Storebror er alvorlig syk. Og jeg føler ingenting.

[Anonym bruker]

Hva er galt med meg? Hadde en periodevis tøff oppvekst pga at bror har en psykisk diagnose. Mye tøffe tak og mye utrygge følelser. Foreldrene mine håndterte det som best de kunne, men de gjorde mye «rart» Bror var både ekstremt snill med meg og ekstremt slem (psykisk terror) I voksen alder har vi et avklart forhold, ikke nær men treffes som en familie og jeg unner han å ha det godt. Den psykiske terroren har vedvart i perioder helt frem til nå. Han har downperioder og da går det oftest utover meg. Den voksne meg forstår det er diagnosen, samtidig har jeg grått mye over ting han har gjort og sagt. 

Nå er han syk, og jeg føler INGENTING. Jeg har tenkt tanken at dette kan han dø av, og jeg er like følelsesløs. Jeg bryr meg ikke. Egentlig er jeg en empatisk person og jeg er overrasket over mine manglende følelser nå. Er dette normalt? Skammer meg litt. Og  kjenner jeg er litt i ulage nå. Helt flat i alle følelser. Så tenker jeg at jeg kanskje vil få en kraftig reaksjon senere. Kanskje jeg burde prøve å komme til psykolog?

Innspill? Lignende erfaring?

Anonymkode: 5bdc4...009

[Anonym bruker]

Men det er vel helt normalt! Livet går sin gang.

Anonymkode: b479d...7b1

[Anonym bruker]

Fakta er at om han dør vil ikke det påvirke livet ditt nevneverdig. Du vil ikke føle noe stort savn, for han gir ikke noe positivt til livet ditt. 

Så hvorfor skulle du føle så mye? 

Klart du vil synes synd på han om han f.eks får mye smerter, du vil ha medfølelse med dine foreldre om de mister en sønn osv. 

Men for deg personlig vil ikke et evt dødsfall påvirke deg så mye. 

Tror du er helt normal jeg. 

Anonymkode: 981b6...cdc

[Anonym bruker]

Det  er like normalt som det er unormalt, men om du ikke hadde begynt å lure så hadde det vært noe galt. 

Min exmann og far til mine unger var, er, har vært psykisk syk. Jeg har gitt opp for mange år siden, siden han sier leger har erklært han frisk, så har de finni noe nytt osv. Jeg og unegne vet han ikke er frisk, selv om har overbevist min mor om dette. Som vi har lært oss hår han i bølgedaler og vi kjenner igjen ting han sier og gjør når han  syk. Vi har alle tre gitt han opp, vi orker ikke mer. 

Han var alvorlig syk for noen år siden og når jeg fortalte dette til ungene fikk jeg: oja, så synd for han. Så var de ferdig med den saken og helt ute av deres hode. De er helt utslitt med hvordan han har holdt på i alle år, så de har sagt at nok er nok og de orker ikke engasjere seg mer. Jeg har måtte gjøre det samme og jeg skjønner de veldig godt, så jeg skjønner de ikke følte noe mer når han var syk også. Når noen sliter deg ned psykisk, så må en bare ta ett valg og stå ved det. Det kan virke følelsesløst og kaldt for andre, men når glasset er fult så må en ta ett valg om å ta vare på seg selv og ikke bli helt utkjørt selv. 

Anonymkode: dafb7...5c5

[Anonym bruker]

ok

Anonymkode: 81db7...0ba