Angrer fælt på at vi flyttet 😪

[Anonym bruker]

Vi flyttet til en annen kommune, tok ut barna fra bhg. Eldste som er fire år gikk i bhg i 2 år. Minste på 2,5 gikk der bare 8 mnd. Minste takler det fint, men det er verst med eldste. Han savner vennene sine og de ansatte + støtte pedagog sin fra ppt. Begge barna har spesielle behov å det er mye som må tilrettelegges å søkes osv. Han sier også at nye huset vi bor i er feil hus, og at vi må dra hjem til huset vi bodde i. Jeg får helt vondt av han, å dårlig samvittighet. Han savner vennene sine også nabolaget. 

Vi flyttet mtp på avstand til jobb. Jeg brukte nesten 4 timer på å komme meg til og fra jobb. (Kollektivt). Jeg trives heller ikke. Jeg føler meg ensom og langt fra alt. Kjenner ingen der. Har også vært maks uheldig med bhg, vi måtte bytte bhg vi plasserte barna i nye kommunen. Fordi den var helt på trynet, vi har nå takket ja til Annen bhg rett ved huset men jeg vet ikke om det er riktig bhg for barna mine heller. Det er en fin bhg men de ansatte virker ikke så engasjerte i barna. Vi har vært på besøk i ett par timer hver dag i en hel uke. I tillegg føler jeg meg overvåket fra de ansatte, vet ikke hvorfor. Når vi skulle gå her om dagen så var vi ute å leke i bhg. Sa hadet å takket for i dag. Åpnet porten, bilen stå i parkeringen som er rett ved bhg. Begge mine barn har blitt tullete etter de sluttet i gammle bhg å har mistet litt av rutinene. Så begge to løp rett mot veien, (der det er trafikk 40 sone) slapp alt på bakken jeg hadde i armene for så løpe etter de å dra dem inn i bilen. Ble så klart litt oppgitt på dem å sa i fra at dette får de ikke lov til å at det er farlig. Dagen etter når vi kom til bhg så nevnte pedagogiske leder «så du måtte løpe etter barna i går» ? Ja sa jeg de løp mot veien og tullet fælt. Hva prøver hun å si? At jeg er en dårlig mor og du har ikke kontroll på barna? Det de gjorde har dem aldri gjort mot meg før. Samme dag gjorde minste det samme å måtte løpe etter henne. For å gjøre det klart ingen av dem kom aldri så langt at de kom til hovedveien. Men en annen ansatt stå fulgte med meg. Jeg er en tøff, og oppegående mamma men har en dårlig følelse av denne bhg. Sønnen vil heller ikke dra der, jeg lå lokke han med leker for å få han ut av huset å i det hele tatt inn i bilen. Jeg krysser fingrene for at barna skal få det bra på nye bhg men det kommer aldri til å gå. Ikke noe hyggelig når de blir en kasteball på grunn av voksne mennesker som ikke har empati for andre medmennesker. Barna våre er de dyreste vi har. Så de skal ha det bra. Jeg og mannen ønsker å få ordnet opp i dette så vi ikke angrer på at vi flyttet og dro de ut av barnehagen de kom fra. Men jeg angrer allerede etter to uker. Jeg har allerede begynt se etter nytt hus eller leilighet i gamle nabolaget, men vet ikke hvordan det vil se ut eller hvordan bhg barna har fått plass i nye kommunen vil reagere. Fikk høre fra ei vennine at de kan finne på å melde oss til bv fordi vi flytter igjen? Seriøst, bhg har vel ikke noe med hvor vi skal bo osv. Barna begynner ikke i bhg før mandag, vi har bare vært der på tilvenning. Jeg har så sykt dårlig magefølelse, å aldri følt meg så overvåket før. Jeg skjuler ingenting, er ikke redd for noe. Men jeg har nok med å styre med i hverdagen. Jobb, hus, to barn å følge opp. Sykehus ppt, kontroll. Mannen jobber også mye. Aldri vært så frustrert før. Gråter hver dag jeg våkner i den nye leiligheten (så klart ikke forsn barna)

Anonymkode: 2aea4...c81

[Anonym bruker]

Hjelp. Du er jo paranoid. Trodde du var en skrulle etter det første innlegget ditt, nå er det nesten bekymringsverdig. 

Anonymkode: 3918d...9f3

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Hjelp. Du er jo paranoid. Trodde du var en skrulle etter det første innlegget ditt, nå er det nesten bekymringsverdig. 

Anonymkode: 3918d...9f3

Ja, muligens jeg paranoid dette med at jeg følte med overvåket. Kanskje jeg analyserer for mye hva bhg ansatte sier til meg! Men at vi ikke trives handler ikke om jeg at jeg paranoid eller ikke

Anonymkode: 2aea4...c81

[Anonym bruker]

Det å flytte oppleves ofte traumatisk for barn. Her kan du få gode tips og råd i prosessen: https://nhi.no/familie/barn/barn-og-flytting/

Anonymkode: a78bf...ae6

[Anonym bruker]

Jeg tror at dine negative holdninger mot barnehagene skinner gjennom, og det merker barna dine.

Anonymkode: 2f85b...682

[Anonym bruker]

Kommentaren om at du måtte løpe etter barna tar du virkelig i verste mening. 

Det er en stor overgang for barn å flytte. Nå må du være voksen, lede vei og vise at dette går bra og at her kan dere trives. Det er gått bare 2 uker! Vi flyttet tvers over landet, jeg synes det gikk nesten ett år før vi fant roen på nytt sted.

Ta deg litt sammen og gjør mammajobben. Start dagen med at i dag skal det gå bedre. Om du tror alt blir dritt, så blir det dritt.

Anonymkode: 08310...659

[Anonym bruker]

Du må faktisk vokse opp og ta ansvar. 

Makan til sutring og krisemaksimering. Du må bli en trygg voksenperson for ungene dine. 

Skjerp deg. 

Anonymkode: 490e7...6cf

[amandine]

Her må du kneppe igjen og ta ansvar. Du er den voksne og du må skjerpe deg. Vær trygg og rolig og positiv slik at barna dine kan få en sjanse. Å bo slik at du bruker 4 timer på transport er ikke greit. Det er 20 timer hver eneste uke du bruker unødvendig borte fra barna. Dere må ta tiden litt til hjelp og du må ta ansvaret.

[Anonym bruker]

36 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du må faktisk vokse opp og ta ansvar. 

Makan til sutring og krisemaksimering. Du må bli en trygg voksenperson for ungene dine. 

Skjerp deg. 

Anonymkode: 490e7...6cf

Ble litt lei meg pga svarene her! Jeg prøver så godt jeg kan? Men kan man tvinge seg selv og barna til å trives et sted?

Anonymkode: 2aea4...c81

[Anonym bruker]

Kommentaren i bhg. dagen etter hadde jeg sett på som en humoristisk kommentar fra ped.leder, og hadde nok reagert omtrent slik: "ja, herlighet, er det mulig, skal si jeg reagerte rask der jeg kastet alt jeg hadde og løp! De gjorde ikke slik før, så er vel noe med alt som har skjedd med flytting og nye omgivelser osv. Fikk i hvert fall fart på meg, ha-ha!"

Du sier at du er en tøff mamma som ikke er redd for noe. Mulig du var slik da dere bodde der du følte deg trygg, men du er det helt tydelig ikke nå. Jeg forstår at det var problematisk at det ikke fungerte med ekstra oppfølging i den forrige bhg. for det barnet som trengte det, og mulig det var rett å bytte barnehage også. Men nå, nå gir du ikke den nye barnehagen noen som helst sjanse. Du skylder på barnehagen for ting som faktisk ikke er barnehagens skyld! Det er ikke denne barnehagens skyld at dere flyttet! Det er ikke denne barnehagens skyld at barna dine måtte bytte bhg. etter kort tid på det nye bostedet. Det er ikke denne barnehagens skyld at dine unger oppfører seg anderledes enn de normalt gjør.

Hva forventer du egentlig av barna dine og denne barnehagen? Jeg mener du er helt urimelig i dine forventninger. Og jeg tror mye bunner i deg selv. For jeg tror du egentlig bare har hatt gode hensikter hele veien, ønsket å gjøre det riktige for dine barn og familien deres. Jeg tror du har hatt en urealistisk tro på at siden denne flyttingen var det rette for dere og skulle bli positiv for familien, så trodde du også at det positive skulle komme nesten med en gang. Men det er jo ikke slik.

For det første er flytting en belastning for dere alle. Dere foreldre blir slitne av alt som har med flytteprosessen og utvask og innvask og pakking og organisering og utpakking og organisering på nytt sted. Dere blir fysisk slitne og psykisk slitne. Kanskje har dere i prosessen også gnaget på hverandre og forholdet fordi dere har vært så slitne? Når man har bodd et sted lenge så går veldig mye man ellers ikke tenker på på autopilot. Når man flytter må man begynne å bruke energi man tidligere ikke brukte energi på. Bare en slik ting som å stå opp på natta på do... er man husvarm går man på automatikk, trenger ikke lys en gang. I nytt hus må man enten ha lys eller føle seg frem. Skap og annen oppbevaring er litt anderledes enn i tidligere hjem, så man må tenke når man skal ta ting ut av skap, inn i skap, til og med en slik ting som hvordan man beveger seg på kjøkkenet endrer seg, man må tenke, beregne, bli vant med. Så er det til og fra barnehage og jobb, nye veier, nytt trafikkbilde, man må hele tiden være oppmerksom - mer oppmerksom enn man er når man kjenner hver lille dump i veien eller hvert et tre eller sving langs ruten. Å handle matvarer - kan være akkurat samme butikkjede du handler på nå, men ting står ikke helt slik de gjorde i din tidlgiere nærbutikk, dermed kan du heller ikke bare gå og plukke automatisk, men du må bruke ekstra tid på å orientere deg, gå frem og tilbake, forsøke å huske. Så er det nye naboer, nytt personell i barnehage, annen betjening i butikker, andre butikker... leisten er eviglang. Alt dette og mye annet gjør at det er slitsomt å flytte!

Rett før man flytter og/eller etter at man har flyttet er det derfor helt normalt at man får litt "panikk" og lurer på om man har gjort det rette, kanskje angre, skylde på seg selv for å lage vansker for seg selv osv., osv.  Og det er her jeg tror du er nå. Du er kanskje normalt sett en tøff dame. Men nå har du oppdaget at i denne situasjonen er du virkelig ikke tøff eller sikker på deg selv eller noe annet. Det gjør at du heller ikke blir trygg på andre. For inni deg er du egentlig bare redd. Redd for å ha gjort en stor feil, redd for å gjøre flere store feil, og kun ønske å gjøre det rette...

Du VET egentlig at det var riktig å flytte for dere! Herlighet, du brukte nesten et helt døgn bare på pendling i løpet av en uke. Et helt døgn unødvendig borte fra barna dine og familien. Det led dere alle under, ikke bare barna, men også mannen og forholdet deres! Nå har dere tatt et riktig valg. Og nå er det din jobb som mamma å trygge deg selv på at det faktisk var riktig. For det var det! Du vil bli langt mindre sliten når dere får landet i situasjonen og tilværelsen og livet i nytt hjem og på nytt bosted. Du vil få mer overskudd til barna dine, mer tid til dem, mer overskudd til mannen og forholdet og familien. Dere vil få mange flere gode opplevelser. Men det vil du ikke kunne gi ungene dine og mannen om du nå insisterer på å flytte enda en gang. Og hva gjør du om dere skulle flytte enda en gang og du finner ut at ungene dine etter enda en flytting og enda en barnehageflytting får problemer med det? Hva da?

Jeg tror du trenger noen å snakke med før du lar din egen frykt få styre deg til å ta veldig feil valg. Finn en fagperson å snakke med! Enten det er legen din, familievernkontoret, psykiatrisk sykepleier i kommunen eller en fornufig venninne (du synes å ha minst en som er fornuftig...). Du har kanskje vært trygg tidligere, men nå oppfører du deg nesten litt nevrotisk. Men jeg tror altså at du har en stor fryktreaksjon, frykt for å feile, og du takler det dårlig, for du får panikk og vil bare komme unna, vil bare ha tilbake det dere haddes om du opplevde som trygt. Men nå ligger fremtiden deres der dere er, hvis du/dere skal fortsette å jobbe som før. Og ungene dine fortjener at du gir dem og dere en sjanse på nytt hjemsted.

Du skriver: "Jeg krysser fingrene for at barna skal få det bra på nye bhg men det kommer aldri til å gå." Du har bestemt deg for at det ikke vil bra. Og det før barna har hatt annet enn prøvetid i barnehagen. At barna er utrygge er helt naturlig fordi de på kort tid allerede har byttet barnehage to ganger. Gi barna dine en sjanse til å slå seg til ro! Men da må du også finne en trygghet i deg selv som du pr. i dag ikke har. For ditt stress og din frykt vil skinne gjennom om du ikke finner måter å snu dine egne tanker og følelser rundt dette.

Nå har du bestemt deg, du vil ikke at det skal fungere for barna dine i den nye barnehagen - for hvis det fungerer for dem, så kan du ikke flytte dem enda en gang. Og du vil flytte, for du føler deg ikke trygg i den nye situasjonen. Du kjenner ikke igjen deg selv, du kjenner ikke igjen barna dine. Du hadde trolig et urealistisk håp om at ting skulle fungere fra begynnelsen. Men du kan ikke forvente det. Ene barnet ditt har spesielle behov, bare det gjør at man må beregne lengre tid på alt. Lengre tid på å finne seg til rette i barnehagen, lengre tid til å bli trygg på personalet, lengre tid for personalet å virkelig kjenne ditt barn.

Nå må du rett og slett skjerpe deg, og be om hjelp der du kan få det, for å sortere tankene dine, for det trenger du desperat i øyeblikket, tror jeg. For jeg tror du bare ønsker det beste for både deg selv og barna dine, du var bare ikke forberedt på at denne prosessen skulle bli så tøff for deg som det den er blitt. Men da må du heller bli løsningsorientert. Å flykte som en hodeløs høne tilbake dit dere bodde før løser ikke problemet, det kan tvert om forverre situasjonen. Og da vil du igjen kaste bort nesten et helt døgn i uken bare på å pendle, noe som vil slite ut både deg og familien din - og på sikt kanskje også skille dere.

Nå må du bare lage en plan, for du må finne en måte å takle dette på.

Hadde jeg vært deg ville jeg sendt ungene i barnehagen som vanlig mandag. Så ville jeg bedt ped.leder om et møte i løpet av uken. Der ville jeg fortalt at flyttingen har blitt tøffere for dere enn du forventet, at du føler alt blir litt for mye, at du engster deg for barnas trivsel der fordi de fikk en uheldig start i forrige barnehage, at du er redd for reaksjonen deres nå fordi ene ikke vil i barnehagen, og be om råd og spør hvordan de vil jobbe for å trygge barna dine. For akkurat det vil de gjøre, men jeg tror det er viktig for dem å vite hvor utrygg du føler deg nå fordi alt er blitt for mye for deg. Prøv å legge en plan fremover for hvordan dere, bhg. og du/din mann best kan trygge barna for barnehagen. Bare det at ungene dine skal bli kjent med de andre barna og få venner, tar tid, kjære deg. Det er naturlig.

Etter å ha levert barna mandag morgen ville jeg ringt legen din og bedt om et hastetime, fortell der hvordan du har det og spør om råd, hvem du ev. kan snakke med.

Du har det tøft nå. Det er ikke vanskelig å forstå. Du står i en situasjon som du trodde du skulle takle langt bedre, men nå takler du den ikke. Da må du gjøre det som skal til for at du skal greie å takle den! Er det å be om hjelp, da er det det eneste ansvarlige for deg å gjøre. Før du møter veggen fullstendig, eller før du tar avgjørelser som bare vil skape enda mer utrygghet og stress for deg og familien din.

Gi deg selv, barna og det nye bostedet en sjanse! Men da må du snu tankene dine. Begynn å fokusere på dette som en etappe dere må gjennom for å få det bedre. Fokuser på alle fordelene med å flytte. Bare det ekstra døgnet du får hver uke med familien er enormt mye verdt!

Så mandag søker du hjelp hos de som kan hjelpe deg, det er det eneste fornuftige og ansvarlige å gjøre!

Anonymkode: e2c90...8ec

[Himmel og hav]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ble litt lei meg pga svarene her! Jeg prøver så godt jeg kan? Men kan man tvinge seg selv og barna til å trives et sted?

Anonymkode: 2aea4...c81

Nei, men du må regne med at det tar tid. Gi det et halvt år, og så kan du se hvordan ståa er da.

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ble litt lei meg pga svarene her! Jeg prøver så godt jeg kan? Men kan man tvinge seg selv og barna til å trives et sted?

Anonymkode: 2aea4...c81

Ja, faktisk, det kan man. I alle fall kan man bestemme seg selv for å trives, og dermed kan man hjelpe ungene til å trives også. 

Prøver du virkelig så godt du kan? Høres ikke sånn ut på innleggene du har skrevet her inne. Slutt å sutre!  Dere har flyttet, ting er annerledes, gjør det beste ut av det. 

Anonymkode: fd2d6...032

[Anonym bruker]

En ting til - det tar TID å slå seg til ro, danne røtter på et nytt sted, finne trygghet der, automatisere hverdagen, skaffe et nytt nettverkt og bli trygg på nye personer man omgås.

I jobbsammenheng sier man ofte at det tar minst tre måneder å komme noenlunde inn i jobben. Andre sier at det kan ta et år å bli trygg i jobben. Og jobb er langt mindre komplekst enn hva privatlivet er.

Så du må gi deg selv og dere tid, kjære deg. Du må finne tilbake til den trygge og tøffe og uredde mammaen og personen du var før. Og du vil finne tilbake til deg selv om du gir deg selv tid og søker hjelp når du trenger det. Selv om du har fått noen "stempel" i denne tråden, så beskriver det ikke deg som person, det beskriver måten du nå tenker og føler på. Men nå er du i en unormal og ustabil livssituasjon med enormt mange nye ting å forholde deg til, da kan man flippe litt ut. Men din jobb nå er å finne trygghet i den du er nå, og det nye stedet ditt. Din jobb nå er å tro på at de som jobber i barnehagen vil dine barns beste. Og det er din jobb nå å få et godt forhold til barnehagen og ikke la den uheldige opplevelsen med forrige barnehagen få farge måten du møter den nye barnehagen. Det er ikke den nye barnehagens skyld at ungene dine nå er urolige, det er alt som har skjedd den siste tiden med flytting og to bytter av barnehage. Men nettopp derfor trenger de den stabiliteten i denne nye barnehagen. Og snakker du med ped.leder tror jeg du vil få en bedre vei fremover.

Så brett opp ermene - nå  har du en jobb å gjøre. Og du må gi deg selv tid til å gjøre den ordentlig. Du kan gjøre ting for at ting skal gå bedre raskere - f.eks. snakke med ped.leder, legen din, fvk, gode venninner... men selv da må du gi deg selv og dere TID, for tiden er en faktor som bare må til og brukes for at ting og dere skal landet og gjøre at dere slår dere til ro der dere er, med alle de fordelene det vil ha for familien deres. Så gi dere selv en sjanse og tiden som må til!

Anonymkode: e2c90...8ec

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hadde jeg vært deg ville jeg sendt ungene i barnehagen som vanlig mandag. Så ville jeg bedt ped.leder om et møte i løpet av uken. Der ville jeg fortalt at flyttingen har blitt tøffere for dere enn du forventet, at du føler alt blir litt for mye, at du engster deg for barnas trivsel der fordi de fikk en uheldig start i forrige barnehage, at du er redd for reaksjonen deres nå fordi ene ikke vil i barnehagen, og be om råd og spør hvordan de vil jobbe for å trygge barna dine. For akkurat det vil de gjøre, men jeg tror det er viktig for dem å vite hvor utrygg du føler deg nå fordi alt er blitt for mye for deg. Prøv å legge en plan fremover for hvordan dere, bhg. og du/din mann best kan trygge barna for barnehagen. Bare det at ungene dine skal bli kjent med de andre barna og få venner, tar tid, kjære deg. Det er naturlig.

Dette hi. Som ped.leder så hadde jeg blitt utrolig glad hvis en forelder hadde bedt om den samtalen hvis de var i den situasjonen som du er i nå. Da hadde jeg visst og vi kunne lagd en god plan for hvordan trygge både deg og barna mest mulig.

Anonymkode: 2f85b...682

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ble litt lei meg pga svarene her! Jeg prøver så godt jeg kan? Men kan man tvinge seg selv og barna til å trives et sted?

Anonymkode: 2aea4...c81

Du har bodd der i to (!) uker. Selvfølgelig er det litt tungt og vanskelig i starten. Alt er nytt. Regnet du med at alt skulle bare fortsette i samme spor som der dere bodde før? 

Prøver du så godt du kan hvis hver dag starter med gråting, det er overanalysering av hver minste detalj og kommentar i barnehagen og Finn-søk etter hus der dere flyttet fra? Du leter etter feil og da vil du finne. Unger er som sensitive instrumenter, de plukker opp de minste små signaler og går du og depper vil de garantert merke det.

Sett deg ned og lag en liste. Hva savner du og hva kan du gjøre for å få det samme på nytt sted. Ha som mål å gjøre en liten hyggelig ting hver dag både for deg selv og sammen med ungene.

Du er voksen og har flyttet dem. Nå må du oppføre deg som voksen og ta kontroll over situasjonen og hjelpe familien i gang på nytt sted. Å vase rundt i selvmedlidenhet gagner verken deg eller ungene.

Anonymkode: 08310...659

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kommentaren om at du måtte løpe etter barna tar du virkelig i verste mening. 

Det er en stor overgang for barn å flytte. Nå må du være voksen, lede vei og vise at dette går bra og at her kan dere trives. Det er gått bare 2 uker! Vi flyttet tvers over landet, jeg synes det gikk nesten ett år før vi fant roen på nytt sted.

Ta deg litt sammen og gjør mammajobben. Start dagen med at i dag skal det gå bedre. Om du tror alt blir dritt, så blir det dritt.

Anonymkode: 08310...659

👏👏👏

Anonymkode: 50d54...cc6

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hadde jeg vært deg ville jeg sendt ungene i barnehagen som vanlig mandag. Så ville jeg bedt ped.leder om et møte i løpet av uken. Der ville jeg fortalt at flyttingen har blitt tøffere for dere enn du forventet, at du føler alt blir litt for mye, at du engster deg for barnas trivsel der fordi de fikk en uheldig start i forrige barnehage, at du er redd for reaksjonen deres nå fordi ene ikke vil i barnehagen, og be om råd og spør hvordan de vil jobbe for å trygge barna dine. For akkurat det vil de gjøre, men jeg tror det er viktig for dem å vite hvor utrygg du føler deg nå fordi alt er blitt for mye for deg. Prøv å legge en plan fremover for hvordan dere, bhg. og du/din mann best kan trygge barna for barnehagen. Bare det at ungene dine skal bli kjent med de andre barna og få venner, tar tid, kjære deg. Det er naturlig.

Etter å ha levert barna mandag morgen ville jeg ringt legen din og bedt om et hastetime, fortell der hvordan du har det og spør om råd, hvem du ev. kan snakke med.

 

Dette bør du gjøre.

du må la det gå tid. Minst 6 måneder før du revurderer situasjonen. Dere har bodd der 2 uker og antagelig ikke pakket ut av alle eskene ennå. Bruk helgene til å gå på tur i nærmiljøet. Lek ute i barnehagen, prat positivt om den. Finn gøye lekeplasser og steder å leke på i nærheten.

 

barnehagen trenge tid til å bli kjent med barna din, særlig når de har spesielle behov. Ressurser på ordnes. Ta en prat ned styrer og se om hun Kan hjelpe å få fortgang.

 

la ungene få invitere hjem barn fra barnehagen, prøv å bli kjent naboer osv. Hør om mannen din kan ta seg fri for å bli med i barnehagen og hør hva han synes.

 

jobber ikke du? Hva gjør du om dagene? 

Anonymkode: 75404...05e

[Anonym bruker]

Det kommer frem både av denne og den andre tråden jeg mistenker at du står bak at du er i psykisk ubalanse. Kanskje du bør sykemeldes.

Anonymkode: 95045...2ac

[Superdolly]

Jeg svarte deg i den første tråden du opprettet. Da angret du allerede før dere hadde flyttet. Det som skjer nå er en naturlig følge av det: Du gir ikke det nye bostedet en eneste sjanse, for du sammenlikner med stedet der dere bodde før og der alt var fantastisk og perfekt. Dette er ikke til det beste for barna dine! Det er heller ikke det beste for barna dine at du nå stadig bytter barnehage. Tenker du å bytte igjen, allerede før de har fått begynt i den barnehagen du har hatt dem med på besøk et par ganger?

Du må innse at dere har brent noen broer ved å flytte. En av disse broene er den gamle barnehagen. Hvis du nå skulle rive opp familien og flytte tilbake til det gamle bostedet, så har du slett ingen garantier for at ungene dine får plass i den gamle barnehagen. Du har slett ingen garantier for at den støttepedagogen har sittet med hendene i fanget og bare ventet på at dine unger skal komme tilbake, så hun/han kan begynne å jobbe igjen. Tvert imot, sjansen er stor for at barnehagen har fylt opp plassene etter dine barn og støttepedagogen har fått andre oppgaver. 

Du graver deg ned i dysterhet. Som andre har påpekt, det tar lang tid å slå seg til ro på et nytt sted. Men når du holder på slik som du gjør, med å hele tiden finne feil og problemer og forsterke ungenes savn og lengsel og legge alt på den nye barnehagen, så kommer det aldri til å bli bra. 

Du er nødt til å ta deg selv i nakken og gjøre det beste ut av det. Hvis du ikke klarer det selv, så må du faktisk skaffe deg hjelp. For det du holder på med nå, det er ikke sunt hverken for deg eller ungene dine. Du må være den voksne, den som står for valget og du må ta jobben med å gjøre det bra for ungene på det nye bostedet og i en ny barnehage.

[Anonym bruker]

2 uker på ny plass er ingenting. Etter 1 år begynner ofte ting å falle på plass og du kan kjenne på om du trives eller ikke. 

Resten bør du få psykologihjelp for

Anonymkode: 70103...1c3

[KellyTaylor]

Nå husker jeg bare vagt det forrige innlegget ditt, men hvorfor flyttet du i utgangspunktet til dette stedet? Og 2 uker er svært liten tid. Slikt tar tid noen ganger