jeg når jeg har laget 2 middager, men er så sliten at jeg klarer å krysskontaminere maten slik at jeg ikke kan spise noen av dem? Så spiser jeg likevel, hovner opp i luftveiene og blir syk? 

Hvordan skal jeg snu denne situasjonen så den blir levelig? For jeg greier ikke å finne løsningen selv. Jeg føler jeg har prøvd alt.

Anonymkode: 6e4b7...911

Dersom du leser innlegget mitt, ser du at jeg ikke er kategorisk, jeg er tydelig på at det er noen unntak, som deg. Likevel står jeg fast ved at mange som skylder på andre for at de ikke kommer seg noen vei, sannsynligvis hadde klart mer dersom de brukte viljen sin til dette. Kanskje det kommer av at jeg selv har gjort det, at siden jeg klarte det, så kan andre også, om de vil. Mulig det er feil av meg, men det blir fort litt sånn.

HI

Anonymkode: 75a28...a72

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dersom du leser innlegget mitt, ser du at jeg ikke er kategorisk, jeg er tydelig på at det er noen unntak, som deg. Likevel står jeg fast ved at mange som skylder på andre for at de ikke kommer seg noen vei, sannsynligvis hadde klart mer dersom de brukte viljen sin til dette. Kanskje det kommer av at jeg selv har gjort det, at siden jeg klarte det, så kan andre også, om de vil. Mulig det er feil av meg, men det blir fort litt sånn.

HI

Anonymkode: 75a28...a72

Jeg spurte ærlig etter råd, men skjønner at du plasserer meg i kategorien "uflaks", da? 

Jeg vet ikke helt hvilke situasjoner du sikter til  De fleste situasjoner jeg kan komme på er så enkle at de ikke er verdt å snakke om. Det sier seg selv, på en måte... Men jeg kjenner ingen som er deprimerte, eller slitne, av "ingenting"

 

Anonymkode: 6e4b7...911

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg spurte ærlig etter råd, men skjønner at du plasserer meg i kategorien "uflaks", da? 

Jeg vet ikke helt hvilke situasjoner du sikter til  De fleste situasjoner jeg kan komme på er så enkle at de ikke er verdt å snakke om. Det sier seg selv, på en måte... Men jeg kjenner ingen som er deprimerte, eller slitne, av "ingenting"

 

Anonymkode: 6e4b7...911

Jeg har helt ærlig ikke noen råd, men jeg skulle ønske jeg hadde det.

Min historie i svært korte trekk er at jeg vokste opp med alkoholisert alenemor, kom i fosterhjem og ble misbrukt der, fikk kreft, ble frisk, kom meg omsider ut og fikk bo alene. Mor tok kontakt, stjal penger og misbrukte identiteten min, måtte anmelde henne og starte på nytt økonomisk, med ekstra og uforskyldt lån. Da bestemte jeg meg for at dette skulle ikke bli meg, mitt liv. Tok opp fag, jobbet ved siden av og fikk sletter gjeld, tok høy utdanning, møtte en god mann og er nå lykkelige gift, har barn og godt betalt jobb. Men joda, jeg er jo sikkert heldig også som f.eks. tåler all mat.

HI

Anonymkode: 75a28...a72

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har helt ærlig ikke noen råd, men jeg skulle ønske jeg hadde det.

Min historie i svært korte trekk er at jeg vokste opp med alkoholisert alenemor, kom i fosterhjem og ble misbrukt der, fikk kreft, ble frisk, kom meg omsider ut og fikk bo alene. Mor tok kontakt, stjal penger og misbrukte identiteten min, måtte anmelde henne og starte på nytt økonomisk, med ekstra og uforskyldt lån. Da bestemte jeg meg for at dette skulle ikke bli meg, mitt liv. Tok opp fag, jobbet ved siden av og fikk sletter gjeld, tok høy utdanning, møtte en god mann og er nå lykkelige gift, har barn og godt betalt jobb. Men joda, jeg er jo sikkert heldig også som f.eks. tåler all mat.

HI

Anonymkode: 75a28...a72

Da er det resiliens det er snakk om. Det er en helt annen diskusjon. 

Anonymkode: 65102...c43

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men dere har jo ikke dratt i VIDT forskjellige retninger, det var jo det jeg prøvde å komme fram til. Små forskjeller innad i en familie er vanlig, som forskjeller i valg av jobb, karriere etc. 

At søsteren din med aleneforsørgerstatus har dårlig økonomi er ikke rart, og egentlig ikke en «vidt forskjellig» forskjell. Alene med barn må man dekke alle utgifter på en lønn. Du kan heller ikke følge samme karrierejaget, fordi du må hente og levere til faste tider. 

Dere er sikkert ikke så ulike som du vil ha det til; begge har samme oppvekst. At personlighetene er ulike, er ikke rart. Ingen er like.

beklager, det skal mer til for å forklare store forskjeller i en familie. Hos deg ser jeg ikke «store» ulikheter. Bare små individuelle valg, og kanskje dårlig helse hos hun ene (siden hun blir ufør). Det kunne ha skjedd deg og.

legger også merke til at du fremhever deg, din gode utdanning og lønn som noe mer spesielt enn de to andre. Det trenger ikke bety noe annet enn at du lot være å få barn. 

Anonymkode: 65102...c43

Hvordan vi endte opp i livet er da like forskjellig som dine to venninner. Dette på tross av at utgangspunktet til meg og mine søsken er likt, i motsetning til dine venninner som hadde to vidt forskjellige utgangspunkt. 
 

Forøvrig, hvor står det at jeg ikke har barn? Jeg har på lik linje med mine søsken to barn. Og når det gjelder helse så vet jeg også at det er tilfeldig. Men, hvordan man takler det er individuelt for hver enkel. 

Anonymkode: 7c16a...459

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har helt ærlig ikke noen råd, men jeg skulle ønske jeg hadde det.

Min historie i svært korte trekk er at jeg vokste opp med alkoholisert alenemor, kom i fosterhjem og ble misbrukt der, fikk kreft, ble frisk, kom meg omsider ut og fikk bo alene. Mor tok kontakt, stjal penger og misbrukte identiteten min, måtte anmelde henne og starte på nytt økonomisk, med ekstra og uforskyldt lån. Da bestemte jeg meg for at dette skulle ikke bli meg, mitt liv. Tok opp fag, jobbet ved siden av og fikk sletter gjeld, tok høy utdanning, møtte en god mann og er nå lykkelige gift, har barn og godt betalt jobb. Men joda, jeg er jo sikkert heldig også som f.eks. tåler all mat.

HI

Anonymkode: 75a28...a72

Forsåvidt, du har forutsetninger for å kunne jobbe deg mot et lykkelig liv. Og det høres jo ut som du har greid det på en eller annen måte. 

Men det fungerer ikke for alle, og jeg tror du tror at "din" oppskrift er noe som vil fungere for så og si alle

Anonymkode: 6e4b7...911

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Forsåvidt, du har forutsetninger for å kunne jobbe deg mot et lykkelig liv. Og det høres jo ut som du har greid det på en eller annen måte. 

Men det fungerer ikke for alle, og jeg tror du tror at "din" oppskrift er noe som vil fungere for så og si alle

Anonymkode: 6e4b7...911

Ja, det kan nok stemme. Jeg må innrømme at det er en del ganger jeg synes mange gir så fort opp, og da mener jeg ikke dem som er alvorlig syk osv, men sånn "Jeg ble mobbet for 20 år siden så derfor kan jeg ikke jobbe og er lutfattig"-holdning. Jeg skjønner jo at det har vært veldig tøft, men man må jo prøve. Og det er nok her jeg lett sammenlikner med meg selv, at jeg klarte det jo, så hvorfor ikke dem? Jeg har jo hatt mer og hatt det "verre" også, liksom.

HI

Anonymkode: 75a28...a72