Kirurgi-angst!!!!

[Anonym bruker]

Jeg må ha en nokså stor operasjon, og jeg har så voldsomt angst! Jeg har aldri vært i narkose, aldri vært operert, aldri vært innlagt. Jeg må sove en natt på sykehuset og det er forventet sykemelding 2-3 uker. 

Jeg er så sykt redd!! Redd for å slippe kontrollen, overgi meg til andre, overlate kroppen til fagfolk. Jeg er redd for styrtblødninger, perforasjon, hypoksiskader under narkosen, luftembolier, lungeembolier, slag, skade på omliggende organer. Jeg er redd for å havne på intensiven, redd for postoperativ infeksjon, redd for å bli blind, dø. 

OG jeg er redd for å treffe kjenninger, da jeg jobber på sykehuset jeg skal opereres på. Og det er så ekkelt å tenke på at noen skal se «innvollene» mine, se inni munnen min (ved intubering), snakke OM meg, når jeg ikke kan høre eller oppfatte det. (Jaaaa, jeg vet det er teit!)

Jeg er ikke redd for smerter, men jeg er redd for angsten jeg kommer til å ha de første dagene etterpå! Som jeg bare vet vil komme. 

Hva skal jeg gjøre?! Bør jeg snakke med noen, eller bare pine meg gjennom dette? 

Bare tanken på denne operasjonen gir meg en klo i magen av angst! 

Jeg er intensivsykepleier og jeg vet så alt for godt at «alt» kan skje. Men herregud så tåpelig å være SÅ redd! (For det går jo bra, det gjør jo som oftest det!) 

Men det er jeg. Jeg er rett og slett livredd! 

Hjelp!! 

Anonymkode: 8755f...a8b

[amandine]

Jeg kan ikke annet enn å ønske deg lykke til! Og håper for din del at du klarer å være pasient, la intensivsykepleieren hvile hjemme. Vær åpen om hvordan du har det og pust rolig inn gjennom nesen og ut gjennom munnen. Akkurat som du ville roet ned en pasient.

[Anonym bruker]

Det er ikke greit å ha for mye kunnskap nei. Men tenk på hvor forsvinnende få som får store komplikasjoner. Sammenlign det med å kjøre bil. Man er jo utsatt for ulykkesrisiko, men det er jo få som blir alvorlig skadet når man tenker på antall kjøreturer som utføres pr dag. Vet at det høres enkelt ut, men kan være en god mantra for å få seg selv ut av katastrofemoduset.

Et sykehus er stort og vi har relativt ofte kolleger som pasienter. Noen må ha drastiske og store operasjoner, mens andre må ha mindre inngrep. Felles for de alle er at de vet for mye om hva som kan gå galt. Det er flere som har fått angstanfall, men det "snakkes" aldri om i ettertid. Vi forstår (og mange av oss har vært gjennom det selv) at det er vanskelig. Jeg vil ikke si vi gir ekstra service, men vi forklarer litt grundigere hvorfor vi gjør ting som vi gjør. Ofte blur pasienten faglig nysgjerrig og da er fokuset flyttet bort fra seg selv. Og noen ganger er det den gode hånden og den gode medisinen som hjelper. Trekke pusten i magen, tenk på noe fint og ta til deg medisinene og la de få virke. 

Snakk med legen slik at du får en god grundig samtale etter operasjonen slik at du forebygger bekymringen og grobunnen til angsten de neste postoperative dagene. 

Jeg synes absolutt at du bør snakke med operatør om at du er redd for angsten og at den kan hemme deg. Så kan dere sammen se på løsninger for dette. 

Å være katastrofetenker er en dyd av nødvendighet for intensivsykepleieren, men en belastning i privatlivet. La oss på operasjonsstua være katastrofetenkerne på operasjonsdagen og så gir du deg selv lov til å være pasient og ta imot hjelp til å stå i situasjonen. Masse lykke til.

Anonymkode: 3f5ad...3ed

[Anonym bruker]

59 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er ikke greit å ha for mye kunnskap nei. Men tenk på hvor forsvinnende få som får store komplikasjoner. Sammenlign det med å kjøre bil. Man er jo utsatt for ulykkesrisiko, men det er jo få som blir alvorlig skadet når man tenker på antall kjøreturer som utføres pr dag. Vet at det høres enkelt ut, men kan være en god mantra for å få seg selv ut av katastrofemoduset.

Et sykehus er stort og vi har relativt ofte kolleger som pasienter. Noen må ha drastiske og store operasjoner, mens andre må ha mindre inngrep. Felles for de alle er at de vet for mye om hva som kan gå galt. Det er flere som har fått angstanfall, men det "snakkes" aldri om i ettertid. Vi forstår (og mange av oss har vært gjennom det selv) at det er vanskelig. Jeg vil ikke si vi gir ekstra service, men vi forklarer litt grundigere hvorfor vi gjør ting som vi gjør. Ofte blur pasienten faglig nysgjerrig og da er fokuset flyttet bort fra seg selv. Og noen ganger er det den gode hånden og den gode medisinen som hjelper. Trekke pusten i magen, tenk på noe fint og ta til deg medisinene og la de få virke. 

Snakk med legen slik at du får en god grundig samtale etter operasjonen slik at du forebygger bekymringen og grobunnen til angsten de neste postoperative dagene. 

Jeg synes absolutt at du bør snakke med operatør om at du er redd for angsten og at den kan hemme deg. Så kan dere sammen se på løsninger for dette. 

Å være katastrofetenker er en dyd av nødvendighet for intensivsykepleieren, men en belastning i privatlivet. La oss på operasjonsstua være katastrofetenkerne på operasjonsdagen og så gir du deg selv lov til å være pasient og ta imot hjelp til å stå i situasjonen. Masse lykke til.

Anonymkode: 3f5ad...3ed

TAKK for et fint svar! Skal prøve å tenke rasjonelt! Men det er så vanskelig!😱😅

Anonymkode: 8755f...a8b