Gå til innhold

Er virkelig ille å være glad for at barna flytter ut?


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

De skal jo det en dag uansett. De skal flytte og klare seg selv. Er det ikke da bedre å være glad for at man har gitt de verktøyene de trenger for å klare seg alene enn å grine for at de flytter ut? 

Jeg er faktisk glad for at et av barna nå har flyttet. Flott at hun klarer seg selv og vil bo for seg selv. Jeg har hjulpet henne med flyttingen og satt de tingene hun ikke har plass til på loftet til senere bruk. Venninnen min mener at jeg er slem som rydder ungdommen ut av huset. Men.... ungdommen bor ikke her lenger og rommet hennes blir derfor omgjort til et gjesterom som hun selvsagt kan få sove på om hun kommer på besøk en helg eller en kveld. Jeg har aldri hatt gjesterom før. Jeg har kun hatt mitt rom og rommene til barna og aldri plass til venninner som bor langt unna. Nå kan jeg invitere de og tilby de overnatting. Jeg er fornøyd med det og ungdommen er fornøyd med det. 

Hvorfor er det så galt å være glad for at barna flytter ut?

Anonymkode: df6ac...b94

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Er ikke galt i det hele tatt! Målet er at barna skal bli selvstendige og klare å takle et dagligliv alene. Det kan jo komme mange følelser i forbindelse med at barna flytter ut. Både sorg og lettelse og frihet og at det er en ny begynnelse eller at det er en slutt på noe spesielt. Alt er greit, tenker jeg! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, topaz skrev:

Er ikke galt i det hele tatt! Målet er at barna skal bli selvstendige og klare å takle et dagligliv alene. Det kan jo komme mange følelser i forbindelse med at barna flytter ut. Både sorg og lettelse og frihet og at det er en ny begynnelse eller at det er en slutt på noe spesielt. Alt er greit, tenker jeg! :)

Kan være det er kjipt når sistemann flytter, men det er fortsatt noen år igjen. Mamma mente at den første var lett, den andre var greit og den tredje ga tårer.... Før det gikk over og hun fikk en enklere hverdag.

Anonymkode: df6ac...b94

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Absolutt ikke galt. Her gleder jeg meg faktisk litt til barna skal flytte ut....

men husker min mor ryddet ut og omgjorde rommet mitt nesten med en gang jeg var ute på hybel for å studere. DET føltes utrolig kjipt og føltes så vanvittig endelig. Ingen retrettmulighet liksom...Jeg var bare 19 og måtte flytte for å begynne på studier. 

Anonymkode: 79fdf...f6f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Absolutt ikke galt. Her gleder jeg meg faktisk litt til barna skal flytte ut....

men husker min mor ryddet ut og omgjorde rommet mitt nesten med en gang jeg var ute på hybel for å studere. DET føltes utrolig kjipt og føltes så vanvittig endelig. Ingen retrettmulighet liksom...Jeg var bare 19 og måtte flytte for å begynne på studier. 

Anonymkode: 79fdf...f6f

Min er 19 og har flyttet med venninner. Hun flyttet 15. august, jeg startet å pusse opp 16. august. Men vi var enige om det da. Snakket en del om det

Anonymkode: df6ac...b94

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gjør begge deler, jeg. Jeg er glad og takknemlig for at de kommer seg ut i verden og følger drømmene sine, men jeg gråt da de flyttet og jeg syns absolutt ikke at det var deilig på noe vis. 

Det er livets gang og jeg vil jo ikke ha de hjemme for alltid, men en æra er over og ikke visste jeg at 20 år kunne gå så fort! 

Jeg er glad for å ha hjemmeboende barn i mange år til. 

Men barnerommene finnes ikke lenger selv om de har sine faste rom og senger å komme hjem til. En ledig seng er en ledig seng, så hvis vi får annet besøk legger vi dem selvsagt på et av de ledige rommene. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det er langt verre å oppdra barn som ikke vil og klarer å ta steget ut i verden. Det er lov å glede seg over at de ønsker og mestrer, samtidig som det hadde vært godt sånn litt innimellom  om de fortsatt var fem år og alltid i nærheten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her syne jeg det kommer litt an på om hun har flyttet bort for å studere eller flyttet helt ut liksom? Om hun har flyttet helt ut så synes overhode ikke det er noe galt i å glede seg over det. Man har tross alt tatt vare på de hele livet deres, så da er det tid for å tenke litt på seg selv igjen.

Anonymkode: d38c0...966

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er både fint og rart når de flytter ut. Jeg trodde at jeg skulle synes det var enda tommere enn det er, men det er jo riktig også. Når det gjelder rommene, så får de beholde de som de er så lenge de bor på hybel og kommer hjem i ferier og helger. Når de flytter permanent, så får vi se hva det blir til. Vi har allerede gjesterom da, så det er ikke noen mangel på overnattingsplass i så måte. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har det som deg, HI; føler ikke på noen sårhet over at de flytter ut. Skal jeg være ærlig så er det en lettelse.

I vår ble 21-åringen min alvorlig syk, og måtte forlate studiestedet før semesteret var over, og flytte hitover. Det ble noen uker her i hjemmet som ikke var noe OK for verken ung eller gammel, hvis sant skal sies, og nå når hybel osv er på plass, har vi det bedre begge to! Det er en tid for alt, og tiden som ung voksen skal ikke tilbringes i skjørtene på mamma. Og hvis det nå hadde vært sånn at mitt savn var større enn det er, så måtte jeg jo jobbe med meg selv! Er jeg den viktigste i verden, liksom..?

Barnerommet skal heller ikke bli stående som et mausoleum over den epoken. Der skal det bli gjesteværelse. Der bor fortsatt barn i huset som ikke skal ut ennå, men selv med den eldste ute så kan jeg ikke si at jeg føler på noe savn.

Anonymkode: b7ed6...561

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...