Spiseforstyrrelse å ferie

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvis du trenger den, så ver legen din hvilken det er snakk om  

Anonymkode: 5d0e5...40e

Jeg bruker antidepressiva😊

Anonymkode: b266f...d22

[To små troll]

38 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Klem til deg. Kjente meg veldig igjen i dette innlegget. Har selv slitt med spiseforstyrrelser i mange år, samtidig som jeg har engstelig personlighetsforstyrrelse som gjør at sosialisering med mer enn 2-3 personer er helt grusomt. Eller, jeg har i grunnen lært meg å leve med det, jeg er den som alltid er stille og ikke sier noen ting så sant jeg ikke blir spurt om noe, men det er likevel en ubehagelighet der. Jeg vil helst være som alle andre. De som sitter rundt bordet og bidrar i samtaler, skyter inn med meninger når de ønsker og de som klarer å snakke med alt og alle og være en del av det "sosiale" i slike settinger. 
Jeg er alene med barn, så jeg har ofte brukt barna som unnskyldning. Snakker med dem, leker med dem, passer på dem osv. Men nå er de så store at de ikke bare vil sitte på fanget til mamma mer. De vil leke med de andre barna, og så blir jeg sittende alene. 
Men vet du, vi er like mye verdt som alle de andre. Det tok meg en stund, men med tiden har jeg klart å innse at jeg ikke trenger å være som alle andre. Jeg er litt rar. Jeg er stille. Jeg er litt awkward sosialt. Men jeg har rett og slett sluttet å bry meg. Jeg har ikke mistet noen venner av den grunn. De vennene jeg har, og familien jeg er nærest vil jeg ha for alltid fordi de tar meg for den jeg er. Jeg har ikke lengre noe behov for å sosialisere og komme overens med mennesker jeg sjeldent ser i det hele tatt. 

Hvis du vil fikse de 10 dagene når det kommer til mat, så si at du har fått virus på balansenerven. Det fikk jeg en gang, og jeg var konstant kvalm (taklet nesten ingen lukter og mat var bare ekkelt) og totalt utslitt i 3-5 uker. Da kan du med trygghet nippe litt i maten.. 
Liker ikke gi slike tips.. Så her kommer et bedre ett. Jeg hadde alvorlig (kastet opp 4-10 ganger pr dag) bulimi i over 10 år. Etter 10 år tok jeg mot til meg og fortalte det til legen min. Jeg fortalte henne om en antidepressiva jeg hadde hørt om som også ble brukt for å "kurere" bulimi. Jeg fikk resept, samtidig som jeg ble henvist til psykolog såklart. Fikk aldri noe psykolog, men etter 3 mnd med medisinen var jeg frisk. Jeg var riktig nok veldig innstilt på å bli frisk da jeg dro til legen, fordi jeg var lei, kroppen min var lei, og jeg ville bare slutte. Jeg kan ikke si 100% at det var medisinene som gjorde meg frisk, eller om de fungerte ekstra godt fordi jeg var såpass innstilt på å bli frisk.. En venninne av meg hadde gått på samme medisinen, og det var hun som fortalte meg effektene hun hadde ved dem. Jeg har alltid vært livredd piller, men disse er ganske milde, og ikke noen sterke antidepressiva. De funker slik at man gir litt mer faen, rett og slett. Jeg merket ikke noe forandring på meg selv mens jeg gikk på dem, annet enn det som skjedde automatisk. Jeg ble verken glad eller oppspilt, apatisk eller fjern. Var 100% meg selv, men jeg sluttet å overtenke osv. Medisiner funker selvsagt ikke for alle, men det er jo verdt å prøve. Jeg gikk på mine i ca 4 mnd, før jeg sluttet fordi de ved slutten gav meg hodepine.  Er 4 år siden jeg sluttet på de, og er fortsatt frisk  

Anonymkode: 5d0e5...40e

Kjenner meg mye igjen i dette, bare at jeg sliter med anoreksi med bulimi tendenser, atypisk anoreksi. Det rare er at jeg føler jeg trenger sykdommen for å i det hele tatt takle livet generelt. Jeg er ikke klar til å gi slipp, men kjenner at jeg er så sliten, sliten av alt sykdom å hva livet innebærer. Men jeg lurer på om jeg faktisk skal se om jeg muligens kan skaffe meg hjelp, ihverfall til angsten å deprisjonene jeg har, så kanskje jeg blir mer motivert av det😊

[Anonym bruker]

1 minutt siden, To små troll skrev:

Kjenner meg mye igjen i dette, bare at jeg sliter med anoreksi med bulimi tendenser, atypisk anoreksi. Det rare er at jeg føler jeg trenger sykdommen for å i det hele tatt takle livet generelt. Jeg er ikke klar til å gi slipp, men kjenner at jeg er så sliten, sliten av alt sykdom å hva livet innebærer. Men jeg lurer på om jeg faktisk skal se om jeg muligens kan skaffe meg hjelp, ihverfall til angsten å deprisjonene jeg har, så kanskje jeg blir mer motivert av det😊

Jeg følte det samme. Sykdommen var livet mitt. Dagen min var ikke fullført før jeg hadde laget en stor middag og kastet opp 3 ganger etter barna hadde sovnet. Det var en tvang. Da jeg var ferdig kastet opp da kunne jeg legge meg. I starten og i flere år var det på en måte godt. Jeg hadde cravings, spiste det jeg ville, kastet opp, lagde noe annet, kastet opp, etc. Jeg gikk på butikken og tenkte "mmmm, nå skal jeg kjøpe det og det og det" og gledet meg til å komme hjem å spise alt. Men etter så mange år så forsvant cravingen. Sykdommen ble en jobb. På slutten gikk jeg ikke lengre å kjøpte det jeg cravet, for jeg cravet ingenting. Jeg hadde null matlyst. Men jeg MÅTTE kjøpe, lage og kaste opp. Det endte opp med det som gikk raskest, en frossenpizza og noe som skled lett ned til dessert. Brukte utallige kroner og følte meg fanget i en sykdom og i en hverdag jeg ikke ville ha. 

Da jeg dro til legen lot jeg ikke legetimen handle om det. Jeg sa det som om det var helt normalt "jeg har hatt bulimi i over 10 år, så derfor dirfor". Jeg tok det opp som om jeg hadde en flis i foten. Legen tok det også slik. Det var ingen big deal på en måte. Du får muligheter. 

Anonymkode: 5d0e5...40e

[To små troll]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg følte det samme. Sykdommen var livet mitt. Dagen min var ikke fullført før jeg hadde laget en stor middag og kastet opp 3 ganger etter barna hadde sovnet. Det var en tvang. Da jeg var ferdig kastet opp da kunne jeg legge meg. I starten og i flere år var det på en måte godt. Jeg hadde cravings, spiste det jeg ville, kastet opp, lagde noe annet, kastet opp, etc. Jeg gikk på butikken og tenkte "mmmm, nå skal jeg kjøpe det og det og det" og gledet meg til å komme hjem å spise alt. Men etter så mange år så forsvant cravingen. Sykdommen ble en jobb. På slutten gikk jeg ikke lengre å kjøpte det jeg cravet, for jeg cravet ingenting. Jeg hadde null matlyst. Men jeg MÅTTE kjøpe, lage og kaste opp. Det endte opp med det som gikk raskest, en frossenpizza og noe som skled lett ned til dessert. Brukte utallige kroner og følte meg fanget i en sykdom og i en hverdag jeg ikke ville ha. 

Da jeg dro til legen lot jeg ikke legetimen handle om det. Jeg sa det som om det var helt normalt "jeg har hatt bulimi i over 10 år, så derfor dirfor". Jeg tok det opp som om jeg hadde en flis i foten. Legen tok det også slik. Det var ingen big deal på en måte. Du får muligheter. 

Anonymkode: 5d0e5...40e

Jeg har vært syk i over 19 år, men sykest fra jeg var 12 til 18. Nå er jeg ihvertfall akkurat 18,5 i bmi å planen er å klare å holde meg her å ikke gå ned noe i vekt. Jeg kan og planlegge å overspise , men det spiller ingen rolle hva det er jeg spiser, men jeg vil bare føle det å være mett en liten stund.  Når jeg nå leser hva jeg skriver så skjønner jeg at jeg burde skaffet meg hjelp, synd at det skal være sånn livet skal være😔