Flere som gruer seg til hverdagen?

[Anonym bruker]

Gruer meg forferdelig til hverdagen starter. Skole og lekseoppfølging, bekymringer for det sosiale for lillegullet. Bekymrer meg for travelheten og ensomheten med å ha en mann som jobber rævva av seg. Fritidsaktiviter og kjøring hit og dit. En liten gutt som strever i livet og opplevelsen av avmakt i forhold til det. Angsten som kommer sigende når kravene kommer. Nå er det skrevet ned, fordøm meg gjerne. Jeg ønsker ingen råd egentlig, men del gjerne om flere føler det slik som meg. Sommerferien er et pusterom i en angstfylt hverdag. 

Anonymkode: 1bdf6...238

[Anonym bruker]

Ja, dette blir en grusom høst. Er alene med barna. Har alt for mye å gjør på jobb - kommer til å måtte jobbe i helger og kanskje utover nettene for å komme i mål, og risikerer å mislykkes. Bekymret for gutt som strever faglig på ungdomsskolen og risikerer å ikke få godt nok snitt til å komme inn på en OK videregående, pluss en datter som strever sosialt siste året på barneskolen. 
Ser frem til neste sommer, den blinker som et lys i det fjerne, og juleferien skal også blie et kjærkomment pusterom.

Jeg forsøker å bare ta en dag og en ting om gangen. Man kan uansett ikke gjøre mer enn man klarer - resten får bare skure. 
Har vaskehjelp og leksehjelp (dyrt, men håper det kan være verd det). Prøver å legge inn tid til litt trening og sosialt innimellom. Vurderer å stå opp en time før hver morgen, og heller ta en powernap en gang hver ettermiddag eller i lunsjen - da får man jo litt ekstra tid hver dag.
 

Stå på, det kommer til å bedre seg. Forsøk å ta hensyn til dine egne behov også iblant.

Anonymkode: 05a70...11e

[tante grusom master of law]

Jeg gruer meg til alt mas. Elsker ferie og rolige dager. Ingen som må stresse opp om morgenen, inget matpakkemas og tidskabal som må gå opp. 

[Anonym bruker]

Jeg er ufør og gruer meg til alle andre er opptatt med sitt. Barna er så store at de farter rundt og har kontroll på eget liv. De trener mye og mannen jobber mye, så ofte de ikke har tid til middag en gang. 

 

Alle mine venner jobber og har forståelig nok med sitt hverdagsmas. Jeg sitter her og er ensom. Det er utrolig trist å ikke være brukelig til noe og har måtte gi fra meg jobben jeg elsker. 

Anonymkode: 91d54...514

[Anonym bruker]

Er arbeidsledig nå å pleier da å bli både deprimert og daglig angst igjen :S Så ja jeg gruer meg til hverdagen der jeg må tilbringe dagen alene frem jeg barnet mitt kommer fra skolen. Da pleier jeg ikke lenger klare å se grunner til hvorfor jeg skal stå opp,skal jo ikke noe uansett og ingen trenger meg.

Anonymkode: ab5a8...fb8

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er ufør og gruer meg til alle andre er opptatt med sitt. Barna er så store at de farter rundt og har kontroll på eget liv. De trener mye og mannen jobber mye, så ofte de ikke har tid til middag en gang. 

 

Alle mine venner jobber og har forståelig nok med sitt hverdagsmas. Jeg sitter her og er ensom. Det er utrolig trist å ikke være brukelig til noe og har måtte gi fra meg jobben jeg elsker. 

Anonymkode: 91d54...514

Sånn er det her også. 

Vært ufør i 2 år nå og jo eldre barna blir jo verre blir det. 

Er veldig nøye på å oppfordre ungene til å "prøve vingene sine", de som har verden for sine føtter. Veldig viktig at de ikke har dårlig samvittighet fordi mammarollen, som jeg føler er det eneste viktige jeg har igjen i livet mitt, krever mindre og mindre av meg. Så de vet ingenting om mine følelser... 

Men det er virkelig ensomt å være ufør. 

Anonymkode: bd121...c4a

[Anonym bruker]

Både og. Jeg skal ha første klasse, og gleder meg enormt mye! Kjenner de veldig godt fra før, og vi har en god tone. 

Men foreldrene... Det er en håndfull av de i den klassen, som brøyter seg frem for å kreve ditt og datt til sitt barn. De ser ikke det store bilde; at deres barn er bare 1 av 20. Hvordan skal jeg klare å følge opp slike krav? Og gjør jeg det ikke, blir det sladring på bygda.

Anonymkode: b32ee...848

[Anonym bruker]

Vår familie på 6, 2 voksne og 4 barn er definitivt hverdagsmennesker og ikke feriemennesker. Jeg gleder meg sinnsykt til hverdagen kommer,og alle kommer i gang med sine aktiviteter igjen. Selvsagt har alle behov for ferie,også vi,men alle blir så sure når de faste rammene ikke er tilstede. Så jeg skjemmes ikke av å innrømme at jeg lengter til hverdagen!!

Anonymkode: b991a...14b

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Vår familie på 6, 2 voksne og 4 barn er definitivt hverdagsmennesker og ikke feriemennesker. Jeg gleder meg sinnsykt til hverdagen kommer,og alle kommer i gang med sine aktiviteter igjen. Selvsagt har alle behov for ferie,også vi,men alle blir så sure når de faste rammene ikke er tilstede. Så jeg skjemmes ikke av å innrømme at jeg lengter til hverdagen!!

Anonymkode: b991a...14b

Så herlig! Hverdagen er det faktisk mest av. 😀

Anonymkode: 91d54...514

[Anonym bruker]

25 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så herlig! Hverdagen er det faktisk mest av. 😀

Anonymkode: 91d54...514

Ja det er sant😊 Alle lander liksom når ferien er over, og humøret stiger mange hakk. Det er slik hos alle i familien,både voksne,barna og de voksne barna😄 men for all del,alle gleder seg kjempemye til ferien hvert år😄

Anonymkode: b991a...14b

[Anonym bruker]

49 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Både og. Jeg skal ha første klasse, og gleder meg enormt mye! Kjenner de veldig godt fra før, og vi har en god tone. 

Men foreldrene... Det er en håndfull av de i den klassen, som brøyter seg frem for å kreve ditt og datt til sitt barn. De ser ikke det store bilde; at deres barn er bare 1 av 20. Hvordan skal jeg klare å følge opp slike krav? Og gjør jeg det ikke, blir det sladring på bygda.

Anonymkode: b32ee...848

Jeg forstår deg veldig godt. Jeg sitter i FAU og i klassen til min datter er det tre foreldrepar som er meget krevende både for rektor, kontaktlærer, SFO og meg. Jeg har ikke tall på hvor mange tlf og møter jeg har hatt med disse foreldreparene for å prøve å stagge dem litt og få dem til å se at det er 27 barn i klassen, og ikke bare deres tre barn. Det er helt håpløst å skulle snakke med dem og få dem til å se at det ikke er deres tre barn som skal få all oppmerksomhet. Et lite eksempel er at de i fullt alvor mener at sine barn må bli bedt i alle bursdager, men at deres barn skal få velge ut hvem de vil invitere. I fullt alvor mener de at deres barn ikke må oppleve å bli utestengt fra bursdag, men i samme åndedrag mener de at deres barn må få velge hvem de vil ha som gjester i sin bursdag da man ikke kan tvinge deres barn. Når jeg har spurt dem om de virkelig mener at det er et sett med regler for 24 barn i klassen, og ett sett med regler for 3 barn i klassen så mente de at det var slik det skulle være da det ville være flott for deres barn. Disse tre foreldreparene var slik i barnehagen også og jeg får snart grå hår av dem.

Anonymkode: 2077e...b52

[Anonym bruker]

Nja, både og. Det skal bli litt godt også, etter 7 uker kjenner jeg på at det skal bli godt å være mer sosial igjen med gode kollegaer, og jeg er spent på å møte klassene jeg skal ha. Ungene begynner også å bli litt rastløse og trenger nok å få litt mer input de også. Samtid gruer jeg meg for å måtte stå tidlig opp, bli sliten, kjøre hit og dit, leksemas osv.

Anonymkode: a2ed1...0ec

[Anonym bruker]

Jeg gruer meg til jobben, mens resten skal gå greit.

Anonymkode: 7ab97...7a7

[Anonym bruker]

Og forresten: Jeg HATER lekser.

Anonymkode: 05a70...11e

[Anonym bruker]

Jeg gruer meg også. Som HI skrev, det er tøft med hverdager med barn som strever. Jeg gruer meg også til å klare å følge opp minstemann som begynner på 5.trinn, med hans sosiale vansker (strever med å kontrollere sinnet sitt), og få leksesituasjonen best mulig. 

Har også en på u-skolen, som ikke er så fryktelig faglig sterk, men som har vokst seg fra å være veldig beskjeden og tilbakeholden til å fungere supert sosialt. Da betyr det ikke så mye at karakterene ligger på 3 og 4! Det er altså alltid muligheter for at ting blir bedre i hverdagen😊

 

Anonymkode: eb026...8b6

[Anonym bruker]

Jeg elsker ferier og skulle gjerne vært hjemmeværende, men hverdagen er ganske fin den også. 

Ikke for travel og vi legger lista lavt mtp hva vi bør og må. Det viktigeste er å gi barna en god hverdag, så får de voksnes behov for egentid og sosial omgang settes på vent en stund 

Anonymkode: d9921...47f

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg forstår deg veldig godt. Jeg sitter i FAU og i klassen til min datter er det tre foreldrepar som er meget krevende både for rektor, kontaktlærer, SFO og meg. Jeg har ikke tall på hvor mange tlf og møter jeg har hatt med disse foreldreparene for å prøve å stagge dem litt og få dem til å se at det er 27 barn i klassen, og ikke bare deres tre barn. Det er helt håpløst å skulle snakke med dem og få dem til å se at det ikke er deres tre barn som skal få all oppmerksomhet. Et lite eksempel er at de i fullt alvor mener at sine barn må bli bedt i alle bursdager, men at deres barn skal få velge ut hvem de vil invitere. I fullt alvor mener de at deres barn ikke må oppleve å bli utestengt fra bursdag, men i samme åndedrag mener de at deres barn må få velge hvem de vil ha som gjester i sin bursdag da man ikke kan tvinge deres barn. Når jeg har spurt dem om de virkelig mener at det er et sett med regler for 24 barn i klassen, og ett sett med regler for 3 barn i klassen så mente de at det var slik det skulle være da det ville være flott for deres barn. Disse tre foreldreparene var slik i barnehagen også og jeg får snart grå hår av dem.

Anonymkode: 2077e...b52

Så bra dere har en reflektert FAU-representant!! 👍

Den ene krevende foreldren i klassen er FAU-leder, som får flere i FAU med seg på mange av kravene. Vi er en liten skole, med ca. 100 elever, og alle har selvsagt krav på tilrettelegging, men det er måte på.

Anonymkode: b32ee...848

[Anonym bruker]

8 hours ago, Anonym bruker said:

Gruer meg forferdelig til hverdagen starter. Skole og lekseoppfølging, bekymringer for det sosiale for lillegullet. Bekymrer meg for travelheten og ensomheten med å ha en mann som jobber rævva av seg. Fritidsaktiviter og kjøring hit og dit. En liten gutt som strever i livet og opplevelsen av avmakt i forhold til det. Angsten som kommer sigende når kravene kommer. Nå er det skrevet ned, fordøm meg gjerne. Jeg ønsker ingen råd egentlig, men del gjerne om flere føler det slik som meg. Sommerferien er et pusterom i en angstfylt hverdag. 

Anonymkode: 1bdf6...238

skjønner godt du gruer deg ❤️ Jeg selv synes det er kjempe deilig med hverdag og SFO igjen

Anonymkode: 33246...75d

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Både og. Jeg skal ha første klasse, og gleder meg enormt mye! Kjenner de veldig godt fra før, og vi har en god tone. 

Men foreldrene... Det er en håndfull av de i den klassen, som brøyter seg frem for å kreve ditt og datt til sitt barn. De ser ikke det store bilde; at deres barn er bare 1 av 20. Hvordan skal jeg klare å følge opp slike krav? Og gjør jeg det ikke, blir det sladring på bygda.

Anonymkode: b32ee...848

Huff, føler meg deg! 

Jeg vet at dette er lettere sagt enn gjort, men jeg tror det er svært viktig at du setter ned foten tidlig her, og ikke firer på krav du mener er urimelige. Selv om foreldre sitter i FAU. Sladder på bygda får du bare prøve og heve deg over, jeg kan nesten garantere at det vil sitte flere (muligens i stillhet) som vil applaudere en prinsippfast lærer enn de som vil mene at du er urimelig. Du må rett og slett prøve å sette deg i respekt. Være hyggelig og imøtekommende, men tydelig og stødig. 

Hilsen en etterhvert relativt erfaren lærer :-)!

Anonymkode: 58686...4f6

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Gruer meg forferdelig til hverdagen starter. Skole og lekseoppfølging, bekymringer for det sosiale for lillegullet. Bekymrer meg for travelheten og ensomheten med å ha en mann som jobber rævva av seg. Fritidsaktiviter og kjøring hit og dit. En liten gutt som strever i livet og opplevelsen av avmakt i forhold til det. Angsten som kommer sigende når kravene kommer. Nå er det skrevet ned, fordøm meg gjerne. Jeg ønsker ingen råd egentlig, men del gjerne om flere føler det slik som meg. Sommerferien er et pusterom i en angstfylt hverdag. 

Anonymkode: 1bdf6...238

En god klem til deg❤️

Anonymkode: ddb60...9ea

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ja, dette blir en grusom høst. Er alene med barna. Har alt for mye å gjør på jobb - kommer til å måtte jobbe i helger og kanskje utover nettene for å komme i mål, og risikerer å mislykkes. Bekymret for gutt som strever faglig på ungdomsskolen og risikerer å ikke få godt nok snitt til å komme inn på en OK videregående, pluss en datter som strever sosialt siste året på barneskolen. 
Ser frem til neste sommer, den blinker som et lys i det fjerne, og juleferien skal også blie et kjærkomment pusterom.

Jeg forsøker å bare ta en dag og en ting om gangen. Man kan uansett ikke gjøre mer enn man klarer - resten får bare skure. 
Har vaskehjelp og leksehjelp (dyrt, men håper det kan være verd det). Prøver å legge inn tid til litt trening og sosialt innimellom. Vurderer å stå opp en time før hver morgen, og heller ta en powernap en gang hver ettermiddag eller i lunsjen - da får man jo litt ekstra tid hver dag.
 

Stå på, det kommer til å bedre seg. Forsøk å ta hensyn til dine egne behov også iblant.

Anonymkode: 05a70...11e

Hi her. Høres ut som vi er litt i samme båt. Vil så gjerne se lyst på livet, men akkurat nå er det vanskelig. Føler så med mine barn og kunne gjort mye for at de skulle ha det bra. Lykke til med gutten og jenta di, om det er en trøs så vet jeg hva du står oppe i. 

Anonymkode: 1bdf6...238

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er ufør og gruer meg til alle andre er opptatt med sitt. Barna er så store at de farter rundt og har kontroll på eget liv. De trener mye og mannen jobber mye, så ofte de ikke har tid til middag en gang. 

 

Alle mine venner jobber og har forståelig nok med sitt hverdagsmas. Jeg sitter her og er ensom. Det er utrolig trist å ikke være brukelig til noe og har måtte gi fra meg jobben jeg elsker. 

Anonymkode: 91d54...514

Stor klem til deg❤️ Kanskje du kunne prøvd å organisere syforening én kveld i uka med venninnene dine? Eller kanskje prøve å få kontakt med andre uføre? Hva med å melde deg inn i røde kors f.eks.? Der treffer du jo mange andre. Er også mulig å få besøksvenn via røde kors én gang i uka. Ingen skal måtte sitte ensom i 2019!!!❤️

Anonymkode: aaf09...3a1