Hva mener du det vil si å ha respekt for noen?

[Anonym bruker]

Alt nedrig man skal bale med som godt voksen. Vi har havna i en ubrukelig stillingskrig som må løses. Fsm.vern er bestilt så den er i boks.

Slik jeg opplever det eier min samboer ikke respekt for meg. Iallfall store deler av tiden. Ser klart at jeg nå sitter i en offerposisjon som provoserer meg og er bensin på bålet. Jo ber med saken. Vil ikke leve som offer. Etter utroskapsaffære som var grisestygg, har det vært vanskelig. Også mens det pågikk. Han var utro i to år. Han har sluttet tvert og virkelig beklaget seg og vist selvforakt. Saken er at han stadig hakker på meg. Minst en gang om dagen blir han oppgitt, finner en grunn til å kritisere meg, «du skjønner jo at du ikke kan formidle det på den måten/ha varmekablene på kjøkkenet på over 20/kan parkere sånn/svi maten/det du sa i 2017 var helt sykt utilgivelig/du skjønner at jeg må rydde bilen før vi kan kjøre?». Alt dette aggressivt. Og da er det MIN feil, hver dag, at det blir dårlig stemning. Jeg er allergisk etterhvert og blir sint og lei meg, griner, og sier at jeg ikke orker mer at alt er min feil. Det er det jeg har gjentatt i halvannet år. Så! Sier han: «jeg ønsker virkelig ikke å krangle. Jeg fatter ikke hvorfor du ødelegger dagen hver dag. Takk for at du respekterer ønsker mitt. Det er det eneste jeg trenger fra deg». 

Det er min feil om det blir stille og klein stemning i bilen (han fører aldri ordet, jeg som foretar intervju og alvorlige tema er forbud, han orker ikke det. Det er min feil om dagen begynner dårlig, for «jeg er sinnssyk og ute etter å krangle». Dette gjør at han er utkjørt, må spille mobilspill i timer, ikke kan være «blant oss men dissosiere». Jeg føler jeg ikke har sjans. 

Har nå sagt jeg ønsker å løse dette, som jeg hele tiden har villet, og at vi må lete etter hva som ligger bak sinne og kort lunte, det er følelser av å ikke bli sett, krenket, ikke respektert, tråkket på osv». Jeg har absolutt bidratt med eskalerte styggheter siste året, som «vi kan ikke bo sammen, dette skader barna/du må begynne med deg selv», og hans «mitt problem er at du er så labil og elsker å krangle/barns lider i ditt nærvær». Osv. Han trekker dette tilbake etterpå med at jeg er verdens beste mamma, at han føler seg elendig, har selvforakt etc. 

Nå har jeg sagt at jeg må sørge for å se min rolle i konflikten, at jeg har nådd en grense hvor jeg ikke orker å bli vridd til å være en som vil vondt/gjør feil som utløser irritasjon og irettesettelse hver dag, at jeg nå har delt økonomien vår, jeg legger meg på eget rom, ønsker å dele søvntidene (bare jeg som står opp med barna) for å selv kunne jobbe mest mulig og leve selvstendig for i en periode å ivareta meg selv. At jeg ønsker å møtes når han er klar til å snakke ut og å ikke forhåndsdømme meg. Han svarer med at jeg er helt ute og sort/hvitt, helt enig, dette kan tolkes barnslig og tragisk, jeg er bare mett. Jeg vil ha kroppen min i fred. Tenner ikke på å bli kritisert. Vil minimalisere kontaktflaten for å unngå å kræsje en periode, han kan ikke klandre meg for strømbruk osv. Han tjener fire ganger mere enn meg og er tilsvarende fire ganger mindre hjemme. Ok for meg. Klarer meg selv, orker ikke mer av dette. Han er en super mann egentlig. Eller. Uten disse brillene å se meg gjennom. Fikk en respons på ønsket om litt separat liv hvor han lister opp hvor mye han respekterer min omsorg for barna, livsvalg, min etikk, mitt menneskesyn, hvordan jeg har håndtert veiskiller i livet som har vært krevende osv. Igjen med en fordummende sluttkommentar om at han har respekt for meg og ønsker å ikke krangle, om jeg kan slutte med det. 

Det som utløste saken i dag var at han er en mnd borte og jeg kontaktet rørlegger for å ordne vask og dusj som etter en haug plumborunder har vært tett i ett år. Med de beste intensjoner. Betaler selvsagt fra egen lomme så jeg ikke kan få kritikk for det. Jeg skrev «nå er rørleggerne her og de sa «her må vi brenne ned i røret»». Han sa «du skjønner vel at du ikke kan kontakte rørlegger uten å høre med meg først? At jeg ikke kan motta en sånn sms om at de står der og at du formulerer det sånn.» Aggressiv, irettesettende, underlagt «er du helt idiot, du ødelegger denne dagens start også» Jeg sa at jeg er lei for det og ble sint. Jepp. Jeg sa igjen at nå er det nok. Han svarte med sms «jeg ønsker ikke å krangle, jeg er lei meg for at du ikke respekterer det». 

Ser min rolle, ser at jeg absolutt er lettantennelig og at de kan virke labilt. Men jeg får ikke til å kritiseres for alt mer. Jeg orker ikke selvutslettelse. Da blir det motangrep. Og nå tilbaketrekning som ny strategi. 

Plis svar på hva du mener det vil si å respektere hverandre. Kan jeg mene at han ikke gjør det? Syns handlinger taler med enn oppramsing for å avfeie klage på manglende respekt. 

Ikke bare si «skill deg», den er allerede under vurdering. Jeg vil gjerne løse dette, hvordan kan jeg bidra til å fikse knuten fra mitt ståsted? Jeg er klar over at han er der han er, hans perspektiv er det han ser fra og at det er årsaken til at vi kræsjet. Jeg sier jeg vil møtes ved å lytte til hverandre og løse bakenforliggende årsaker til hvorfor vi gikk fra å være gode mot hverandre til å krangle så ofte og stygt. At jeg her forsøkt å snakke om det og invitere så mange ganger at nå får han ta kontakt når han er klar for å gjøre annet enn å se det som at jeg er årsak til alt vondt og dermed hans manglende energi osv osv osv. Han her til nå nektet familievernkontor. Han er en bra pappa på bunn. Han frityrkoker imidlertid i selvmedlidenhet som gjør ham ganske uattraktiv når mobilspillene som jeg er årsak til at han må bruke for å holde ut, tar fokuset fra barna i pinlig lange strekk. Har bedt ham trekke seg tilbake når han skal dette. Det respekterer han ikke. Han svarer med at jeg gir ham skyldfølelse for å ha behov for å hvile og sender ham olme blikk som gjør at hvilen ikke her verdi likevel og at han dermed er like utslitt. 

 

 

 

Anonymkode: d3a32...f1f

[Anonym bruker]

Dette var veldig vanskelig og slitsomt å lese, vet ikke om jeg fikk med meg alt engang...

Men det høres ut som deres hovedproblem er kommunikasjon, og at dere er like dårlige på det begge to. Dere er på hver deres planet og tar alt i verste mening, hele tiden.

 

Anonymkode: d0d71...37d

[Anonym bruker]

Ut fra det du skriver begynner jeg å lure på om det kan være personlighetsforstyrrelser ute og går her. Uansett høres det ut som begge har problemer og kommuniserer dårlig. Hva med å forsøke parterapi eller annen terapi? Hvis du ikke skal skille deg, trenger du hjelp til å nøste opp i dette. Det kan nok være til hjelp uansett hva utfallet blir.

Anonymkode: 12209...508

[Anonym bruker]

Ser godt at at det jeg kladdet ned kan lukte personlighetsforstyrrelse og diverse andre gigantiske problemer. Saken er vel at ingen av oss har vært sånn før, hverken med hverandre eller andre. Begge mistrives med seg selv i å være i et sånt mønster og begge føler seg elendige. Jeg skal fokusere på mitt og tar til meg kommentaren om at jeg er like hårsår som jeg opplever ham. Det kan jeg absolutt jobbe med. Tar det videre til familievernkontoret. Takk 🙂

Anonymkode: d3a32...f1f