Er vi lite hjelpsomme eller er svigermor kravstor?

[Anonym bruker]

Svigermor bor ca. 2 timer unna oss. Hun er i slutten av 70-årene, men sprek og mobil. Hun ble enke i vinter og har vært vant til å ha en mann som har gjort alle de praktiske tingene i huset. I går ringte hun og ville at mannen min/sønnen hennes, skulle komme og klippe plenen for henne. Han sa nei. 4 timer kjøring for en time plenklipp på en sjelden fridag hadde han ikke lyst til, og jeg støtter han i det. Dessuten hadde vi andre planer. Vi har begge vært der og hjulpet henne med jevne mellomrom i hele vinter og vår, men vi har også et hus og en hage som skal stelles. Hun har siden sendt oss meldinger som viser at hun synes det var dårlig gjort å ikke gjøre dette for henne. Hvordan gjør dere det, dere som har gamle foreldre/svigerforeldre som bor et stykke unna? Hvor ofte bruker dere en dag på å kjøre å hjelpe til? Er det rimelig å tenke at ca en gang i måneden får være greit?

Anonymkode: c9645...53d

[Anonym bruker]

De må enten leie hjelp eller flytte i leilighet nærmere uten vedlikehold. Enkelt og greit!

Anonymkode: 1bb39...845

[Anonym bruker]

Har hun flere barn?

Anonymkode: 3ae84...46e

[LME1001]

Tilby henne hjelp, men da til å komme seg i leilighet. 

[Anonym bruker]

Svigermor kan vel betale en ungdom for å klippe plenen?

Ingen av våre foreldre ville bedt om noe sånt. De klarer fint å ordne opp i tingene selv. 

Anonymkode: f1a38...72c

[Anonym bruker]

Jeg har en mor som på mange måter er lik. Hun «tør» liksom ikke be andre om hjelp eller tinge profesjonelle. For kort tid sidens hun oss om å frakte vann til henne fordi det var kokevarsel der hun bor. Jeg sa som hun godt visste at vi var på ferie i et annet land, hvorpå hun svarer: forstår det ❤️.

Som om hun er spesielt forståelsesfull når hun ikke blir sur for at vi ikkje chartrer et fly for å levere kjøpevann Så hun slipper å koke de to literne med vann hun maksimalt drikker hver dag.

Hun var alltid sånn, verdens beste og mest hjelpsomme for alle andre menns vi måtte forstå, hjelpe og tilrettelegge fra vi var små. Hun forulemper heller oss veldig i en travel hverdag enn å be andre om den minste ting. Vi har også mellom én og to timer kjøring til henne og hun er oppegående og relativt sprek.

 

Jeg tror ikke hun endrer seg...

 

Anonymkode: 79f63...62a

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Jeg har en mor som på mange måter er lik. Hun «tør» liksom ikke be andre om hjelp eller tinge profesjonelle. For kort tid sidens hun oss om å frakte vann til henne fordi det var kokevarsel der hun bor. Jeg sa som hun godt visste at vi var på ferie i et annet land, hvorpå hun svarer: forstår det ❤️.

Som om hun er spesielt forståelsesfull når hun ikke blir sur for at vi ikkje chartrer et fly for å levere kjøpevann Så hun slipper å koke de to literne med vann hun maksimalt drikker hver dag.

Hun var alltid sånn, verdens beste og mest hjelpsomme for alle andre menns vi måtte forstå, hjelpe og tilrettelegge fra vi var små. Hun forulemper heller oss veldig i en travel hverdag enn å be andre om den minste ting. Vi har også mellom én og to timer kjøring til henne og hun er oppegående og relativt sprek.

 

Jeg tror ikke hun endrer seg...

 

Anonymkode: 79f63...62a

Hun har forresten bil også, så hun kunne helt klart ha skaffet kjøpevann selv.

Anonymkode: 79f63...62a

[Anonym bruker]

Enig med de andre her. Dere må sette dere ned og snakke med henne. Det beste for henne er å selge huset og flytte inn i en leilighet. Dersom hun ikke vil dette, må dere forklare henne at dere hjelper gjerne til med noen ting, men å holde to hus og to hager, ikke går. Ikke bare pga reisevei, men av all den tid det tar. Da må hun eventuelt finne noen som kan ta betalt mot å klippe gress, måke snø, osv. Og dere kan også komme med konkrete eksempler på hva dere kan hjelpe med.

Anonymkode: 23e5a...9a4

[Anonym bruker]

Vi har en sånn dame i gata her, begge sønnene hennes bor et stykke borte og hun ønsker ikke flytte i leilighet, så da må hun betale noen for å hjelpe henne da...

Mine to sønner har klippet gresset og måkt snø for henne, og hun har hatt polakker til å male huset.

Vi har snakket om det her også, at enten må man flytte i en leilighet hvor man betaler fellesutgifter hver måned og disse går til å lønne en vaktmester, eller man blir boende i huset og bruker de pengene til å betale noen for å hjelpe. Svigermor forstår det selv om det sitter litt langt inne, men hun har nå vaskehjelp for hun orker ikke skifte på sengene og vaske skikkelig på badet lenger, og hun betaler noen for å stable ved om høsten osv. Litt klaging er det, for vi bor jo rett i nærheten, men vi har tre små barn og full jobb begge to, det er begrenset hvor mye tid vi har til å hjelpe henne. Vi ønsker at tiden vi tilbringer sammen er kos og ikke jobb, og det argumentet er hun faktisk enig i

 

Anonymkode: a5a88...e11

[Anonym bruker]

45 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har hun flere barn?

Anonymkode: 3ae84...46e

Hun har et barn til. De bor en time unna, så det er ikke akkurat som at de bare kan feie innom og klippe gresset en gang i uka, heller. Vi har sagt at hun må leie noen til å gjøre det, en nabo el, men hun er i tillegg gnien på penger, så det vil hun ikke. Annenhver uke skjønner hun at dette ikke går, og at hun må få seg en leilighet, men den neste uka er det "Du må komme og hjelpe meg med..." Hun spør egentlig ikke en gang. Hun sier bare at mannen min må komme, og hun vil også bestemme dag og klokkeslett. Det skal sies at hun aldri før har bodd alene, i hele sitt liv, så hun er helt uvant med å stå på egne ben. Jeg har vondt av henne, men er samtidig oppgitt. Godt å høre at vi ikke er helt på jordet som setter grenser.  

Anonymkode: c9645...53d

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hun har et barn til. De bor en time unna, så det er ikke akkurat som at de bare kan feie innom og klippe gresset en gang i uka, heller. Vi har sagt at hun må leie noen til å gjøre det, en nabo el, men hun er i tillegg gnien på penger, så det vil hun ikke. Annenhver uke skjønner hun at dette ikke går, og at hun må få seg en leilighet, men den neste uka er det "Du må komme og hjelpe meg med..." Hun spør egentlig ikke en gang. Hun sier bare at mannen min må komme, og hun vil også bestemme dag og klokkeslett. Det skal sies at hun aldri før har bodd alene, i hele sitt liv, så hun er helt uvant med å stå på egne ben. Jeg har vondt av henne, men er samtidig oppgitt. Godt å høre at vi ikke er helt på jordet som setter grenser.  

Anonymkode: c9645...53d

Dokke får fortelle ho kva det koster i bensin og evt. bompenger å kjøre fram og tilbake. Kanskje ikkje nabogutten er så dyr lenger.

Anonymkode: 56487...a78

[Anonym bruker]

Min svigermor er helt lik. Utfordringen er st hun bor bare en halvtime unna oss. Hun mener da at det bare er for oss å «svippe innom» og fikse alt fra plenklipping, snømåking, skifting av lyspærer, fikse småting som går i stykker osv.

Selv da jeg lå på barsel etter keisersnitt mente hun at mannen skulle komme å klippe gresset mens hun var på jobb. For da hadde ham jo likevel så god tid..... jeg lå jo bare der liksom og det var måte på hvor mye tid han trengte å bruke på sykehuset! At vi i tillegg hadde en storebror som trengte oppmerksomhet og sine vante rutiner viet hun null interesse. 

I vinter flyttet hun faktisk i leilighet. Men hun ringer fortsatt mannen for å få fikset ting - for hun vil ikke bry vaktmesteren😳

Anonymkode: e1be2...545

[Anonym bruker]

Ofte dreier jo dette seg egentlig om ensomhet og frykt for de årene som står igjen. Men spesielt i His tilfelle ville jeg antatt at det egentlig er snakk om at hun er ensom etter at hun for få måneder siden mistet han hun har delt hele livet med. Og i høytider blir slikt ekstra fremtredende.

Mange eldre synes det er mye enklere å be om hjelp til noe, selv til ting de egentlig kunne greid selv eller har andre ("fremmede") til å gjøre, enn å si det som det er - at de er ensomme og sliter.

Og dermed kommer ofte familier inn i vonde sirkler. De som stadig blir bedt om mer eller mindre urimelige tjenester blir irritert og frustrert, de som ber om det føler seg mer og mer isolert og glemt.

Hi, jeg tror din mobile og spreke svigermor egentlig var ensom i pinsen. Undersøk hva som finnes av tilbud for eldre i hennes kommune og se om det er noe hun kan tenke seg å bli med på. Det er jo både sosiale ting, fysiske aktiviteter og kulturelle tilbud til eldre mange steder. I tillegg kan dere oppmuntre henne til å melde seg som besøksvenn eller lignende gjennom Røde Kors, eller kanskje Frivillighetssentralen også har noe hun kan bli med på.

Og så begynner dere å bearbeide henne med tanke på å flytte til en bolig hun kan greie å holde lenger selv.

Anonymkode: 8d5c8...616

[Anonym bruker]

36 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ofte dreier jo dette seg egentlig om ensomhet og frykt for de årene som står igjen. Men spesielt i His tilfelle ville jeg antatt at det egentlig er snakk om at hun er ensom etter at hun for få måneder siden mistet han hun har delt hele livet med. Og i høytider blir slikt ekstra fremtredende.

Mange eldre synes det er mye enklere å be om hjelp til noe, selv til ting de egentlig kunne greid selv eller har andre ("fremmede") til å gjøre, enn å si det som det er - at de er ensomme og sliter.

Og dermed kommer ofte familier inn i vonde sirkler. De som stadig blir bedt om mer eller mindre urimelige tjenester blir irritert og frustrert, de som ber om det føler seg mer og mer isolert og glemt.

Hi, jeg tror din mobile og spreke svigermor egentlig var ensom i pinsen. Undersøk hva som finnes av tilbud for eldre i hennes kommune og se om det er noe hun kan tenke seg å bli med på. Det er jo både sosiale ting, fysiske aktiviteter og kulturelle tilbud til eldre mange steder. I tillegg kan dere oppmuntre henne til å melde seg som besøksvenn eller lignende gjennom Røde Kors, eller kanskje Frivillighetssentralen også har noe hun kan bli med på.

Og så begynner dere å bearbeide henne med tanke på å flytte til en bolig hun kan greie å holde lenger selv.

Anonymkode: 8d5c8...616

Takk for gode råd. Hun har vært på tur med en venninne fra fredag til lørdag og på middag hos mannens søsken i går, så jeg tror ikke hun har hatt mye tid til å være ensom. Det er dessuten stadig noe. Det å tipse henne om å bli besøksvenn var veldig lurt. Det er mye hjelp i å hjelpe andre, og hun elsker å prate. 

Anonymkode: c9645...53d

[Optatium]

Som barn av en nylig blitt enke i stor enebolig har jeg lyst til å råde deg til p være både litt raus og tålmodig. 

Hun er ensom. Døgnet har så mange timer og uken mange dager. Det hjelper ikke med en middag her og der, når man knapt orker stå opp om morgenen. Det er ikke sånn at barna skal ordne alt for henne, men såpass nylig etter et dødsfall bør man i alle fall stille opp noe mer, med tanke på ensomheten. 

Mamma vil ikke i leilighet enda, og hun betaler seg ut av en del. Likevel er vi der og hjelper henne med små og store ting, ellers blir det helt uutholdelig. Det er vondt å miste en partner, innse at livet er på vei nedover, at glansdagene er bak deg. I mitt tilfelle ble de også frarøvet en pensjonisttilværelse sammen, det er voldsomt for noen. 

[Anonym bruker]

4 timer siden, Optatium skrev:

Som barn av en nylig blitt enke i stor enebolig har jeg lyst til å råde deg til p være både litt raus og tålmodig. 

Hun er ensom. Døgnet har så mange timer og uken mange dager. Det hjelper ikke med en middag her og der, når man knapt orker stå opp om morgenen. Det er ikke sånn at barna skal ordne alt for henne, men såpass nylig etter et dødsfall bør man i alle fall stille opp noe mer, med tanke på ensomheten. 

Mamma vil ikke i leilighet enda, og hun betaler seg ut av en del. Likevel er vi der og hjelper henne med små og store ting, ellers blir det helt uutholdelig. Det er vondt å miste en partner, innse at livet er på vei nedover, at glansdagene er bak deg. I mitt tilfelle ble de også frarøvet en pensjonisttilværelse sammen, det er voldsomt for noen. 

Selvfølgelig har du rett. Vi er rause og tålmodige også, og dette var vel første gang på 6 måneder at vi sa nei. Mannen eller jeg snakker med henne i telefonen en time hver dag, og i perioder har vi eller han vært der hver 14. dag eller oftere eller hun vært hos oss. Det som bekymrer meg nå er at jeg ser at det har skapt en forventning hos henne om at vi kommer når hun knipser, og for oss er det egentlig likegyldig om det skyldes langt gress eller ensomhet. Vi har ikke tid, ork eller overskudd til å reise til henne hver eller annenhver helg. I hverdagen får vi det ikke til. Vi er i jobb og har andre forpliktelser. Prosjekter her hjemme har gått i stå, og det har blitt sånn at vi begge sukker tungt når vi ser på telefonen hvem som ringer. Det er ingen god situasjon for henne, men det er jammen ingen god situasjon for oss heller. 

Anonymkode: c9645...53d

[Anonym bruker]

14 timer siden, Anonym bruker skrev:

Svigermor bor ca. 2 timer unna oss. Hun er i slutten av 70-årene, men sprek og mobil. Hun ble enke i vinter og har vært vant til å ha en mann som har gjort alle de praktiske tingene i huset. I går ringte hun og ville at mannen min/sønnen hennes, skulle komme og klippe plenen for henne. Han sa nei. 4 timer kjøring for en time plenklipp på en sjelden fridag hadde han ikke lyst til, og jeg støtter han i det. Dessuten hadde vi andre planer. Vi har begge vært der og hjulpet henne med jevne mellomrom i hele vinter og vår, men vi har også et hus og en hage som skal stelles. Hun har siden sendt oss meldinger som viser at hun synes det var dårlig gjort å ikke gjøre dette for henne. Hvordan gjør dere det, dere som har gamle foreldre/svigerforeldre som bor et stykke unna? Hvor ofte bruker dere en dag på å kjøre å hjelpe til? Er det rimelig å tenke at ca en gang i måneden får være greit?

Anonymkode: c9645...53d

Er vel ikke lov å klippe gresset på helligdager   grei måte å komme seg unna på

Anonymkode: 7f9ce...195

[Optatium]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Selvfølgelig har du rett. Vi er rause og tålmodige også, og dette var vel første gang på 6 måneder at vi sa nei. Mannen eller jeg snakker med henne i telefonen en time hver dag, og i perioder har vi eller han vært der hver 14. dag eller oftere eller hun vært hos oss. Det som bekymrer meg nå er at jeg ser at det har skapt en forventning hos henne om at vi kommer når hun knipser, og for oss er det egentlig likegyldig om det skyldes langt gress eller ensomhet. Vi har ikke tid, ork eller overskudd til å reise til henne hver eller annenhver helg. I hverdagen får vi det ikke til. Vi er i jobb og har andre forpliktelser. Prosjekter her hjemme har gått i stå, og det har blitt sånn at vi begge sukker tungt når vi ser på telefonen hvem som ringer. Det er ingen god situasjon for henne, men det er jammen ingen god situasjon for oss heller. 

Anonymkode: c9645...53d

Slike situasjoner er vanskelige for alle. Dere må i alle fall ha en bedre dialog om forventninger og innsats☺️