En gang... Bare eeeen gang en sjelden gang

[Anonym bruker]

hadde det vært godt å fått litt sympati. Bare bittelitt! Jeg vet at mange har det verre enn meg. Jeg vet at livet byr på utfordringer for de aller aller fleste. Jeg har stått på, og stått relativt stødig i mange utfordringer. Det vet mine nærmeste. Å hvis jeg en gang prøver å "syte" litt. Det hadde vært så fint å blitt møtt med litt større forståelse. Ikke "sånn har jeg det hele tiden". Jeg vet at hun har det tøft, og jeg stiller opp alt jeg kan og mere til. Vår bil, mitt førerkort står klart til å rykke ut 24/7. Ikke bare for de, men også for flere andre i familien. Bare en gang hadde det vært hyggelig med et "ja vet du, jeg forstår deg. Det har vært mye på deg i det siste".

Men når jeg leser det jeg skriver, så ser jeg at kanskje jeg rett og slett har skjemt bort folk... Det forventes bare at jeg er der. Fysisk hjelp, psykisk støtte,konomisk bistand, sjåfør... Men sannelig om det er enkelt å legge fra seg disse inngrodde mønstrene. Jeg jobber 100% bruker min surt oppsparte avspasering for å greie å følge opp. For jeg må, ingen andre forstår hva legene sier... 

Jeg er livredd for å gå meg på en smell her, men aner ikke hvordan jeg skal unngå det... 

Anonymkode: ffd55...800

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i dette (og det tror jeg mange andre mødre gjør også). Når du alltid står på og fikser kan det lett bli slik at man fremstår som sterk. Men også de som er sterke 99% av tiden har øyeblikk der de trenger omsorg selv. Jeg tenker at det er liv å si fra. Forhold mellom voksne mennesker kommer i ubalanse om det hele tiden er den ene som yter og den andre som får. 

Anonymkode: 22d87...7fa

[Anonym bruker]

Takk for svar🌟 hun vet jeg har mange bekymringer. Men det "kjøpes" god samvittighet. Jeg ønsker ikke flere ting å ha i hus. Jeg ønsker meg empati. Men si fra til akkurat henne tror jeg bare ender i en form for drama, og jeg blir stående tilbake som en egoistisk svarteper og enda verre samvittighet... 

Anonymkode: ffd55...800

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar🌟 hun vet jeg har mange bekymringer. Men det "kjøpes" god samvittighet. Jeg ønsker ikke flere ting å ha i hus. Jeg ønsker meg empati. Men si fra til akkurat henne tror jeg bare ender i en form for drama, og jeg blir stående tilbake som en egoistisk svarteper og enda verre samvittighet... 

Anonymkode: ffd55...800

Det er slitsomt, men forsøk å huske at når de gir deg ting som takk er det fordi de vet at du strekker deg ut over det de egentlig kan forvente. De tar det i hvertfal ikke som noen selvfølge.

Kanskje det kunne hjulpet om dufortalte dem at du er sliten og at det blir for mye å klare alt ditt eget og deres roblemer samtidig. Selv om ingen andre skjønner hva legen sier er det kanskje noen som kan skifte dekk på din bil eller hente dine barn i barnehagen. Be om hjelp til det de andre kan klare og ikke vær redd for å vise litt svakhet du også.

Anonymkode: e924e...0a6

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen i dette. Og tror de fort ser på deg som den sterke, hun som klarer alt. Så tenker de faktisk ikke over at du og trenger hjelp og omsorg iblant.

Jeg er den som alltid har hjulpet og stilt opp, så har jeg gått fra mann, flyttet til et sted vi ikke kjente noen, reist på interrail alene med 2 barn osv. Så jeg blir jo sett på som hun veldig sterke, selvstendige. Selv har jeg familie som bor på samme sted, ikke tør å flytte, ikke tør å gå fra mannen sin, selv om de ikke har det bra. Og vet jo at de ser på meg som svært sterk og selvstendig. Men de siste årene har jeg vært veldig syk, alene med 2 barn, og ene barnet som har fått 2 diagnoser. Og veldig mye rundt det, ser og ut som vi kanskje ender med en diagnose til. 

Jeg har lært meg å bli mye flinkere til å si nei. For jeg må faktisk starte å sette meg selv først, og for barna sin skyld. 

Tror nesten det festligste var i sommer, da nær familie klaget over dårlig råd. De har 1,5 mill i samlet inntekt, voksne barn i jobb, og ikke noe gjeld. Men de sparte til en ferie til flere hundre tusen. Og de vet at jeg sitter med laveste sats AAP, og er alene med 2 barn. Synes vel det ble litt rart at de skulle klage til meg om det. 

Men er du flink til å be om hjelp? For det vet jeg at jeg sliter med.

Anonymkode: d1fdf...71b

[Anonym bruker]

Tror det er mange slike i den eldre generasjonen nå, de tar det som en selvfølge at barn og barnebarn stiller opp og skjønner ikke helt at vi har veldig mange egne ting som skal følges opp.

Ser det på mine besteforeldre, og ser det på mine svigerforeldre, de skal kjøres til leger, tannleger og sykehus, de skal ha hjelp til handling, stabling av ved og skifting av sengetøy, og det er en selvfølge at vi stiller.

Men det er nok noe i dem som gjør at de ikke vil være det offentlige til bry, så de takker nei til alt av hjelpetilak fordi det kan "Lise" gjøre eller neida de trenger ikke hjelp for det kan "Eivind" ordne osv.

Med svigerforeldrene mine som nå er 85 og 89 år gamle og bor hjemme enda måtte vi si ifra, det ble umulig for oss å følge opp. Så nå har de faktisk hjemmesykepleie to ganger om dagen og hjemmehjelp hver fjordende dag. Det var en bøyg å komme gjennom, det var et nederlag for dem å innrømme at de trengte det, men vi hadde ikke sjans når de begynte surre med medisiner, ikke få stått opp om morgenen osv. 

Anonymkode: 23751...33a

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

hadde det vært godt å fått litt sympati. Bare bittelitt! Jeg vet at mange har det verre enn meg. Jeg vet at livet byr på utfordringer for de aller aller fleste. Jeg har stått på, og stått relativt stødig i mange utfordringer. Det vet mine nærmeste. Å hvis jeg en gang prøver å "syte" litt. Det hadde vært så fint å blitt møtt med litt større forståelse. Ikke "sånn har jeg det hele tiden". Jeg vet at hun har det tøft, og jeg stiller opp alt jeg kan og mere til. Vår bil, mitt førerkort står klart til å rykke ut 24/7. Ikke bare for de, men også for flere andre i familien. Bare en gang hadde det vært hyggelig med et "ja vet du, jeg forstår deg. Det har vært mye på deg i det siste".

Men når jeg leser det jeg skriver, så ser jeg at kanskje jeg rett og slett har skjemt bort folk... Det forventes bare at jeg er der. Fysisk hjelp, psykisk støtte,konomisk bistand, sjåfør... Men sannelig om det er enkelt å legge fra seg disse inngrodde mønstrene. Jeg jobber 100% bruker min surt oppsparte avspasering for å greie å følge opp. For jeg må, ingen andre forstår hva legene sier... 

Jeg er livredd for å gå meg på en smell her, men aner ikke hvordan jeg skal unngå det... 

Anonymkode: ffd55...800

HI, har du uforvarende blitt "navet" i en storfamilie? Kanskje du skal øve litt på ordet nei?

Anonymkode: 436b4...f9d

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

HI, har du uforvarende blitt "navet" i en storfamilie? Kanskje du skal øve litt på ordet nei?

Anonymkode: 436b4...f9d

Ja, du har nok rett. Jeg er en utpreget omsorgsperson som i tillegg jobber i et omsorgsyrke. Så jeg er bok litt fanget der.... Ja, jeg må øve på å si "nei". Men er faktisk ikke alltid d handler om å bare si nei heller.

Jeg har altfor mye samvittighet også. Fikk en bok om å gi mere faen, men den har jeg ikke nådd å lese enda. Må nok ta meg på tak der🙈

Anonymkode: ffd55...800

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, du har nok rett. Jeg er en utpreget omsorgsperson som i tillegg jobber i et omsorgsyrke. Så jeg er bok litt fanget der.... Ja, jeg må øve på å si "nei". Men er faktisk ikke alltid d handler om å bare si nei heller.

Jeg har altfor mye samvittighet også. Fikk en bok om å gi mere faen, men den har jeg ikke nådd å lese enda. Må nok ta meg på tak der🙈

Anonymkode: ffd55...800

Kanskje det handler om å si «nå har du bedt meg om den samme tjenesten hver måned i et år, og jeg ser at jeg egentlig ikke hjelper deg. I stedet blir jeg bare en krykke som muliggjør at du aldri lærer å gjøre dette selv. Så nå vil jeg geleide deg gjennom prosessen, og fortelle hva som bør gjøres, men det er du som skal gjøre det. Og for framtiden vil du deretter klare deg helt fint uten meg.»

Anonymkode: 436b4...f9d