Hvordan bli mindre «sjalu»?

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg har en samboer som jeg stoler helt og fullt på. Jeg tror ikke at han ville finne på å være utro, så det går ikke på det.

Men jeg kan bekymre for om han finner andre damer attraktive! Jeg blir ukomfortabel om vi ser en film med en pen og litt avkledd kvinnekropp, selv om jeg vet at jeg er helt på jordet. Jeg er i utgangspunktet heller ikke negativ til porno eller om han skulle se det, før jeg plutselig kan bli plaget av tanken på om han skulle ønske at jeg var annerledes eller tenke på kroppene deres.

Jeg unner han gutteturer, men ville bli plaget av tanken på «guttekultur» med objektifisering av pene damer. Ikke stripping og slikt, for han ville respektere at jeg ikke takler det, men kanskje andre menns fremvisning av bilder eller rent «guttesnakk».

Det plager meg selvsagt i de situasjonene, men jeg vet jo at problemet er mitt og at jeg ikke ønsker å ha det slik. Jeg vet at han aldri ville gjøre noe galt, og at han er tro mot meg, og han finnes ikke spontan og impulsiv. Han er flink til å gi meg kompliment, men selvbildet mitt er ikke supert, så jeg klarer ikke nødvendigvis å tro på han. Og selv om han kan synes at jeg er pen, så er jeg jo ikke blind. Kroppen min er voksen og bærer naturlig preg av det, selv om jeg også vet at det er mye ved kroppen min som kan anses som attraktivt.

Jeg vet at det enkle svaret er at jeg må skjerpe meg, men hvordan går jeg frem for å gjøre det?

[Anonym bruker]

Begynn å tro på ham. Begynn å stole på ham.

Jeg antar at du mener han ikke er en dust som tok første dama han fant? Jeg antar at du anser ham som en oppegående og fornuftig og intelligent mann? Jeg antar at du mener han ikke er en falsk løgner?

I så fall - prøv å se det han ser i deg: den han ønsker å dele livet med, den han ev. ønsker å få barn med, den han velger å legge seg med om kvelden, den han ønsker å våkne med om morgenen. Velg å tro ham når han gir deg komplimenter!

Han valgte deg! Selvfølgelig hadde han ikke gjort det om han ikke mente du var den beste for ham, at du er akkurat så fin for ham som han sier du er!

For om du tenker på det - er det ikke litt respektløst av deg når du hver gang han gir deg komplimenter egentlig tenker inni deg "jeg tror deg ikke, jeg tror du lyger til meg og er falsk mot meg"?

 

Anonymkode: 651e8...564

[Den perfekte mor, påan igjen]

Det var et godt råd, å prøve å se meg selv gjennom han! Jeg vet jo hvordan jeg ser på han, og også på andre selv om jeg har han. At selv om jeg ser andre flotte menn så er det likevel ikke noen trussel mot han, og hvor lite det betyr for meg. Jeg skal prøve!

[Anonym bruker]

Selvfølgelig finner han andre attraktive. Det gjør jeg også. Man har jo øyne i hodet.

Det betyr ikke at han forlater deg for dem. 

Anonymkode: 835ca...e6e

[Den perfekte mor, påan igjen]

31 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Selvfølgelig finner han andre attraktive. Det gjør jeg også. Man har jo øyne i hodet.

Det betyr ikke at han forlater deg for dem. 

Anonymkode: 835ca...e6e

Jeg vet det, og jeg vet også at de ikke er en reel trussel. Jeg vet at det er mitt problem, og at jeg må finne en måte å takle det på. Fikk et godt råd over her som jeg vil prøve.

[Anonym bruker]

54 minutter siden, Den perfekte mor, påan igjen skrev:

Det var et godt råd, å prøve å se meg selv gjennom han! Jeg vet jo hvordan jeg ser på han, og også på andre selv om jeg har han. At selv om jeg ser andre flotte menn så er det likevel ikke noen trussel mot han, og hvor lite det betyr for meg. Jeg skal prøve!

Prøv det

Det er mange år siden nå, men jeg følte det litt som deg. Jeg har aldri vært sjalu av meg, hverken da, før eller siden. Men jeg hadde store problemer med å føle meg bra nok, ikke minst i et forhold. Jeg sa aldri noe om dette til han jeg da var sammen med, men det ble slitsomt for meg, veldig slitsomt. En dag gikk akkurat det opp for meg som jeg skrev i det første svaret. At ved å tenke negativt om meg selv når han sa positive ting om meg, så devaluerte jeg ham og den han var, for da ble jeg på en måte falsk fordi jeg inni meg påstod at han var falsk og en løgner - noe jeg jo visste uten tvil at han ikke var.

Så hver gang han sa noe positivt om meg etter det, begynte jeg å akseptere at jo, han mente det han sa, han så faktisk det i meg som han sa han så, både når det kom til utseende, ting jeg gjorde og den jeg var som person. Og når jeg tillot meg å begynne å stole på det, akseptere at jeg kunne bli oppfattet slik, da ble det litt merkelig å fortsette å tenke like negativt om meg selv Så etterhvert ble jeg sikrere på meg selv, greide å se at jo, det stemte jo det han sa, jeg kunne se meg selv på en annen måte. Og om jeg ble usikker mtp. andre situasjoner han var i, da minnet jeg meg selv på at det var meg han hadde valgt, det var meg han ønsket å komme hjem igjen. Men også at hvis jeg mente at jeg ikke kunne stole på ham i alle situasjoner, da måtte jeg spørre meg selv hvorfor jeg var sammen med ham, for det var jo ikke rett av meg eller for meg å være med en jeg ikke stolte på? Og da fant jeg ut at jo, jeg stolte på ham, jeg valgte å stole på ham, og da ble jeg liksom ferdig med det også. Jeg kunne da se at det ikke var noe rart om han kom tilbake til meg og ville ha meg og respekterte meg, for jeg kunne se mer av det han (og andre) så i meg.  (Forholdet brant ut av seg selv, hadde ikke noe med dette å gjøre.) Det samme gjaldt egentlig når jeg fikk komplimenter fra andre. Før dette var det veldig vanskelig for meg, følte meg falsk, for jeg "visste" at det de sa ikke stemte, for det stemte ikke med det jeg følte på innsiden, var redd for å bli avslørt, ble usikker. Men det samme der, det er egentlig veldig arrogant å tro at andre ikke mener det de sier/gjør.

Parallelt med dette så begynte jeg å gjøre ting som styrket selvtilliten og selvbildet mitt. Jeg begynte å gjøre nye ting som jeg måtte jobbe litt for å mestre, jeg utfordret meg selv til å ta oppgaver jeg før hadde unngått fordi jeg var usikker (f.eks. hadde jeg angst for å snakke i en forsamling eller holde foredrag). Jeg begynte å trene mer, utfordret meg selv der også. Ikke store ting, men for å bli sterkere, mer utholdende, få bedre balanse, prøve ting jeg hadde sluttet med for mange år tilbake for å mestre det igjen. Jeg hadde en liten, helt bestemt ting jeg hadde fått angst for å gjøre pga. et par uheldige hendelser som for meg nok hadde vært traumatisk uten at jeg forstod det. Det å jobbe for å tørre å gjøre den tingen igjen og faktisk gjennomføre det, det ga også et voldsomt kick til meg selv.

Så jeg tror det beste er å "angripe" dette fra flere sider på en gang. Det er en prosess som må jobbes bevisst med. Men det med å se meg selv gjennom han jeg var sammen med da, det ble et vendepunkt for meg

Anonymkode: 651e8...564

[Anonym bruker]

Han er IKKE eksen din.. Der må du begynne. Det har hendt i fortiden noe som gjør at du ikke vil brenne deg igjen.. Men han er med deg, han bryr seg om deg, valgte deg og er der for deg. Stol på han. Guttepjakk er som å se guttene stå i sirkel rundt et pornoblad i hjørnet på skolegården. Alle vet om det, men det er bare sånn gutter er 😉

Anonymkode: 04397...efb

[Den perfekte mor, påan igjen]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Han er IKKE eksen din.. Der må du begynne. Det har hendt i fortiden noe som gjør at du ikke vil brenne deg igjen.. Men han er med deg, han bryr seg om deg, valgte deg og er der for deg. Stol på han. Guttepjakk er som å se guttene stå i sirkel rundt et pornoblad i hjørnet på skolegården. Alle vet om det, men det er bare sånn gutter er 😉

Anonymkode: 04397...efb

Jeg vet det, og tenker at gammelt rask i underbevisstheten kan spille inn. Samtidig så kan jeg jo ikke bare slå meg til ro med at det mest sannsynlig er en årsak, men må prøve å gjøre noe med den.