Hvor mye må man egentlig ta hensyn til den andre parten?

[Anonym bruker]

Min samboer sier nei til absolutt alt som ikke gagner han selv. Eller ikke direkte nei alltid, men han bare svarer ikke ordentlig som et alternativ til nei. Han ser det virkelig ikke selv, men alt som krever en innsats eller penger sier han nei til. Bare for at. 

Det har resultert i at jeg er den som kjøper ting til huset (ikke ofte, der er vi begge sparsomme), jeg er den som har malt, ryddet i bod, prøvd å få til funksjonelle og trivelige rom. Men det er vanskelig alene. Nå i sommer ville han ikke ha opp bassenget, så jeg rigget til både det og "partyteltet" vårt (jeg kjøpte også begge alene, jeg fylte vann alene og jeg har ansvaret for det alene). Som med alt. Han vil aldri gjøre en innsats for felles trivsel eller for å glede andre (barn feks). Veldig mange ganger har jeg prøvd å få avgjort noe sammen med han, som oppussing, innkjøp av møbler etc,men det ender i ingenting. Jeg får ingen klare svar på noe. 

Videre lot jeg min datter kjøpe burdyr uten å høre hva han syntes, for jeg vet jo at det bare blir nei eller flyter ut i ingenting. Jeg bygget digert bur alene, og har bygget på flere ganger. Nå har jeg også skaffet to til av de samme dyrene. Jeg tenkte at jeg nå ville spørre han før jeg jeg skaffer enda to til (de er flokkdyr og to står alene). Problemet er at han liksom ikke gir noe ordentlig svar, som alltid. Som med alt annet så kommer han ikke til å ta noe ansvar for dyrene og jeg forventer ikke engang at han gir dem mat eller vann. Jeg ordner selv med pass av dem hvis jeg eller vi skal bort. Eller jeg tar dem med på hytta og da pakker og ordner jeg alt. Disse dyrene gir meg enormt mye glede, jeg er mye hjemme og endelig har jeg noe å styre med og ordne med, en interesse! 

Så hovedspørsmålet mitt knyttes til disse søte små dyrene. Som heller ikke står på noe fellesareal, men på min datters rom. Synes dere det høres greit ut at dette er noe jeg styrer selv, det også? Eller skal jeg få han med på å skaffe to til, som står på min datters rom, som han ikke har noe ansvar for og knapt merker at er her? Jeg vil jo helst at vi tar avgjørelser sammen, men han gjør det jo så himla vanskelig! Han må ikke være enig med meg i alt, men i og med at han ikke ønsker å bidra eller ta tak i noe, så er det jo ikke det det går på heller. At han er uenig i akkurat den ene tingen. Han vil bare ikke gi seg selv jobb virker det som. 

Anonymkode: 079b8...fcb

[Anonym bruker]

En mann jeg hadde så elendig kommunikasjon med hadde jeg krevd ble med for at vi skulle lære oss å kommunisere ordentlig. Og fungerte det ikke så hadde jeg ikke orket å leve med en som distanserte seg så fra familien og fellesskapet og i tillegg var egoist.

Dette handler ikke om antall dyr - dette handler om at dere må ta tak i forholdet deres!

Anonymkode: 2374a...f4a

[Mostly Harmless]

Akkurat det der med dyra, skjønner jeg han ikke engasjerer seg i. Du lot datter kjøpe dyr uten å høre med ham; da blir dyra ditt ansvar i den grad din datter er for lita til å ha ansvaret helt selv. Dyr er en forpliktelse i en helt annen grad enn en ny sofa, og ikke noe man kan pålegge andre.

Når det er sagt, mangler dere jo noe viktig i kommunikasjonen når du aldri får svar på noe som helst. Det høres egentlig ut som han mener nei til alt han ikke svarer skikkelig på. Og har du skaffet basseng og partytelt uten at han er enig, så tenker han kanskje at når det er du som vil ha det, får du styre med det selv.

Spørsmålet er jo hvor lavt han legger listen for innsatsvilje for felles beste, og i hvor stor grad du er villig til å sørge for det du vil ha som han ikke vil ha. Jeg lurer også på hva som skjer om du presser ham for svar. Blir alle kanskje til nei? Tar han noensinne initiativ til noe hyggelig som kommer alle til gode, eller sitter han bare på gjerdet og venter på du skal gå lei av å spørre og fikse alt hyggelig selv? 

Endret 11. juli 2019 av Mostly Harmless

[Anonym bruker]

1 time siden, Mostly Harmless skrev:

Akkurat det der med dyra, skjønner jeg han ikke engasjerer seg i. Du lot datter kjøpe dyr uten å høre med ham; da blir dyra ditt ansvar i den grad din datter er for lita til å ha ansvaret helt selv. Dyr er en forpliktelse i en helt annen grad enn en ny sofa, og ikke noe man kan pålegge andre.

Når det er sagt, mangler dere jo noe viktig i kommunikasjonen når du aldri får svar på noe som helst. Det høres egentlig ut som han mener nei til alt han ikke svarer skikkelig på. Og har du skaffet basseng og partytelt uten at han er enig, så tenker han kanskje at når det er du som vil ha det, får du styre med det selv.

Spørsmålet er jo hvor lavt han legger listen for innsatsvilje for felles beste, og i hvor stor grad du er villig til å sørge for det du vil ha som han ikke vil ha. Jeg lurer også på hva som skjer om du presser ham for svar. Blir alle kanskje til nei? Tar han noensinne initiativ til noe hyggelig som kommer alle til gode, eller sitter han bare på gjerdet og venter på du skal gå lei av å spørre og fikse alt hyggelig selv? 

Selvsagt,jeg forventer absolutt ikke at han tar noe ansvar for dyrene. Virkelig ikke. Men jeg synes det er leit at jeg må bestemme slikt selv fordi jeg vet at han sier nei til alt. For ja, jeg tenker også at alt det han ikke svarer på, betyr nei. 

Bassenget kjøpte jeg for flere år siden, også når vi har det liggende til og med, så ville han ikke ha det opp. Og jeg får aldri noen god grunn. Jeg forstår aldri begrunnelsen for alle avslagene. Der bassenget nå står er det en veldig fin platting. Det kunne blitt et nydelig sted å sitte om sommeren. I fire år prøvde jeg å få han med på å kjøpe møbler dit,men nei. I fire år sto plattingen tom og ubrukt. 

Han kan klage på at barn ikke vil sitte i kjellerstua å spille PC, men der er bare rot. Og i mange år har jeg prøvd å få han med på å gjøre det koselig der, men nei. 

Vi er syv stk i familien og jeg ønsker et større spisebord så ikke èn må sitte på enden hele tiden,det er så trangt. Men nei. 

Anonymkode: 079b8...fcb

[Mostly Harmless]

Det høres ut som dere har et mønster hvor du foreslår, han i praksis sier nei og så gjør du det du føler nødvendig uansett. Jeg tenker dere trenger hjelp utenfra med kommunikasjonen, for det ser ikke ut som dere har noe samarbeid i det hele tatt.

Slik jeg forstår deg, er det også et økonomisk aspekt her hvor han ikke bidrar om han ikke er uttrykkelig enig. Det er jo ikke holdbart i det hele tatt, når han ikke er enig i noe som helst  

Så jeg skjønner veldig godt frustrasjonen din. På den andre siden, står du jo ganske fritt til å gjøre som du vil. Jeg vet i alle fall at her hjemme hadde det blitt månelyst om jeg eller mannen hadde gått til anskaffelse av kjæledyr på tross av at den andre ikke ønsket det. Men om din mann ikke ser på seg selv som en bidragende part i husholdningen, er det vel kanskje naturlig at han gir blaffen.

Når det gjelder orden og oppgradering i hjemmet, tenker jeg mannen i større grad bør være den som føler ulempen ved å ikke gidde fikse opp. Han får sitte på enden av bordet inntil dere eventuelt har skikkelig sitteplass til alle. Han får sitte i kjellerstua dersom han synes den er godt nok som den er. Og han får bli med i parterapi om han ikke kan begynne å engasjere seg for egen maskin.