Barn som skal utredes/deprimert far

[Anonym bruker]

Har ett lite barn på snart 3 år som skal utredes for autisme. Barnet har noen trekk som kan minne om autisme men har også mye som ikke virker som autisme (han reagerer på navnet sitt, ser dit man peiker , felles oppmerksomhet, kosete, har blikkontakt etc). Grunnen til utredningen er lite språk og det sosiale. Jeg ble veldig trist da jeg skjønte at det ville bli en utredning men trøster meg med at barnet nå vil få hjelp til både språk og det sosiale. Jeg prøver å holde humøret oppe og tenker at om det er autisme så er han forhåpentligvis ikke så «hardt rammet». Men barnets far.. han er knust. Veldig pessimistisk, ser mørkt på fremtiden, snakker bare negativt om hvordan barn med autisme har det (selv om han har null kjennskap til det) og leter etter tegn hos barnet hele tiden. Det kan ta litt tid før utredningen starter og jeg må prøve å få hans humør opp. Jeg synes det er like trist, jeg har også tunge stunder, men jeg tvinger meg selv til å ikke bli deppa av dette. Og jeg har lyst å kunne gi han noen oppmuntrende ord eller noe. Kan noen hjelpe?

Anonymkode: 78825...b3c

[Anonym bruker]

Min erfaring er at når det oppdages at barn har spesielle behov så må begge foreldrene gjennom en sorgprosess. 

Men hos mødre våkner samtidig tigermammaen som vil jobbe iherdig for at barnet skal få det best mulig, med de forutsetningene det har.

Fedre derimot går enten i fornektelse, eller i kjelleren.

Ingen regel uten unntak selvfølgelig, men det er en grunn til at det er en stor utfordring for forhold å få barn med spesielle behov, menn og kvinner reagerer så forskjellig på det.

Gi han tid.

Anonymkode: a9a01...003

[Anonym bruker]

Det viktige er jo at dere ikke tar noe på forskudd. Det er ikke sikkert barnet deres har autisme. Har mannen din tenkt å gå lenge og ødelegge for dere alle for noe som kanskje ikke er tilfelle? Barnet deres vil være akkurat det samme som det er i dag, selv om dere ev. får vite at det har en diagnose. Det som endrer seg er at dere får vite en ev. diagnose - og dermed vil dere også kunne hjelpe barnet deres langt bedre i fremtiden fordi dere forstår og skaffer dere kunnskap om den ev. diagnosen.

Dere kan også be om time på familievernkontoret, hvor dere sammen kan lufte tanker sammen med fagfolk, få tips til hvordan dere best kan hjelpe barnet deres og hvordan dere best kan ta vare på familien i en situasjon som er en stor belastning. Om du tror mannen ikke vil gå med på det, si at du har behov for at dere går dit sammen, at det er viktig at dere nå står sammen fremover, at dere forsøker å forebygge problemer, da det er en kjent sak at forhold som får slike påkjenninger oftere går fra hverandre. Sier du noe slikt er det kanskje lettere for ham å akseptere å gå til fvk pga. dette.

Anonymkode: 1d674...3f9

[Anonym bruker]

Takk for svar. Ja tid skal han få, men barnet har jo ikke fått noe diagnose enda. I forgårs ringte svigermor hysterisk og gråt i tlf der hun forteller at mannen min hadde fortalt at gutten har nesten 100% sikkert autisme. Jeg måtte trøste henne og be henne roe seg ned. Jeg skjønner at det er tungt, jeg har det tungt selv. Men vi ser jo at gutten fungerer fint og han er jo den han er uansett. Kanskje familievernkontoret er en god ide, men kjenner jeg mannen rett så nekter han dette.

Anonymkode: 78825...b3c

[Anonym bruker]

Det finnes mange personer med autisme som har et godt liv, som etablerer familie og som fungerer fint i jobb. Autisme finnes i mange varianter, fra de som ikke snakker, til de som klarer seg selv, uten hjelp fra det offentlige. 

Jeg er mor til en med høytfungerende autisme. Hun går på skole, i vanlig klasse. Det fungerer fint med riktig tilrettelegging. Hun har noen få, men gode venner og har nylig fått kjæreste. Å få diagnosen har vært en lettelse for mitt barn, nå vet hun hvorfor en del ting er vanskelig for henne og de blir lettere for skolen og familien på ta nødvendige hensyn. 

Anonymkode: 41f6a...dfc

[Anonym bruker]

22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det finnes mange personer med autisme som har et godt liv, som etablerer familie og som fungerer fint i jobb. Autisme finnes i mange varianter, fra de som ikke snakker, til de som klarer seg selv, uten hjelp fra det offentlige. 

Jeg er mor til en med høytfungerende autisme. Hun går på skole, i vanlig klasse. Det fungerer fint med riktig tilrettelegging. Hun har noen få, men gode venner og har nylig fått kjæreste. Å få diagnosen har vært en lettelse for mitt barn, nå vet hun hvorfor en del ting er vanskelig for henne og de blir lettere for skolen og familien på ta nødvendige hensyn. 

Anonymkode: 41f6a...dfc

Hun høres ut som en fin jente  kan jeg spør om hvordan hun va som liten? Jeg ser jo selv litt som kan minne om autisme, men likevel såner det mye som ikke stemmer.

Anonymkode: 78825...b3c

[Anonym bruker]

Husk også at Utredning for Autisme er ikke det samme som å få diagnosen. En treåring er veldig liten. Ikke ta sorgene på forskudd. 

Anonymkode: 558ce...458

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar. Ja tid skal han få, men barnet har jo ikke fått noe diagnose enda. I forgårs ringte svigermor hysterisk og gråt i tlf der hun forteller at mannen min hadde fortalt at gutten har nesten 100% sikkert autisme. Jeg måtte trøste henne og be henne roe seg ned. Jeg skjønner at det er tungt, jeg har det tungt selv. Men vi ser jo at gutten fungerer fint og han er jo den han er uansett. Kanskje familievernkontoret er en god ide, men kjenner jeg mannen rett så nekter han dette.

Anonymkode: 78825...b3c

Hvis han nekter familievernkontoret så hadde jeg blitt ganske krass mot ham! En ting er å gi hverandre tid til å akseptere en diagnose etter man har fått den, men her virker det som om din mann dyrker frykten sin og distanserer seg fra virkeligheten. Det hadde jeg ikke akseptert. Jo lengre tid han får lulle seg selv inn i denne frykten og dette bildet han har i hodet sitt, jo verre blir det å få ham ut av det, tror jeg. Så jeg ville krevd at enten går dere til familievernkontoret, til fastlegen til barnet (husk dobbeltime) eller dere går til privat psykolog.

En ting er å ha forståelse for sorgen og frykten han nå føler på, men slik han holder på påfører han deg og alle rundt seg også unødvendig ekstra frykt. Da må noen realitetsorientere ham. Spesielt siden det er en stund til utredningen kommer i gang og til den blir ferdig. Hvis barnet har autisme, hvordan skal han da greie å forholde seg til det på en konstruktiv måte når han på forhånd har druknet seg selv i alle fryktscenarier? Eller, hvis det viser seg at barnet deres ikke har noen diagnose, så har han i mellomtiden kanskje påført forholdet store skader - ikke alle forhold greier seg gjennom slikt...

Anonymkode: 1d674...3f9