Jeg både elsker og misliker søsteren min

[Anonym bruker]

Hun er tipp topp å være sammen med. Vi har det mye gøy sammen og er begge favoritten til hverandres barn. 
 

Men... når det ikke er bare oss er det et mareritt av og til. Familieselskap for eksempel. Da MÅ hun dra frem alle historiene om meg. Alt jeg har gjort galt. 
 

Jeg utagerte en del i tenårene. Jeg har hatt ptsd i mange år uten at noen visste om det. Jeg ble derfor mammas problembarn. Søsteren min vet ikke hvorfor, men mamma vet. Jeg har bevisst ikke sagt noe til noen av søsknene mine fordi årsaken til utageringen er en person i nær familie som de har satt høyt og jeg vil ikke ødelegge det for de. Søsteren min var den som alltid var hjemme og puslet med sitt. Utagerte ikke noe. Hun hadde ingen venner heller, så det var jo en del derfor. Og de få gangene hun gjorde noe dumt, så var det godt skjult for mamma. Altså hun hadde fest når mamma var bortreist o.l. 
 

Tilbake til familieselskapene.: Hver gang disse er drar hun frem noe jeg har gjort som er dumt. Som at hun med viten og vilje ønsker at jeg skal takkes ned på og drites ut mest mulig. Det slår aldri feil. Tenkte en gang at jeg skulle ta igjen litt og sa «jaja, men det var da heller ikke noe gøy da xxx (min eks) og jeg måtte vaske badet til mamma for oppkast etter at xxx var så drita på et nachspiel du hadde at han kastet opp over hele badet.» Da svarte hun at det hadde hun ALDRI gjort. Og jeg svarte igjen «det gjorde du vel, dere satt inne og røyket og drakk mens vi vasket badet og det var vi som ryddet og luftet dagen etter også». Da fikk jeg beskjed fra flere i familien om at dette trodde de IKKE noe på. Søsteren min har ikke gjort slike ting hun. En annen gang ble jeg så oppgitt iver alt det negative at jeg utbrøt «er det rakke ned på xxx-dagen i dag?» da var jeg selvsagt lettkrenket. Svarte greit «ser ikke at dere snakker om noen andre på denne måten. Det er kun meg» da ble det temaskifte rimelig raskt. 
og selvsagt... om jeg snakker med noen om noe jeg har gjort som er bra eller hyggelig med en tante eller kusine eller noe, så MÅ hun avbryte med å fortelle om noe negativt med meg. Som den gangen en kusine (både hun og jeg har voksne barn) spurte om sønnen min drakk noe særlig (de var da 17 år), og jeg svarte som sant var «nei, egentlig ikke. Han kommer alltid hjem hver kveld og er aldri synlig beruset.» da begynte hun å le og sa «ja, det liker du nok å tro». 
 

Søsteren min er veldig selvsikker og mener selvsagt at hun er bedre enn meg. Hun hat vært sammen med samme mann lenge og er gift med mannen hun har barn med. Jeg er skilt og har to barn med to menn. Jeg fikk første barn da jeg var 18 og minste da jeg var 31. Jeg har 3-årig høyskole, men jobber for tiden ikke (aap) fordi min ptsd er for sterk. Hun er leder i en mellomstor bedrift. Hun har alt på stell. Hus, to biler, råd til å bygge på huset, og jeg eier et lite «krypinn» jeg akkurat nå ikke har råd til å pusse opp. Altså er hun mer vellykket enn meg og er mammas favoritt. 
 

Hva kan det komme av at hun har dette behovet for å være drittkjerring mot meg i «flokk» og verdens beste når vi er alene? Hun bør jo ikke ha noe behov for å fremheve seg selv. Alle favoriserer henne uansett.

Anonymkode: 638e9...eda

[Anonym bruker]

Snakk med henne på forhånd å fortell henne at du IKKE ønsker henne skal rakke ned på deg i selskap. 

konkurrer hun med deg ?

Anonymkode: ee250...81b

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Snakk med henne på forhånd å fortell henne at du IKKE ønsker henne skal rakke ned på deg i selskap. 

konkurrer hun med deg ?

Anonymkode: ee250...81b

Det nytter ikke å snakke med henne. Hun tar det ikke til seg. 
 

Tviler på at hun konkurrerer. Det er ikke så mye å konkurrere mot. Hun er vellykket og jeg er mislykket, så ser ikke at det skal være en konkurranse her.

Anonymkode: 638e9...eda

[Anonym bruker]

Du svarer egentlig på spørsmålet selv. Hun snakker deg ned for å fremheve seg selv, eller være morsom på din bekostning. Foreslår at du tar avstand fra henne og hvis hun spør om hvorfor du var gjort det så sier du som sant er at du ikke ønsker å ha omgang med folk som bruker deg for å hevde seg selv og at hun kan ta usikkerheten sin og stikke til blokksberg 

Anonymkode: 39d38...eb6

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du svarer egentlig på spørsmålet selv. Hun snakker deg ned for å fremheve seg selv, eller være morsom på din bekostning. Foreslår at du tar avstand fra henne og hvis hun spør om hvorfor du var gjort det så sier du som sant er at du ikke ønsker å ha omgang med folk som bruker deg for å hevde seg selv og at hun kan ta usikkerheten sin og stikke til blokksberg 

Anonymkode: 39d38...eb6

Tror du det? Skjønner ikke at hun skal ha det behovet. Hun ER jo bedre enn meg. Jeg er problemet og hun er den flinke og flotte. Det er vi jo begge klar over. Det har til oh med mamma sagt. At hun setter søsteren min over meg. Så hun skulle jo egentlig ikke hatt dette behovet.

Anonymkode: 638e9...eda

[Anonym bruker]

Er det overgrep det er snakk om at det andre familiemedlemmet har begått mot deg, Hi? Du trenger forsåvidt ikke svare på det. Men hvis det er det, da kan det være en viss sjanse for at også flere i familien (til og med din søster) er blitt utsatt for det samme, men at de enten ikke har innrømmet det eller har fortrengt det. Jeg har hørt om et par tilfeller hvor det var tilfelle og hvor en av de andre som var blitt misbrukt var "misunnelig" på den som hadde vært overgriperens "favoritt", og derfor behandlet den andre vedkommende stygt. Det kan jo virke helt ulogisk, men i slike saker hender det folk gjør ting de ikke helt forstår selv engang.

Du sier at din mor har sagt at hun setter din søster over deg. Det er jo forferdelig stygt av henne! Men dessverre heller ikke uvanlig i slike saker (hvis min mistanke er riktig). Du har vært en varsler, Hi, den som sa fra om det som var ubehagelig. Og selv om din mor nok fornuftsmessig ikke klandrer deg for deg, så er det noen foreldre som likevel følelsesmessig, ofte mer ubevisst, klandrer den som "er vanskelig", fordi de ofte må ta avstand fra den som har gjort uakseptable ting. Det blir på en måte å skyte budbringeren. På ingen måte fornuftig eller riktig, men har sett flere tilfeller hvor det har skjedd.

Ellers er jeg enig med eb6, at mest trolig har din søster dårlig selvbilde, og hun ser opp til deg, noe hun kanskje ikke en gang liker. Så for å hevde seg selv så tråkker hun på deg når dere er med familien. Kanskje hun til og med er sint på deg, fordi hun mistenker at du har sagt fra, at du turde det hun kanskje ikke turde. Og samtidig er livredd for å bli avslørt, at hun sliter såpass mye selv. For det er jo opplagt at hun er helt desperat etter å opprettholde sin "image" i familien. Unormalt opptatt av det, etter min mening. Slik hun holder på er stygt gjort. Og det er merkelig at resten av familien din godtar det. Skulle ikke forundre meg om det du er utsatt for er kjent for flere, og at det er mange som forsøker å holde hemmeligheten. For noen er det jo lettere å leve på en livsløgn enn å forholde seg til det som er vanskelig.

Jeg har ikke opplevd det selv, men vi har hatt noe lignende i min familie. Det er merkelige mekanismer som kan settes i spill i slike situasjoner.

Mulig jeg er helt på jordet når det kommer til årsak. Men uansett så tror jeg det er viktig at du tar avstand, eller i det minste sier tydelig fra at du ikke lenger finner deg i en slik oppførsel fra hennes side på din bekostning, og at du forventer at familien har skamvett til å ikke gjøre deg til familiens hoggestabbe for å please din søsters usikkerhet og behov for å hevde seg selv.

Jeg tenker det er viktig for din fremtid også at du greier å sette grenser for deg selv i dette. For nå tråkker din søster og din familie over dine grenser hver gang de er delaktige i din søsters latterliggjøring av deg. Det er på ingen måte ok. Kanskje trenger de å få vite sannheten om den andre personen, men du må finne ut om det har noen vits og om du greier akkurat det. Snakk gjerne med behandleren din om det først.

Så finn ut hva du vil si, hvor mye du vil si og hvordan og hvor/når du vil si fra. Men du trenger på ingen måte ha nær kontakt med din søster eller de andre hvis de ikke greier å behandle deg med respekt!

Stå opp for deg selv, sett grenser for deg selv! ❤️

Anonymkode: d8e34...a95

[Anonym bruker]

33 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det nytter ikke å snakke med henne. Hun tar det ikke til seg. 
 

Tviler på at hun konkurrerer. Det er ikke så mye å konkurrere mot. Hun er vellykket og jeg er mislykket, så ser ikke at det skal være en konkurranse her.

Anonymkode: 638e9...eda

De andre som er i selskapene må da være bra lei søstra di ? Hun driter seg jo ut ved å oppføre seg slik. 

Kan du komme med noen stikk mens hun holder på å rakke ned på deg? 

Vedder på at det blir stille på henne hvis du setter henne på plass. 

Anonymkode: 356f3...eec

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er det overgrep det er snakk om at det andre familiemedlemmet har begått mot deg, Hi? Du trenger forsåvidt ikke svare på det. Men hvis det er det, da kan det være en viss sjanse for at også flere i familien (til og med din søster) er blitt utsatt for det samme, men at de enten ikke har innrømmet det eller har fortrengt det. Jeg har hørt om et par tilfeller hvor det var tilfelle og hvor en av de andre som var blitt misbrukt var "misunnelig" på den som hadde vært overgriperens "favoritt", og derfor behandlet den andre vedkommende stygt. Det kan jo virke helt ulogisk, men i slike saker hender det folk gjør ting de ikke helt forstår selv engang.

Du sier at din mor har sagt at hun setter din søster over deg. Det er jo forferdelig stygt av henne! Men dessverre heller ikke uvanlig i slike saker (hvis min mistanke er riktig). Du har vært en varsler, Hi, den som sa fra om det som var ubehagelig. Og selv om din mor nok fornuftsmessig ikke klandrer deg for deg, så er det noen foreldre som likevel følelsesmessig, ofte mer ubevisst, klandrer den som "er vanskelig", fordi de ofte må ta avstand fra den som har gjort uakseptable ting. Det blir på en måte å skyte budbringeren. På ingen måte fornuftig eller riktig, men har sett flere tilfeller hvor det har skjedd.

Ellers er jeg enig med eb6, at mest trolig har din søster dårlig selvbilde, og hun ser opp til deg, noe hun kanskje ikke en gang liker. Så for å hevde seg selv så tråkker hun på deg når dere er med familien. Kanskje hun til og med er sint på deg, fordi hun mistenker at du har sagt fra, at du turde det hun kanskje ikke turde. Og samtidig er livredd for å bli avslørt, at hun sliter såpass mye selv. For det er jo opplagt at hun er helt desperat etter å opprettholde sin "image" i familien. Unormalt opptatt av det, etter min mening. Slik hun holder på er stygt gjort. Og det er merkelig at resten av familien din godtar det. Skulle ikke forundre meg om det du er utsatt for er kjent for flere, og at det er mange som forsøker å holde hemmeligheten. For noen er det jo lettere å leve på en livsløgn enn å forholde seg til det som er vanskelig.

Jeg har ikke opplevd det selv, men vi har hatt noe lignende i min familie. Det er merkelige mekanismer som kan settes i spill i slike situasjoner.

Mulig jeg er helt på jordet når det kommer til årsak. Men uansett så tror jeg det er viktig at du tar avstand, eller i det minste sier tydelig fra at du ikke lenger finner deg i en slik oppførsel fra hennes side på din bekostning, og at du forventer at familien har skamvett til å ikke gjøre deg til familiens hoggestabbe for å please din søsters usikkerhet og behov for å hevde seg selv.

Jeg tenker det er viktig for din fremtid også at du greier å sette grenser for deg selv i dette. For nå tråkker din søster og din familie over dine grenser hver gang de er delaktige i din søsters latterliggjøring av deg. Det er på ingen måte ok. Kanskje trenger de å få vite sannheten om den andre personen, men du må finne ut om det har noen vits og om du greier akkurat det. Snakk gjerne med behandleren din om det først.

Så finn ut hva du vil si, hvor mye du vil si og hvordan og hvor/når du vil si fra. Men du trenger på ingen måte ha nær kontakt med din søster eller de andre hvis de ikke greier å behandle deg med respekt!

Stå opp for deg selv, sett grenser for deg selv! ❤️

Anonymkode: d8e34...a95

Det er snakk om overgrep ja. Men mening søster har ikke vært utsatt for det. Det vet jeg med sikkerhet. 
 

Jeg vet også med sikkerhet at hun ikke ser opp til meg. Mulig hun blir litt frustrert i situasjoner hvor hun bastant påstår noe og det viser seg at jeg har rett. Hun hater at jeg har rett om vi snakker om noe. Hun mener hun er mye smartere enn meg, men antakelig er hun ikke det. Vil tro at min iq er litt høyere enn hennes og det tror jeg nok hun misliker. Tenkte ikke over det en gang før du nevnte «se opp til». Kanskje hun er smertelig klar over at selv om hun er den mest vellykkede, så er jeg likevel den smarteste. Når det kommer til de fleste ting som familien trenger hjelp eller råd til, så snakker de helst med meg fordi jeg har juridisk utdannelse og jeg følger mer med på hva som skjer i verden og i samfunnet enn henne. Altså kan jeg ha samtaler med kunnskap om slike ting lettere enn det hun kan. 

Anonymkode: 638e9...eda

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

De andre som er i selskapene må da være bra lei søstra di ? Hun driter seg jo ut ved å oppføre seg slik. 

Kan du komme med noen stikk mens hun holder på å rakke ned på deg? 

Vedder på at det blir stille på henne hvis du setter henne på plass. 

Anonymkode: 356f3...eec

De andre i familien er ikke lei henne. De foretrekker henne foran meg alle sammen. 
 

jeg har kommet med stikk, og da er jeg den slemme eller lettkrenkede

Anonymkode: 638e9...eda

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er snakk om overgrep ja. Men mening søster har ikke vært utsatt for det. Det vet jeg med sikkerhet. 
 

Jeg vet også med sikkerhet at hun ikke ser opp til meg. Mulig hun blir litt frustrert i situasjoner hvor hun bastant påstår noe og det viser seg at jeg har rett. Hun hater at jeg har rett om vi snakker om noe. Hun mener hun er mye smartere enn meg, men antakelig er hun ikke det. Vil tro at min iq er litt høyere enn hennes og det tror jeg nok hun misliker. Tenkte ikke over det en gang før du nevnte «se opp til». Kanskje hun er smertelig klar over at selv om hun er den mest vellykkede, så er jeg likevel den smarteste. Når det kommer til de fleste ting som familien trenger hjelp eller råd til, så snakker de helst med meg fordi jeg har juridisk utdannelse og jeg følger mer med på hva som skjer i verden og i samfunnet enn henne. Altså kan jeg ha samtaler med kunnskap om slike ting lettere enn det hun kan. 

Anonymkode: 638e9...eda

Hun kan likevel være misunnelig på det gode forholdet hun kanskje tror du hadde til den som misbrukte deg. Om hun ikke vet om overgrepene så er det nesten større sannsynlighet for det.

Jeg tror nok hun egentlig ser opp til deg, men at hun trolig misliker det intenst. Hun liker å se på seg selv som mer vellykket, men inni seg føler hun seg definitivt ikke slik. For hadde hun hatt det godt med seg selv og ikke sett deg som en "trussel", da hadde hun ikke hatt behov for stadig å rakke ned på deg.

Jeg tror jeg ville sagt fra i et familieselskap. Sagt at nå er du luta lei av at alle andre godtar at hun stadig bruker familieselskapene til å rakke ned på deg og så se dem i øynene og spørre om de synes dette er ok?

Ut fra det du skriver her så synes jeg ikke det er så rart om din søster egentlig er litt misunnelig på deg. Ikke på jobbmessig eller materialistiske ting, men på den personen du er.

Og du - hun er langt fra (!) mer vellykket enn deg. Skal man være vellykket så må man også være en langt bedre person enn din søster er i slike situasjoner! Så snakk aldri ned deg selv!

Anonymkode: d8e34...a95

[Admin]

Tråden er ryddet for avsporinger og latterliggjøring.

Admin

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hun kan likevel være misunnelig på det gode forholdet hun kanskje tror du hadde til den som misbrukte deg. Om hun ikke vet om overgrepene så er det nesten større sannsynlighet for det.

Jeg tror nok hun egentlig ser opp til deg, men at hun trolig misliker det intenst. Hun liker å se på seg selv som mer vellykket, men inni seg føler hun seg definitivt ikke slik. For hadde hun hatt det godt med seg selv og ikke sett deg som en "trussel", da hadde hun ikke hatt behov for stadig å rakke ned på deg.

Jeg tror jeg ville sagt fra i et familieselskap. Sagt at nå er du luta lei av at alle andre godtar at hun stadig bruker familieselskapene til å rakke ned på deg og så se dem i øynene og spørre om de synes dette er ok?

Ut fra det du skriver her så synes jeg ikke det er så rart om din søster egentlig er litt misunnelig på deg. Ikke på jobbmessig eller materialistiske ting, men på den personen du er.

Og du - hun er langt fra (!) mer vellykket enn deg. Skal man være vellykket så må man også være en langt bedre person enn din søster er i slike situasjoner! Så snakk aldri ned deg selv!

Anonymkode: d8e34...a95

Det eneste hun vet om mitt forhold til overgriperen er at jeg ikke liker han. 
jeg har sagt ifra et par ganger, men jeg møter motstand og dermed sier jeg ikke noe heller enn å bli syndebukken. Alt var jo så hyggelig til jeg satte i gang. Og så har jeg jo allerede stemplet «den sorte får» hos alle i familien. 
 

Jeg synes, oppriktig, at hun er mye mer vellykket enn meg. Jeg vet jo årsaken til at jeg sliter, men det er ergerlig å alltid være synderen. Jeg var ferdig med å utagere for 20 år siden, så vi burde virkelig ha kommet lenger enn dette liksom.

Anonymkode: 638e9...eda

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det eneste hun vet om mitt forhold til overgriperen er at jeg ikke liker han. 
jeg har sagt ifra et par ganger, men jeg møter motstand og dermed sier jeg ikke noe heller enn å bli syndebukken. Alt var jo så hyggelig til jeg satte i gang. Og så har jeg jo allerede stemplet «den sorte får» hos alle i familien. 
 

Jeg synes, oppriktig, at hun er mye mer vellykket enn meg. Jeg vet jo årsaken til at jeg sliter, men det er ergerlig å alltid være synderen. Jeg var ferdig med å utagere for 20 år siden, så vi burde virkelig ha kommet lenger enn dette liksom.

Anonymkode: 638e9...eda

Jeg ville vurdert å si sannheten om hva han har gjort mot deg. Det er en reell risiko for at hun og de vil ta avstand fra deg istedenfor ham, så det bør du i så fall diskutere med terapeuten din først, for det kan være tøft.

Selv hadde jeg vært troende til å buse ut i familiesammenheng, når din søster rakker ned på deg, noe slikt som "det var kanskje ikke så rart jeg utagerte på den tiden siden xxx misbrukte meg seksuelt. Men nå er det 20 år siden jeg utagerte sist - kanskje på tide at du søster og dere andre også greier å gå videre, slutter å latterliggjøre med hver gang vi møtes, siden det er 20 år siden jeg utagerte sist og da faktisk med god grunn?!"

Dessverre er det i en del familier slik at de heller tar avstand fra overgrep og den som er utsatt for det enn overgriperen. I noen tilfeller tror jeg det kommer av at andre også enten har visst, har hatt mistanker eller selv har blitt utsatt for det samme, men at de ikke er modne nok og sterke nok til å takle det å si det høyt.

Anonymkode: d8e34...a95

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ville vurdert å si sannheten om hva han har gjort mot deg. Det er en reell risiko for at hun og de vil ta avstand fra deg istedenfor ham, så det bør du i så fall diskutere med terapeuten din først, for det kan være tøft.

Selv hadde jeg vært troende til å buse ut i familiesammenheng, når din søster rakker ned på deg, noe slikt som "det var kanskje ikke så rart jeg utagerte på den tiden siden xxx misbrukte meg seksuelt. Men nå er det 20 år siden jeg utagerte sist - kanskje på tide at du søster og dere andre også greier å gå videre, slutter å latterliggjøre med hver gang vi møtes, siden det er 20 år siden jeg utagerte sist og da faktisk med god grunn?!"

Dessverre er det i en del familier slik at de heller tar avstand fra overgrep og den som er utsatt for det enn overgriperen. I noen tilfeller tror jeg det kommer av at andre også enten har visst, har hatt mistanker eller selv har blitt utsatt for det samme, men at de ikke er modne nok og sterke nok til å takle det å si det høyt.

Anonymkode: d8e34...a95

Jeg er nok selv ikke moden for å si det. Jeg har holdt det for meg selv i 10 år, så fortalte jeg det til min mor og så har jeg holdt tett de neste 20 årene. Overgriperen er død, men det er mulig det hadde vært flaut for de å oppdage at en mann de setter høyt er en overgriper og dermed tatt avstand. Hvis jeg noen gang forteller det, så tror jeg at jeg forteller det og legger ansvaret for deres oppførsel på dem selv. Jeg kan ikke ta ansvar for deres reaksjon. Men jeg har altså valgt å holde kjeft fordi de ikke har den erfaringen jeg har med ham. 
 

Jeg er nok litt svakere enn deg. Hadde ikke turt å si noe slikt til de. Mye fordi jeg vet at de alle vil forsvare henne og noe fordi at jeg ikke orker å ha noen konflikt.

Anonymkode: 638e9...eda

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er nok selv ikke moden for å si det. Jeg har holdt det for meg selv i 10 år, så fortalte jeg det til min mor og så har jeg holdt tett de neste 20 årene. Overgriperen er død, men det er mulig det hadde vært flaut for de å oppdage at en mann de setter høyt er en overgriper og dermed tatt avstand. Hvis jeg noen gang forteller det, så tror jeg at jeg forteller det og legger ansvaret for deres oppførsel på dem selv. Jeg kan ikke ta ansvar for deres reaksjon. Men jeg har altså valgt å holde kjeft fordi de ikke har den erfaringen jeg har med ham. 
 

Jeg er nok litt svakere enn deg. Hadde ikke turt å si noe slikt til de. Mye fordi jeg vet at de alle vil forsvare henne og noe fordi at jeg ikke orker å ha noen konflikt.

Anonymkode: 638e9...eda

Tror ikke det har noe med å være sterkere eller svakere å gjøre. Ulike personer har ulike måter å gjøre ting på, og likevel kan det være like rett for dem alle. Jeg unngikk veldig konfrontasjoner tidligere, men har endret meg de siste ti årene.

Jeg er helt enig med deg i at du ikke skal ta ansvar for deres reaksjoner. Men på en måte så tar du ansvar for de følelsene de har/har hatt overfor den personen. Jeg tror du har valgt å tie i beste mening, og der viser du stor kjærlighet og styrke, etter min mening. Om det er riktig å fortsette å tie om det, det er jeg mer usikker på, når du forteller hvordan de behandler deg.

Men det er viktig at du tar ting når og hvis du føler det er riktig. Du må gjøre det som er riktig for deg, og du har ikke ansvar for andres følelser.

Jeg tenker at du er langt sterkere enn din søster, for du har utdannet deg, jobbet og skapt deg et liv til tross for det du har slitt med. DET krever styrke! Og den styrken har ikke din søster, noe hun nok også er klar over, derfor forsøker hun også å ramme deg der hun vet du er sårbar, og sørge for å stadig minne familien på hva du gjorde for over 20 år siden. Det er en måte å jekke deg ned på.

Diskuter dette med terapeuten din, for jeg tror måten søsteren og familien behandler deg på, og også din mor, sliter mye på deg. Så diskuter hvordan du kan sette grenser for deg selv overfor disse og de situasjonene du havner i med disse innimellom. Men finn en måte slik at du ikke må finne deg i slik behandling mer, enten du fortsetter å tie, unngår visse situasjoner, eller om du konfronterer dem. Du må finne ut hva som er riktig måte for deg, ut fra hvor du står. Ikke sammenlign med hva andre gjør eller ville gjort, finn det som er riktigst å gjøre for deg!

Anonymkode: d8e34...a95

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tror ikke det har noe med å være sterkere eller svakere å gjøre. Ulike personer har ulike måter å gjøre ting på, og likevel kan det være like rett for dem alle. Jeg unngikk veldig konfrontasjoner tidligere, men har endret meg de siste ti årene.

Jeg er helt enig med deg i at du ikke skal ta ansvar for deres reaksjoner. Men på en måte så tar du ansvar for de følelsene de har/har hatt overfor den personen. Jeg tror du har valgt å tie i beste mening, og der viser du stor kjærlighet og styrke, etter min mening. Om det er riktig å fortsette å tie om det, det er jeg mer usikker på, når du forteller hvordan de behandler deg.

Men det er viktig at du tar ting når og hvis du føler det er riktig. Du må gjøre det som er riktig for deg, og du har ikke ansvar for andres følelser.

Jeg tenker at du er langt sterkere enn din søster, for du har utdannet deg, jobbet og skapt deg et liv til tross for det du har slitt med. DET krever styrke! Og den styrken har ikke din søster, noe hun nok også er klar over, derfor forsøker hun også å ramme deg der hun vet du er sårbar, og sørge for å stadig minne familien på hva du gjorde for over 20 år siden. Det er en måte å jekke deg ned på.

Diskuter dette med terapeuten din, for jeg tror måten søsteren og familien behandler deg på, og også din mor, sliter mye på deg. Så diskuter hvordan du kan sette grenser for deg selv overfor disse og de situasjonene du havner i med disse innimellom. Men finn en måte slik at du ikke må finne deg i slik behandling mer, enten du fortsetter å tie, unngår visse situasjoner, eller om du konfronterer dem. Du må finne ut hva som er riktig måte for deg, ut fra hvor du står. Ikke sammenlign med hva andre gjør eller ville gjort, finn det som er riktigst å gjøre for deg!

Anonymkode: d8e34...a95

Jeg vil nok kalle meg selv «forvirret» mer enn sterk eller svak. Jeg har flere ganger forberedt meg på å si fra, men når det kommer til det punktet, så trekker jeg meg og sier ikke noe. Planen er å si «jeg forstår ikke hvorfor du har behov for å ta opp det som skjedde for 20 år siden hver gang vi er sammen med familien, jeg vil gjerne be deg om å la det være fremover fordi det gjør familieselskapene uhyggelig for meg og jeg gruer meg hver gang». Og det er jo egentlig en hyggelig måte å si det på. Likevel trekker jeg meg. Jeg orker ikke nå. Og jeg har ikke orket i 20 år. Jeg er sliten nok av mitt eget hode om jeg ikke skal bli sliten av å ha utagert igjen også. 
 

Jeg sliter virkelig med å forstå at hun, som har alt hun har ønsket seg, skal rakke ned på meg, som har alt hun IKKE ønsket seg. Er det for å poengtere at hun er bedre kanskje? At hun føler at hun må minne familien på at hun er den vellykkede og jeg den mislykkede?

Anonymkode: 638e9...eda

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg vil nok kalle meg selv «forvirret» mer enn sterk eller svak. Jeg har flere ganger forberedt meg på å si fra, men når det kommer til det punktet, så trekker jeg meg og sier ikke noe. Planen er å si «jeg forstår ikke hvorfor du har behov for å ta opp det som skjedde for 20 år siden hver gang vi er sammen med familien, jeg vil gjerne be deg om å la det være fremover fordi det gjør familieselskapene uhyggelig for meg og jeg gruer meg hver gang». Og det er jo egentlig en hyggelig måte å si det på. Likevel trekker jeg meg. Jeg orker ikke nå. Og jeg har ikke orket i 20 år. Jeg er sliten nok av mitt eget hode om jeg ikke skal bli sliten av å ha utagert igjen også. 
 

Jeg sliter virkelig med å forstå at hun, som har alt hun har ønsket seg, skal rakke ned på meg, som har alt hun IKKE ønsket seg. Er det for å poengtere at hun er bedre kanskje? At hun føler at hun må minne familien på at hun er den vellykkede og jeg den mislykkede?

Anonymkode: 638e9...eda

Jeg tror det må være derfor hun gjør det. Det ironiske, som hun ikke ser, er at ved å gjøre det så beviser hun kun én ting, nemlige det motsatte, at hun ikke er bedre enn deg, at hun ikke føler seg vellykket, at hun ser på deg som en trussel mot hennes selvfølelse.

Si fra når og hvis du føler deg klar for det, HI. Det å skrive det til henne kan også være en mulighet, om det føles lettere for deg, men også det må du føle deg klar for. I mellomtiden, jobb med å bli bedre til å sette grenser for deg selv slik at du ikke trenger utsette deg selv for slik idiotoppførsel som din søster holder på med.

Anonymkode: d8e34...a95

[Anonym bruker]

Jeg tror din søster har notert seg den oppmerksomheten og bekymringen som din atferd som "problembarnet" har utløst, og at hun på en eller annen måte er sjalu. Det kan nok være en god idé å fortelle henne sannheten. Men - i motsetning til enkelte over, tror jeg ikke at du skal gjøre det på en dramatisk måte i plenum, eller at du skal blande det sammen med hvordan hun er mot deg eller bruke det som et "våpen" mot henne. Jeg tror heller du burde appellere til den fortrolighet du av og til opplever når dere er alene. Fortell henne hva som skjedde med deg og hvordan det påvirket din oppvekstbog atferd, uten å trekke inn henne. Sjansen for at hun vil møte deg på en god måte, er mye større da. Så kan du heller - hvis hun fortsetter å rette stikk mot deg - senere en gang si at du synes det er vanskelig, fordi din atferd på den tiden var preget av traumene.

Anonymkode: fa572...ff6

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror din søster har notert seg den oppmerksomheten og bekymringen som din atferd som "problembarnet" har utløst, og at hun på en eller annen måte er sjalu. Det kan nok være en god idé å fortelle henne sannheten. Men - i motsetning til enkelte over, tror jeg ikke at du skal gjøre det på en dramatisk måte i plenum, eller at du skal blande det sammen med hvordan hun er mot deg eller bruke det som et "våpen" mot henne. Jeg tror heller du burde appellere til den fortrolighet du av og til opplever når dere er alene. Fortell henne hva som skjedde med deg og hvordan det påvirket din oppvekstbog atferd, uten å trekke inn henne. Sjansen for at hun vil møte deg på en god måte, er mye større da. Så kan du heller - hvis hun fortsetter å rette stikk mot deg - senere en gang si at du synes det er vanskelig, fordi din atferd på den tiden var preget av traumene.

Anonymkode: fa572...ff6

Jeg er nok ikke klar for å fortelle henne om det som skjedde. Jeg har ikke en gang tilgitt meg selv for det. 

Anonymkode: 638e9...eda

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hun er tipp topp å være sammen med. Vi har det mye gøy sammen og er begge favoritten til hverandres barn. 
 

Men... når det ikke er bare oss er det et mareritt av og til. Familieselskap for eksempel. Da MÅ hun dra frem alle historiene om meg. Alt jeg har gjort galt. 
 

Jeg utagerte en del i tenårene. Jeg har hatt ptsd i mange år uten at noen visste om det. Jeg ble derfor mammas problembarn. Søsteren min vet ikke hvorfor, men mamma vet. Jeg har bevisst ikke sagt noe til noen av søsknene mine fordi årsaken til utageringen er en person i nær familie som de har satt høyt og jeg vil ikke ødelegge det for de. Søsteren min var den som alltid var hjemme og puslet med sitt. Utagerte ikke noe. Hun hadde ingen venner heller, så det var jo en del derfor. Og de få gangene hun gjorde noe dumt, så var det godt skjult for mamma. Altså hun hadde fest når mamma var bortreist o.l. 
 

Tilbake til familieselskapene.: Hver gang disse er drar hun frem noe jeg har gjort som er dumt. Som at hun med viten og vilje ønsker at jeg skal takkes ned på og drites ut mest mulig. Det slår aldri feil. Tenkte en gang at jeg skulle ta igjen litt og sa «jaja, men det var da heller ikke noe gøy da xxx (min eks) og jeg måtte vaske badet til mamma for oppkast etter at xxx var så drita på et nachspiel du hadde at han kastet opp over hele badet.» Da svarte hun at det hadde hun ALDRI gjort. Og jeg svarte igjen «det gjorde du vel, dere satt inne og røyket og drakk mens vi vasket badet og det var vi som ryddet og luftet dagen etter også». Da fikk jeg beskjed fra flere i familien om at dette trodde de IKKE noe på. Søsteren min har ikke gjort slike ting hun. En annen gang ble jeg så oppgitt iver alt det negative at jeg utbrøt «er det rakke ned på xxx-dagen i dag?» da var jeg selvsagt lettkrenket. Svarte greit «ser ikke at dere snakker om noen andre på denne måten. Det er kun meg» da ble det temaskifte rimelig raskt. 
og selvsagt... om jeg snakker med noen om noe jeg har gjort som er bra eller hyggelig med en tante eller kusine eller noe, så MÅ hun avbryte med å fortelle om noe negativt med meg. Som den gangen en kusine (både hun og jeg har voksne barn) spurte om sønnen min drakk noe særlig (de var da 17 år), og jeg svarte som sant var «nei, egentlig ikke. Han kommer alltid hjem hver kveld og er aldri synlig beruset.» da begynte hun å le og sa «ja, det liker du nok å tro». 
 

Søsteren min er veldig selvsikker og mener selvsagt at hun er bedre enn meg. Hun hat vært sammen med samme mann lenge og er gift med mannen hun har barn med. Jeg er skilt og har to barn med to menn. Jeg fikk første barn da jeg var 18 og minste da jeg var 31. Jeg har 3-årig høyskole, men jobber for tiden ikke (aap) fordi min ptsd er for sterk. Hun er leder i en mellomstor bedrift. Hun har alt på stell. Hus, to biler, råd til å bygge på huset, og jeg eier et lite «krypinn» jeg akkurat nå ikke har råd til å pusse opp. Altså er hun mer vellykket enn meg og er mammas favoritt. 
 

Hva kan det komme av at hun har dette behovet for å være drittkjerring mot meg i «flokk» og verdens beste når vi er alene? Hun bør jo ikke ha noe behov for å fremheve seg selv. Alle favoriserer henne uansett.

Anonymkode: 638e9...eda

Min storebror har samme behov som din søster, han rakker ned på meg, har gjort det hele livet. Da vi var små så slo og sparket han meg, og fant glede når jeg gråt og hadde det vondt. Da vi var tenåringer så mobbet han meg og kommenterte/kritiserte alt jeg gjorde, "har du kjøpt DE stygge skoene, du går som en elefant, du burde trene mer, du kommer på besøk til meg og sier ingenting? Du MÅ jo snakke når du først er her, hvorfor har du så krum rygg? Osv osv. Det tok aldri slutt. Alt jeg gjorde/ikke gjorde var feil. 

Nå som begge er voksne kan jeg velge om jeg vil møte han eller ei. Og gjett hva: jeg velger å ikke møte han. Orker ikke mer av han. Så nå har vi ikke sett hverandre på 5 år. Og det kan han takke seg selv for.

Hva gjelder deg og din søster så har jeg ingen gode råd å komme med annet enn at jeg også har en drittbror. Og hvor alt det hatet kommer fra, aner jeg ikke. Kanskje du bør si til søsteren din at du ikke finner deg mer i denne type erting/mobbing? Spør henne hvorfor hun gjør disse tingene?

Lykke til ❤

Anonymkode: 47406...174