Jeg er så forferdelig sjenert

[Anonym bruker]

Jeg regner med at det er det jeg er. Helt fra jeg var liten syntes jeg at det var vanskelig å snakke med noen hvis det var flere enn 1 som var tilstede. Jeg rakk aldri opp hånda på skolen selv om jeg visste svaret (dermed fikk jeg dårlig karakter på muntlig) Som godt voksen (40 årene) sliter jeg fortsatt. Det går greit på jobb, jeg svarer og prater litt hvis vi er få. Men jeg tar aldri ordet først. Når jeg er ute så hilser jeg på naboene, men vil helst bare si hei og gå videre. MEN, jeg vet at noen naboer/bekjente tror jeg er overlegen (eller noe slikt) for hvis de går eller er med noen jeg ikke kjenner så ser jeg som regel en annen vei og prøver å ikke møte blikket deres, sier da altså ikke hei. Det er absolutt ikke fordi jeg er overlegen, men jeg føler et sterkt ubehag/usikkerhet når jeg møter folk jeg ikke kjenner. Jeg skulle gjerne ikke vært slik, men det er ikke slik at noen bare kan si "ta deg sammen". For jeg vil så gjerne, men jeg klarer det ikke. Litt uikker på om det kan ha noe med fra da jeg var barn. Da var det veldig mye "hold kjeft, drittunge". Det var ikke lov å si nei til noe (nei var et forbudt ord for meg å bruke i hjemmet)  Jeg skulle helst hverken sees eller høres. Barndommen var vond og vanskelig, men burde jeg ikke ha kommet over dette nå. Har aldri gått til psykolog, er dette noe som kan anbefales, vil det eventuelt hjelpe?. Jeg snakker aldri om barndommen min, da mener jeg aldri, til noen. Ikke engang mannen min vet om dette. Han synes jeg oppfører meg dumt/rart når han f.eks treffer noen han kjenner, for da går jeg bare videre. Finnes det noe hjelp for meg, er det noen som vet? hvis jeg f.eks går til psykolog, vil de spørre om barndommen eller kan vi bare snakke om hvordan jeg kan bli bedre på å ikke være så sjenert? Dett ble sikkert rotete skrevet, beklager det i såfall.

Anonymkode: ccde5...497

[Anonym bruker]

Jeg hadde lik oppvekst og var veldig sjenert. Gikk til psykolog i ti år og bearbeidet barndommen. Er myyyye bedre nå!

Du må snakke med psykologen om barndommen for å kunne bli bedre. Det finnes hjelp å få. 

Anonymkode: d6a17...11c

[Polly-Esther]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg regner med at det er det jeg er. Helt fra jeg var liten syntes jeg at det var vanskelig å snakke med noen hvis det var flere enn 1 som var tilstede. Jeg rakk aldri opp hånda på skolen selv om jeg visste svaret (dermed fikk jeg dårlig karakter på muntlig) Som godt voksen (40 årene) sliter jeg fortsatt. Det går greit på jobb, jeg svarer og prater litt hvis vi er få. Men jeg tar aldri ordet først. Når jeg er ute så hilser jeg på naboene, men vil helst bare si hei og gå videre. MEN, jeg vet at noen naboer/bekjente tror jeg er overlegen (eller noe slikt) for hvis de går eller er med noen jeg ikke kjenner så ser jeg som regel en annen vei og prøver å ikke møte blikket deres, sier da altså ikke hei. Det er absolutt ikke fordi jeg er overlegen, men jeg føler et sterkt ubehag/usikkerhet når jeg møter folk jeg ikke kjenner. Jeg skulle gjerne ikke vært slik, men det er ikke slik at noen bare kan si "ta deg sammen". For jeg vil så gjerne, men jeg klarer det ikke. Litt uikker på om det kan ha noe med fra da jeg var barn. Da var det veldig mye "hold kjeft, drittunge". Det var ikke lov å si nei til noe (nei var et forbudt ord for meg å bruke i hjemmet)  Jeg skulle helst hverken sees eller høres. Barndommen var vond og vanskelig, men burde jeg ikke ha kommet over dette nå. Har aldri gått til psykolog, er dette noe som kan anbefales, vil det eventuelt hjelpe?. Jeg snakker aldri om barndommen min, da mener jeg aldri, til noen. Ikke engang mannen min vet om dette. Han synes jeg oppfører meg dumt/rart når han f.eks treffer noen han kjenner, for da går jeg bare videre. Finnes det noe hjelp for meg, er det noen som vet? hvis jeg f.eks går til psykolog, vil de spørre om barndommen eller kan vi bare snakke om hvordan jeg kan bli bedre på å ikke være så sjenert? Dett ble sikkert rotete skrevet, beklager det i såfall.

Anonymkode: ccde5...497

Så leit og vondt at oppveksten fin var sånn. 

Kanskje du har utviklet sosial angst? Jeg tenker at en god begynnelse kan være å åpne opp om barndommen din ovenfor din mann. Så kan du kontakte fastlegen og be om henvisning til psykolog, eller søke om psykiatrisk sykepleier via kommunen. 

Du kan få hjelp! Det kan bli bedre!

❤️

[Eliseflisa]

Kontakt din fastlege og få en henvisning. Kognitiv terapi event psykolog. Kanskje du også kan få neon medisiner i tiden frem mot behandling. 

Dette klarer du ❤️😓