Hva skal jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Fant ut at jeg var gravid igår, fortalte til typen. Aldri hatt en så forferdelig situasjon noen gang, han ble forbannet. Så var såvidt det ikke ble slutt igår.. vært igjennom abort tidligere, pga samme reaksjoner men da skjedde det flere komplikasjoner.

Jeg vetikke hva jeg skal gjøre!??

Anonymkode: 5b863...ac2

[Anonym bruker]

Jeg hadde vel seriøst tatt en runde med meg selv om hvorfor jeg evt ønsket å bli i et forhold hvor en blir forbannet, og fraskriver seg "skyld" og ansvar over på partneren, i en sårbar situasjon hvor man begge har vært ansvarlig for å havne i. Er dette et menneske man ønsker å dele livet sitt, med oppturer og utfordringer, med? Tillitt etter en slik reaksjon hadde vel vært ikke eksisterende for min del. 

Anonymkode: c207b...0c8

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg hadde vel seriøst tatt en runde med meg selv om hvorfor jeg evt ønsket å bli i et forhold hvor en blir forbannet, og fraskriver seg "skyld" og ansvar over på partneren, i en sårbar situasjon hvor man begge har vært ansvarlig for å havne i. Er dette et menneske man ønsker å dele livet sitt, med oppturer og utfordringer, med? Tillitt etter en slik reaksjon hadde vel vært ikke eksisterende for min del. 

Anonymkode: c207b...0c8

Hadde du valgt abort pga partner, eller beholdt barnet med han sin familie resten av livet.?:) 

 

Anonymkode: 5b863...ac2

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Hadde du valgt abort pga partner, eller beholdt barnet med han sin familie resten av livet.?:) 

 

Anonymkode: 5b863...ac2

Det hadde kommet helt an på min egen livssituasjon. 

Å stå alene i det er tøft, så mange faktorer ville spilt inn. Hadde jeg hatt ressusjer som utdanning, økonomi og psyke til det? Eller stått alene, uten gode rammer for et barn?

Selv tok jeg abort når jeg var 18år. Samboeren min "ombestemte seg" i siste liten, og var ikke klar for å bli far. Hadde jeg beholdt så ville det blitt brudd, for han var mest opptatt av egne kvaler. Da ville jeg stått alene, midt i lærling tiden og med dårlig økonomi til å klare meg selv. Joda, jeg hadde nok hatt familie som ville til dels hjulpet meg, men fortsatt (for meg) en alt for utrygg situasjon for å bringe et barn inn i. Så jeg tok abort. Og sørget. Forholdet tok slutt et år senere, jeg klarte aldri å tilgi han. Og bitterheten og sorgen min hang i lenge. Men så etterhvert som jeg ble eldre innså jeg at jeg også var sint på, og måtte tilgi, meg selv. For situasjonen jeg sto i. Jeg hadde jo også valgt den gangen å være sammen med denne personen, så det nyttet ikke å bare være sint på han. 

Jeg syntes fortsatt erfaringen er trist å ha med seg den dag i dag. Men jeg er, pragmatisk sett, helt i ro på at valget jeg tok var rett. Jeg, og nå mine to små barn med en fantastisk støttende partner, har et godt liv. Den gangen da ville jeg ikke fått fullført studier, reist og opplevd livet slik at jeg i dag hadde et godt grunnlag for familien min, hvis jeg hadde beholdt. Men igjen, det var min historie og mine forutsetninger for mitt valg. Hvis kortene var anderledes den gangen, jeg eldre og hatt et bedre økonomisk og emotionell grunnlag, så kan det være at valget hadde vært noe helt annet. 

Men å bli i et slikt forhold, etter å ha tatt en abort alene man egentlig trenger støtte i, det er fryktelig vanskelig... Nær sagt helt umulig, uten å selv gå på kompromiss med egen verdi. 

Anonymkode: c207b...0c8

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det hadde kommet helt an på min egen livssituasjon. 

Å stå alene i det er tøft, så mange faktorer ville spilt inn. Hadde jeg hatt ressusjer som utdanning, økonomi og psyke til det? Eller stått alene, uten gode rammer for et barn?

Selv tok jeg abort når jeg var 18år. Samboeren min "ombestemte seg" i siste liten, og var ikke klar for å bli far. Hadde jeg beholdt så ville det blitt brudd, for han var mest opptatt av egne kvaler. Da ville jeg stått alene, midt i lærling tiden og med dårlig økonomi til å klare meg selv. Joda, jeg hadde nok hatt familie som ville til dels hjulpet meg, men fortsatt (for meg) en alt for utrygg situasjon for å bringe et barn inn i. Så jeg tok abort. Og sørget. Forholdet tok slutt et år senere, jeg klarte aldri å tilgi han. Og bitterheten og sorgen min hang i lenge. Men så etterhvert som jeg ble eldre innså jeg at jeg også var sint på, og måtte tilgi, meg selv. For situasjonen jeg sto i. Jeg hadde jo også valgt den gangen å være sammen med denne personen, så det nyttet ikke å bare være sint på han. 

Jeg syntes fortsatt erfaringen er trist å ha med seg den dag i dag. Men jeg er, pragmatisk sett, helt i ro på at valget jeg tok var rett. Jeg, og nå mine to små barn med en fantastisk støttende partner, har et godt liv. Den gangen da ville jeg ikke fått fullført studier, reist og opplevd livet slik at jeg i dag hadde et godt grunnlag for familien min, hvis jeg hadde beholdt. Men igjen, det var min historie og mine forutsetninger for mitt valg. Hvis kortene var anderledes den gangen, jeg eldre og hatt et bedre økonomisk og emotionell grunnlag, så kan det være at valget hadde vært noe helt annet. 

Men å bli i et slikt forhold, etter å ha tatt en abort alene man egentlig trenger støtte i, det er fryktelig vanskelig... Nær sagt helt umulig, uten å selv gå på kompromiss med egen verdi. 

Anonymkode: c207b...0c8

Her var det mye klokt og bra på en gang. 

Jeg føler på det at han truer, hvis jeg ikke hører på han så gjør han det slutt, sånn var det forrige gang. Derfor han var snill som et lam forrige gang, og da sa han at hvis det skjedde igjen skulle han ikke reagere sånn, og stå ved min side.

igår sa han det motsatte av det han lovet sist, at det er lov og endre mening å alt annet man kan tenke seg. 

Så fælt føler jeg det blir uansett, om det ikke bare er en syk reaksjon til det hele.

har ingen og snakke med om det.

Anonymkode: 5b863...ac2

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Her var det mye klokt og bra på en gang. 

Jeg føler på det at han truer, hvis jeg ikke hører på han så gjør han det slutt, sånn var det forrige gang. Derfor han var snill som et lam forrige gang, og da sa han at hvis det skjedde igjen skulle han ikke reagere sånn, og stå ved min side.

igår sa han det motsatte av det han lovet sist, at det er lov og endre mening å alt annet man kan tenke seg. 

Så fælt føler jeg det blir uansett, om det ikke bare er en syk reaksjon til det hele.

har ingen og snakke med om det.

Anonymkode: 5b863...ac2

Har allerede tatt abort med komplikasjoner tre ganger.

Anonymkode: 5b863...ac2

[Anonym bruker]

På 19.6.2019 den 10.30, Anonym bruker skrev:

Her var det mye klokt og bra på en gang. 

Jeg føler på det at han truer, hvis jeg ikke hører på han så gjør han det slutt, sånn var det forrige gang. Derfor han var snill som et lam forrige gang, og da sa han at hvis det skjedde igjen skulle han ikke reagere sånn, og stå ved min side.

igår sa han det motsatte av det han lovet sist, at det er lov og endre mening å alt annet man kan tenke seg. 

Så fælt føler jeg det blir uansett, om det ikke bare er en syk reaksjon til det hele.

har ingen og snakke med om det.

Anonymkode: 5b863...ac2

For det første så må du gå inn i deg selv og virkelig kjenne på hva du vil. Siden du allerede har gått gjennom 3 aborter med komplikasjoner, så høres det ut som dette ikke er noe du vil gjennom. Og det er forståelig. Men, er et barn noe du ønsker deg? Hvis dette innerst inne noe du ønsker, men er redd for forholdet ditt, så må du tenke på om du er klar for å bli alene mor. Det er ikke 100% sikkert at din samboer går fra deg selv om han sier dette nå. Mange fedre er livredd tanken på å bli far, nesten som de er livredd for at de skal gå glipp av "livet". Men så etterhvert som de har fått summere seg, og blitt vant med tanken, så endrer de mening. 

Du må ihvertfall ikke la far få skremme deg til å ta abort. Dette er til syvende og sist ditt valg, ikke hans. Men klart, man vil jo gjerne være to om det. Men tenk gjennom om du klarer dette alene. Er du usikker på dette med økonomi o.l. , så sjekk litt rundt hva du kan få i stønader og barnebidrag og hvilken inntekt du har nå og fremover. Hør gjerne med noen som er alenemor og har vært gjennom dette. 

Men min erfaring med venninner som er alenemødre, er at dette klarer du hvis du virkelig vil beholde barnet 😉

Masse lykke til ❤

Anonymkode: e3d11...1d8