Om det å være deprimert, komme seg ut av boksen.. boktips???

[crj]

Jeg skulle gjerne fått ett par tips om en interessant bok om det å føle seg bedre, gladere, se fremover i livet og den type sinnsstemning, ift det å ha bipolar lidelse type 2, og man står fast på samme sted hele tiden???
Jeg ser bare tiden her og nå.. klarer ikke å se så langt frem... ha noe å se lyst på, glede meg over.. se frem til..
Bok som gjerne er på storytel også kunne jeg gjerne fått tips om..

Kan fortelle litt om situasjonen. Men det er langt innlegg. Så bare hopp over om det er uinteressant, ønsker aller helst bare tips til bok ☺️

Jeg (jente 33år) har bipolar lidelse type 2.
Stort sett er jeg glad, men ofte så går jeg med en trist følelse inni meg. Selv om jeg er glad. Spesielt det der! Har tenkt lenge at det har vært noe alvorlig galt med meg, ettersom jeg over lengre tid nå (rundt ett år) har vært utrolig sliten, vondt i kroppen, og bare generelt slapp.. bare jeg rydder ut av oppvaskmaskinen eller bretter klær blir jeg sliten og tung i kroppen, og må sette meg for å slappe av.. latskap har jeg tenkt. Men jeg er en veldig ryddig og renslig person, så må alltid ha ting gjort, men kan bruke en hel dag på å rydde og vaske.. for det går så utrolig tregt! Har slitt mye med dårlig samvittighet overfor meg selv for at jeg er så lat, slapp, sliten og giddalaus... og hvorfor skal alle andre klare ting, jeg beundrer "alle andre", og i tillegg til at de kanskje jobber full stilling i jobb. (Jeg jobber ikke nå pga situasjonen min). MEN, har nå skjønt det... jeg er faktisk deprimert.. på ordentlig. . Selv med bipolar lidelse i mange mange år, har jeg ikke skjønt at det er en del av det å være deprimert. Har alltid sett for meg og trodd at når man er deprimert så bare sitter man og griner og "syntes synd på seg selv". Det er det man tenker, så må man psyke seg opp til å tenke at det er ikke synd på meg. Og man tenker at ikke noen er glad i meg, at jeg ser stygg ut og alt det der, og en hel haug med andre negative tanker og følelser. Som man også hele tiden må psyke seg opp til å fortelle seg selv om at det ikke er sant og at det går over, for det gjør det jo. Det vet jeg! Har i perioder, eller bare et par dager inni mellom vært den typen deprimert. Og kan sitte å grine uten grunn. Men skjønner som sagt det nå at det er bare en liten del av det å være deprimert. For nå går jeg bare med en kronisk tristhet og klump i magen og er sliten. Uten å grine, noe jeg skulle ønske jeg kunne få til faktisk, for jeg får bare en følelse av at jeg vil grine, men i stedet for blir jeg bare kvalm og pulsen stiger og jeg føler meg frustrert. Så går det over... for litt... vil beskrive meg selv som en du ALDRIG kunne tenke deg at kunne være en person med en psykisk lidelse. Jeg er stort sett utav alltid glad, og latteren sitter alltid løst. Når jeg er med andre, er jeg faktisk glad. Det er en god følelse. Men det er bare der og da...
Mange vet at jeg er bipolar. Har ikke så mye problemer å fortelle om det om jeg er i en situasjon hvor det føles naturlig (er ikke ofte jeg er i settinger hvor jeg forteller det da, men har ikke noe problem med det). De jeg sier det til blir alltid veldig overrasket over at JEG av alle er det 😂 komisk!
MEN, noe av poenger er at nå er jeg dritt lei av å være i denne firkantede boksen min.. har jobbet så lenge med å prøve å tenke fremover og lyst på ting, venter på en åpenbaring og kloke ord som får det til å åpne seg for meg, hvor jeg kan være deprimert, vis det er det kroppen min vil, men at jeg allikevel kan se lysere på ting! 😀 Jeg vet at jeg ikke er alene om dette, så kanskje spørsmålet mitt og evt svar fra noen kan hjelpe andre i samme situasjon som meg! Håper på gode tips!! ❤

[Anonym bruker]

Har en nær slektning m samme sykdom. Hater å måtte si dette, men altså:

Ingen bok vil løse noe. Ta medisinene dine og følg legens råd. Gå til behandling. Basta.

Anonymkode: 8535e...11e

[Anonym bruker]

https://www.haugenbok.no/Fagboeker/Psykologi/Det-er-ikke-mer-synd-på-deg-enn-andre/I9788282161350?gclid=CjwKCAjwtuLrBRAlEiwAPVcZBmYQMGQIjcpUXWEjmbsXFkXBcBnhxrdqWH2I6AFN94CVHPypypY8URoCl-AQAvD_BwE

Anonymkode: 74925...496

[Anonym bruker]

Boka «hverdagspsyk» er bra. 😊

Anonymkode: 9bd97...2f3

[crj]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har en nær slektning m samme sykdom. Hater å måtte si dette, men altså:

Ingen bok vil løse noe. Ta medisinene dine og følg legens råd. Gå til behandling. Basta.

Anonymkode: 8535e...11e

Takk for svar! 

Det er ikke det at jeg tror det vil løse noe, men at jeg tror jeg vil kunne ha lettere for å se lysere på ting. Bruker liten dose på medisinene mine (lamictal) fordi jeg hater å gå på medisiner og at jeg kan få lett bivirkninger. 

Det kan være jeg og slektningen din er litt forskjellige. Føler ikke at jeg er særlig hardt rammet, men at jeg er ganske lei av å gå med disse følelsene og å føle meg slapp.. 🙂 For jeg har det i utgangspunktet veldig fint, og har masse og være glad og takknemlig for. Har mye familie og venner rundt meg. Jeg tror på at om jeg kan få noen innspill via f.eks en bok, muligens jeg får et litt annet syn på ting, lære meg å tenke litt annerledes. 

[Anonym bruker]

hva gjør du med barna? Eller hvis du er gravid, har du snakket med legen?

Anonymkode: f9d1c...4e7

[crj]

Hva jeg gjør med barna? Hvordan da?  Har to nydelige barn, som betyr alt for meg. De gir meg glede, da de stort sett er blide, morsomme og gøye å være sammen med (stort sett 😆).

Hun minste(6år) tror jeg ikke merker noe til det i det hele tatt, bortsett fra at jeg kan være litt slapp/sliten så klart. Hun elste(15år) merker nok ikke mye hun heller, hun vet litt om situasjonen, tror hun skjønner det, men tenker ikke så mye over det. Så kan klare å "sjule" det godt med dem tilstede. Men bruker ekstra mye energi på dem. Og får "ladet" meg opp når dem ikke er hjemme..Det er helst om kveldene eller på dagene når jeg er alene jeg kan få kjenne ekstra på disse følelsene og tankene. Og kan tillate meg det. Kan bruke masse energi vis jeg "pusher" meg til å holde maska for lenge og noen ganger må jeg ta en pause på badet for å puste litt ekstra(på nippet til panikkangst, som jeg har hatt før, men lært meg å takle så det ikke bryter ut👏👏) og "ta meg sammen", og felle ett par tårer, og man er meg opp for å holde ut liiitt lenger, men blir ekstra sliten senere da...