Å være ensom på en annen måte

[Anonym bruker]

Jeg har noen nære venner, en del venner og mange bekjente. Jeg har en stødig og sammensveiset familie på morssiden. Jeg har det godt og har det mye bedre enn mange andre. 

Men

Ikke ofte, men av og til er jeg fryktelig ensom uansett om jeg er alene eller ikke. Jeg kan være i et skikkelig hyggelig lag, og plutselig blir jeg ensom. Jeg er alene om fortiden min. Dønn alene. 

Jeg ble utsatt for overgrep. I mange år klarte jeg meg fint. Jeg fikk meg en mann, hus og barn. Lykkelig utenpå. Ikke lykkelig inni. Ekteskapet tok slutt. Jeg hadde i årevis stengt av følelsene mine litt etter litt. Gikk til psykologer i noen år, men de klarte ikke å få frem andre følelser enn latter og glede.

Ensomheten sammen med andre kommer fra leg selv. Ingen andre har opplevd det jeg har opplevd. Ikke i min krets. Skammen. Selv om jeg vet det ikke er min skyld, ikke er noe å skamme seg over. Skammen er der. Min mor vet. Den eneste som vet. Hun vil ikke snakke om det. Det er vanskelig for henne. Hun skulle ha sett det, skulle ha oppdaget det, skulle ha gjort noe. Hennes skam. Så påtar jeg meg hennes skam også. Det var jo jeg som fortalte henne om dette. Min feil. Jeg skulle ikke sagt noe. Min far brøt all kontakt med meg da jeg forsøkte å fortelle. Han ville ikke ha noe med meg å gjøre. Skam. Jeg skulle ikke ha fortalt det. Jeg ødela ved å fortelle. 

Så kan jeg sitte i et rom fullt av mennesker. Ensom. Ingen får klemme meg, ingen får ta på meg. Skulle av og til ønske jeg hadde en mann i livet mitt, men hvordan skulle jeg klart det? Han måtte tatt på meg og sittet inntil meg. Jeg har ikke hatt fysisk kontakt med et annet menneske på flere år. Av og til savner jeg det, men for det meste vekker det avsky. Det er ekkelt. Og for det meste ønsker jeg meg ikke mann heller. Men av og til, så blir jeg ensom fordi tanken dukker opp. I et kort øyeblikk. 

Fler som har det sånn? En annen form for ensomhet?

Anonymkode: e7828...4d7

[Anonym bruker]

Jeg har kjent på en lignende ensomhet, om enn av en annen grunn så medførte det mye av det du har opplevd mtp. familie og avvisning. Det er vondt når man føler det slik, for selv når man har det kjekt og koselig kan den ensomhetsfølelsen komme over en.

Jeg har jobbet med årsaken til at jeg har følt det slik på ulike måter, og det har hjulpet meg. Så var jeg deg ville jeg forsøkt behandling igjen. Behandling har mye med personlig kjemi og tillit å gjøre, i tillegg til den faglige jobben terapeuten gjør, selvfølgelig. Det som er en fantastisk behandler for én kan være helt feil for en annen, uten at det er noe feil med hverken terapeuten eller pasientene. Videre er det ulike retninger for behandling, og der er det det samme. En behandlingsmetode kan være helt feil for deg, en annen kan være perfekt. Jeg tror kanskje du ikke har truffet riktig behandler og funnet riktig metode for deg. Kanskje var du da heller ikke klar for å jobbe mer med det. Ikke alle trenger å rippe opp i alt gammelt heller. Noen gjør det, men ikke alle. Andre har bedre bruk av metoder for å gå videre, fokusere på her og nå og fremover.

For meg har det vært viktig å akseptere, slutte å kjempe mot den urettferdigheten og uretten som er gjort. Når man aksepterer så betyr det ikke at man godtar eller glemmer, men at man aksepterer det man ikke kan endre i fortiden, og så frigjør seg fra den. Det gikk opp for meg at ved å fortsette å fokusere på det så lot jeg det som har skjedd og blitt gjort mot meg fremdeles få styre meg. Så jeg aksepterte. Men det er ikke slik at man aksepterer og så er man ferdig med det. Det er en prosess, og den prosessen må jeg innimellom gjenta fremdeles når noe trigger gamle følelser. Da må jeg igjen minne meg selv på at "jaja, det skjedde, men det er lenge siden, det styrer meg ikke i dag", eller "ja, nå føler jeg meg virkelig ensom, det er jo ikke så rart pga. sånn og sånn, men om jeg fokuserer på ensomhet mens jeg er sammen med andre så distanserer jeg meg fra andre, og da risikerer jeg jo å bli mer ensom, så jeg aksepterer at jeg er ensom og at det ikke føles godt, men nå velger jeg å heller fokusere på å være tilstede her hvor jeg er nå". Etterhvert blir man flinkere til det, for det er en treningsprosess.

Det finnes også ulike støttegrupper, det finnes gruppeterapi noen steder. Jeg garanterer deg at noen av de du kjenner i dag har opplevd noe lignende av det du opplevde som barn/ung. Det er dessverre forbausende mange som har slike erfaringer. Og dessverre så er det vanlig å føle skam for det, selv om man ikke har noen skyld i det selv. Derfor går folk som har hatt slike opplevelser rundt som deg - de føler seg alene fordi ingen snakker om det.

Undersøk hvilke ulike behandlingsformer som finnes i nærheten av der du bor og gi det en ny sjanse. Da kan det være at det er oppnåelig med å finne en god mann å dele livet sitt med.

Anonymkode: 05354...dbc