Inspirert. Besteforeldre som ikke stiller opp.

[Anonym bruker]

Ser det er bred enighet om at besteforeldre som ikke stiller opp kan bare sitte alene når de blir gamle fordi de har brent alle broer. 

Jeg er enig i at dårlige mennesker som behandler deg dårlig skal man ikke føle ansvar for. Men når man skal dømmes til en alderdom i ensomhet fordi man ikke stilte opp for barnebarn så ramler jeg av lasset. 

Jeg tenker at hvis man er så nærtagende og opptatt av å få hjelp at man slår hånda av aldrende foreldre som ikke stilte opp nok når de selv var i arbeid så er problemet et helt annet. Hvordan kan dette kvalifisere til en alderdom i ensomhet? Jeg har foreldre som begge er i arbeid, høye stillinger og mye ansvar. Samtidig som de drar seg mot pensjonsalder så forstår jeg veldig godt at de er slitne. Jeg som er 28 og har to barn er sliten av min 90% stilling. 

Jeg blir skremt av min generasjon som forventer at foreldre skal fortsette å «ta vare på de» når de selv er foreldre. Og som straffer de med å slå hånda av de i alderdommen fordi de ikke passet barnebarna nok. 

Jeg tenker at en besteforeldre generasjon som blir enda mer selvsentrert enn våre foreldre er oss. Mine foreldre har ikke så stort overskudd til barnepass, og det forstår jeg. De har vært helt supre foreldre for meg, har aldri manglet noe av kjærlighet eller ting. De skal få lov å prioritere seg selv uten at jeg slår hp da av de. 

Ta dere sammen. Dere fortjener ikke foreldre slik dere syter. 

Anonymkode: 32b42...4b5

[Anonym bruker]

Nå har ikke jeg svart på den andre tråden, men kjenner meg igjen.

I mitt tilfelle kan jeg si at du bommer litt på hensikten. Selv var jeg veldig mye sammen med mine besteforeldre da jeg var liten. (Og all senere tid). Det jeg synes er vondt er at mine barn ikke får den verdifulle kontakten med sine besteforeldre som jeg gjorde. Det er noe helt spesielt med det båndet. Det handler ikke om pass, eller barnefri. 

 

Anonymkode: 80996...20a

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nå har ikke jeg svart på den andre tråden, men kjenner meg igjen.

I mitt tilfelle kan jeg si at du bommer litt på hensikten. Selv var jeg veldig mye sammen med mine besteforeldre da jeg var liten. (Og all senere tid). Det jeg synes er vondt er at mine barn ikke får den verdifulle kontakten med sine besteforeldre som jeg gjorde. Det er noe helt spesielt med det båndet. Det handler ikke om pass, eller barnefri. 

 

Anonymkode: 80996...20a

Jeg er helt enig at jevnlig kontakt med besteforeldre er unikt. Jeg har vokst opp med dette selv. MEN.... tidene har forandret seg. Dagens besteforeldre står ofte i jobb når barnebarn kommer. Og jeg synes det må være lov å være feks 63 og sliten etter en lang arbeidsdag. Min pappa jobber ofte helger og mamma har en jobb det hun gjerne er ti timer på jobb i ukedagene. De har rett og slett ikke så mye å gi etter jobb og selvom jeg selvsagt synes det er litt trist så forstår jeg det. 

Det jeg legger merke til her er at de som sitter og er bitter og såret er de som har tre barn eller flere. Jeg skjønner selvsagt de er slitne men de kan ikke legge dette på besteforeldrene. Om de er slitne så er det selvsagt like slitsomt for besteforeldre å ha de.

Jeg HÅPER jeg blir en bestemor som har tid til barnebarn men jeg kan ikke love dette. 

Å skyve egne foreldre ut i kulda hvis eneste dårlige handling er å ikke ha tid til barnebarn sier egentlig mest om den storforlagene generasjonen som oppdrar barn nå. 

Anonymkode: 32b42...4b5

[HeiteH]

Da tilsier jo også din logikk at det ikke er en selvfølge at man har tid til aldrende foreldre?

Alt handler om prioritering. Når mine foreldre blir gamle vil jeg prioritere dem til tross for travel jobb og mange fritidsinteresser. Dette fordi de alltid har prioritert meg og mine barn til tross for travle liv.

Jeg mener ikke at man skal føre regnskap, men besteforeldre som ikke finner tid til egne barnebarn har jeg ikke mye til overs for.

 

[Superdolly]

12 minutter siden, HeiteH skrev:

Da tilsier jo også din logikk at det ikke er en selvfølge at man har tid til aldrende foreldre?

Alt handler om prioritering. Når mine foreldre blir gamle vil jeg prioritere dem til tross for travel jobb og mange fritidsinteresser. Dette fordi de alltid har prioritert meg og mine barn til tross for travle liv.

Jeg mener ikke at man skal føre regnskap, men besteforeldre som ikke finner tid til egne barnebarn har jeg ikke mye til overs for.

 

Jeg er helt enig. Og i den andre tråden handlet det jo vel så mye om manglende interesse: At besteforeldrene aldri ringer, ikke stikker innom, ikke inviterer barn og barnebarn innom, ikke ringer...

Det går an å vise interesse selv om en er sliten, og det helt uten at det gjør livet mer slitsomt. Min mor er 76 år og har hatt hjerneslag. Hun klarer likevel å sende sms og ringe, både til meg og barna mine. Og det oppleves fra vår side som at hun bryr seg og er interessert, og det er nok.

[Anonym bruker]

Det er jo ofte årsak og virkning. 

Om man ikke er vant med å ha hverandre i livet blir det heller ikke naturlig å bidra når det røyner på. 

Vi har besteforeldre av begge typer, og det er selvsagt naturlig at vi hjelper mest til hos dem vi føler oss mest velkomne hos og som er en naturlig del av hverdagen. Det er ikke et bevisst valg og vi besøker begge parene, men det ene er kun av plikt og dessverre ikke særlig ofte. De krever heller ikke mye av oss, rett skal være rett. 

Det ene barnet mitt var med en venninne hjem og da jeg spurte om hun ikke hadde vært innom besteforeldrene som bor bare et par hus bortenfor denne jenta ble hun helt overrasket. Det hadde faktisk ikke falt henne inn at det gikk an å stikke innom og hilse på. 

Så man høster ofte som man sår, i dette som så ofte ellers i livet. 

Anonymkode: a4fd9...53b

[Anonym bruker]

Bestemor og bestefar har vært i jobb til jeg var ganske stor. Bestemor til jeg selv hadde fått barn. Likevel stilte de alltid opp! Vi hadde et helt umistelige bånd, nå er begge borte og en del av meg forsvant med de. 

Jeg har ikke besteforeldre til mine barn som stiller opp. Mamma jobber ikke engang (naver) men er opptatt med seg og sitt. Det kommer aldri noe besteforeldre på besøk for å se barnebarna. Ikke ringer de og ikke tilbyr de seg med noe. De kommer når vi inviterer til bursdag, og mamma har de på overnatting om det passer og VI spør. Jeg skulle ønske de bare hadde lyst å ha de for egen del. Ikke for at vi trenger det. 

Anonymkode: f49b1...feb

[Anonym bruker]

Du må huske på at vi snakker om ytterpunkter her...

For min del er det ikke snakk om det å være barnevakt, jeg har ikke fått barn for at de skal være barnevakt. Det som virkelig skuffer meg er mangelen på interesse. At det aldri er en telefon, at det aldri er spørsmål, aldri kommer de på besøk, aldri inviteres vi.

Alt initiativ er mitt ansvar, og all tid vi tilbringer sammen er på mitt ønske, aldri noe tilbake. Det gjør at det går mer og mer tid mellom hver gang jeg spør, for det virker så lite lystbetont.

Greit at jeg har en plikt til å hjelpe mine foreldre når de blir gamle, men da har vel de en plikt til å vise litt interesse nå også?

Anonymkode: 2171a...82e

[Anonym bruker]

1 time siden, HeiteH skrev:

Da tilsier jo også din logikk at det ikke er en selvfølge at man har tid til aldrende foreldre?

Alt handler om prioritering. Når mine foreldre blir gamle vil jeg prioritere dem til tross for travel jobb og mange fritidsinteresser. Dette fordi de alltid har prioritert meg og mine barn til tross for travle liv.

Jeg mener ikke at man skal føre regnskap, men besteforeldre som ikke finner tid til egne barnebarn har jeg ikke mye til overs for.

 

Nå snakker jeg ikke om tid, ikke tid. Jeg snakker om at de ikke bryr seg fordi de angivelig har brent alle broer. Det synes jeg er en overreaksjon. 

Anonymkode: 32b42...4b5

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ser det er bred enighet om at besteforeldre som ikke stiller opp kan bare sitte alene når de blir gamle fordi de har brent alle broer. 

Jeg er enig i at dårlige mennesker som behandler deg dårlig skal man ikke føle ansvar for. Men når man skal dømmes til en alderdom i ensomhet fordi man ikke stilte opp for barnebarn så ramler jeg av lasset. 

Jeg tenker at hvis man er så nærtagende og opptatt av å få hjelp at man slår hånda av aldrende foreldre som ikke stilte opp nok når de selv var i arbeid så er problemet et helt annet. Hvordan kan dette kvalifisere til en alderdom i ensomhet? Jeg har foreldre som begge er i arbeid, høye stillinger og mye ansvar. Samtidig som de drar seg mot pensjonsalder så forstår jeg veldig godt at de er slitne. Jeg som er 28 og har to barn er sliten av min 90% stilling. 

Jeg blir skremt av min generasjon som forventer at foreldre skal fortsette å «ta vare på de» når de selv er foreldre. Og som straffer de med å slå hånda av de i alderdommen fordi de ikke passet barnebarna nok. 

Jeg tenker at en besteforeldre generasjon som blir enda mer selvsentrert enn våre foreldre er oss. Mine foreldre har ikke så stort overskudd til barnepass, og det forstår jeg. De har vært helt supre foreldre for meg, har aldri manglet noe av kjærlighet eller ting. De skal få lov å prioritere seg selv uten at jeg slår hp da av de. 

Ta dere sammen. Dere fortjener ikke foreldre slik dere syter. 

Anonymkode: 32b42...4b5

For min del så var min mor en elendig mamma også, og jeg hadde fantastiske besteforeldre. Så jeg syns det er trist for barna mine å ikke oppleve kjærlige besteforeldre. Men det er vel egentlig helt urealistisk med tanke på hvor vanvittig selvsentrert den dama alltid har vært. Derfor kommer jeg heller ikke til å ha noe dårlig samvittighet når den tid kommer at hun trenger hjelp, og ingen har "tid," til å stille opp. Så får jeg bare håpe på at jeg og mine barn kan fortsette å ha en god og nær relasjon. 

Anonymkode: e0280...f16

[Gjest Antarctica]

Å bygge relasjoner er vel noe man gjør livet ut. Og da er det jo noen som er flinkere enn andre til det. Å ikke stille opp eller passe barn, det er ingen dødssynd. Passing er en gunst og en gave, ikke en plikt.

Men å ikke engang kjenne sine barnebarn så godt at de finner det naturlig å stikke på besøk, det er jo nesten godt gjort. Da tenker jeg at det ville være meget overraskende om de barnebarna stikker innom på gamlehjemmet...

[Anonym bruker]

On 6/8/2019 at 1:42 PM, Anonym bruker said:

Ser det er bred enighet om at besteforeldre som ikke stiller opp kan bare sitte alene når de blir gamle fordi de har brent alle broer. 

Jeg er enig i at dårlige mennesker som behandler deg dårlig skal man ikke føle ansvar for. Men når man skal dømmes til en alderdom i ensomhet fordi man ikke stilte opp for barnebarn så ramler jeg av lasset. 

Jeg tenker at hvis man er så nærtagende og opptatt av å få hjelp at man slår hånda av aldrende foreldre som ikke stilte opp nok når de selv var i arbeid så er problemet et helt annet. Hvordan kan dette kvalifisere til en alderdom i ensomhet? Jeg har foreldre som begge er i arbeid, høye stillinger og mye ansvar. Samtidig som de drar seg mot pensjonsalder så forstår jeg veldig godt at de er slitne. Jeg som er 28 og har to barn er sliten av min 90% stilling. 

Jeg blir skremt av min generasjon som forventer at foreldre skal fortsette å «ta vare på de» når de selv er foreldre. Og som straffer de med å slå hånda av de i alderdommen fordi de ikke passet barnebarna nok. 

Jeg tenker at en besteforeldre generasjon som blir enda mer selvsentrert enn våre foreldre er oss. Mine foreldre har ikke så stort overskudd til barnepass, og det forstår jeg. De har vært helt supre foreldre for meg, har aldri manglet noe av kjærlighet eller ting. De skal få lov å prioritere seg selv uten at jeg slår hp da av de. 

Ta dere sammen. Dere fortjener ikke foreldre slik dere syter. 

Anonymkode: 32b42...4b5

så utrolig bra skrevet av deg ❤️ så enig

Anonymkode: a93b2...80a

[Himmel og hav]

Det handler, som flere over her skriver, ikke nødvendigvis om pass, hjelp eller de store tingene, men om en lyst og et ønske om å bli kjent med barnebarna. Mine barn har besteforeldre som er i ytterpunktene på alle vis. De har ett sett besteforeldre, som til tross for stor geografisk avstand alltid har hatt en nær relasjon til barnebarna. De har snakket sammen i telefon fra ungene kunne bable, de har sendt kort og små overraskelser i posten, og når de har vært sammen, så har de vært engasjert og interessert. De har hørt på halvtimes utgreiinger om pokemon og beyblade, de har lest høyt på sengekanten, de har sparka fotball på plenen og de har svart på tusen spørsmål og lagt tusen puslespillbrikker. Ikke av plikt, men fordi de inderlig ønsker å være nære. Fortsatt holder de greie på eksamensdager, favorittretter, navn på kamerater og venninner og jeg kommer aldri til å måtte be mine barn om å besøke de på gamlehjemmet. De kommer til å dra dit på eget initiativ. 

Det andre settet besteforeldre hadde alle muligheter. De bodde 10 minutter unna, og vi så de kanskje 5 ganger i året. De spurte ungene hver gang hvilken klasse de gikk i, aner ikke at eldste elsker bitter appelsinmarmelade og at yngste synes det er motbydelig. De har aldri ligget på gulvet og kjørt tog eller tatt ungene på fanget og lest ei bok eller sunget en sang. De har vært gode med kritikk og forventninger om å sitte pent, være stille, konversere voksent, leke alene og ikke forstyrre, det skal de ha, men mine unger har ikke noen nært og varmt forhold til dem. Jeg kommer ikke til å pushe dem til å stille opp når de trenger hjelp, men jeg kommer sikkert til å stille opp, men det er fordi jeg er så godt oppdratt. 

Endret 10. juni 2019 av Himmel og hav

[Anonym bruker]

På 8.6.2019 den 20.12, Pashla skrev:

Å bygge relasjoner er vel noe man gjør livet ut. Og da er det jo noen som er flinkere enn andre til det. Å ikke stille opp eller passe barn, det er ingen dødssynd. Passing er en gunst og en gave, ikke en plikt.

Men å ikke engang kjenne sine barnebarn så godt at de finner det naturlig å stikke på besøk, det er jo nesten godt gjort. Da tenker jeg at det ville være meget overraskende om de barnebarna stikker innom på gamlehjemmet...

At barnebarna ikke stille opp skjønner jeg svært godt. Nå snakker jeg om de som «ikke gidder ha et forhold til sine foreldre» fordi de ikke viser interesse for barnebarn. 

Selvsagt skjønner jeg det er trist og leit. Men jeg blir overrasket når folk har flere barn og går på et siste som omtrent er spikeren i kista for forholdet, når besteforeldre ikke har stilt opp for de første barnebarna, hvorfor skulle de gjøre det når siste kommer?

Det er mye dårlige foreldre der ute, men å kutte ut egne foreldre fordi de ikke viser nok interesse for barnebarna virker litt dramatisk. 

Anonymkode: 32b42...4b5

[Anonym bruker]

Man høster som man sår.

Hvis man ikke er interessert i barnebarn, så er man heller ikke interessert i sin egen datter/sønn. Kjernefamilien er jo en kjempestor av meg. 

Både svigers og mine foreldre er interessert i å bli kjent med våre barn. Noe som gjør at vi med glede besøker dem, og hjelper til.

Ville vært veldig rart å skulle bli kjent med sine egne foreldre igjen etter årevis med manglende kontakt 

Anonymkode: fe031...d5b