Jeg blir....

[Anonym bruker]

Vi har hatt et vanskelig forhold jeg og samboer de siste par årene.Vi krangler ikke og er gode venner, men vi sliter litt med kjærestedelen....

Jeg har bestemt meg for å prøve enda hardere, mest pga barna.Det skjærer meg i hjertet tanken på delt bosted og eventuelt nye «foreldre» hvis jeg og faren finner andre partnere etterhvert...Er det tullete av meg å tenke slik?Jeg er glad i samboer, men som sagt så er vi mest bestevenner...

Anonymkode: 2a97f...b42

[Anonym bruker]

Alle lange forhold går igjennom faser som det dere står i nå. Når du ser søte ektepar som feirer gullbryllupp så kan du være sikker på at de har vært igjennom dødperioder/tøffe perioder osv. 

Det er bra at du er villig til å kjempe. Men få mannen med på det. Dere må være to om det om det skal lykkes. 

Selvfølgelig frykter du delt bosted osv. Det vil jeg tro de aller fleste foreldre gjør! 

Anonymkode: 2e936...e33

[Anonym bruker]

Man kan ikke forvente at et livslangt forhold skal være helt stabilt, livet går i faser og man må tåle og takle også de fasene hvor man ikke er like forelsket.

Det vikstigste livet i et forhold er respekt, raushet, et oppriktig ønske om at den andre skal ha det bra. Da vil man komme seg greit gjennom også de tøffe periodene.

Det høres ut som dere har det, dere oppfører dere fint mot hverandre, er glad i hverandre og ønsker hverandre alt godt, da skal du se de varme følelsene dukker opp igjen.

Jeg har vært sammen med mannen min i over 20 år, gjennom fire svangerskap, jobbskifter, flytting osv, selvfølgelig har man ikke vært like forelsket hele tiden. Men jeg tror det er viktig å holde på noen kjæresterutiner, vi har hatt sex minst annenhver uke selv i de periodene vi ikke har vært så mye kjærester ellers, vi har pushet hverandre litt ut av huset for å møte venner osv. Det er også viktig å le litt sammen, latter setter igang så mye godt i kroppen og har man ikke noe å le av så gå på et standupshow, se en morsom film eller noe som setter igang disse gode prosessene i kroppen og le sammen.

Plutselig dukker følelsene opp igjen. Jeg husker spesielt en episode, ene sønnne her sov ikke om natta og vi har helt utslitt begge to. Vi gikk på autopilot og hadde overhodet ikke noe ork til å være kjærester. Men så løsnet ting, han begynte å sove fra åtte om kvelden til seks om morgenen, for en lykke, vi fikk sovet ut litt, ting gikk lettere, jeg begynte å trene litt igjen og følte meg mye bedre. Plutselig så jeg mannen i et helt nytt lys, herregud, han hadde stått fjellstøtt gjennom hele denne tunge perioden, han var virkelig gull altså. Og jeg ble helt nyforelsket igjen

Så mitt råd er å akseptere livet, det er ikke rosenrødt, regnbuer og enhjørninger hele tiden, det svinger litt. Men vær greie mot hverandre, og vis at dere er der for hverandre, også løsner det plutselig igjen.

Anonymkode: 9f17b...a9d

[Anonym bruker]

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Man kan ikke forvente at et livslangt forhold skal være helt stabilt, livet går i faser og man må tåle og takle også de fasene hvor man ikke er like forelsket.

Det vikstigste livet i et forhold er respekt, raushet, et oppriktig ønske om at den andre skal ha det bra. Da vil man komme seg greit gjennom også de tøffe periodene.

Det høres ut som dere har det, dere oppfører dere fint mot hverandre, er glad i hverandre og ønsker hverandre alt godt, da skal du se de varme følelsene dukker opp igjen.

Jeg har vært sammen med mannen min i over 20 år, gjennom fire svangerskap, jobbskifter, flytting osv, selvfølgelig har man ikke vært like forelsket hele tiden. Men jeg tror det er viktig å holde på noen kjæresterutiner, vi har hatt sex minst annenhver uke selv i de periodene vi ikke har vært så mye kjærester ellers, vi har pushet hverandre litt ut av huset for å møte venner osv. Det er også viktig å le litt sammen, latter setter igang så mye godt i kroppen og har man ikke noe å le av så gå på et standupshow, se en morsom film eller noe som setter igang disse gode prosessene i kroppen og le sammen.

Plutselig dukker følelsene opp igjen. Jeg husker spesielt en episode, ene sønnne her sov ikke om natta og vi har helt utslitt begge to. Vi gikk på autopilot og hadde overhodet ikke noe ork til å være kjærester. Men så løsnet ting, han begynte å sove fra åtte om kvelden til seks om morgenen, for en lykke, vi fikk sovet ut litt, ting gikk lettere, jeg begynte å trene litt igjen og følte meg mye bedre. Plutselig så jeg mannen i et helt nytt lys, herregud, han hadde stått fjellstøtt gjennom hele denne tunge perioden, han var virkelig gull altså. Og jeg ble helt nyforelsket igjen

Så mitt råd er å akseptere livet, det er ikke rosenrødt, regnbuer og enhjørninger hele tiden, det svinger litt. Men vær greie mot hverandre, og vis at dere er der for hverandre, også løsner det plutselig igjen.

Anonymkode: 9f17b...a9d

Herlighet, nå fikk jeg litt frysninger, for jeg kunne skrevet nøyaktig det samme. Like mange barn, år sammen, unge som ikke sov osv. Helt sprøtt!

Og jeg er enig. Man kan ikke forvente at et forhold bare overlever av seg selv, slik jeg mistenker at en del tror og forventer. Et godt forhold handler blant annet om vilje og hardt arbeid. Begge må ønske det, og begge må gjøre en innsats. Man må sette av tid til hverandre, gi hverandre rom for å puste og innimellom finne på ting for å glede den andre. Jeg har innimellom sendt sms til mannen min med invitasjon til date, hjemme. Egentlig ikke så veldig annerledes enn vanlig, men det er noe med å få den sms-en. Han kan overraske meg med god massasje eller å plutselig ha gjort noe som egentlig er min jobb her i huset. Og så er det viktig med fysis kontakt, hver dag! Klem, kyss, stryke på, sitte litt i armkroken osv.

Anonymkode: 30e62...63d

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Man kan ikke forvente at et livslangt forhold skal være helt stabilt, livet går i faser og man må tåle og takle også de fasene hvor man ikke er like forelsket.

Det vikstigste livet i et forhold er respekt, raushet, et oppriktig ønske om at den andre skal ha det bra. Da vil man komme seg greit gjennom også de tøffe periodene.

Det høres ut som dere har det, dere oppfører dere fint mot hverandre, er glad i hverandre og ønsker hverandre alt godt, da skal du se de varme følelsene dukker opp igjen.

Jeg har vært sammen med mannen min i over 20 år, gjennom fire svangerskap, jobbskifter, flytting osv, selvfølgelig har man ikke vært like forelsket hele tiden. Men jeg tror det er viktig å holde på noen kjæresterutiner, vi har hatt sex minst annenhver uke selv i de periodene vi ikke har vært så mye kjærester ellers, vi har pushet hverandre litt ut av huset for å møte venner osv. Det er også viktig å le litt sammen, latter setter igang så mye godt i kroppen og har man ikke noe å le av så gå på et standupshow, se en morsom film eller noe som setter igang disse gode prosessene i kroppen og le sammen.

Plutselig dukker følelsene opp igjen. Jeg husker spesielt en episode, ene sønnne her sov ikke om natta og vi har helt utslitt begge to. Vi gikk på autopilot og hadde overhodet ikke noe ork til å være kjærester. Men så løsnet ting, han begynte å sove fra åtte om kvelden til seks om morgenen, for en lykke, vi fikk sovet ut litt, ting gikk lettere, jeg begynte å trene litt igjen og følte meg mye bedre. Plutselig så jeg mannen i et helt nytt lys, herregud, han hadde stått fjellstøtt gjennom hele denne tunge perioden, han var virkelig gull altså. Og jeg ble helt nyforelsket igjen

Så mitt råd er å akseptere livet, det er ikke rosenrødt, regnbuer og enhjørninger hele tiden, det svinger litt. Men vær greie mot hverandre, og vis at dere er der for hverandre, også løsner det plutselig igjen.

Anonymkode: 9f17b...a9d

Takk for at du delte og gode råd💗💗

Flinke dere har vært, 20 år er jammen godt gjort💗

Vi har vært sammen i 12 år og jeg har lenge vært i tvil om det er vi som skal være sammen.Vi tok en pause ifjor, samboer var helt nede da og jeg klarte ikke helt å bestemme meg for hva jeg ville.Plutselig snudde jeg....jeg så hvor mye det påvirket ungene at vi ble splittet.Jeg er himla glad i han, han er så flink med unga, tålmodig til tusen, snill, generøs, gjør» alt» for meg osv osv..vil bare finne kjærestefølelsene igjen...der sliter jeg.

Vi kranglet mye før den pausen vi hadde, men nå har det ikke vært noenting.Vi viser hverandre respekt, han er begynt å gi meg kyss før han drar på jobb(vi kysset aldri før.....😳)...håper bare følelsene kan snike seg inn igjen.

Anonymkode: 2a97f...b42

[Anonym bruker]

Følelsene bestemmer du faktisk en del over selv. Og det å kysse mer, hjelper. Sørg for å ha mer fysisk kontakt hele veien. Kose mer, elske mer. Det vil påvirke dere begge.

Anonymkode: 41a31...327

[Anonym bruker]

Du får ta opp til vurdering hva som er viktigest av at barna får en trygg oppvekst med begge foreldrene samlet eller at mamma skal ut på leting etter kjærestefølelsen. 

Anonymkode: 8bf61...d2e

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vi har hatt et vanskelig forhold jeg og samboer de siste par årene.Vi krangler ikke og er gode venner, men vi sliter litt med kjærestedelen....

Jeg har bestemt meg for å prøve enda hardere, mest pga barna.Det skjærer meg i hjertet tanken på delt bosted og eventuelt nye «foreldre» hvis jeg og faren finner andre partnere etterhvert...Er det tullete av meg å tenke slik?Jeg er glad i samboer, men som sagt så er vi mest bestevenner...

Anonymkode: 2a97f...b42

Det går opp og ned. Har vært med mannen min i nesten 20 år nå. Vi krangler så og si aldri, og er gode venner. Men det hjelper på at han er veldig romantisk i senga så og si hver natt. Er ikke like "forelsket" i han hele tiden, det går opp og ned, men det gjør det for alle. Men jeg har lært at det må gå begge veier, jeg kan ikke forvente at han skal gi meg oppmerksomhet hvis ikke jeg gjør det samme. Begynn med en liten klem hver dag f.eks.

Anonymkode: 176d2...e31

[Maren L Haga]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du får ta opp til vurdering hva som er viktigest av at barna får en trygg oppvekst med begge foreldrene samlet eller at mamma  comeon skal ut på leting etter kjærestefølelsen. 

Anonymkode: 8bf61...d2e

Ja, det er virkelig veldig viktig i disse dager. Når det er mye informasjon rundt, og barnet går tapt i denne informasjonsflyten.
 

[Anonym bruker]

Jeg ble, jeg også. 

Vi har slitt i mange mange år, vi har jobbet motsatt av hverandre, knapt møttes. Snakket lite, og aldri om oss. Vi prøvde noen runder på familievernkontor, men det hjalp ingenting.

Mannen har de siste 10-15 år avvist all form for nærhet, og til slutt endte det med at jeg falt for en annen. Jeg innrømmet det for manneb min, og vi gikk atter en gang til Fvk. Det hjalp vel heller egentlig ikke, men jeg gikk mange runder med meg selv. Jeg ville gå, men jeg klarte ikke. Og jeg så manneb litt fra avstand; han gikk ikke fra meg. Han sto i det og ble hos meg, til tross for at jeg innrømmet å ha kysset en annen mann. Og at jeg likte han andre.

Han har aldri klandret meg, brukt det mot meg eller vært sjalu. Han er fortsatt like lite kjærlig, men jeg ser kjærlighet i ting han gjør for meg; en kaffekopp om morgenen, setevarmere står på i bilen når han henter meg. Han er flinkere til å lytte. Han klarer fortsatt å ha omsorg for meg når jeg er syk. Og alt i alt elsker han meg nok. 

Jeg kan leve med at han knapt vil ligge med meg. Men jeg smyger meg til en klem og et kyss. Og nå skyver han meg ikke lenger bort. 

Anonymkode: 0d673...f65

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ble, jeg også. 

Vi har slitt i mange mange år, vi har jobbet motsatt av hverandre, knapt møttes. Snakket lite, og aldri om oss. Vi prøvde noen runder på familievernkontor, men det hjalp ingenting.

Mannen har de siste 10-15 år avvist all form for nærhet, og til slutt endte det med at jeg falt for en annen. Jeg innrømmet det for manneb min, og vi gikk atter en gang til Fvk. Det hjalp vel heller egentlig ikke, men jeg gikk mange runder med meg selv. Jeg ville gå, men jeg klarte ikke. Og jeg så manneb litt fra avstand; han gikk ikke fra meg. Han sto i det og ble hos meg, til tross for at jeg innrømmet å ha kysset en annen mann. Og at jeg likte han andre.

Han har aldri klandret meg, brukt det mot meg eller vært sjalu. Han er fortsatt like lite kjærlig, men jeg ser kjærlighet i ting han gjør for meg; en kaffekopp om morgenen, setevarmere står på i bilen når han henter meg. Han er flinkere til å lytte. Han klarer fortsatt å ha omsorg for meg når jeg er syk. Og alt i alt elsker han meg nok. 

Jeg kan leve med at han knapt vil ligge med meg. Men jeg smyger meg til en klem og et kyss. Og nå skyver han meg ikke lenger bort. 

Anonymkode: 0d673...f65

For en mann du har💗Han er vell egentlig litt lik min samboer.Han er ikke romantisk, men finner andre måter å vise at han bryr seg om meg.

Anonymkode: 2a97f...b42