Dette med tantebarn

[Anonym bruker]

Jeg har ikke søsken selv som jeg står nær, bare en halvbror som er 17 år yngre enn meg og jeg aldri har bodd sammen med. Vi er i tillegg veldig ulike som personer og samtaler mellom oss går trått. Mannen min har to søsken mer tett på ham i alder som han har et normalt godt forhold til og som jeg også synes er hyggelige. 

Nå er jo folk ulike, og jeg har aldri vært sånn veldig glad i barn. Det er selvfølgelig noe annet med egne barn, men jeg har aldri hatt noen stor interesse overfor tantebarna som da er mannens onkelbarn. Altså barna til hans søsken. Etter de ble store har jeg gjerne kunne prate med dem, og jeg synes de er skjønne og hyggelige ungdommer blitt som jeg bryr meg om og er glad i, men jeg har aldri hatt noen trang til å passe dem da de var yngre for å bli bedre kjent med dem.

Det jeg lurer på er om dette er biologisk betinget, eller om det er mer personlighet. Altså at noen bare elsker å være med barn generelt. Jeg lurer på om jeg hadde hatt mer lyst til å passe og være med tantebarn dersom det f.eks. var snakk om barna til min egen søster som jeg hadde et nært forhold til, dersom jeg hadde hatt en da. Hva tenker dere?

Anonymkode: 1e89c...c14

[Anonym bruker]

Tilknytning har null genetisk komponent etter min erfaring.

Anonymkode: 53019...a94

[Anonym bruker]

Jeg tror det handler om begge deler, både det biologiske og personlighet. Jeg forguder mine tantebarn. For meg er de som egne barn og jeg elsker å være sammen med dem. Har de gjerne (omtrent) hver helg jeg, om ikke de har andre planer. Vi storkoser oss sammen og jeg synes det er så skjønt å se dem kommunisere og leke sammen.

Når det gjelder min mann sine tante barn så er jeg veldig glad i dem også. «Problemet» er bare at jeg ikke føler jeg kan kjefte eller snakke til dem på en «hard» måte hvis de skulle slå seg helt vrange eller bli helt ville, slik barn ofte blir. Av en eller annen grunn så føler jeg at det er han som må ga den rollen, i og med at det er han sitt «blod». Både høres og er jo ganske teit egentlig å tenke sånn. Men med de jeg er tante til føler jeg meg nesten som deres mor fordi de er «mitt kjøtt og blod». Da er jeg streng om det trengs.

Anonymkode: 8b356...053

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det er biologisk betinget, det er ikke sånn for meg i hvertfall. Ingen av mine søsken har fått barn ennå, men jeg er tante til mannens onkelbarn og alltid vært veldig glad i dem. 3 av dem var født allerede da vi traff hverandre, de var 4-6 år gamle og den siste ble født da vi nettopp hadde blitt sammen. Besøkte dem ofte og passet dem masse da de var små, jeg syntes det var veldig koselig og gøy å være sammen med dem. 

Anonymkode: 5b9d3...29c

[Anonym bruker]

Tilknytning er ikke biologisk betinget, men oppstår i relasjon og samspill. Du kan si at barnets hjerne er en lampe og tilknytning er at kontakten settes i. 

Det er voksne som bærer ansvar for relasjon, samspill og tilknytning. Når den voksne ikke er interessert skjer det lite. 

Anonymkode: 48c8d...e16

[MammantilNurket]

Jeg har en nevø og en til på vei. Dette er barna til min samboers søsken. Jeg har sterk tilknytning til min nevø, og han er bare «Tantes Lille Gull» ❤️ Gleder meg STORT til å bli tante igjen. Vår sønn har også tette bånd til sine tanter og onkler. 
Jeg hadde ikke på langt nær så tett relasjon til mine nieser/nevøer som jeg hadde da jeg var gift med eksmannen min, selvom jeg ønsket det.

Det er imidlertid mange måter å være en familie på, og man må finne ut selv hvordan man ønsker å gjøre det 😊

[Anonym bruker]

Jeg forguder mine 6 tantebarn 😍 de tilhører på min siden og jeg er veldig glad i alle sammen. Kan gjerne ha de på overnatting ol. 

Barna på mannen sin side har vi så og si null kontakt med. Jeg er ikke helt sikker på hvor gamle de er, heller ikke når de har bursdag, det tror jeg heller ikke mannen min vet. Og det er hans side. 

Anonymkode: b34f3...bc7

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg forguder mine 6 tantebarn 😍 de tilhører på min siden og jeg er veldig glad i alle sammen. Kan gjerne ha de på overnatting ol. 

Barna på mannen sin side har vi så og si null kontakt med. Jeg er ikke helt sikker på hvor gamle de er, heller ikke når de har bursdag, det tror jeg heller ikke mannen min vet. Og det er hans side. 

Anonymkode: b34f3...bc7

Hvorfor har dere ikke kontakt med dem? Hva er det som gjør den store forskjellen her?

Anonymkode: 8fdfd...2e4

[Anonym bruker]

Vet ikke hvor mye genetikk spiller noen rolle her, jeg har søsken på far-siden som jeg har lite kontakt med, de har barn, og jeg har truffet nesten alle, disse vil jeg gjerne ha en relasjon til, og har prøvd å opprette god kontakt, men føler det blir litt feil når ikke engang min far og mine søsken forteller barna at jeg er tante. Dette fortalte jeg selv, med stor overraskelse fra 5 åringen(hun er 12 nå).
Mannens søsken har også barn, disse barna er jeg tante til, og de kaller meg tante, og jeg får lov å være tante. Vi bor et stykke fra oss, men har likevel en god relasjon. Vi bor på andre siden av landet, så det blir for langt å ha de på overnatting, men hadde gjerne gjort det hvis det hadde vært mulig.

Anonymkode: 03c42...668