Jeg er så i tvil om jeg skal bryte ut

[Anonym bruker]

Vi har er dårlig forhold, jeg tror at mannen rett og slett er drittlei meg. Han er konfliktsky og vil aldri snakke om det, jeg tror han håper at jeg skal få nok og være den som bryter. 

Det er ikke snakk om hverken vold, alkoholmisbruk, utroskap eller krangling. Mer småhakking, avstand, lever hver våre liv men møtes på midten når vi må vedr barna. De merker at forholdet ikke er kjærlig, men jeg tror og håper at de har en Ok hverdag likevel. 

Dere som har opplevd brudd, hvor hardt tok barna det? Har de hatt problemer i ettertid? Vi har store barn pluss en attpåklatt på 7 år. Han sier flere ganger at han syns synd på vennene som må veksle mellom to hjem. Hvorfor nevner han dette? Merker han at det er i luften? Vi snakker aldri om brudd og kranger sjelden. 

Jeg har jobb og kommer til å klare meg helt fint alene, jeg er alene mesteparten av tiden likevel. Men jeg er så i tvil om hva som er best for spesielt minste. Alle som opplevde skilsmisse når de var små snakker om det som noen av det verste som har skjedd. Da er det kanskje bedre å bare holde ut? Jeg har det ikke vondt, det er barnet jeg bekymrer meg for. Hva er best?

Anonymkode: 15596...cdf

[Anonym bruker]

Si til mannen hvordan du har det. Så sier du at du ønsker at dere går i parterapi for å se om dere kan få et godt forhold til hverandre igjen, men at hvis parterapi skal fungere så må dere begge to delta og at du håper at han vil være med, for du forstår at slik det er nå så har heller ikke han det bra i forholdet.

All den småhakkingen dere bedriver går jo utover barna også. Jeg ville sagt at det ikke er det jeg ønsket å lære barna at et forhold er, at du ønsker at dere skal kunne vise barna hva et godt forhold er hvor dere greier å samarbeide og vise at dere bryr dere om hverandre.

Hvis han så nekter parterapi, da hadde jeg sagt at hvis han ikke er villig til å gjøre noe for å reparere forholdet og bli med i parterapi, da velger han også helt tydelig bort forholdet og familien.

Anonymkode: 316f6...017

[LME1001]

Å bli skilsmissebarn er ikke nødvendigvis et onde, av og til er det bare nødvendig. Mine foreldre skilte seg da jeg var 11, det var til alles beste. Har aldri tenkt at jeg var et skilsmissebarn. Det var jeg som ba mamma om ikke hun bare kunne skille seg, de hadde jo et ræva forhold uansett. Ikke vold/alkohol etc, men noen krangler hørte vi jo (ikke at det trenger å være ille for barn å oppleve), men i det hele tatt var de aldri kjærlige og pappa reiste mye bort for å jobbe. 

 

Vi slapp heldigvis 50/50 deling. Det hadde jeg taklet dårlig. 

 

Hvordan hadde delingen blitt for dere?

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Si til mannen hvordan du har det. Så sier du at du ønsker at dere går i parterapi for å se om dere kan få et godt forhold til hverandre igjen, men at hvis parterapi skal fungere så må dere begge to delta og at du håper at han vil være med, for du forstår at slik det er nå så har heller ikke han det bra i forholdet.

All den småhakkingen dere bedriver går jo utover barna også. Jeg ville sagt at det ikke er det jeg ønsket å lære barna at et forhold er, at du ønsker at dere skal kunne vise barna hva et godt forhold er hvor dere greier å samarbeide og vise at dere bryr dere om hverandre.

Hvis han så nekter parterapi, da hadde jeg sagt at hvis han ikke er villig til å gjøre noe for å reparere forholdet og bli med i parterapi, da velger han også helt tydelig bort forholdet og familien.

Anonymkode: 316f6...017

Takk for gode råd. Jeg tror jeg bare må hoppe i det. 

Hi

Anonymkode: 15596...cdf

[Anonym bruker]

12 timer siden, LME1001 skrev:

Å bli skilsmissebarn er ikke nødvendigvis et onde, av og til er det bare nødvendig. Mine foreldre skilte seg da jeg var 11, det var til alles beste. Har aldri tenkt at jeg var et skilsmissebarn. Det var jeg som ba mamma om ikke hun bare kunne skille seg, de hadde jo et ræva forhold uansett. Ikke vold/alkohol etc, men noen krangler hørte vi jo (ikke at det trenger å være ille for barn å oppleve), men i det hele tatt var de aldri kjærlige og pappa reiste mye bort for å jobbe. 

 

Vi slapp heldigvis 50/50 deling. Det hadde jeg taklet dårlig. 

 

Hvordan hadde delingen blitt for dere?

Jeg ser for meg en 40/60 deling i min ‘favør’. Mannen reiser mye og jeg vil være fleksibel mtp å tilrettelegge samvær selv om det ikke blir faste dager hele tiden. 

Men han kan plutselig bestemme seg for å skifte jobb og dermed kreve hovedomsorgen, han er økonomisk i stand til å jobbe mye mindre. Men jeg har bevis på at han har jobbet myyye mer enn 100 % og at det er jeg som er den stabile som alltid er hjemme. Det må vel telle i en sak, om det skulle gå så langt?

Hi

Anonymkode: 15596...cdf

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ser for meg en 40/60 deling i min ‘favør’. Mannen reiser mye og jeg vil være fleksibel mtp å tilrettelegge samvær selv om det ikke blir faste dager hele tiden. 

Men han kan plutselig bestemme seg for å skifte jobb og dermed kreve hovedomsorgen, han er økonomisk i stand til å jobbe mye mindre. Men jeg har bevis på at han har jobbet myyye mer enn 100 % og at det er jeg som er den stabile som alltid er hjemme. Det må vel telle i en sak, om det skulle gå så langt?

Hi

Anonymkode: 15596...cdf

Med såpass store barn vil deres ønske telle høyt.

7-åringen skal bli hørt, de eldste vil nok i stor grad selv kunne bestemme hvor de vil bo. Det er vanlig at større barn/ungdommer velger et fast tilholdssted fordi de ikke orker all flyttingen.

Har selv barn på 15 og 18 år og ser at de fleste av vennene deres har sluttet med 50/50, de har gjerne vanlig samvær med annenhver helg om det passer inn i planene deres. De er i en egoistisk fase av livet selv, og har nok med skole, venner, studier osv og orker ikke all flyttingen i tillegg.

Anonymkode: d7b53...9b9

[Anonym bruker]

Jeg skulle ønske foreldrene mine skilte seg, jeg. Da hadde alle hatt det myye bedre!

Anonymkode: 26d25...3ad