Umoden 9 år gammel gutt - erfaringer?

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg har en gutt på 9 år som er veldig umoden, både språklig og mentalt. Han sier "alt" han tenker, og får av og til blikk og kommentarer fra sine jevnaldrende pga det. Han ler av ting som de andre ikke syns er morsomt, og han ler gjerne overdrevent mye. Han kan si "ååå så søt!" med babystemme, dersom han ser en liten hund, for eksempel, og ingen av de jevnaldrende guttene han er sammen med sier sånt.

I tillegg sliter han noe med språkforståelse, bruker feil ordstilling og bruker gjerne mye og unødvendig tid og ord på å forklare noe som i utgangspunktet er veldig enkelt. Jeg bruker mye tid på å forklare ham (abstrakte) ting. F.eks. så tegnet jeg opp familieforhold på en whiteboardtavle, slik at han kunne se hvem som var søsken, hvem som var søskenbarn, hvem som var tante og onkel osv. Tror vi brukte en halvtime på det. Dette syns han var vanskelig. Jeg tror han rett og slett pugget det jeg sa da jeg spurte ham om svar etterpå, for svarene kom ganske ordrett slik jeg hadde forklart ham dem. Da jeg hadde stilte "kontrollspørsmål", tror jeg det låste seg for ham, for da greide han ikke helt å svare på hvem som var søsknene til faren hans. Da vi var på besøk hos moren min, fikk han se et bilde av meg og søsknene mine som barn. Han trodde det var bilder av søsteren til faren. Veldig ofte kobler han ikke hvem som er i slekt med hvem eller hvordan slektslinjene er. Det er mulig dette er vanligere enn jeg tror - men jeg har aldri opplevd det hos andre barn (jeg har en datter på 13 også).

Han har vært under utredning i PPT og BUP siden barnehagen, men det eneste han har fått påvist, er en språkvanske. Han har ingen ordentlig diagnose. Han har spesialundervisning i skolen hvor det øves mye på å forklare situasjoner, slik at han får trent opp språket og forståelsen bedre. Det blir bedre også, men i veldig lavt tempo.

Han er relativt god på skolen, og i fotball, og har sånn sett venner han er sammen med til tider. Han er også utrolig snill og omsorgsfull, egenskaper som jeg setter stor pris på. Men han er ikke den som blir oftest oppsøkt av andre - da er det som regel fordi de vil ha ham med på fotballbanen. Jeg engster meg for at de begynner å blir mer og mer klar over at han ikke er på nivå med dem rent sosialt og når det gjelder modenhet.

Når det gjelder hans eldre søster på 13, har alt har gått "etter boka", hun er både moden og skoleflink, så han har et godt forbilde der. Vi som foreldre prøver også så godt vi kan å hjelpe ham rent språklig, men dette med modenhet kan jo ikke fremskyndes.

Er det noen som har erfaringer med veldig umodne barn og om det isåfall bli bedre etterhvert? Hvis jeg kan slå meg til ro med at det er sjanse for å bli bedre, vil det være den beste nyheten jeg kan få.

Anonymkode: 6fcf8...18b

[Anonym bruker]

Nr 2 er ofte slik, er mitt inntrykk. Særlig Nr 1 har gått etter «boka», blir gapet til Nr 2 mye større enn det ellers ville ha vært. 

Jobb med å godta ham som han er, uten sammenlikning, og hjelp ham å finne interesser og venner som passer til hans modningsnivå.

jobb parallelt med språket. Les bøker for ham hver dag. Snakk tydelig til ham med vanlig voksne ord. Benevn det dere ser. Sier han feile ord, gjenta det han sier med rett ord- uten å rette på ham. 

Ha fokus på de fantastiske tingene han representerer, og jobb med å akseptere at han er som seg selv- selv om han ikke er som jevnaldrende eller som søsteren var.

historisk har «rare» «annerledes» unger blitt kjente forskere, hjernekirurger osv. Det er mye godt i vente for ham selv om han utvikler seg i litt senere tempo. Han følger ikke malen. Men ikke la det bekymre deg. Alt er som det skal.

Anonymkode: d5452...6ce

[Anonym bruker]

På 30.8.2019 den 13.15, Anonym bruker skrev:

Nr 2 er ofte slik, er mitt inntrykk. Særlig Nr 1 har gått etter «boka», blir gapet til Nr 2 mye større enn det ellers ville ha vært. 

Jobb med å godta ham som han er, uten sammenlikning, og hjelp ham å finne interesser og venner som passer til hans modningsnivå.

jobb parallelt med språket. Les bøker for ham hver dag. Snakk tydelig til ham med vanlig voksne ord. Benevn det dere ser. Sier han feile ord, gjenta det han sier med rett ord- uten å rette på ham. 

Ha fokus på de fantastiske tingene han representerer, og jobb med å akseptere at han er som seg selv- selv om han ikke er som jevnaldrende eller som søsteren var.

historisk har «rare» «annerledes» unger blitt kjente forskere, hjernekirurger osv. Det er mye godt i vente for ham selv om han utvikler seg i litt senere tempo. Han følger ikke malen. Men ikke la det bekymre deg. Alt er som det skal.

Anonymkode: d5452...6ce

Takk for svar!

Det går heldigvis framover med ham, jeg skulle bare ønske at det gikk i et raskere tempo. Jeg bekymrer meg for at de andre barna skal reagere negativt på ham, som gjerne kan skje etterhvert som de blir eldre. De har allerede merket at han er annerledes, men han er fortsatt "med i gjengen". Er veldig glad for det!

Jeg må sikkert jobbe med meg selv også, gjøre det jeg kan for ham og ikke sammenligne så mye.

❤️

HI

Anonymkode: 6fcf8...18b

[Anonym bruker]

Har et barn som sliter med det samme. Han har ingen diagnose knyttet til språk, han har bare store språkvansker. Har ADHD i tillegg da, så han er veldig uoppmerksom, ufokusert og vanskelig å ha en samtale med rett og slett. Han har likevel venner - fordi de godtar han som han er. Klassekompiser leker med han og han er med i en slags vennegjeng, men han er med kun fordi han blir godtatt. Han er nok ikke førstevalget. Og jeg kan forstå det fordi han er rar. Han sier og gjør merkelige ting, og dette er jo noe barn reagerer på. Han er i tillegg utrolig intens og man har liksom behov for en pause fra han til tider. Dette er ting vi øver på hjemme altså, men egentlig tror jeg at han alltid vil være sånn. 

Men, jeg prøver bare å godta at det er slik. Han har venner, han trives på skolen, har det bra i hverdagen og klarer seg veldig godt selv om han faktisk har en alvorlig språkvanske! Oppskriften på å være vellykket er jo ikke å fungere best sosial, være den best likte, utrolig populær eller ha mange bestevenner. Man forestiller seg kanskje det, men faktum er jo at man egentlig bare trenger at ungene har det bra. Og det virker som om barnet ditt har det bra generelt sett? 

Jeg elsker rarheten og særheten hans. Det gjør jo han til han, ikke sant? Derfor håper jeg virkelig og inderlig at han aldri prøver å være noen andre enn bare seg selv. 

Anonymkode: d0c19...d62

[Anonym bruker]

Vet hvordan det er! Min er bare 8 år da men er veldig umoden! Å leke med ett barn går som regel bra men skal han leke med to samtidig så blir det fort konflikter å han føler seg utenfor selv om de andre vil være med han. Han sier ting som "det er som jeg er usynlig mamma de ser meg ikke". Mens for oss andre er det tydlig at de to andre vil leke med han. Han har så dårlig selvtillit å så lave tanker om seh selv. Han kan plutselig si "jeg er ett null". Heldigvis har han en helt fantastisk lærer jobber mye med å øke selvtilliten hans med å gi masse ros. Itellegg øver hun med han på å klare å leke med flere ett enn barn på en god måte.

Anonymkode: c80ab...13b