Bipolar...depresjonen går ikke over..

[Anonym bruker]

Er helt desperat her. Vil at noen skal dra denne dritten ut av meg, gi meg en pille ell hva som helst. Klarer ikke å gjøre noen ting og har vært sykemeldt en måned nå..Er det lys i tunnelen? Jeg holder på å bli gal..for bare 5-6 uker siden var alt helt utrolig bra..

Anonymkode: f2ba7...460

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er helt desperat her. Vil at noen skal dra denne dritten ut av meg, gi meg en pille ell hva som helst. Klarer ikke å gjøre noen ting og har vært sykemeldt en måned nå..Er det lys i tunnelen? Jeg holder på å bli gal..for bare 5-6 uker siden var alt helt utrolig bra..

Anonymkode: f2ba7...460

Tar du medisinene dine, da?

Anonymkode: 6c711...ef9

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Tar du medisinene dine, da?

Anonymkode: 6c711...ef9

Ja

Anonymkode: f2ba7...460

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Ja

Anonymkode: f2ba7...460

Og dosen er tilpasset deg?

Anonymkode: 6c711...ef9

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Og dosen er tilpasset deg?

Anonymkode: 6c711...ef9

Ja, jeg regner jo med det

Anonymkode: f2ba7...460

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, jeg regner jo med det

Anonymkode: f2ba7...460

Kanskje spørre legen om den kan justeres?

Anonymkode: 6c711...ef9

[Anonym bruker]

Prøv å komme deg ut tidlig på dagen og gå tur. Hver eneste dag. Trener du gjør du det i tillegg, eller trener ute.

Og ta omega3 hver eneste dag.

Om du skal snakke med legen din ang. ev. justering av medisinene dine, be da også om å få sjekket D-vitaminnivåene dine. På våren er de på sitt laveste og minst halvparten av befolkningen har en mangel på denne tiden, i hvert fall slik som i år når vi har hatt så lite sol.

Og pass på kostholdet ditt.

Har du hund? Lek med hunden. Hvis du ikke har kan du kanskje gå tur med naboers eller venners hund og leke med disse. Om du selv ikke orker å leke med en hund, ta med en leke den er glad i og kast og gjem. Det gjør noe med deg å være i kontakt med dyr, og hunders glede er smittsom. Kanskje finnes det et sted i nærheten av deg som hjelper hjemløse dyr? I så fall, se om du kan gå dit og hjelpe til om du orker.

Prøv å tvinge deg selv til å være i en eller annen form for aktivitet som du liker, noe som kan gi deg glede og få fokuset ditt bort fra tankespinnet.

Anonymkode: 47691...895

[Anonym bruker]

Hi! Det går over. Forrige runden min varte et helt år, trodde jeg var ond, grusom, resurssvak, jeg var så skremt av meg selv og vurderte å hoppe fra en bro eller bli overkjørt av en bil for å redde familien så de slapp belastes med meg. Varte i månedsvis. Betalte ikke regninger, klarte ikke brette klærne fra tørketrommelen og var paranoid nok til å «se» på messenger at min samboer og min beste venninne trolig hadde kontakt og enten hadde et forhold eller diskuterte meg bak min rygg pga at de innimellom var pålogget samtidig og så gikk av nogenlunde likt. 

Mitt fremste råd er: Har du familie, IKKE belast dem med anklager, sinne, alle følelsene og tankene så fremt du klarer. Balanser det og ta mye på enerom med en terapeut. Vær ærlig med terapeuten, det er ikke pinlig (bare helt ute), terapeuten vet det er sykdom som går over. Sånn tar du ansvar for deg selv og din familie. Oppvasken i etterkant av mitt bunnår har vært tidkrevende og kostet nesten forholdet. Helt forståelig. 

 

Jeg har begynt med lamictal, 400mg for å ha det dom en form for «vaksine» mot senere nedturer. Det fungerer godt, ikke kjent et snev depresjon siden august, tross utfordrende omstendigheter. 

 

Ikke del det med alle... du skal nemlig ut på andre siden og være et menneske i arbeidslivet med integritet. Det er grusomt, verden tåler godt at du deler at du er bipolar, men de færreste tåler å se det i praksis. 

 

Uff, fikk lyst å skrive nicket mitt så vi kan snakke privat, jeg har veldig vondt av deg og stigmaet også her inne vil møte deg med forakt og fortelle deg at du ikke er en god omsorgsperson og om du ikke ser det selv så er du iallfall ikke det osv. Forsøk å se forbi det. Du blir deg igjen og gjør alt du kan for å ta ansvar for egen helse nå og i fremtiden, slik er du den beste omsorgspersonen du kan være. 

 

Jeg har en høyere stilling i en bedrift, er mye alene med barn pga mannens arbeid og er et ressurssterkt menneske. I mitt helvete var jeg sykemeldt i 7 mnd. Jeg er glad for at mine kolleger ikke har sett meg da. Og for at jeg kunne trå tilbake på arbeidsplassen som meg i friskt format.

 

Heier på deg! Du må ta ansvar så godt du kan, husl nok søvn, døgrytme, d-vitamin, grønnsaker, igjen:tving deg inn i døgnrytne gjerne med sovemedisin i noen dager, gå tur iallfall en time om dagen om resten av dagen er innendørs. La samboer om du har ta regninger og erklær deg midlertidig vergetrengende mellom dere to. Om du har samboer. 

 

Klem til deg.

Anonymkode: 3e05e...459

[Anonym bruker]

Da har du ikke riktig medisinisert

Anonymkode: d6902...051

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange gode svar, det hjelper meg enormt. Jeg skrev i ikke i hovedinnlegget at jeg akkurat har fått diagnosen, og har ikke brukt medisiner mer enn i to uker. Går på Wellbrutrin for å ta "knekken på" depresjonen, men det hjelper ikke. Skal begynne på Lamictal om to dager..

Anonymkode: f2ba7...460