Barnet vil ikke til far

[Anonym bruker]

Dette er et touchy tema. Jeg er bonusmor, har vært det i ett par år. Far har 50% samvær med barnet på nå snart 6 år. Problemet er at nå vil ikke barnet være hos far. Barnet har såvidt kommet i hus før det vil tilbake til mor. Dette har pågått en stund. Når barnet konfronteres, får man ikke noe svar annet enn at det er gøy hos mor. Barnet har sagt rett ut at det ikke vil være hos far, og vil flytte til mor. Vi forstår ikke hva dette egentlig handler om. 

 

Jeg har på min side en mistanke om at jeg er problemet. Jeg har en del faste regler som jeg er oppdratt til å kalle folkeskikk. Vi sitter med boret når vi spiser, spiser det vi får servert, sier takk når vi får noe etc. Dette faller generelt ikke i god jord hos barnet. Barnet har fra starten av vist stor sjalusi overfor meg når far er i nærheten, selv om vi såvidt har sittet ved siden av hverandre i sofaen   Dette har blitt sår for far og etterhvert også for meg. Jeg opplever at vi må utkonkurrere mor når det kommer til å underholde barnet. Jeg vet snart ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette. Det går lutt ut over tålmodigheten min da jeg ikke klarer å få tak i det egentlige problemer. 

 

Noen tanker og tips/råd?

Anonymkode: 82b1a...4d7

[Anonym bruker]

Ikke kom inn inkubator til et barn med regler og formaninger. Lar barnets foreldre ta seg av det. Vær den kule ekstraressursen og knytt bånd til barnet før du setter grenser for det. Stemor til mine barn ramlet inn i livet deres og påpekte alt jeg gjorde feil og barna nekter nå å være hos far. Det er hyggelige og veloppdratte barn, men stemor startet livet sammen med regler og grenser, ikke med å knytte bånd til barna.

Anonymkode: 9fa3a...211

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det skal gå svært lang tid før du som stemor begynner å skulle oppdra barnet. Det du beskriver av "regler" er absolutt sånne ting som jeg også mener barna mine skal kunne, men dersom stebarnet ditt ikke er opplært til det er det ikke din jobb å komme inn å lære ham det. Barnet skjønner ikke nå at det er i beste mening, og hvis jeg var deg ville jeg prøvd å overse det du kan overse, og snakke med samboeren din om de tingene du mener du ikke klarer å overse, så kan han introdusere regelen om at alle sitter ved bordet når man spiser og du kan du fokusere på å komme på god-fot med barnet ved å gjøre hyggelige ting.

Anonymkode: 78c74...f31

[Anonym bruker]

Det er ikke du som skal oppdra barnet, det er mor og far.

Kanskje er de dårlige på det og du mistrives med barnet, men da er det faktisk du som skal byttes ut og ikke barnet...

Tantebarna mine opplevde det samme, pappaen deres fikk seg ny kjæreste og samboer, hun kom inn i livet deres med masse regler osv, de er nå tenåringer og ingen av dem vil være hos pappa lenger (før var de der 50%).

Helt normale barn, men oppdratt på en litt annen måte enn stemoren ville gjort. Når hun da innførte alle sine regler rundt alt fra klesvask til bordskikk, så endte det med at de sluttet å komme. De orket ikke forholde seg til hennes mas hele tiden, de hadde det ikke ryddig nok på rommet, de satte ikke skoene pent nok i gangen, de snakket ved middagsbordet og der skulle det være ro osv osv.

Enhver mamma ville tatt dette mye mer rolig, klær som ikke blir tatt til vaskerommet blir ikke vasket, man går ikke etter en 13-åring og gnager om det skittentøyet, man bare lar det ligge til de savner å ha det rent. Kunne gitt tusenvis av eksemper, man går ikke etter en 12-åring og maser om at gymtøyet må sorteres ut, legges på vask, joggeskoene i hyllen osv fra de kommer fra skolen, tar de det ikke har de ikke gymtøy til neste gymtime...

En stemor kan ødelegge veldig mye med gnålet sitt.

Anonymkode: 2f08d...9c3

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ikke kom inn inkubator til et barn med regler og formaninger. Lar barnets foreldre ta seg av det. Vær den kule ekstraressursen og knytt bånd til barnet før du setter grenser for det. Stemor til mine barn ramlet inn i livet deres og påpekte alt jeg gjorde feil og barna nekter nå å være hos far. Det er hyggelige og veloppdratte barn, men stemor startet livet sammen med regler og grenser, ikke med å knytte bånd til barna.

Anonymkode: 9fa3a...211

Som nevnt innledningsvis, dette har vært et forhold i 2 år. Det er først nå barnet har begynt med dette. Jeg er til dels enig i det du skriver. Samtidig så er det vårt hus, vi har generelle regler som vi følger - alle sammen. Dessuten har ikke jeg, eller far vært negative til mor på noen måte. Jeg har fremsnakket mor på alle måter. 

Anonymkode: 82b1a...4d7

[Anonym bruker]

Signerer alt de andre har skrevet før meg. Løsne tøylene litt! 

Anonymkode: 09414...1ae

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Som nevnt innledningsvis, dette har vært et forhold i 2 år. Det er først nå barnet har begynt med dette. Jeg er til dels enig i det du skriver. Samtidig så er det vårt hus, vi har generelle regler som vi følger - alle sammen. Dessuten har ikke jeg, eller far vært negative til mor på noen måte. Jeg har fremsnakket mor på alle måter. 

Anonymkode: 82b1a...4d7

Ja, men selv om dere har vært sammen i 2 år, så flyttet du vel ikke inn samme dag? 

Og barnet har vel prøvd å henge med alle reglene, og nå etterhvert fått nok. 50/50 løsning er vanskelig nok i et lite barns liv, om man ikke er nødt til å forholde seg til helomvending i rutiner og regler også. 

Anonymkode: 09414...1ae

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tenker at det skal gå svært lang tid før du som stemor begynner å skulle oppdra barnet. Det du beskriver av "regler" er absolutt sånne ting som jeg også mener barna mine skal kunne, men dersom stebarnet ditt ikke er opplært til det er det ikke din jobb å komme inn å lære ham det. Barnet skjønner ikke nå at det er i beste mening, og hvis jeg var deg ville jeg prøvd å overse det du kan overse, og snakke med samboeren din om de tingene du mener du ikke klarer å overse, så kan han introdusere regelen om at alle sitter ved bordet når man spiser og du kan du fokusere på å komme på god-fot med barnet ved å gjøre hyggelige ting.

Anonymkode: 78c74...f31

Far har i aller største grad forsøkt å lære barnet folkeskikk, og han har bedt meg om å gjøre det samme. Jeg har hele tiden hatt et godt forhold til dette barnet. Barnet har fra dag en vært særdeles opptatt av hvor jeg er, når jeg kommer og hva vi skal gjøre. Barnet har også vært opptatt av at vi to skal gjøre ting sammen, uten far, noe vi også har gjort. 

Anonymkode: 82b1a...4d7

[Anonym bruker]

54 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Som nevnt innledningsvis, dette har vært et forhold i 2 år. Det er først nå barnet har begynt med dette. Jeg er til dels enig i det du skriver. Samtidig så er det vårt hus, vi har generelle regler som vi følger - alle sammen. Dessuten har ikke jeg, eller far vært negative til mor på noen måte. Jeg har fremsnakket mor på alle måter. 

Anonymkode: 82b1a...4d7

Og så må du slutte å rettferdiggjøre alt du gjør. Far og mor setter reglene og de reglene du setter her er småplukk og det er de mest irriterende irettesettelsene. Ikke gjør deg selv til den store stygge ulven. La mor og far sette reglene og lev med det.

Anonymkode: 9fa3a...211

[Anonym bruker]

Alvorlig talt folkens! Skal ikke «stemor» få bestemme i sitt eget hjem? Skal virkelig ikke stemor få be om bordskikk til et barn KUN fordi hun ikke er biologisk mor? For et stigmatiserende og nedlatende samfunn. Hvor lenge skal man være i et barns liv før man er god nok til å kunne ha vanlige husregler? Nå er ikke jeg selv i en slik situasjon, men hadde far til mine barn funnet seg ei ny ei og forventet at hun skulle sitte der som et overkjørt mehe så hadde jeg blitt forbannet! 

 

Ut fra det jeg leser, prøver TS å finne ut av et problem med barnet. Jeg leser frustrasjon mellom linjene og en dame som forsøker å gjøre de riktige tingene. Mitt forslag er å forklare barnet at foreldrene bor i ulike hus, og er minst like glad i barnet som før, selv om det er en ny dame i bildet. Jeg hadde ikke laget noe oppstyr rundt generelle husregler. Men hvis du derimot har et naziregime så lager du ris til egen ræv. Det skal være lov å forvente normal oppførsel uten at et barn tar skade av dette. Kanskje dette er en fase? Det er jo ingen hemmelighet at barn gjerne favoriserer den ene forelderen i perioder. Det gjør i alle fall mine. 

 

Uansett! Lykke til!

Anonymkode: 82b1a...4d7

[Anonym bruker]

Det er vanskelig for et barn å være borte fra en av foreldrene. I tillegg har pappa en dame som ikke er mamma. Tenk omsorg, trygghet og relasjon i stedet for folkeskikk. Folkeskikk er et ganske gammeldags uttrykk. Den kommer av seg selv når relasjonen er på plass og dere går foran som gode eksempler. Det gagner ingen å være regelryttere. 

Anonymkode: bc506...557

[Anonym bruker]

Jeg er både enig og uenig med svarene du får ang grensesetting. Jeg gikk på den smellen selv, begynte å sette grenser for hardt for fort. Det endte med brudd og både far og jeg lærte mye. Han er nå gift på nytt og barnet vårt har fått en fantastisk stemor. Han har også hatt perioder han ikke vil til pappaen og vil hjem når han er der. Når jeg spurte hvorfor, sa han at han ikke likte at stemor satte grenser. Jeg sa da at hun er voksen på lik linje med pappaen og meg og at han også må høre på henne. Det er hennes hjem også og han kan ikke «rømme unna» alt som er vanskelig eller ubehagelig. De har vært sammen i 3 år og gift i 2. Etter den beskjeden ble det bedre. Han skjønte at jeg støttet stemor i grensesetting (de samme reglene jeg har, så ikke noe urimelig). 

Kanskje dere kan ta en prat med mor? Høre om hun vet noe om årsaken til endringene hos barnet og spørre om tips til å bedre det? Er det god nok kommunikasjon til slike samtaler? 

Anonymkode: 7d815...57f

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dette er et touchy tema. Jeg er bonusmor, har vært det i ett par år. Far har 50% samvær med barnet på nå snart 6 år. Problemet er at nå vil ikke barnet være hos far. Barnet har såvidt kommet i hus før det vil tilbake til mor. Dette har pågått en stund. Når barnet konfronteres, får man ikke noe svar annet enn at det er gøy hos mor. Barnet har sagt rett ut at det ikke vil være hos far, og vil flytte til mor. Vi forstår ikke hva dette egentlig handler om. 

 

Jeg har på min side en mistanke om at jeg er problemet. Jeg har en del faste regler som jeg er oppdratt til å kalle folkeskikk. Vi sitter med boret når vi spiser, spiser det vi får servert, sier takk når vi får noe etc. Dette faller generelt ikke i god jord hos barnet. Barnet har fra starten av vist stor sjalusi overfor meg når far er i nærheten, selv om vi såvidt har sittet ved siden av hverandre i sofaen   Dette har blitt sår for far og etterhvert også for meg. Jeg opplever at vi må utkonkurrere mor når det kommer til å underholde barnet. Jeg vet snart ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette. Det går lutt ut over tålmodigheten min da jeg ikke klarer å få tak i det egentlige problemer. 

 

Noen tanker og tips/råd?

Anonymkode: 82b1a...4d7

Man konfronterer ikke et barn i en sårbar situasjon. Man prater / har en samtale med det. A

Anonymkode: 22701...aff

[Anonym bruker]

Har du egne barn?

Jeg kjenner flere som har hatt stebarn før de fikk egne barn. Felles for dem alle er at de har vært strengere og hatt høyere forventninger til oppførslen fra stebarna i forhold til egne barn når de nådde samme alder.

Ikke terp på regler. Vær overbærende. Sitter ikke barnet ved bordet så ikke mas på det. Sitt selv og kos dere og snakk hyggelig sammen. Vis med handling hvordan dere vil ha det og hvorfor. Og la så faren ta en prat om det med barnet etterpå, bare de to.

Anonymkode: ca84e...178

[Anonym bruker]

Du skal i hvert fall slutte med å insistere på å ha gammeldags oppdragerrolle og innprente gammeldagse regler overfor et allerede sjalu barn som du ikke har et veldig solid forhold til... 

Det er vel åpenbart at med barn man ikke kjenner godt, lar man forelderen/foreldrene definere hva som er reglene og hvordan de skal håndheves. Man starter ikke et forhold til et nytt menneske (lite eller stort!) ved å innprente bordskikk på dag 1. Ungen føler seg ikke hjemme hos dere, og det er vel neppe noe rart. Du ville sikkert også bli litt utilpass hvis din mor eller søster fikk en ny samboer, og vedkommende knapt rakk å hilse på deg før han begynte å påpeke at du gjør ting på feil måte.

Anonymkode: 32c6f...11f

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Alvorlig talt folkens! Skal ikke «stemor» få bestemme i sitt eget hjem? Skal virkelig ikke stemor få be om bordskikk til et barn KUN fordi hun ikke er biologisk mor? For et stigmatiserende og nedlatende samfunn. Hvor lenge skal man være i et barns liv før man er god nok til å kunne ha vanlige husregler? Nå er ikke jeg selv i en slik situasjon, men hadde far til mine barn funnet seg ei ny ei og forventet at hun skulle sitte der som et overkjørt mehe så hadde jeg blitt forbannet! 

Handler ikke om å «være god nok»,  eller om å være et mehe, men om at man faktisk må overlate oppdragelsen til den som ER forelder. Konflikten skal ikke være mellom stemor og seksåringen. Dersom noe ikke funker, er det mannen hun må snakke med, så han evt kan stramme inn. Det er han som må ta hovedrollen som oppdrager for SITT barn. Og dersom han ikke vil stramme inn, f eks hvis hans regler og verdier konflikterer med stemors, ja, så er det med MANNEN sin hun har en konflikt - ikke med seksåringen. De to voksne må finne ut hva som er passe nivå og hva de kan leve med, men stemor eller stefar er ikke den som skal sette vedtaket ut i livet. 

Anonymkode: 32c6f...11f

[Anonym bruker]

Hva med å ta en prat med mor og høre hva hun sier om dette? Har barnet pratet med henne? Kan det være en idé og dele samvær på en annen måte? Altså noen dager her og noen dager der, men fortsatt 50/50?

Evt, ta en prat på familievernkontoret og be om råd der. 

Anonymkode: 47d78...6cb

[Anonym bruker]

Jeg lurer også på om du har egne barn... Det er så enkelt å være regelrytter mer andres barn, særlig hvis man ikke liker ungen så godt.

Du har sikkert rett i mistanken om at du er problemet. Da er spørsmålet om DU er villig til å endre deg, fremfor å endre barnet 

Anonymkode: 5e173...ff1

[Anonym bruker]

Virkelig? 

 

Jeg er bonusmor som dere så fint kaller det. 

 

Jeg kan ikke kjøre på med grenser og regler til mine to barn, og la et barn slippe unna for å komme på godfot?

 

Mine barn ville reagert ganske kraftig om stebarnet mitt fikk lov til å gjøre det de ikke får lov til ved matbordet foreks. Heldigvis er min mann rimelig enig med grenser så vi er samkjørte hele veien. 

 

 

Anonymkode: d22de...089

[Anonym bruker]

10 minutes ago, Anonym bruker said:

Virkelig? 

 

Jeg er bonusmor som dere så fint kaller det. 

 

Jeg kan ikke kjøre på med grenser og regler til mine to barn, og la et barn slippe unna for å komme på godfot?

 

Mine barn ville reagert ganske kraftig om stebarnet mitt fikk lov til å gjøre det de ikke får lov til ved matbordet foreks. Heldigvis er min mann rimelig enig med grenser så vi er samkjørte hele veien. 

 

 

Anonymkode: d22de...089

Jeg er rimelig sikker på at det ikke er flere barn der..

Anonymkode: 5e173...ff1

[Anonym bruker]

Klassisk greie... skylder på barnet. I en relasjon mellom voksen og barn har den voksne alltid ansvaret. Den voksne må gå i seg selv og evt endre kommunikasjonsform. Prøv å se det unike i barnet og pøs på med kjærlighet i ord og i handling. 

Anonymkode: bc506...557

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Virkelig? 

 

Jeg er bonusmor som dere så fint kaller det. 

 

Jeg kan ikke kjøre på med grenser og regler til mine to barn, og la et barn slippe unna for å komme på godfot?

 

Mine barn ville reagert ganske kraftig om stebarnet mitt fikk lov til å gjøre det de ikke får lov til ved matbordet foreks. Heldigvis er min mann rimelig enig med grenser så vi er samkjørte hele veien. 

 

 

Anonymkode: d22de...089

Men selv om du så at det ikke ble rett å ha ulike regler for de barna det er snakk om, så må jo samtalen komme mellom de to VOKSNE først. Og all innskjerping må skje med den biologiske forelderen i førersetet. Skal du begynne å rette på andres barn, bør du og barnet ha en meget, meget trygg og god relasjon i forkant. Barnet må vite - og MERKE - at du er glad i ham/henne.

Det holder ikke å bare si «reglene er de samme for alle, så derfor kan jeg kjefte på X». Relasjonen mellom dere to lurer ikke på hva som er reglene. Den avgjøres av hva som er kommunikasjonsformen. God kommunikasjon innebærer ikke nødvendigvis bare rett info...

Anonymkode: 32c6f...11f