Hva er best for barna?

[Anonym bruker]

Få bo i barndomshjemmet med både mor og far som egentlig ikke lenger er kjærester og krangler litt, eller bo 50/50 med hver av foreldrene separat? 

De har aldri sett oss kysse, vi er bare to foreldre som bor sammen. Mye gnisninger og blir litt krangling. 

Er redd jeg ødelegger barna ved å bryte forholdet, og redd jeg ødelegger de ved å bli. Usikker på hva de tar mest skade av? De ser jo ikke mor og far som kjærester, vi bare bor sammen og er nok littkalde mot hverandre.

Hjertet rives i av å tenke på at jeg ikke da får bo med dem hver dag og at de må flytte frem og tilbake, ikke bra det vel? Men sikkert ikke bra med mor og far som krangler heller?

Hva skal til for å bryte ut? Hvordan tar man valget? Vi har prøvd parterapi, men mannen skjønner ikke at han må gjøre en innsats for at det skal bli bedre, han bare venter på at jeg skal begynne å gi ham oppmerksomhet, ros og komplimenter som før for det trenger han for å gi noe til meg sier han. Jeg har mistet følelsene for ham mer eller mindre da han ikke har vist tegn på å prøve noe i denne perioden på ett år. Alt er liksom min skyld og alt er opp til meg. Hans løsning var å vente å se om det blir bedre etter småbarnstida er over... 

Ser ikke at vi noensinne blir kjærester igjen, men kunne sikkert greid å bo fredelig sammen og oppdra barna i samme hus. Ikke enige om oppdragelse heller da, men på det hjelper det jo ikke å bo hver for seg... hjelp?

 

Anonymkode: fe3e3...41a

[Anonym bruker]

Ingen av dere vil jo og skylder på den andre, så hvorfor ikke bare bryte og starte blankt? Barna lærer av dere og her plukker de opp kjølig som normalen for et samliv. Kanskje bedre å bryte mens dere enda har mulighet til å samarbeide bra? 

Anonymkode: f9ad8...1fc

[Anonym bruker]

Kan du ikke starte med deg selv? Jeg skjønner at det er mye å forlange, men hvis du begynner, så kan det jo hende han våkner til live igjen han også?😊

Jeg hadde det som deg for er halvt år tilbake. Jeg var centimeter fra å gå, for jeg var så lei av å ikke føle meg verdsatt i det hele tatt. Det var gått så langt at jeg følte meg kvalm om han tok på meg. Men så tok vi en lang prat, og det viste seg at han følte akkurat det samme. Jeg hadde gitt opp, og dermed sluttet å se han, og det samme hadde han.

Etter praten tok jeg tak i meg selv. Var mer kjærlig, interessert, åpen. Vi satte av tid til hverandre og ikke bare oss som familie. Og det er helt utrolig hvilken endring det har vært. Følelsene har kommet tilbake, og jeg er så utrolig glad for at jeg ikke ga opp mannen og hele familien min. 

Anonymkode: 80b5c...073

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ingen av dere vil jo og skylder på den andre, så hvorfor ikke bare bryte og starte blankt? Barna lærer av dere og her plukker de opp kjølig som normalen for et samliv. Kanskje bedre å bryte mens dere enda har mulighet til å samarbeide bra? 

Anonymkode: f9ad8...1fc

Jeg ville jo jeg, hadde ikke slept ham med til terapi hvis jeg ikke ville? Men tiden går og det har ikke skjedd noe fra hans side, alt han sier på terapien han skal gjøre uteblir. Føler ikke han vil så mye da? Og nå har alt kjølnet helt fra min side. Da vi begynte var det ikke så mye som skulle til fra hans side for at vi skulle komme på plass igjen, men tomme løfter og lite action er ikke akkurat hjelpende. 

Anonymkode: fe3e3...41a

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kan du ikke starte med deg selv? Jeg skjønner at det er mye å forlange, men hvis du begynner, så kan det jo hende han våkner til live igjen han også?😊

Jeg hadde det som deg for er halvt år tilbake. Jeg var centimeter fra å gå, for jeg var så lei av å ikke føle meg verdsatt i det hele tatt. Det var gått så langt at jeg følte meg kvalm om han tok på meg. Men så tok vi en lang prat, og det viste seg at han følte akkurat det samme. Jeg hadde gitt opp, og dermed sluttet å se han, og det samme hadde han.

Etter praten tok jeg tak i meg selv. Var mer kjærlig, interessert, åpen. Vi satte av tid til hverandre og ikke bare oss som familie. Og det er helt utrolig hvilken endring det har vært. Følelsene har kommet tilbake, og jeg er så utrolig glad for at jeg ikke ga opp mannen og hele familien min. 

Anonymkode: 80b5c...073

Er for sent for min del. Jeg har jo prøvd, jeg tok ham med for å få hjelp, men alt skal være opp til meg? Han skal bare få servert alt og ikke yte noe? Etter så mye tomme løfter så har jeg ikke mer å gi. Han må jo delta i forholdet han også? 

Anonymkode: fe3e3...41a

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ville jo jeg, hadde ikke slept ham med til terapi hvis jeg ikke ville? Men tiden går og det har ikke skjedd noe fra hans side, alt han sier på terapien han skal gjøre uteblir. Føler ikke han vil så mye da? Og nå har alt kjølnet helt fra min side. Da vi begynte var det ikke så mye som skulle til fra hans side for at vi skulle komme på plass igjen, men tomme løfter og lite action er ikke akkurat hjelpende. 

Anonymkode: fe3e3...41a

Du ville nok da du dro ham med til parterapi, betviler ikke dét, men nå vil du ikke lengre. Du skriver det selv. Hva er da vitsen? Fortell ham akkurat hvordan det er; du har prøvd, han har ikke, og om ikke han gjør sin del nå blir det skilsmisse. Valget blir hans. 

Anonymkode: f9ad8...1fc

[Anonym bruker]

Ikke vet jeg hva som er best og verst, men det jeg har lagt meg merke i er at når folk skal fortelle om livet sitt så trekker nærmest alle som har opplevd at foreldrene skilte seg som det verste og tyngste som skjedde dem. 

Klart at om det er skikkelig dysfunksjonelle forhold hvor man blir ødelagt så er det til alles beste om man bryter, men jeg har i hvert fall valgt å bli selv i et forhold som ligner deres. Men vi har blitt enige om å fake it till you make it. Dvs at vi (jeg) kysser og klemmer når barna ser, vi prøver å småprate og fleipe litt osv. 

Anonymkode: e05a2...036

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er for sent for min del. Jeg har jo prøvd, jeg tok ham med for å få hjelp, men alt skal være opp til meg? Han skal bare få servert alt og ikke yte noe? Etter så mye tomme løfter så har jeg ikke mer å gi. Han må jo delta i forholdet han også? 

Anonymkode: fe3e3...41a

Prøv litt til . 

Anonymkode: ca21f...737

[Anonym bruker]

Barna har det best av å bo i et hjem de lærer ordentlig tilknytning til andre mennesker, intimitet og kjærlighet, noe du uttrykker at de ikke ser noe av hjemme! Valget bør være lett da. Dere går fra hverandre og finner mennesker som kan gi dere ordentlig kjærlighet og som barna kan lære av, til de selv blir voksne og får seg kjærester og barn. 
 

Foreldre som aldri viser godhet for hverandre skapet passive barn med tilknytningsproblemer. Husk at dere som foreldre og omsorgspersoner er forbilder! Kan ikke skjønne at man kan være så tafatt og i det hele tatt å lure på dette. Klart, det er sunt for barn å se folk krangle litt, men da må de også se dere si unnskyld og vise godhet for hverandre. Derimot er det ikke sunt eller bra for de at det stadig er dårlig stemning og krangling og dette merker de, selv om dere tror de ikke gjør det. Barn er ikke dumme. 
 

Konklusjon: Barna har det best 50/50 OM dere har et godt samarbeid med ikke for store forandringer til å begynne med, men de har det best når foreldrene har det bra og er lykkelige. Om det er sammen eller separert - i deres tilfelle separert.

Anonymkode: 67004...953

[Anonym bruker]

Som skilsmissebarn selv, er jeg veldig takknemlig for at foreldrene mine til slutt gikk hver til sitt. Å belaste et barn med viten om at de er årsaken til at to voksne er ulykkelige sammen bare på grunn av dem, er ganske kjipt. Mange voksne gjør det nok ut av misforstått godhet, men effekten er motsatt. 

Anonymkode: 8bc9e...b8a

[Anonym bruker]

Jeg må si meg enig i at det ikke er bra og bo sammen kun for barna. Det høres ikke så bra ut for noen egentlig. 

Ut i fra det du skriver så virker d som at du er redd for og ta skrittet om og gå. Derfor råder jeg deg til og bli litt til. Gjør dere noe sammen alene eller som familie ? 

Anonymkode: 5063f...1c3

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Barna har det best av å bo i et hjem de lærer ordentlig tilknytning til andre mennesker, intimitet og kjærlighet, noe du uttrykker at de ikke ser noe av hjemme! Valget bør være lett da. Dere går fra hverandre og finner mennesker som kan gi dere ordentlig kjærlighet og som barna kan lære av, til de selv blir voksne og får seg kjærester og barn. 
 

Foreldre som aldri viser godhet for hverandre skapet passive barn med tilknytningsproblemer. Husk at dere som foreldre og omsorgspersoner er forbilder! Kan ikke skjønne at man kan være så tafatt og i det hele tatt å lure på dette. Klart, det er sunt for barn å se folk krangle litt, men da må de også se dere si unnskyld og vise godhet for hverandre. Derimot er det ikke sunt eller bra for de at det stadig er dårlig stemning og krangling og dette merker de, selv om dere tror de ikke gjør det. Barn er ikke dumme. 
 

Konklusjon: Barna har det best 50/50 OM dere har et godt samarbeid med ikke for store forandringer til å begynne med, men de har det best når foreldrene har det bra og er lykkelige. Om det er sammen eller separert - i deres tilfelle separert.

Anonymkode: 67004...953

DE får jo masse kjærlighet og kos da. De overøses, men mor og far kysser ikke nei. Men de lærer jo tilknytning av vår kjærlighet til dem og de til hverandre. Hvis jeg går vil jeg ikke finne noen ny, det er absolutt ikke et mål, heller motsatt. 

Anonymkode: fe3e3...41a

[Anonym bruker]

Jeg tror veldig mange barn heller vil bli boende med mor og far sammen så sant hjemmet ikke har utpreget dårlig stemning. De fleste barn får masse kjærlighet av foreldrene sine og klarer å forstå at mor og far er glade i hverandre selv om de ikke viser veldig mye hengivenhet.

Og ja, såklart er det best for et barn å se at foreldrene viser hverandre kjærlighet i hverdagen, men jeg tror de kan leve fint med foreldre som er venner også. For mange er det ikke noe alternativ å finne seg ny kjæreste, jeg hadde aldri funnet meg ny mann som skulle bodd med ungene og meg, da hadde jeg bodd alene med dem.

Men her vil du få veldig ulike svar HI, fordi folk er så preget av sine egne erfaringer.

Anonymkode: 59504...114

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ikke vet jeg hva som er best og verst, men det jeg har lagt meg merke i er at når folk skal fortelle om livet sitt så trekker nærmest alle som har opplevd at foreldrene skilte seg som det verste og tyngste som skjedde dem. 

Klart at om det er skikkelig dysfunksjonelle forhold hvor man blir ødelagt så er det til alles beste om man bryter, men jeg har i hvert fall valgt å bli selv i et forhold som ligner deres. Men vi har blitt enige om å fake it till you make it. Dvs at vi (jeg) kysser og klemmer når barna ser, vi prøver å småprate og fleipe litt osv. 

Anonymkode: e05a2...036

I mitt tilfelle var det nok mest traumatisk at de skulle prøve ALT før de endelig lot seg skille. Det er mer skadelig å leve i en dysfunksjonell familie enn å leve med en enslig mor.

Anonymkode: 9062e...1ad

[Anonym bruker]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

Da vi begynte var det ikke så mye som skulle til fra hans side for at vi skulle komme på plass igjen, men tomme løfter og lite action er ikke akkurat hjelpende. 

Anonymkode: fe3e3...41a

Hva sier han når du konfronterer ham med at løftene ikke holdes?

Anonymkode: 9062e...1ad

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hva sier han når du konfronterer ham med at løftene ikke holdes?

Anonymkode: 9062e...1ad

Han sier ikke stort noengang. Husker ikke hva som er blitt sagt eller snur det mot meg og finner den ene tingen han sa som ikke jeg har fulgt opp. Ender alltid med at jeg får skylda for «alt» og at jeg ikke har prøvd nok eller gjort og sagt de riktige tingene. Hadde jeg bare gjort de så hadde han gjort «alt» osv. 

 

Anonymkode: fe3e3...41a

[Anonym bruker]

23 timer siden, Anonym bruker skrev:

Barna har det best av å bo i et hjem de lærer ordentlig tilknytning til andre mennesker, intimitet og kjærlighet, noe du uttrykker at de ikke ser noe av hjemme! Valget bør være lett da. Dere går fra hverandre og finner mennesker som kan gi dere ordentlig kjærlighet og som barna kan lære av, til de selv blir voksne og får seg kjærester og barn. 
 

Foreldre som aldri viser godhet for hverandre skapet passive barn med tilknytningsproblemer. Husk at dere som foreldre og omsorgspersoner er forbilder! Kan ikke skjønne at man kan være så tafatt og i det hele tatt å lure på dette. Klart, det er sunt for barn å se folk krangle litt, men da må de også se dere si unnskyld og vise godhet for hverandre. Derimot er det ikke sunt eller bra for de at det stadig er dårlig stemning og krangling og dette merker de, selv om dere tror de ikke gjør det. Barn er ikke dumme. 
 

Konklusjon: Barna har det best 50/50 OM dere har et godt samarbeid med ikke for store forandringer til å begynne med, men de har det best når foreldrene har det bra og er lykkelige. Om det er sammen eller separert - i deres tilfelle separert.

Anonymkode: 67004...953

Man trenger da ikke få tilknytningsskader selv om foreldrene ikke er så kjærlig med hverandre. 

Mine foreldre levde og åndet for oss barna og vi fikk masse kjærlighet og omsorg. 

De ble skilt da jeg var 19 og jeg er kjempeglad for at de ikke brøt opp familien før jeg var stor. 

Ingen tilknytningsskader her ihvertfall. 

Anonymkode: 5045a...471

[Anonym bruker]

Unger gir seg beng i om foreldrene er "kjærester", de ønsker at foreldre holder familien sammen OG greier å oppføre seg. Om de kysser og sånn driter de stort sett i! Det beste for barne er nesten alltid at alt fortsetter som før, slippe oppbrudd, måtte bo to steder, forholde seg til nye partnere osv. 

Anonymkode: b2259...58b

[Nyttårs barn]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Unger gir seg beng i om foreldrene er "kjærester", de ønsker at foreldre holder familien sammen OG greier å oppføre seg. Om de kysser og sånn driter de stort sett i! Det beste for barne er nesten alltid at alt fortsetter som før, slippe oppbrudd, måtte bo to steder, forholde seg til nye partnere osv. 

Anonymkode: b2259...58b

Ungene driter nok i kjæresteriet men trenger å vokse opp i et harmonisk hjem.hvis foreldrene er ulykkelige fordi de ikke trives sammen så er det heller ikke optimalt. Tenker det og handler litt om i hvilken grad foreldrene greier å fungere sammen som familie.