Snart 8-åring som er likegyldig ved dødsfall

[Anonym bruker]

Jeg synes det er så rart. Hun er en veldig følsom person og skal ikke så mye til før hun begynner å gråte, men når noen dør virker det som at hun ikke bryr seg.

For to år siden døde hennes oldemor som hun kjente godt. Det kom ingen reaksjon da og jeg tenkte at hun var så liten at det var derfor.

Igår døde bestefaren til hennes bestevenninne og hun kjente han veldig godt. Hun sa bare "ok" og fortsatte med sitt. Hun visste jo at han var syk.

Jeg er ganske så sikker på at dersom hennes besteforeldre hadde gått bort hadde hun reagert, men synes det er så rart med de to andre dødsfallene.

Hva tenker dere?

Anonymkode: 44bdf...a7f

[Anonym bruker]

At det er hennes måte å sørge på. Eller at hun har større problemer følelsesmessig enn hva dere vil erkjenne. 

Kan være begge deler.

Anonymkode: 9e31a...d70

[Anonym bruker]

Eg mista bestefaren min då eg var åtte. Og eg hugsar at det ikkje gjekk inn på meg. Eg visste det var trist selvfølgeleg. Men det gjekk ikkje inn på meg. Eg syns det var rart med alle dei vaksne som gret. 

Anonymkode: 84d08...5e9

[Anonym bruker]

Det er ikke sikkert hun er like knyttet til de menneskene som du har trudd... 

da oldemoren min døde når jeg var 15, så gråt jeg ikke. Var trist.. men hun var gammel. Så lenge jeg kan huske har jeg visst at gamle mennesker dør.. Så det var en naturlig hendelse..I tillegg likte jeg ikke å tenke på døden.

Kan ikke forvente at alle knytter seg super sterkt til alke rundt seg. familie eller ei. Hadde ikke tenkt så mye på det, hadde jeg vært deg.

Bare vis 8 åringen din at du er tilgjengelig for en prat dersom det skulle være nødvendig.

Anonymkode: 75de5...677

[Anonym bruker]

Døden er jo et komplisert konsept å forholde seg til. Spesielt for barn. 

Kan være så enkelt som at hun forholder seg veldig svart/hvitt til det. «Han var her. Nå er han ikke her». Uten å forholde seg dypere til det. Hun er kun 8 år. Jeg kan ikke huske å sørge noe voldsomt over besteforeldre til venner i den alderen jeg heller. 

Anonymkode: 0f4f2...5eb

[Anonym bruker]

Jeg er slik og har alltid vert slik. Dette har gjort at jeg har utviklet panikk angst. Noe jeg er diagnostisert med også. Kan faktisk gå så langt at det blir en depresjon. Nå for eks er min mor alvorlig syk. Kreft for 2. Gang men denne gangen mye mer alvorlig i tillegg til andre helseplager. Min mor forstår ikke hvordan dette preger meg. Jeg er der og støtter men jeg kan bli avvisende da det blir for mye for meg. Er nå sykemeldt da jeg ikke orker mer. Jeg kommer meg ikke ut av sengen en gang. Sliter med å gå ut døra. Min mor vet fortsatt ingenting. 

Anonymkode: d4d08...3cc

[Anonym bruker]

Jeg synes jo det er trist om mine venner mister besteforeldre, men jeg blir ikke veldig påvirket av det selv.

Jeg har en venninne som mistet faren sin nylig. Og igjen, jeg er trist på min venninnes vegne, men JEG sørger jo ikke så veldig over dødsfallet.

Tenker det er ganske normalt det hun føler. 

Dessuten er det noe sunt i å akseptere at gamle mennesker dør. Dødsfall av unge folk eller barn påvirker oss på en helt annen måte

Anonymkode: f8e9d...fe7

[Anonym bruker]

Det tok lang tid før jeg klarte å ta innover meg hva døden egentlig betyr. Faktisk ikke før i voksen alder. 

Det handler mest om at det er for tøft for meg å ta det innover meg - at det faktisk innebærer at de jeg er glad i skal være borte for godt..

Etter at jeg liksom tok det innover meg så har jeg nå et ekstremt anstrengt forhold til død, og jeg kan bli fysisk syk av å tenke på det. 

Sp det at et barn på 8 år ikke forstår hva døden innebærer det er ikke rart i mine øyne 

Anonymkode: 5bdea...e28

[Anonym bruker]

Unger ganske lang opp i alder har ikke samme forhold til sorg som vi voksne har. Det kan det være flere grunner det. Barn ser ikke konsekvenser på samme måte som oss voksne, de har ikke forutsetninger for å ta inn på samme måte som voksne og de lever (heldigvis) i verden på en annen måte enn oss voksne. Selv barn som har mistet de aller nærmeste, kan gå fra totalt oppløsning til å tørke tårer og løpe ut å leke på sekunder. 

I utgangspunktet er det ingenting som virker rart med datteren din sin reaksjon og la henne for all del få reagere på sin måte, sånn at hun den dagen hun skulle trenge det, så kommer hun til de voksne rundt seg og spør / snakker om det hun har behov for.

Anonymkode: 480e0...b01